Jeg vet ikke om det er et godt eller et dårlig tegn at to forlag ennå ikke har svart når det gjelder manuset “Jesus er ikke kristen”, som jeg sendte på nyåret.
Her er uansett et utdrag.

DEN BLEIKFISEN DER ER IKKE MIN HERRE

Searching for the face of Jesus
Looking for the light we need
Searching for the face of Jesus
painted in the blood we bleed

(Pet Shop Boys)

Kjære leser, jeg vil vise deg noen bilder, som jeg vil du skal kikke nøye på.
Etterpå vil jeg stille deg to spørsmål.

Her kommer første spørsmål: Hvilket navn forbinder du med disse bildene?

99 % av den vestlige verdens befolkning, gamle som unge, vil svare «Jesus».

Og da vil jeg så spørre: Hvorfor det?

Sannsynligheten for at Jesus så ut som om han kom rett fra behandling i Jan Thomas Studio, er vel heller liten. Og hippier og partysvenskesveiser var ikke oppfunnet ennå. Jeg tviler dessuten sterkt på at han så ut som en kjønnsløs pusekatt fra en 80-talls musikkvideo.

Jeg grøsser hver gang jeg ser denne blodfattige briten med de blå hundeøynene, med hyrdestaven, lammet om skuldrene, den lysende globusen rundt hue og det fårete smilet om kjeften. Det er noe tamt over hele fyren. Den bleikfisen der er i hvert fall ikke min Herre.

Jeg husker jeg som ungdom rev ut en av sidene i religionsboka på skolen, midt i en time. For den gjorde meg så utrolig flau overfor resten av klassen. Den hadde nemlig den mest klissete fremstilling av et menneske jeg noen sinne har sett på trykk, og denne bløtkaka skulle liksom forestille Jesus. Under bildet sto følgende tekst (sånn cirka): «For utenforstående kan slike bilder virke noe svulstige og pompøse, men for de troende representerer de et forbilde i livsstil.»

Som klassens eneste troende (så vidt jeg visste), følte jeg et sterkt behov av å markere at dette bildet ikke representerte noe forbilde på noen som helst måte. Litt image ønsker man tross alt å ivareta i en alder av tretten!

Ikke at Jesus nødvendigvis var så utrolig «macho». Nå som jeg ikke lenger er like tøff i trynet som da jeg var tretten, er det ikke så viktig for meg at Jesus fremstilles barsk. I voksen alder er jeg mer delt, siden feministteologene har gjort oss smertelig klar over at kristentroen har blitt altfor maskulinisert og patriarkalsk.
Samtidig er det et faktum at ikke rent få av oss vokste opp med kvinnelige søndagsskole-lærere som serverte oss en forholdsvis feminin Jesus som minnet mer om mora vår enn om Guds sønn.

Det ble faktisk gjort flere forsøk på å «manne opp» Jesus i Norge rundt år 1900 og utover. Motivene var nok litt forkvaklede. På den ene side utgjorde forsøkene et opprør mot kvinnebevegelsen, på den annen side et forsøk på nasjonsbygging. Norge var i ferd med å få sin selvstendighet, og i likhet med andre europeiske nasjoner trengte vi – angivelig – våre heltemodige mannsidealer. Selv om vi hadde vår Ibsen og vår Bjørnson, innså folk at vi trengte mer enn disse dikterhøvdingene for virkelig å vekke Den norske mannen til live.

Disse strømningene i tiden farget også teologene og andre kristne, som i større grad ønsket å fremheve Jesu mannlighet. Grundtvigianeren Christopher Bruun erklærte allerede i 1894 følgende om Jesus, etter å ha sagt at kirken var blitt et sted for “peppermøer”: “Men han var en mand. Aa, for en mand han var!”

Bruun var inspirert av det som i England hadde fått stemplet “muscular Christianity”, med Charles Kingsley i front, som ønsket å trekke arbeiderklasseungdom tilbake til kirken.
Min kilde til alt dette er professor Halvor Moxnes, som understreker at det hos Bruun ikke dreide seg om kvinnefiendtlighet, men snarere om et spark mot de dannede klassers «blødaktighet», som hadde preget Jesus-bildet for mye.

Uavhengig av maskulinitet/femininitet: Jesus var uansett ikke vestlig. Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, beskriver de amerikanske Jesus-filmene fra 1970-tallet på denne måten: «Det var som en Coca-Cola-reklame. A4-familie, veldig harmonisk. Jesus ble den typiske, amerikanske collegestudenten med skjegg og blå øyne. Han driver og leker med disiplene, som om han skulle spilt fotball på high school. Jesus kunne glidd rett inn i en college-film. Han ble en forstads-Jesus …»

Det er en treffende beskrivelse. Den Jesus-skikkelsen som pryder mange norske altertavler, er også uhyre hvit.

