Deilig bergenstur!

Nydelig helg på Vestlandet!

Etter skoletid på fredagen, satte Victoria og jeg oss i bilen med Bergen som mål. For på lørdagen skulle det være bryllup for Dawns bror og hans kjære Erish.

*

Tidlig på turen vestover fikk jeg sjokk da jeg så det helt ekstreme hærverket som gjøres på naturen rundt Sollihøgda. Utbyggingen av firefelts, som Aftenposten har satt fokus på, var kommet lengre enn jeg trodde. Vi snakker massive inngrep i vakker natur. Ikke sikker, men for meg virker det som om områdene Skoglund og Brekkedalen, hvor jeg for noen år siden besøkte den gamle Belsetbonn, er helt ødelagte. Uansett er det ødelagt kloss inntil disse stedene. Nå vil du snart ikke kunne besøke slike steder uten å høre lyden av biler i 120.

Belsettbonn er omtalt i boka “Vestmarka – Seterliv og kølabrenning” (2001): “Like vest for den øverste delen av Brekkedalen, den dalen som starter fra Skoglund, ligger Belsetbonn. Der lå en gang en de kalte Lefse-Lars og brente ei mile. Midt på natta våknet han av at det tuslet utafor koia, og brått åpna ei fremmed kjerring koiedøra.
-Du mann, du svir håret ta ryggen på likeste kua mi!, sa hun og var så arg at det gnistret av henne. Det var lett å forstå at hulderfjøset lå rett under mila. Men Lars kunne ingenting gjøre, for mila var tent og kunne ikke flyttes. Det sa han Lars til kjerringa, men hun hevnet seg. Etter den tid var Lars støtt sjuk, og det varte ikke lenge før han døde.”

På taket av hulderfjøset nøt jeg en Kvikklunsj i 2018. Veit ikke om det fortsatt er mulig. For nå har de forstyrra langt mer enn rygghåra til Huldras ku.

Det verste er at vi bilister som HATER alle disse vei-utbyggingene, må delta i finansieringen av dem gjennom bompenger. Jeg skulle for min del gladelig betalt det dobbelte i bomringer for å kunne beholde de gamle veiene, slik at vakker natur fikk være i fred.

OK, alt dette var en lang og altfor tidlig avsporing. Min lille Renault Clio, døpt “Per” av dattera mi, gjorde heldigvis ingen slike avsporinger, og vi fikk en fin og trygg tur. Per er forøvrig stolt innehaver av en ny logo på bakruta si. I motsetning til flere andre med lignende logoer, har Per heldigvis ikke blitt utsatt for hærverk ennå. På Ringvoll er ulvemotstanderne mer normale enn på visse andre steder. Er noe i lufta her som gjør folk fredsommelige og vennlige.

Vi tok en liten pause på Rustad Cafe, som jeg også har minner fra, siden jeg var innom stedet på min vei fra Oslo til Helvete for mange år siden. Om du drar opp bakkene rett bak cafeen, så langt asfalten går, og videre på skogsbilvei og deretter på sti, kommer du til vakre Buvatnet og den selvbetjente turistforeningshytta Buvasskoia.

Men det var enda en avsporing. Nå gikk ferden til Bergen, og ikke til Helvete! Over Hardangervidda fikk vi fin solnedgang. Det var så å si ikke en bil på veien, bare oss, så Per lekte rallybil i svingene.

Vi ankom Bergen sånn like etter midnatt, og fikk overnatte hos Dawns gjestfrie foreldre. De hadde huset fullt av familie denne natta, men der det er hjerterom, er det også husrom – ved hjelp av madrasser på gulvet og sofaer.

*

Så var den store dagen kommet. Sola skinte om kapp med menneskene rundt meg. Heldigvis hadde huset to bad. Selv er jeg heldig som er mann, for jeg trenger nøyaktig 43 sekunder på å gjøre meg klar. De to vakre jentene i livet mitt trengte litt mer tid. Men så blir de veldig fine også:

Vielsen fant sted i Loddefjord kirke.


