Deilig er debatten

Det som følger ble skrevet desember 2017, og er et av innleggene i boka “Og det MENER jeg!” … Nylig pakket jeg 30 konvolutter av denne, og i en av konvoluttene la jeg to tusen kroner (inni boka). Så blandet jeg dem. Får håpe ikke Lotteritilsynet blir altfor pissed av dette lille innfallet.
Ennå er ikke halvparten av bøkene solgt, og det er store muligheter for at spenna ligger i en av de gjenværende konvoluttene. Vil du ha navnet ditt på en av dem, kan du vippse 237 kronasjer til 94 12 36 34, eller bruke Paypal-knappen under innlegget.

I fjor ble vi for første gang på lenge spart for musikkartister som ikke har lest annet enn egne sangtekster. Vi slapp den dølle tradisjonen med avlysninger av julekonserter for Frelsesarmeen. Forhåpentligvis slipper vi den i år også, for de fleste kjenner vel nå til Armeens samlivssyn før de eventuelt takker ja til å spille, med mindre de er fjorten år gamle nyutklekka barnestjerner.
Det er bra, for tradisjonen med artister som gjør seg selv interessante på bekostning av narkomane uteliggere, er IKKE en jeg kommer til å savne.

Men ingen jul uten debatter! Allerede er vi i gang. Debatten rundt skolegudstjenester vil selvsagt komme tilbake for fullt også i år, en ren resirkulering av debatten fra i fjor – den samme vi kommer til å få i 2018.

Så får vi se om vi klarer å toppe fjoråret i ren idioti, I fjor fikk vi jo en debatt rundt “Deilig er jorden”, av alle ting, og det skal jo noe til å toppe den. For de som husker: Noen politikere mislikte allsang av låta, og en skole jobbet med et forslag om nynning av sangen uten tekst.
Og folk snakker om islamofobi? Er åpenbart en del andre fobier der ute også.

Får vi denne problematikken i år også, men tro? Vil anfektelser rundt “Deilig er jorden” også bli en juletradisjon for matleie journalister? Eller blir det “Et barn er født i Betlehem” som får en eller annen Grinchen-politiker til å skjelve i knæra? Den som lever, får se!

Når det gjelder disse debattene, føler jeg meg litt schizo (som det het i gamle dager før det ble ukorrekt å si). I disse sakene skilles nemlig samfunnsborgeren David og den Jesus-troende David.
Det merkelige er at de skilles på motsatt måte av det mange kanskje ville trodd.

Samfunnsborgeren David, når han leste om voksne mannfolk som ikke kunne være i et lokale hvor “Deilig er jorden” ble sunget, tenkte: Ærre muli, er de TOLV år gamle?

Nå vet jeg at saken ble blåst opp, ut av alle proporsjoner, og at nettrollene som vanlig lot seg trigge av journalistenes tabloide ingresser (noe mer enn ingressene klarer nettroll sjelden å lese).
Samtidig finnes det faktisk voksne folk som helt seriøst mener det er problematisk å ha denne julesangen på et offentlig program. Jeg vil anta at de samme folka har store problemer med å delta på 17.mai-arrangement hvor nasjonalsangen synges, dersom de er prinsippfaste, siden nasjonalsangen til og med erklærer at Gud ville beskytte staten Norge, noe som er langt drøyere enn at jorden er deilig.

Slike folk gir meg flashbacks til det som het Moral Majority på 1980-tallet, en religiøs gruppering som ønsket sensur av metal-tekster. Selv om problematikken den gang gikk stikk motsatt vei, oppleves det som same shit, different wrapping. Vi snakker om samme krampaktige indignasjon. Mennesker er ganske like til tross for sine uenigheter.

Når det gjelder skolegudstjenester, så blåser jeg egentlig ganske langt i dem sånn rent personlig, lavkirkelig som jeg er. I fjor ble det ingen skolegudstjeneste, og det var ingen i huset vårt som savnet den. Samtidig gikk det en liten smurf i meg for noen år siden, og jeg lot meg engasjere sterkt på skolegudstjenestens vegne, på grunn av et brev vi foreldre mottok fra rektor. I brevet sto det at skolen ønsket å være en tolerant skole, og at det derfor ikke ble skolegudstjeneste.
“Toleransen” krevde med andre ord en ganske høy grad av intoleranse. Go figure.

