Debatten om “Debatten”

Den store snakkisen forrige uke, bortsett fra Atle, var en episode av “Debatten”, hvor tre modige kvinner sto fram med sin fortelling om hvordan det er å leve på konstant sparebluss.

(Selve episoden finner du HER!)

Siden mitt månedsbudsjett er rimelig identisk med budsjettet som ble lagt fram av den ene programdeltakeren, så tillat meg noen tanker. Det er jo slikt man har en blogg til.

Først av alt: Konseptet “hold kjeft, mange har det verre enn deg”, er sjelden særlig konstruktivt. Men på Facebook har noen latterliggjort hele programmet, ut ifra argumentet om at det er verre andre steder i verden, ikke minst i Afrika.
Slikt kalles whataboutism. Typ: “Klager du over å ha mista en arm? Er du ikke klar over at mange lever uten både armer og bein?!!”

Hvis man assosierer ordet fattig utelukkende med hungersnød, er det ingen fattige i Norge. Men EUs “fattigdomsgrense” tar altså utgangspunkt i et lands gjennomsnittsinntekt. Tjener du mindre enn 60 % av denne, regnes du for fattig. I Norge vil det si at du er fattig om årsinntekten er mindre enn 247 000, eller 308 800 kroner dersom du har ett barn (ut ifra hva jeg kan lese på Google).

Vi sulter ikke i hjel her i landet. Men det begynner å bli stadig flere nordmenn som nå veit hva det er å gå uten mat noen dager. Som bedriver ufrivillig faste for at det skal bli nok til barna. De som står fram med sin historie fortjener ikke latterliggjøring.

Men vi er så altfor flinke på denne skammen her i Gnoreg. Ting som har med økonomi å gjøre er skambelagt. Som jeg skrev i anledning min 50-årsdag, har jeg selv vært ganske åpen om både tro og økonomi. Med det har jeg rørt ved to av våre største tabuer.

Det kan nesten virke som om det er ekstra stor skam knyttet til dårlig råd i et rikt land. I velferdsstaten Norge har mange ikke evne til å sette seg inn i visse situasjoner fordi de knapt tror slike eksisterer uten at det er høyst frivillig. Så feil kan man ta.

En av de få politikerne som faktisk møtte opp i “Debatten”, Rødts Mímir Kristjánsson, hadde et viktig poeng da han fnyste av Statens klisjé om at “det skal lønne seg å jobbe”. Det har vært dens kronargument når det gjelder å holde sosialstønader, dagpenger osv på et minimum.
Alle veit jo at det lønner seg å jobbe. Det vil ALDRI lønne seg å ikke jobbe. Om du skulle få en tusenlapp mer i støtte i måneden, vil ikke det føre til at du velger bort jobb – all den tid en jobb vil gi deg minst 15 lapper mer i måneden.

Det er mer snakk om hva man skal klare seg på i perioder hvor man faktisk ikke er i stand til å jobbe – selv om man vil. Om det er rett at minstepensjonister, uføre eller folk på “sosialen” skal få mindre enn det som er EUs fattigdomsgrense.

Et annet viktig poeng i “Debatten”, var at mange nederst på samfunnsstigen har klart seg sånn tålelig greit fram til i dag. Hjula har tross alt gått rundt, selv om man ikke akkurat har sust avgårde på den samfunnsmessige motorveien.
Så har det altså skjedd store endringer bare det siste året, som gjør at det stopper helt opp.

Som en av kvinnene i “Debatten” ga uttrykk for, fører dette til et evig stress for mange. Som igjen går ut over helsa, som igjen gjør at evnen til å jobbe kanskje utsettes ytterligere.

Kjenner meg veldig godt igjen i det med stress. Følelsen av aldri å være a jour. Hver gang det kommer noe inn, går det rett ut til forrige måneds minus. Man må stadig ta nye korttidslån for å betale gamle.

Siden disse deltakerne i “Debatten” vågde å være så konkrete i all offentlighet, så la meg følge deres eksempel, for de som måtte være interesserte.

Etter noen år med helseutfordringer, er jeg endelig der hvor jeg kan ta jobber igjen. Men de står ikke i kø, og det er heller ikke alle typer jobber jeg kan ta (må fortsatt være litt forsiktig). Kan heller ikke kan ta fulltidsjobber, siden jeg har tidligere forpliktelser å fullføre. Ting som allerede er betalt eller investert i, men som jeg havnet på etterskudd med da jeg ble syk.
I øyeblikket har jeg likevel to mulige deltidsoppdrag av en viss størrelse på trappene, og venter i spenning i så måte.

Her og nå er det rett og slett sosialstøtte som gjelder. Det er det eneste jeg har krav på. Såkalt behovsprøvd støtte.
Skulle ha søkt om slikt på et langt tidligere tidspunkt, men stolthet og angst hindret meg. Følte meg rimelig ydmyket på et NAV-kontor for noen år siden, og tok derfor heller opp personlige lån framfor å søke ytterligere hjelp derfra. Lån jeg fortsatt skylder penger på.