Etter vielsen ble bilen parkert hos brudeparet, hvor vi skulle låne leiligheten den påfølgende natta. Så tok vi bussen inn til sentrum og Sabrura sushirestaurant på Galleriet.

Det er smått utrolig, siden jeg nærmer meg 50 og i tillegg er glad i fisk, men dette er faktisk første gang jeg spiser et klassisk sushi-måltid i dette livet. Jammen på tide! Og det var godt!
(Glemte å ta de obligatoriske food porn-bildene. Selv etter alle disse årene er jeg ikke blitt rutinert nok som blogger.)

Det var buffet, men for å avlaste litt på køene satte servitørene også flere fat med mat på bordene våre. Da alle var stappmette, lå det fortsatt minst to hundre sushi-biter igjen på bordene. Dawns mor spurte om å få ta dem med hjem, men det gikk ikke. Skulle bitene så tilbake til buffeten? Nei, de skulle kastes. Altså … Dawns mor snakket med sjefen, og påpekte det faktum at det andre steder i byen foregikk matutdeling til blakke folk i samme øyeblikk. Men det nyttet ikke. Den eksklusive maten måtte kastes, ikke spises. “Sånn er det bare!” (Et av bergensernes favoritt-uttrykk, har jeg merket meg.)

Det er mange som kjemper for en ny lov når det gjelder slikt matsvinn. En slik lov vil ikke komme et sekund for tidlig.

Etter middagen dro alle under 20 opp til Dawns foreldre på Åsane, hvor de skulle feire kvelden videre med godteri og badminton-turnering. Resten av følget skulle videre til bakgården på Dark and Stormy, hvor bordene og bøttene med musserende sto klare. (Noen av oss rakk også to pitstop innom No Stress og Tre 23 Bar. På sistnevnte sted gjorde jeg enda en ting for første gang i mitt liv: Shuffleboard.)

Jeg kjente jo nesten ingen av gjestene, med unntak av Dawns familie. Man kan si hva man vil om bergensere, men de er som regel såpass joviale og hyggelige at det tar tre sekunder å senke skuldrene i møte med fremmede. (Vel å merke så lenge man ikke går i Enga-gear. Jeg snakker av erfaring.)

På et tidspunkt våknet den gamle journalisten i meg under en samtale. Bergen var nemlig inntatt av ørten såkalte “buekorps” denne dagen, i anledning en eller annen markering. Mitt nye bekjentskap kom med historier om buekorpsene som var mildt sagt sjokkerende. Hans yrke tilsa at han visste hva han snakket om.
La meg oppsumere hovedinnholdet i hans halvtime med avsløringer: “Som forelder bør du frykte buekorpsmiljøene mer enn noe annet. Det ville vært mindre bekymringsverdig dersom barnet ditt rotet seg borti narkotikamiljøer. Den angsten enkelte foreldre har når kidsa deres er russ, den angsten må buekorpsforeldre kjenne på hele tiden. Utskeielsene under russetiden er bare peanøtter sammenlignet med en helt vanlig buekorpshelg. Når det gjelder overgrepsproblematikk, så er den så massiv i disse miljøene at Den romersk-katolske kirke fremstår sunn i forhold. Dette er noe nesten alle vet, men ingen tør å snakke om, siden buekorpsene er fredet. De eneste i hele Bergen som er mer urørlige enn buekorpsenes representanter, er 17. mai-komiteen!”

Som sagt, hadde jeg vært journalist på jobb … Men det var jeg ikke. Jeg var gjest i et bryllup og i partyhumør!

Utpå kvelden ville Dawn finne noe mat på den nærliggende Inside Rock Cafe. Selv hadde jeg gått såpass mange runder på buffeten tidligere, at magen ikke trengte noe som helst. Men da menyen bød på en chili-challenge, hadde jeg ikke noe valg. Jeg er i overkant glad i sterk mat, men har aldri smakt den famøse “ghost chili” før. Jeg har bare sett folk grine på YouTube mens de spiser den. Så når restauranten ga meg en tredje mulighet til å gjøre noe for aller første gang i livet, måtte jeg jo ta den.