At noen svært få foreldre følte det fornuftig å ødelegge en årelang tradisjon for alle de andre, og det i “toleransens” navn, tror jeg skyldtes en illusjon om at de selv var livssynsnøytrale. Dette ga dem en slags spesialrett til å være indignerte, til å kreve en allmenngyldighet som skulle trumfe alle andre livssyn. (Men motreaksjonene fra FAU-representanter og andre ble til sist såpass sterke at det endte opp med gudstjeneste likevel.)

Smak litt på ordet. Livssynsnøytralitet.

Det finnes selvsagt ikke noe slikt, slik jeg ser det. Fravær av gudstro er ikke nøytralitet, men ett av mange livssyn. Og et ganske radikalt et også, om man ser på verdensbasis.

På grunn av illusjonen om “livssynsnøytralitet” leser jeg stadig kommentarer fra folk som er i harnisk over at religiøse organisasjoner mottar statsstøtte. “Staten skal ikke støtte religion!” ropes det. Enkelte har åpenbart et verdensbilde hvor gavmilde ateister er forpliktet til å bruke pengene sine på religiøs virksomhet.

Men nå er det jo faktisk slik, tro det eller ei, at religiøse nordmenn betaler sin skatt i likhet med alle andre. Skal man slutte å gi statsstøtte til ungdomsklubber, festivaler, organisasjoner, menigheter, arrangementer eller veldedig virksomhet av den enkle grunn at de finner sted i kristen regi, kan man samtidig ikke forlange at kristne skal betale full skatt så lenge Staten støtter ikke-kristne ungdomsklubber, festivaler osv.

Som troende kan jeg godt komme opp med cirka 294829 ting jeg ikke ønsker at mine skattepenger skal gå til. Men det er jo selvsagt ikke slik det funker. Er man en samfunnsborger, støtter man både opera og menighet og merkelige kunstinstallasjoner, selv om alt måtte være utenfor ens eget interessefelt.
Den kristne støtter indirekte festivaler med “sataniske” black-metal-band, og ateisten støtter indirekte lovsangsfestivaler. Takler man ikke det, får man ta seg hundrevis av boller.

Det finnes ikke noe som heter livssynsnøytralt. Det finnes bare livssynsåpent eller totalitært.

At Staten skal være livssynsmessig uavhengig, er vel så å si alle enige om (med unntak av islamister og noen få bergensere). Men det er nettopp fordi Staten er uavhengig, at den i sin tur kan støtte initiativ og kulturelle tiltak fra alle slags borgere – både ateister, kristne, muslimer og andre.

Lar man én av disse grupperingene få utgjøre definisjonen av “nøytralitet” og få prioritet på andres bekostning, er man ikke lenger demokratisk og uavhengig. Det blir jo helt håpløst om det å være livssynsmessig uavhengig skal forstås dithen at Staten har et slags eget, “nøytralt” livssyn.

Isteden bør det vel handle om at Staten må inkludere alle sine borgeres livssyn, uten favorisering. Siden Staten – det er oss, det.

Oss alle sammen.

På samme måte er det nok svært få som ønsker seg en religiøs folkeskole (igjen, bortsett fra islamister og fem bergensere). Men jeg tror svært mange av oss ønsker en livssynsåpen skole. I løpet av skolegangen bør elever oppleve både gudstjenester, pinsemøter, Krishna-templer, fredagsbønn i moskeen og bokutdeling fra Human-etisk Forbund. Sånn for starters.

Skal man lage et problem av at “Deilig er jorden” synges på skolene, får man søren meg droppe “Imagine” av John Lennon på enhver skoletilstelning også.
Men det beste er vel om det regnes som helt uproblematisk at elevene “utsettes” for begge deler?

Yepp. Slik tenker altså samfunnsborgeren i meg.

