Ved Johannes’ grav


Foto: Jan Luneborg

Det som følger ble skrevet for en drøss år siden.

Det har vært en lang dag. Idet ettermiddagssola blir rødere og rødere, sitter jeg på Ayasoluk-høyden, hvor Johannes høyst sannsynlig ble begravet. Det er også noen som hevder at det var her han skrev sitt berømte evangelium. Continue reading

Hva jeg veit – og hva jeg IKKE veit (I)


Yours truly og Lars Kraggerud (pastor på Åsgreina)

Her er et lite sammendrag av en tale jeg holdt i 2019, i tre ulike menigheter, nemlig Kingdomkirken i Vestby, Evangeliehuset Åsgreina og Filadelfia Fosser. Jeg deler talen opp i tre ulike innlegg.

INTRODUKSJON

I utgangspunktet skulle man tro at svært bastante mennesker var mest provoserende for andre. Men i enkelte kristne kretser er det motsatt: Du blir uglesett om du ikke er bastant.
Folk blir sure hvis du ikke er 100 % overbevist i visse spørsmål – spørsmål som mildt sagt er perifere i forhold til Bibelens kjernebudskap.

Enkelte er helt avhengige av å plassere folk på grunnlag av deres meninger. Det virker som om de tror at man kommer inn i Guds rike ved å MENE de rette tingene.

Selv om vi har blitt kvitt mye av gjerningsreligionen i Kristi kropp, har vi ofte endt opp med en meningsreligion. Continue reading

Respekt er ikke synonymt med feighet

Det som følger er et utdrag fra “Okkult kirke?”

At ulike trosretninger kommer hverandre i møte, er selvsagt positivt. Samtidig er det noe stusslig over dagens «økumenikk». For den ender ofte opp i en slags feighet, hvor man blir livredd for å tråkke på religiøse liktær.

Jeg synes det evangeliet vi har fått betrodd fortjener mer enn som så.

Når vi opplever at evangeliet blir ilagt tillegg eller vanskeliggjort, må vi «kjettere» våge å stå opp for de enkle sannhetene. Continue reading

Fri fra alle religiøse lover (II)

DEL 1

Kjære troende, du er fri til å gjøre akkurat hva du vil nå. Det er ingen bud som du må følge for å tilfredsstille Gud.

Dersom den tanken fører til at du ønsker å skeie fullstendig ut og bevege deg bort fra alt som er godt, vil jeg hevde at du ikke har noe reelt forhold til Gud – uavhengig av hvordan din livsstil er pr. i dag.

Ja, dersom det kun er lover og regler som gjør at noen ikke skeier ut, tør jeg påstå at de ikke kjenner Gud i det hele tatt.
For om man virkelig kjenner Gud, vil det være kjærligheten til ham og de han har skapt som grunnleggende motiverer handlingene.

Er det bare lover og regler som holder folk unna ondt, kunne de like godt vært satanister. For Gud er bare interessert i det som gjøres av hjertet.

Juan Carlos Ortiz skrev i sin fantastiske bok “Virkelig fri” (Ansgar Forlag, 1977):

“Når du gjør ting for å oppfylle bud, ødelegger dette ditt forhold til Gud og gjør brudd på alt som heter kjærlighet. Tenk deg nå at jeg ble gift og følte at jeg ikke hadde kjærlighet til min hustru. Vel, så kjøper jeg en bok som heter Hvordan en ektemann skal oppføre seg.
“La oss nå se hva denne boken sier. Den sier at du skal gi din hustru et kyss hver morgen.”
Nåvel, – neste morgen sier jeg: “God morgen, Martha, er du klar til morgenkysset?”
… Så! Nå har jeg fulgt det påbudet, – jeg kan krysse det av.
Men så sier Martha: “Hør nå her, – kysser du meg for å adlyde et påbud, eller fordi du føler noe inne i deg som gjør at du vil gjøre det?”

“Å nei, langt ifra, – jeg føler ikke noe som helst, jeg vil bare passe på å lyde budene, slik at jeg kan komme til himmelen.”
“Da, min kjære, tror jeg heller at jeg vil være kysset foruten!”

Når vi gjør ting for å adlyde Loven, ødelegger det forholdet. Det må komme fra hjertet, ellers har det ingen verdi, det er URENT. Hvis vi adlyder bud fordi vi vil til himmelen, vil det si det samme som at vi mener Gud må betale oss for den innsatsen vi har gjort. Gud er nødt til å gi meg noe til gjengjeld, fordi jeg har vært så snill og flink. Da blir det et temmelig tvungent forhold.”

