Deilige dager

Tilbake til hverdagen, sa jeg. Det ble en sannhet med modifikasjoner. Litt hverdag har det vært, men sommeren ville visst ikke riktig slippe taket ennå.
For det første var det jo Cure på Øya, årets største begivenhet for yours truly. I tillegg har det skjedd andre morsomme ting.

Forrige helg dro Victoria og jeg på en svært impulsiv tur til Telemark sammen med Tanja og Kristoffer. Først gikk ferden til min bror Øyvind og kidsa hans, som bor i Seljord. Det ble grillings og bålpanne til den store gullmedalje. Alltid hyggelig å se Øyvind, det blir ikke så ofte vi får hatt våre reprise-diskusjoner om liv, religion og politikk & sånn. Diskusjoner som kanskje vil fremstå aggressive for en tilhører som ikke kjenner oss, men som er akkurat sånn som en god diskusjon skal være.
Selv om det alltid er den samme diskusjonen vi hadde sist og kommer til å ha neste gang.

Resten av helgen tilbrakte vi i et hus i vakre Dalen. Tanja og jeg tok den bratte turen opp til den idylliske plassen Rui, hvor man blir belønnet med en formidabel utsikt etter at man har stavret seg opp steintrappene (som faktisk er lagd av sherpaer fra Nepal).
Etter besøket på Rui, hvor man en gang i tiden kunne la to legendariske søstre spå en i kaffegrut, gikk vi videre oppover. Ikke helt til Eidsborg stavkirke, men et godt stykke på veien dit.

*

Vel hjemme på søndagen hadde jeg en liten privat markering for meg selv i anledning av at bestefar Ole ville vært 100 år den dagen. Savner ham så utrolig mye. Nå renner tårene i strie strømmer her bare fordi jeg skrev forrige setning. Heldigvis er jeg blant de naive her i verden, som er 100 % overbevist om at jeg skal få se ham igjen.

Må forresten snart besøke bestemor No-no, som blir 96 i år. Altfor lenge siden sist. Til tross for alderen er hun klinkende klar i toppen, bor fortsatt alene i leiligheten sin og klarer seg selv. Og jeg gruer meg allerede til den dagen hun ikke lenger er iblant oss. Måtte hun bli minst 123.

*

På mandag ble jeg hentet av Eirik Elin for en såkalt “blåtur”, et begrep jeg ikke kjente til før jeg ble invitert på en sånn. “Blåtur” vil altså si at jeg ikke ante hvor jeg skulle. Fikk bare beskjed om å pakke turklær for tre dager.

Ferden gikk til Vassfaret, hvor Eirik Elin har tilgang til den fantastiske plassen/hytta Øvre Raufjellsseter. Som gamle blogglesere veit, er jeg mildt sagt glad i Vassfaret. Akkurat denne delen av området har jeg aldri vært i.

Det ble tre deilige dager i villmarka, uten mobildekning og mulighet for lading. Det er sunt å være utilgjengelig iblant, samt ikke ane hva klokka er. Merker fort den beroligende effekten slikt har på psyken. Ingen andre lyder enn naturens egne, ikke engang musikk. Bare vind og knitring fra bål. Sånt er ren terapi for stressmajorer i 2019.

Vi gikk opp på sagnomsuste Likkistefjell, hvor man har utsikt over alle vannene i Vassfaret. Tidligere har jeg bare sett fjellet nedenfra dalen, og det var et skikkelig kick å se dalen fra fjellet.
At vi på turen kunne forspise oss på molter, var heller ikke å forakte.

Ved Øvre Raufjellseter hadde Eirik Elins far nylig bygd en grillhytte, hvor vi ble sittende og prate skit ved bålet hver natt. Vi fråtset også i god mat og drikke, alt sponset av den gode Eirik Elin.

TUSEN TAKK FOR NOEN FANTASTISKE DAGER!

Men NÅ – nå er det tilbake til hverdagen. Selv om jeg håper at klærne mine snart skal lukte bål igjen. Turen til Vassfaret ga en liten forsmak av høst. Min favorittsesong, hvor naturen kler seg i sine beste klær. Gleder meg. Livet er en fin dings.

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?