Deilig dag i Østmarka

Har vært på en fin tur i noe av kremen av Østmarka. Turfølge var en flott gjeng fra ARV (Aktivt Rovdyrvern), som jeg er stolt medlem av.

Var så opptatt av å nyte naturen at jeg glemte å ta bilder med annet enn hue og hjerte. Dårlig blogger, ass. Men noen få bilder ble det da.

Turen startet ved Rausjø Skole, hvor ARV avholdt årsmøte dagen før, og hvor noen av oss hadde overnattet.

Rausjø skole, som ble nedlagt på begynnelsen av 1950-tallet, hadde 31 elever på det meste, barn av sagbruksarbeidere i Rausjøgrenda. På begynnelsen av 1900-tallet var det 200 mann som jobbet med tømmerdrift her inne. I dag er det bare tre hus med fastboende i grenda (heldigvis).

Skolen er nabo til turistforeningshytta Øvresaga. Den har jeg benyttet meg av tidligere:

Men Rausjø skole var et nytt bekjentskap. Å gå inn der, er som å ta en tidsmaskin 70 år tilbake i tid! Klasserommet har pulter med plass til blekkhus, og plansjene og kartene på veggene er eldre enn undertegnede (med andre ord driiiiit-gamle).

Skogsbilveien som skiller skolen og Øvresaga, er en del av den såkalte “Plankeveien” (det vil si, en av to), hvor det en gang i tiden ble foretatt omfattende transport av plank til Christiania. Veien gikk fra Kirkebygda i Enebakk, gjennom Østmarka via Børter og Rausjøgrenda, til Rustadsaga og hovedstaden, hvorfra tømmer ble sendt ut i Europa.

Så stor var etterspørselen etter tømmer fra Norge, at den andre plankeveien, som mer eller mindre følger Strømsveien/Gamle Strømsvei, på et tidspunkt var den mest trafikkerte veien i hele Europa!
Wikipedia: “Ifølge P. Chr. Asbjørnsen var det ikke noe fornøyelig bekjentskap å treffe på plankekjørerne. De sperret ofte trafikken der de kom i rekker på opptil 50 lass. På 1840-tallet kunne det ifølge Byantikvaren gå hele 1000 lass gjennom Groruddalen hver dag.”

Vi gikk “Plankeveien” et par hundre meter i retning Børtervanna, forbi den ikke akkurat lydløse hundekennelen der inne, før vi tok blåstien inn til venstre.
Den fører etterhvert inn i et område med skikkelig villmark.

Apropos tømmer: Her inne, midt i det som i dag er et naturreservat, ble det planlagt omfattende hogst rett før min fødsel, på slutten av 1960-tallet. Planen var dessuten å bygge skogsbilvei innover her, for å gjøre det enklere å hente ut tømmeret.

I dag kan vi takke alle som gikk imot de planene, for dette er et unikt område.

Det som er så uendelig trist, er at vi inntil nylig hadde like unike områder i andre enden av Østmarka, nærmere Losby. Det siste året har det blitt foretatt omfattende flatehogst, og verre skal det bli.
Losby Bruk (måtte de råtne på rot!) har søkt om å få ødelegge ytterligere av Østmarkas indrefilet ved å bygge en ny vei tvers gjennom uberørt natur. Dette for å komme enklere til det som, såvidt jeg kan huske, dreier seg om totalt 4000 kubikkmeter med skog som skal ødelegges i nær framtid.

Østmarkas venner, som kjemper imot dette med hud og hår, forteller at planen er å bygge en 3860 meter lang vei, 4 og en halv meter bred, med sju parkeringplasser for skogsmaskiner, tre møteplasser for vogntog, fire snuplasser og sannsynligvis tre-fire masseuttak.

Det vil bli det største inngrepet (les: hærverket) i Marka på mange år. Jeg håper på massiv motstand. Her vil sivil ulydighet definitivt være innafor for min del.

Flatehogsten har blitt helt ekstrem de siste årene. De store, moderne skogsmaskinene etterlater seg enorme og stygge arr i naturen. Smale stier som har blitt tråkket langsomt opp gjennom mange år, blir harva i filler og gjort til brede gjørmehøl av gigantiske skogsmaskiner på null komma niks.

Fordi så få områder vernes, og fordi hogsten foregår kliss inntil de få verneområdene som finnes, er snart hele Marka en treplantasje. Det er ikke særlig naturopplevelse å se alle trær stå pent på rad og være akkurat like høye og av samme sort.
Det er knapt noe villmark igjen i de vakre Romeriksåsene, hvor jeg befinner meg i skrivende stund. Ikke rent lite av landskapet slik ut:

Alt dette er til å bli deprimert av. Med mindre vi naturvernere snart gjør større motstand enn å “bare være litt triste på sidelinjen”, for å sitere naturverner Helge Braathen, vil våre barnebarn utelukkende se en rekke dølle treplantasjer i norsk natur. De vil ikke få oppleve ekte skog.