I løpet av livet, og ikke minst etter en liten tur innom halvsekteriske kretser, har jeg lært at det er utrolig mye som går for å være hellighet, som i bunn og grunn bare stammer fra menneskers ondskap. Et menneske som har et ondt hjerte, han ser ondskap i alt. Men for den rene er alt rent.

Det er Den Onde selv som er veldig opptatt av lover, bud og regler, i henhold til Bibelen. Ja, det var Den Onde som først ønsket at menneskene skulle få kunnskap om godt og ondt i det hele tatt.

Forkynnelse av nåde og Ånd gir ikke folk en unnskyldning til å ødelegge livet sitt, slik noen hevder. Nei, budskapet om Guds nåde, formidlet på kompromissløst vis, gir en kjærlighet til Skaperen som fører til at man gir Ånden rom i sitt liv. Den som er tilgitt mye, elsker mye.

Det er bare én ting som blir skapt av strenge bud og regler: Religiøs stolthet!

Selv har jeg ikke annet å skryte av enn Ånden. Og så vil jeg skryte av Guds kjærlighet til meg. Det er den kjærligheten som gjør meg til et bedre menneske enn jeg ellers ville ha vært, og det er den samme kjærligheten som plukker meg opp de gangene jeg driter meg ut.

Jeg er ikke blitt perfekt selv om jeg har Guds Ånd på innsiden (duh!). Ting går fortsatt på hue og ræva innimellom.
Men da virker Ånden som en kork av tre: Du kan trykke den under vann så mange ganger du vil, men den popper alltid opp igjen.

Men den tiden jeg fulgte masse religiøse regler for å føle meg god nok, var det som om jeg hadde et anker rundt foten hver gang jeg ramla uti.

For å bruke nok et haltende bilde: Når jeg kjørte i grøfta tidligere, sa de religiøse kravene: “Du er ikke verdig å kalles bilist!” Så fortsatte jeg bare skamfullt å kjøre bortover i grøfta for ikke å forstyrre de andre bilistene. Noe som ikke var særlig sunt for bilen.

Mens med Ånden er det slik at om man kjører i grøfta, kommer den som Falck med en eneste gang, og får en opp på veien igjen. Uten å fordømme sier den bare: GOD TUR VIDERE!
Og alt er dekket av forsikringen vi har i Jesus.

Jeg kjører fortsatt i grøfta noen (les: mange) ganger. Men nå blir jeg i hvert fall ikke sittende der lenge av gangen, slik jeg ble den tiden jeg levde etter lov, bud og regler.

Dette er det kristne budskapet. Likevel er det ikke det Kirken har presentert til folk. Vi som tror har holdt fram pekefingre i stedet for å stå med utstrakte armer. Mens vi har skjult våre uendelige lagre med iskaldt drikkevann, har vi brukt tiden på å anklage folk fordi de er tørste.

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Fri fra alle religiøse lover


Foto: Jan Luneborg

For mange har Bibelen og kristentroen blitt et regelverk som må følges.

Dette til tross for at Paulus har et revolusjonerende budskap som går på tvers av dette. Et budskap som skiller seg sterkt fra alle andre religioner.
Eller, rettere sagt, fra all religion som sådan, kristen religion inkludert.

Det mange religiøse ledere ikke forstår, og som Paulus forklarte, er at de ved alle sine bud og regler oppnår det motsatte av sin hensikt. Alle slags forsøk på leve opp til ulike religiøse krav for en bedre livsførsel, fører faktisk bare til en verre livsførsel.

La meg gi dere et eksempel: Ikke tenk på en HAMBURGER nå!

Nei, ikke tenk på en, sa jeg!

Ingen av dere (kanskje bortsett fra to) tenkte på en hamburger før jeg innstendig ba dere om IKKE å gjøre det.

Alle religiøse bud vekker ondskapen til live i stedet for å gi oss bedre moral.

“Kan jeg fortsatt gjøre det-og-det dersom jeg tror på Jesus?” Slike diskusjoner er det mange av, og de fører oss inn på et sidespor. Budskapet vårt er nemlig at ethvert menneske kan få selveste Guds Ånd på innsiden. Da handler det ikke lenger om “DU SKAL!” eller “DU SKAL IKKE!”, men om å leve et liv inspirert av den Ånden.

Ja, jeg vil si det så sterkt jeg kan: Ved å sende sin Ånd til jorda, har Jesus nullet ut alle religiøse regler og bud.

