De siste eventyrskogene

min villmarkstur denne uka, hadde jeg med meg boka “Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee” av Dee Brown. En bok jeg har lest før og også kommer til å lese igjen.

Men i bokhylla på koia i Sinnerdalen, fant jeg også boka “De siste eventyrskogene” av Gjermund Andersen. Så fort jeg begynte å lese i den, var jeg fengslet. Den var umulig å legge fra seg. For en nydelig bok! Den kommer jeg til å kjøpe i nærmeste framtid, for den tåler også flere gjennomlesninger.

Forfatteren er en virkelig kjenner av Marka, og forteller hvor man kan finne de ekte eventyrskogene. For det er dessverre et faktum at mesteparten av Oslo-skogene er kjedelig, industriell skog, som tjener best som løpebane og sykkelsti for de som blåser langt i naturromantikk.

Dette skyldes i hovedsak den utingen som kalles flatehogst, som begynte like etter 2. verdenskrig. Store skogsmaskiner hugger ned alle trær i stadig større områder, for så å plante ny skog – noe som gjør at alle trær etterhvert er like høye og fremstår nettopp som plantet av mennesker.
Kjedelig!

Det er i grunnen merkelig at det ikke er større protester. Vi som går mye i Marka, merker at det blir verre og verre for hvert år. Det tas fint lite hensyn til naturens egenart. Dens verdi måles i hva den kan produsere. Slik var det ikke før, da plukket man ut trær med omhu her og der, istedenfor å renskrape store områder og skape stygge og uhelbredelige sår i landskapet.

Men så finnes altså fortsatt villskogen og gammelskogen, selv i Oslomarka. Enten fordi den er så langt fra allfarvei at hogst rett og slett ikke lønner seg, eller fordi naturvernere har kjempet hardt. Ikke minst gjelder det siste nettopp det området hvor jeg satt og leste boka. Skogeiere hadde ikke lyst til å verne området. Men naturforkjemperne ga seg ikke, og til sist vedtok Kongen i statsråd at Spålen-Katnosa naturreservat skulle være et faktum.

Hvor betydningsfullt dette har vært, så jeg med egne øyne når jeg nå gikk fra Spålen til Tverrsjøstallen. Så å si med en gang man passerer grensen for det vernede området, er det nylig foretatt forferdelig stygg flatehogst. Det en gang vakre området rundt Tverrsjøen fremstår nå som et trist eksempel på hvor hensynsløst vi mennesker farer fram.

Boka beskriver også Gaupesteinsmarka, som ikke er langt fra der jeg bor, og som ifølge forfatteren er noe av det villeste Marka har å by på. Her blir ikke tiurleiken på myrene forstyrret. Kult!

Det ligger nok ikke rent få timer, dager, uker – ja, år – med vandring i skog og mark i bunn av dette prosjektet. Dette er en god dokumentasjon på hva vi fortsatt har igjen.

Ellers er det litt rørende hvordan boka har blitt til. En eldre mann ved navn Ole Hans var opptatt av naturvern, og ønsket å bruke 100 000 av møysommelig oppsparte trygdemidler gjennom flere tiår til noe som kunne bety noe for naturen. Det endte opp med at han donerte summen til arbeidet med denne boka. Han gikk bort før den så dagens lys. En stund etter døde også samboeren hans, Anne Brostigen, og i sitt testamente hadde hun gitt ytterligere 100 000 til arbeidet med boka.

Jeg tror ikke de hadde angret om de hadde sett det ferdige resultatet (eller kanskje Jesus har gitt dem et x oppi himmærn). En utrolig vakker bok som forhåpentligvis vil fortsette å skape skikkelig engasjement, også hos yngre folk. De siste årene har det blitt viktigere enn noen sinne, før enda mer av Marka blir hærpa.

For det er noe som skjer nå, og som går veldig fort, og som gjør ubotelig skade. De valgte noen av Norges mest sårbare villmarker når de skulle plassere vindparker her i landet, til tross for mange protester. De ødela selveste Finnskogleden, som før det var aktuell for UNESCOs verdensarvsliste. Det bygges en drøss hyttelandsbyer kliss inntil vernesonen i Vassfaret, en av de siste skogsdalene vi har igjen. Protester blir ikke hørt her heller.

Det haster. Tusenvis av kvadratkilometer med inngrepsfri natur har blitt ødelagt på kort tid. Og når det gjelder Oslomarka, kan vi spole så langt tilbake som til 1946, hvor den største demonstrasjonen i Norge noen sinne fant sted. Over 40 000 gikk i tog for å protestere mot at det skulle bygges kraftgate gjennom Nordmarka.


(Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Politikerne holdt seg for ørene og sa lalala. Det har mange av dem fortsatt med når det gjelder villmarka vår.

På min tur i Marka denne uka så jeg at naturen gjør noen forsiktige forsøk på å ta hevn, da. Noen blir nok strømløse snart, ærta bærta:


Når det gjelder “De siste eventyrskogene” – SITT DER DU ER OG KJØP!

Og så vil jeg forhåndsvarsle en roman som også har et underliggende naturvern-perspektiv, nemlig “Apasjer”. Det prosjektet kan du støtte ved å bli en patron, og som en sådan kan du lese første del av romanen HER.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?