Har vi egentlig noen kunnskap om hvordan Jesus faktisk så ut? Svaret må bli nei, siden hans første etterfølgere anså det som galt å lage noe som kunne ligne på fysiske gudebilder. Den kristne kunsten fra de første århundrene består stort sett av symboler, hvorav det mest kjente er en stilisert fisk, en ichtus (siden bokstavene i det greske ordet for fisk blir et akronym for Iesous Khristos, Theou hyios, soter – Jesus Kristus, Guds sønn, Frelser).

Det er heller ingen beskrivelser av Jesu utseende i bibeltekstene eller andre antikke skrifter, om vi ser bort ifra de billedlige beskrivelsene i Johannes Åpenbaring. (Derimot har vi en beskrivelse av Paulus i et apokryfisk skrift fra cirka 170 e.Kr., hvor Paulus beskrives som «liten av vekst, med skallet hode, krumme ben, sammenvokste øyenbryn, litt krumbøyd nese, full av vennlighet».)

Blant de eldste Jesus-portrettene vi kjenner til, er et bilde fra ca 235 e.Kr. funnet i oldtidsbyen Dura-Europos ved Eufrats midtre løp i Syria. Jesus helbreder her en lam mann, og er fremstilt som en ung mann med romerske klær. Det er tydelig at kunstneren ikke har forsøkt å gjengi et troverdig utseende, men heller fremstilt ham slik figurer i hans egen kultur og samtid vanligvis ble fremstilt:

Det samme gjelder alle tidlige bilder av Jesus; han er gjerne fremstilt på en generell måte, som en helt vanlig jødisk mann, eller på idealistisk vis, preget av samtidens helteskikkelser.

Først i det sjette århundret fikk vi de «klassiske» Jesus-fremstillingene av en langhåret og skjeggete mann – fremstillinger som har preget det meste av kunsten siden.

Allerede tidlig i middelalderen dukket det opp en rekke portretter som angivelig skulle være Jesu ansikt, gjengitt på overnaturlig vis, såkalte acheiropoieta, som betyr ikke skapt av menneskehender. Bakgrunnshistoriene har gjerne legendariske preg, og gjengis i mange ulike versjoner. Dessuten blandes de ulike historiene med hverandre, slik at det blir umulig rent historisk å slå fast hvor mange opprinnelige ikoner eller kleder det er snakk om. Mest populær av alle ble legenden om Veronica, hvor en kvinne tilbyr Jesus et tøystykke da han er på vei til korset, slik at han kan tørke svetten sin. På overnaturlig vis skal da avtrykket av Jesu ansikt ha smittet over på denne svetteduken. Legenden finnes i mange versjoner, og en av dem finner du i Selma Lagerlöfs Kristuslegender.

Andre legender fortalte om et Jesus-portrett malt av evangelisten Lukas. Jesus skal personlig ha gitt dette portrettet til Abgar, kongen av Edessa. I en annen versjon fester Jesus sitt ansikt til et klede på overnaturlig vis, ved å presse ansiktet mot det, før han sender det til kongen.

Etter hvert kom det et stort antall slike Jesus-portretter rundt om i ulike middelalderkirker, som alle hevdet å være det opprinnelige bildet av Jesus. I dag er de fleste forsvunnet eller avslørt som forfalskninger, selv om det fortsatt finnes de som klynger seg til obskure teorier, som f.eks. at bildet som finnes i et lite kapusinerkloster i den italienske landsbyen Manoppello er fra Jesu tid og skapt på overnaturlig vis. Bildet ser slik ut:

Uten å fremstå altfor blasert, må jeg innrømme at bildet i seg selv er bevis nok for meg på at dette ikke dreier seg om noe overnaturlig. Jeg har vært i Manoppello og sett bildet på nært hold med egne øyne, og dette halvgode tegneseriefjeset – som helt åpenbart var skapt av menneskehender – ga meg ikke akkurat frysninger på ryggen, for å si det sånn (ikke slik å forstå at Jesu fysiske ansikt nødvendigvis gir det i seg selv).

Bildet inspirerte dog romanen Det mystiske ansiktet, hvor jeg tar for meg flere av teoriene rundt alle disse Kristus-portrettene. I romanen utgjør også det berømte likkledet i Torino en stor del av plottet. Dette kledet, som noen mener er Jesu eget likklede, er i en klasse for seg – ikke like lett å avfeie som de andre. Det kan faktisk være en bitteliten mulighet for at teoriene rundt dette likkledet har noe for seg, selv om jeg personlig har mine meget sterke tvil. Inntil Vatikanet eventuelt godkjenner nye karbondateringer (de forrige viste seg å være «forurensede»), kan eksperter og historikere og alle vi andre bare leve i halvveis spenning og uvitenhet.