Jeg merker meg at misnøyen og aggresjonen er stigende blant “vanlige” folk også. Det er ikke lenger bare aktivister som reagerer på at naturgleden tas fra dem. Det er lov å håpe på en aldri så liten revolusjon blant folk på dette området. Selv om det allerede er for seint for mange vakre steder.

Losby Bruk:

Folket:

Og Losby bruk bare:

Vel, det var en laaaang avsporing, og en lite hyggelig en.
La meg komme meg tilbake til den svært hyggelige turen jeg hadde sammen med andre i ARV! For den gikk altså gjennom områder som har blitt bevart!

Det går opp og ned her i livet, og spesielt i Østmarka. Terrenget her er ikke for de med altfor vonde knær. Det vil si, forrige gang jeg gikk denne stien, møtte jeg et svært gammelt ektepar som hadde nettopp det, men som likevel hadde begitt seg ut på ferden. De sa de kom til å ta tida til hjelp og bruke mange timer.

Kudos! Så tøff vil jeg også bli om jeg passerer 80 og har vonde knær!

(Gamle bilder fra samme sti, knipset med det dårlige kameraet på en eldre mobiltelefon.)

Vi fikk et glimt av Dæliseterfjorden, som tilhører de store Børtervanna, og Bukketjern, før vi var inne i selve naturreservatet.
Ned mot stikrysset ved Dæliseter er det bratt, bratt!

Da vi kom til dette stikrysset, var vi med ett inne på selve Flyktningeruta.

EN LITEN AVSPORING TIL: I krysset tok vi venstre, i retning Mosjøen og Vangen. Men om man tar til høyre, kommer man ned til Dæliseterfjordens ende …

… og kan derfra gå opp til den mildt sagt primitive Dæliseterkoia, som står åpen året rundt til fri benyttelse.

Da er man ikke langt unna det saiko idylliske Søndre Kytetjern, som visstnok er det klareste vannet i hele Marka. Stien mellom koia og vannet er av det virkelig ville slaget.

Beklager avsporingen, det var bare et lite turtips.
Men vi tok altså til venstre, opp den bratte stien mot Luttjern. Det er fortsatt is på vannene her inne, men ikke den sorten is du bør prøve å gå ut på.

Det ble en liten svipp innom tunet til hytta som ligger nedenfor stien, rett ved Luttjern. For et sted. Hvis jeg vinner i Eurojackpot skal jeg gi de nåværende eierne an offer they can’t refuse.

Så gikk vi nedenfor Strutsåsen (hadde vi gått over den, hadde vi kommet til tidligere nevnte Søndre Kytetjern), og havnet på stien mellom Tonevann og Mosjøen.

Tonevann, knipset en annen dag:

Stien gikk videre langs østsiden av Mosjøen i retning Vangen. Hadde vi valgt den litt mer kronglete stien som går enda nærmere vannet, kunne jeg fått et gjensyn med stedet “Næss-bo”, post i siste utgave av Kjentmannsboka. Her bodde Johan Næss, en av de mange som gjennom årene har bygd seg enkle boliger i Marka uten grunneiers tillatelse (som f.eks. Harald). Sorry, dette var enda en avsporing, tredje og siste.

Ved Næss-bo.

Vangen kunne by på smørbrød og vafler. Ikke dumt med en pause i solveggen på stedet. Mens vi nøt hvilen, kom det diverse utrykningsbiler til stedet med blålys og ulende sirener. Ambulanse og hele tre brannbiler, med et eget terrengkjøretøy som de børna innover i skogen med, før de kom tomhendte tilbake. Et Seaking-helikopter kom også til stedet.
Noen hadde åpenbart en mindre hyggelig tur i skogen enn oss. Nysgjerrigheten min ble ikke tilfredsstilt, for jeg har ikke funnet noen opplysninger om hva det hele dreide seg om.

Fra Vangen gikk vi blåstien i retning Øvresaga tilbake mot Rausjø skole. Bare fire kilometer gjensto. En flott hjort hilste på oss. Ellers besto dagens synlige dyreliv av frosker og en stålorm.

Men hva slags dyr som så oss, får vi aldri vite …

TAKK TIL ARV FOR EN FLOTT TUR! Finere gjeng å være på tur med skal du lete lenge etter (selv om jeg savna dama mi).

*

Driks til bloggen? Vippsen er 99 12 36 34. TUSEN TAKK!

Eller har du lyst til å bli en patron som støtter fast hver måned? Da får du passordet som åpner ALLE innlegg her inne.