På forsommeren kom det derimot saksbehandlere hjem til meg (luksus!), og etter det har jeg blitt møtt med en helt annen holdning og fått grunnleggende hjelp. Hvilket vil si rundt 7000 i måneden etter husleie. I tillegg får jeg et par tusen i bostøtte fra Husbanken.
Jeg klarer meg med lite og er en tilhenger av nøysomhet. Jeg mener at samfunnets forventninger til stadig og kontinuerlig vekst er altfor høye og skadelige. Likevel blir det for meg et regnestykke som rett og slett ikke går opp. Utgiftene (strøm, bensin, mat, forsikring, bil, faste avdrag, gammel gjeld, internett +++) blir mer enn 9000 i måneden. Ikke så mye mer, men litt mer. Dette lille blir fort mye over tid.

Men som sagt: Opplevd en helt ny forståelse fra NAV det siste halvåret, og takknemlig for en saksbehandler som gir meg det jeg i det minste har krav på. NAV har også hjulpet med gamle inkassoer på strøm og internett.

Så har jeg patroner og folk som støtter fast, samt noen som gir driks til bloggen. Så uendelig takknemlig for dere!
Etter mange runder med NAV, har jeg også fått aksept for at disse summene ikke alltid kan regnes som vanlig inntekt, da de er øremerket støtte som gis til prosjekter og research, eller til å dekke tidligere gjeld knyttet til det samme. Det blir med andre ord for mer som omsetning enn inntekt å regne.

Tidligere måtte jeg krangle for hver krone. Selv når jeg ga bort bøker gratis, men ba folk dekke portoen, ble disse portopengene regnet som inntekt! NAV gjentok sitt mantra: “Absolutt ALT du får inn, er inntekt.”
Nå har NAV vist forståelse for at sånt ikke er holdbart i min noe spesielle situasjon.

Denne nye forståelsen innebar også at folk f.eks. kunne bidra og gi bursdagsgave til en Patmos-tur i høst, uten at bidragene førte til mindre sosialhjelp for min del.
Og det innebærer at jeg nå kan motta støtte/driks fra blogglesere til bokprosjekter, slik at det får gått framover med disse. Det er spesielt to prosjekter som snart er ferdige, nemlig biografien om fattern og reiseboka fra Patmos. Selv om mine siste bøker ikke akkurat har vært bestselgere (understatement of the year!), har jeg trua på akkurat disse.

Jepp. Slik er altså ståa i Davids liv anno november 2022. Hele tiden et par måneder på etterskudd, men hue over vannet sånn ish.

Har trua på at jeg skal komme a jour i livet snart. Har en sånn tålelig grei plan på akkurat det. Jeg har hatt følelsen av å være sånn noenlunde a jour tidligere, og det har vært fantastisk. Tenk å ha det sånn hele tiden! Tenk å ikke starte hver eneste uke med halvveis panikkangst!

Siste gang jeg kjente på følelsen over en viss tid, var da det ble dratt i gang en kronerulling mens jeg lå på sykehuset første gang. Det var på den ene side litt flaut, men den annen side så herlig befriende at den skammen bare kunne ta seg en bolle! (Det var forøvrig den andre kronerullinga jeg opplevde i mitt liv, da noen kompiser dro igang en to år i forveien. Folk, ass!)
Ved utskrivelse fikk jeg gjort opp en del av gjelda mi og et lass med inkassoer – samt at jeg fikk skaffet meg en billig bil og oppleve noen måneder uten en eneste økonomisk bekymring i verden.

Uten å bli helt drama-king: I ettertid lurer jeg faktisk på den kronerullinga var med på å redde livet mitt.
Er i hvert fall 100 % sikker på at den førte til at rekonvalesensen gikk langt raskere enn den ellers ville ha gjort.

For stress dreper, ass. Ikke minst dreper det kreativitet og følelsen av psykisk og fysisk overskudd.

Et annet poeng her: Da det virkelig var helt krise i livet mitt, fikk jeg altså hjelp. Fordi jeg svelget stoltheten og fortalte åpent om ting. Ideelt sett bør det i velferds-Norge være slik at systemene og ordningene fungerer godt nok for oss alle. Men i de tilfellene hvor de ikke gjør det, blir privat hjelp av stor betydning.
Når man hører om folk som virkelig sliter på et område, tenker jeg at mange ville vært villige til å hjelpe om de bare hadde visst. Folk flest er nemlig kule. Om noen rundt oss har det tøft, vil de fleste av oss ønske å hjelpe om vi kan.

Derfor skulle jeg ønske det ble mindre tabu å snakke om både økonomi, psykisk helse og andre utfordringer nordmenn gjerne holder for seg selv. Ikke at vi skal bli en gjeng med sytere eller tiggere eller sympati-søkere. Men det tror jeg svært få av oss har i seg å bli. De færreste av oss ønsker å være parasitter, enten det er økonomisk eller sjelisk eller sosialt. Som sagt: Folk flest er kule. De som faktisk ber om hjelp, trenger det som regel – og har sannsynligvis ventet så lenge som mulig før de våget å spørre. Trust me, de fleste av oss som spør om hjelp har venta så lenge som mulig. Litt stolthet har vi alle. Det er først når det faktisk blir viktig for kidsa våre eller helsa vår, at vi svelger den stoltheten.

Så sånn generelt sett bør følgende gjelde: Fuck den norske skammen.

Bare de som påfører andre skam, har grunn til å skamme seg. Ikke minst gjelder det enkelte av våre politikere, som snakker om at “det skal lønne seg å jobbe”, noe som er en selvfølgelighet for absolutt alle, men som blir en slags hersketeknikk når det brukes som noe mer enn en selvfølgelighet.

Har DU noen tanker om det som kom fram i “Debatten”? Kommentarfeltet er ditt.

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?