Dersom kledet er autentisk og faktisk er Jesu eget likklede, kan vi hente ut den informasjon at Jesus veide cirka 80 kilo og var cirka 1,75 meter høy, med to centimeter slingringsmonn i begge retninger, og var mellom 30 og 35 år gammel da han døde.

Uavhengig av likkledet i Torino, vil nok de aller fleste forskere være enige om at følgende kan slås fast som et historisk faktum: Jesus kan ikke engang ha sett ut som noe i nærheten av de fleste moderne bildene vi har av ham!

Likevel forbinder altså de fleste nordmenn slike bilder med Jesus, i likhet med resten av Vesten, fordi den kristne tradisjonen gir oss en drøss tolkninger og fremstillinger som preger vår forståelse, noen ganger uten at vi er klar over det selv.

National Geographic forsøkte – på sitt eget populistiske vis – å gi et mer sannsynlig bilde av Jesus. Selv om det er svært lite sannsynlig at de ved en ekstrem tilfeldighet har truffet blink i sin gjengivelse av Jesu ansikt, er det lett å gi dem rett i at Jesus sannsynligvis lignet langt mer på figuren til høyre enn på figuren til venstre:

Jeg tror våre forholdsvis bleke og vasne Jesus-fremstillinger påvirker vår kollektive bevissthet mer enn vi aner. Ikke minst ser vi det når Jesus skal fremstilles på film. Skrekkeksempelet for meg er i Franco Zeffirellis klassiker Jesus of Nazareth, hvor Jesus skal tale for en stor folkemengde (uten mikrofon, selvsagt), og nærmest hvisker ordene, med sterk britisk aksent: «Blessed are the meek of the earth.»

Selv på første rad i kinolokalet slet du med å høre hva denne forsiktige hudpleie-Jesus forsøkte å si, denne svært så hvite snekkersønnen som etter alt å dømme aldri hadde hatt møkk under negla, og som åpenbart kunne trengt en halspastill eller fem.

Etter den har det kommet en rekke Jesus-filmer som alle har det til felles at de viderefører klisjéene fra den forrige. Eller til og med forsterker dem, som tilfellet var med Son of God, hvor Jesus er så blaut og amerikansk at det ikke får blitt særlig verre.

Den fyren der får i hvert fall ikke jeg særlig lyst til å bli en etterfølger av. Vil nok alltid være skeptisk til budskapsformidlere som kommer rett fra kombinert tannbleking og bilselgerkurs, og som forsøker å fremstå kloke ved å nistirre på deg med hundeøyne mens det halv-permamenterte håret blafrer i vinden.

Enkelte troende ber foran ikoner og bilder med slike Jesus-fremstillinger. Hva det gjør med formuleringene og den indre bevisstheten, kan jeg bare gjette meg til. Om du hadde snakket med meg på Zoom, men hele veien fått servert en komisk animasjon av den amerikanske presidenten som etterapte mine ord, ville det nok påvirket innholdet i samtalen, spesielt dersom jeg hadde snakket om noe svært personlig og alvorlig.
Da hadde det tross alt vært bedre med en bildeløs mobilsamtale!

Nei, skal jeg først finne meg et passende Jesus-bilde i kunstens og fiksjonens verden, er jeg enig med det Ida Marie Haugen Gilbert skrev: «Jeg sliter jo sånn med å få øye på Gud mellom alle menigheter og meninger og kristendefinisjoner. Jeg må få skrelt av ham den vannkjemmede predikantfrisyren en gang for alle. Og Gud må for all del ikke bli ei sinna feministdame med røde strømper heller, eller en skjeggete professortype. Det er ASLAN jeg vil møte i Perleporten!»

Amen.

Kvelden før han døde, skrev forøvrig C.S. Lewis følgende: «Det er rart at barn umiddelbart forstår hvem løven Aslan er, mens voksne ofte ikke skjønner det.»

*

Nå er det kanskje ikke så veldig farlig med disse Jesusbildene (bare litt), siden ingen av oss uansett vet hvordan han så ut. Men dessverre farger den kristne tradisjonen også vår forståelse på langt alvorligere områder enn det rent visuelle. Og det er utgangspunktet for denne boka.

*

Driks til bloggen? Tusen takk! Bruk gjerne Vipps 99 12 36 34

Eller bli en patron!