*

Men så var det den troende David, da.
Saken er nemlig ikke like enkel for den siden av meg. Er det noe jeg avskyr, så er det at Jesus og hans lære gjøres til en slags form for nasjonalreligiøsitet. Det krever nemlig en utvanning og forvrengning av budskapet.

At enkelte SV-politikere følte behov av å gå når “Deilig er jorden” skulle synges, skyldtes kanskje nettopp at de tok teksten på alvor?
At Human-etisk Forbund problematiserer skolegudstjenester, og ifjor til og med måtte belære kirkens representanter om hva en gudstjeneste egentlig er, skyldes kanskje at de – i motsetning til deler av kirken – innser det radikale elementet i Jesu budskap.

“Gid du var varm eller kald. Fordi du er lunken, vil jeg spy deg ut av min munn!” Slik lyder et Jesus-sitat. Tar man Jesus på ordet og overfører det til moderne norsk virkelighet, er det langt bedre med en raddis-politiker som ikke takler å synge “Deilig er jorden”, enn en politiker som driter langt i Jesus, men som likevel synger høyt og begeistret om en evig frelser som er født bare fordi det er så innmari søtt og koselig og norsk.

At man ikke vil delta i en bevisstløs hyllest av det nusselige Jeeeesus-baaaarnet, skyldes kanskje at man faktisk tar den voksne Jesus mer på alvor.

Og der kan kristne ha noe å lære, som har pakket Guds gave inn i et glorete papir og gjort Jesus til en livsfjern og tannløs sauegjeter med globus rundt hue, en fyr som bare angår nordmenn med sans for pompøse tradisjoner og overdoser med stearinlys.

Don Miller beskriver, i sin bok “Blue like jazz”, holdningen til mange moderne prester og biskoper: «Menigheten er som et såret dyr nå om dagen. Vi pleide å ha makt og innflytelse, men slik er det ikke lenger. Mange av lederne våre er opprørt på grunn av dette og oppfører seg som bortskjemte unger fordi de ikke kan få viljen sin. De kamuflerer handlingene sine så det ser ut som at de er prinsippfaste, men det er ikke det – det er bitterhet. De ønsker å ta med seg ballen sin og gå hjem fordi de må sitte på benken. Det Gud ønsker at vi skal gjøre, er å sitte på benken i ydmykhet og vende det andre kinnet til. Dette er det rette utgangspunktet for å dele vår tro: En holdning av ydmykhet og kjærlighet, ikke ut fra begjær etter makt.»

Amen til det. Ut i fra et fremtidsperspektiv tror jeg ingenting er bedre for evangeliet enn at det blir løsrevet fra det nasjonale aspektet, fra død tradisjonalisme og “den kristne kulturarven” (et begrep som til tider får meg til å kløøøø).

Smerten kommer i noen tilfeller først tilbake idet kroppen begynner på en helbredelsesprosess. Jeg tror enkelte kristne vil gå en tøff tid i møte, dersom de har en form for religiøs nasjonalromantikk som gjør at de bruker begrep som “avkristning” og lignende. De tror det som skjer er negativt, og vil tilbake til den bedøvende følelsen som sykdommen ga.

Selv senker jeg skuldrene, i trygg forvissning om at alle disse løsrivelses-smertene kommer evangeliet til gode i det lange løp. Jeg anser nemlig “den kristne kulturarven” for å være en av evangeliets største fiender, og ber om at våre barnebarn skal få slippe en religiøs form for nummenhet som gjør evangeliet til en diffus og upersonlig nasjonaltradisjon. Om Kirken oppriktig tror at det å tviholde på denne tradisjonen er et effektivt redskap i å lede mennesker til Kristus, har den ikke bare bommet på målet, men er på feil skytebane.

*

Konklusjonen blir altså et syn som sikkert virker ulogisk på mange: Samfunnsborgeren i meg vil kjempe for både skolegudstjenester og offentlig salmesang, mens jeg som et troende menneske er glad for at begge deler problematiseres i langt større grad.
Altså stikk motsatt av utgangspunktet de fleste andre har.

Jeg veit, jeg er en raring.

*

For flere rare meninger, kjøp boka:





Facebook Comments
Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?