Den hjemmeværende sønn som predikant

Utdrag fra en preken av fattern fra år 2001.

“Jeg er så glad den bortkomne sønn ikke møtte broren før faren. En del folk som nærmer seg Far, møter dessverre den hjemmeværende broren først.
For han driver de fleste menighetene. Han er redaktør i de fleste kristne bladene.

Det skaper et problem når folk kommer hjem, for da får de seg en i trynet lenge før de møter Far.

Det er så sørgelig at så masse kristen virksomhet, så mye av det som skrives i de kristne avisene, så mange av leserinnleggene, er skrevet av den hjemmeværende sønn. Og han er SUR!
“Han ble harm“, står det i Bibelen. Har du lagt merke til hvor mange kristne som er “harme”? Eller “haarrrrme”, da.

Han sinte, hjemmeværende sønnen er ekstra farlig når han får slippe til på prekestolen. Og jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har vært predikant i mange år, og helt i begynnelsen ble jeg fostret opp til å være en riktig bra sånn “hjemmeværende sønn”-predikant.

Du vet, den hjemmeværende sønn, han STÅR FOR NOE. Å, ja! Han har KLARE MENINGER om ting. Og han synes Far er altfor liberal. Han synes Far er altfor raus. Han har store problemer med denne nådeforkynnelsen.

Nå skal jeg ikke overdrive hvor morsk jeg selv var, men la meg fortelle deg et par sanne historier. Jeg hadde blitt åndsfylt, og du skulle jo tro at det løste saken. Men du skjønner, hvis du er litt sint før du blir åndsfylt, og så blir åndsfylt oppå det, får du bare enda mer bensin på bålet, slik at du blir enda sintere. Hehe. Noe av det verste du finner, er sånne åndsdøpte, sinte predikanter!

Jeg ble en skikkelig god fordømmelsespredikant. Noe av det vi ble skikkelig gode på, var å steike hele forsamlingen. Gi alle mann dårlig samvittighet. Presse dem opp i et hjørne. Fortelle dem hvor skapet skulle stå.

I løpet av et møte greide vi å være innom alle irrganger, så når vi kom til punktet for innbydelsen, hadde alle mann dårlig samvittighet. Dermed rusa de fram til forbønn. Og som evangelist var det det helt store: “Hvor mange får du fram til forbønn?” Det er nesten alt kristenlivet består i for visse evangelister.

Vi sa: “La oss bøye våre hoder i bønn!” Så satt folk der med bøyde hoder. Lenge.

Men etter et sånt type møte, begynte Gud å tale til meg. “Dette er ikke trosforkynnelse”, sa han. Jeg trodde jeg hadde prekt tro, for jeg hadde kjeftet på dem fordi de hadde så lite tro. Jeg hadde gitt dem huden full. “I AFRIKA HAR DE TRO! Derfor skjer det under i Afrika! Men her er vi i Naaaasaret, han KAN IKKE gjøre sin gjeeeerning her!!!”
Så satt jeg i bilen på vei hjem fra møtet og fikk beskjed av Herren om at det ikke var trosforkynnelse jeg drev med.

“Trosforkynnelse skaper tro. Men det du prekte i dag, skapte ingen tro, bare masse fordømmelse.” Og Herren pekte på noe jeg hadde hørt noen si etterpå, nemlig at “Åge setter skapet på plass, dette hadde vi jammen godt av”. Du skjønner, noen har fått så mye juling at de kommer til et punkt hvor de savner det dersom de ikke får juling. Jeg har vært i sjelesorg med folk som har vært mishandla, og når mishandlingen tok slutt, begynte de å mishandle seg selv.

Og hele kristne forsamlinger er sånn, at når det er møte, så bøyer de nakken og vender ryggen til og venter på pisken. Og det virker som om de til en viss grad nyter det. Når det kommer predikanter som ikke gir dem juling, tror de at det er et eller annet galt med forkynnelsen. For de er programmert for juling.

Men det var altså på 70-tallet, at Gud gikk gjennom hele prekenbunken min og rydda unna. Han stjal fra meg spesial-preknene mine, for det var de sinte preknene. Jeg hadde mye godt stoff også, innimellom, og Herren sa: “Det der er bra, det kan du få beholde! Mer av sånne prekner som “Alle Guds løfter har fått sitt JA i Ham!”. Den er fin. Men den derre “Du kan ikke lure Gud”, den luker vi ut. For selv om det er sant, er det ikke evangeliet. Jeg har ikke kalt deg til å preke alt som er sant, jeg har kalt deg til å forkynne EVANGELIET.”

Facebook Comments

  1. Du skriver godt. Skulle gjerne skrevet mye om mitt eget liv. Forsøker.

    Jeg vokste opp i kristne miljøer. Min mor og far holdt sammen, selv om de ikke var bra for hverandre. For meg var det vondt å se det vitnesbyrdet de formidlet til øving familie og vennekrets. Selv fikk jeg nok da jeg var nesten 24. (I år blir jeg 46.) Men har aldri fått til å være ateist. Jeg tenker veldig mye. Denne historien om den hjemmeværende sønnen var god.

    Det var vel blant annet min kristne bakgrunn jeg reagerte på. At det var vondt å vite at andre ifølge troen min ville gå fortapt, og det vitnesbyrdet de fikk var at ritualene var i orden. Jeg hadde nok.

    Jeg har en tolv år gammel datter og en fire år gammel sønn. Det å ha familie ble også noe jeg strevde med. Min datters mor er et vanskelig menneske. Og sønnen min bor i fosterhjem. Siden jeg har aspergersyndrom, blir jeg fort sett på som rar.

    Her ble det mange løsrevne detaljer, kan eventuelt skrive mer utdypende senere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?