Alt gikk ned, men jeg skal innrømme at jeg savnet MELK eller RIS. Det er klart, det er ganske sterkt, når du febrilsk dypper bitene i “hot chili dip” for å mildne smaken! 🙂

Før vi gikk tilbake til selskapet, rakk jeg å snike til meg det siste kvarteret av Champions League-finalen på en stappfull pub av typen britisk (husker ikke navnet). Resultatet ble dessverre ikke som ønsket. Av pubens vel 200 gjester, var det kun 3 som var fornøyde da dommeren blåste av.

Ellers er det jo ikke ofte jeg kan være på fotballpub med så mange bergensere og faktisk heie på samme lag! En smått surrealistisk opplevelse! 🙂

*

Søndagen gikk ferden tilbake til Østlandet igjen. Heldigvis har jeg en datter som elsker å kjøre bil, så vi fikk oss nok en lang og fin tur (Dawn og kidsa tok fly.) Over Hardangervidda fikk vi en smak av hvor raskt været kan skifte i slike områder. Vi opplevde alt fra snøføyke til strålende solskinn. Lunsj ble inntatt på Dyranut, hvor jeg aldri har vært innom (FJERDE ting for første gang i livet!). Her frister det å ta noen overnattinger på et senere tidspunkt, med noen dagsturer innover vidda.

Apropos Hardangervidda, så reagerer naturelskeren i meg nok en gang. Denne vidda, som en gang var så vill og øde at selv menn som Helge Ingstad og Roald Amundsen fikk sin ilddåp på stedet, er i dag offer for en hytteutbygging som er helt absurd. En ting er de små hyttene i gammel og klassisk stil, som går mer i ett med terrenget (selv om disse også ligger altfor tett mange steder). En annen ting er de fullstendig smakløse og moderne hyttefeltene som ødelegger hele landskapet. Det som er gjort i Sysendalen er helt tragisk. Jeg fatter ikke at de får lov. En utrolig stygg alpinlandsby midt i et villreinterreng?!! Har grunneiere og lokalpolitikere spist syre de ikke tålte? Det er så man må klype seg i armen og lure på om man er på skjult kamera eller noe.
Jeg blir rett og slett skikkelig forbanna. Vidda krymper for hvert tiår som går, enda den er en nasjonalpark. Når man først skal ødelegge så mye natur, er det jo i tillegg klin umulig å gjøre det mer på en mer smakløs måte enn ved Sysendalen. Det er godt jobba, i negativ forstand! Jeg lurer fælt på hvordan de andre forslagene så ut, siden DETTE vant, liksom. Jeg ville ikke hatt noen av disse hyttene/leilighetene om du så hadde gitt meg dem gratis. (Eller, jo, det ville jeg, for da kunne jeg solgt dem til noen smakløse idioter og gitt spenna til Naturvernforbundet.)

Vel, til tross for slike arr i naturens ansikt, så ble det altså en fin biltur hjem, alt i alt. Selv om vi får oss noen far-og-datter-samtaler underveis, liker vi oss begge i vår egen verden også, mens vi suser gjennom landskapet. Victoria hørte diverse hits med øretelefoner, mens jeg ble underholdt av Morgan Kane. På veien til Vestlandet var det lydboka “Apache!” (Morgan Kane 45) som ble lyttet igjennom, på tilbakeveien “Blod og gull” (Morgan Kane 46). Med spilletid på en 4-5 timer, samt et innhold som ikke krever 100 % makskonsentrasjon hele veien, er de perfekte lydbøker for slike turer.

*

Siden livet er som det er, var jeg avhengig av litt drahjelp i forbindelse med denne bergensturen. Det fikk jeg til gagns, av gode, gode mennesker.
Svein Olav fikk oss fra Ringvoll til Ål. Rita Irene fikk oss fra Ål til Bergen. Morten og Edith ga oss det gode måltidet på Rustad Cafe.
Stine Beathe fikk oss fra Bergen til Geilo. Siri ga oss det gode måltidet på Dyranut.

God bless. Turen hadde ikke vært mulig uten dere. Og uten denne helgeturen hadde livets minnebok manglet et viktig kapittel.

One thought on “Deilig bergenstur!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?