Gud ser alle mennesker, på hvilket stadie de er, hva de sliter med, hvilken kultur og tidsalder de befinner seg i, hvilke motiver de har, osv. Han kjenner alles hjerter, og vet hva Ånden trenger å jobbe med i den enkelte.
Det ble mye bråk i kristenpressen for noen år siden, da jeg dro den konklusjonen at det vi kaller “synd” dermed kan være noe relativt. Men jeg står for det. Det som er feil for deg, er ikke nødvendigvis alltid feil for meg – og motsatt. Den eneste virkelige feil vi alle kan gjøre, er å trosse stemmen til hans Ånd i oss.

La meg bruke alkohol som eksempel, siden mange kristne er så opphengt i akkurat den problemstillingen. De aller fleste er sterke nok til å nyte noen øl uten at det fører til store problemer i livet, og kan gjøre det med frimodighet og glede. Om du derimot er svak for alkoholisme, slik at øl-drikking utgjør et problem for deg, vil du nok merke Ånden blinke red alert på innsiden når du bestiller den tredje.

(Men la meg understreke at det heller ikke i slike tilfeller er snakk om å ta seg veldig sammen for å adlyde Ånden. Det er ikke et slikt paradigme vi baserer oss på. Jeg har snarere sett mange eksempler på følgende: Etter hvert som noen lar Ånden få mer rom i livet sitt, forsvinner også selve trangen til rusmisbruk.
Så det handler mer om å slippe Ånden til enn å adlyde ham. Han virker i oss, slik at vi VIL gjøre det som er bra for oss.)

Det som er faren med religiøse krav som sier “DU SKAL IKKE!”, er at de begynner i feil ende. For om det er andres krav som bestemmer hva som er feil eller ikke for en, lærer man aldri å bli kjent med Guds stemme selv.

La oss for eksempel si at noen er altfor flinke til å baksnakke andre. Og la oss si at en pastor sier at dette er synd, og at vedkommende derfor slutter med det av den grunn.
Det er selvsagt uansett bra at noen slutter å baksnakke. Jeg mener ikke at vi ikke skal snakke om moral i samfunnet, eller at venner ikke kan peke på hverandres feil. Men nå snakker jeg om vår kristne trosformidling.
For i dette eksempelet har ikke den tidligere baksnakkeren kommet en eneste millimeter nærmere Gud i prosessen.

“Rett liv” fører oss ikke nærmere Gud. Såkalt “synd” fører oss ikke lenger unna Gud. Overfor Gud handler det ikke lenger om rett og galt på den måten, for han har uansett tilgitt oss alt.

Det handler om et forhold. En reell relasjon.
Det er nettopp det som er så revolusjonerende med evangeliet.

I det nevnte tilfellet vil vedkommende automatisk slutte å baksnakke etter hvert som hen kommer nærmere Gud. Hvordan vi lever, er en frukt av det som er i oss.
Forskjellen på de to konseptene er himmelvid – vi snakker om to vidt forskjellige religioner. Eller, rettere sagt, om forskjellen på menneskeskapt religion og guddommelig anti-religion!

Men mange religiøse mennesker vil alltid angripe symptomene i stedet for å helbrede sykdommen.

Åndens frukt er trofasthet, kjærlighet, glede, fred, ovenbærenhet, vennlighet, godhet, tålsomhet og selvbeherskelse.
En typisk religiøs måte å undervise om dette på, er å si: “Du skal være trofast, du skal være kjærlig, du skal være glad, osv …”
Men det er altså snakk om frukt. Fokus i forkynnelsen bør alltid ligge på vennskap med Ånden, for da vil fruktene komme av seg selv.

La oss slutte å si til folk: “DU MÅ BÆRE FRUKT!” La oss heller fortelle folk at de er velkomne til å bli grener på Treet.

I vår trosformidling bør målet være å føre mennesker inn i en relasjon til Guds Ånd – ikke å fortelle dem hva vi personlig antar at Ånden vil si til dem når relasjonen er opprettet. Det siste er ikke vår oppgave, for da risikerer vi å få folk til å begynne i feil ende, og dermed havne i egenprodusert frukt som bare er en kopi av det ekte og som bare fører til feilaktig religiøs stolthet. Kirken bør ikke se det som sin oppgave å skape enda flere “fariseere” i verden.

De fleste religioner har jo sine egne skrifter med nedskrevne regelverk. Jeg synes det er tragisk at kristne degraderer Det nye testamentet til å bare være enda flere slike bokstaver som må følges nøyaktig. For selv forklarer Det nye testamentet at vi har fått “en helt ny pakt”, som er “bygd på Ånd, ikke på lov”.

Det er trist at mange rett og slett prøver å leve ut en ny pakt, bygd på Ånd, i bokstavens vesen. Den enorme velsignelsen det er å ha Bibelen tilgjengelig, virker for dem i praksis mot sin hensikt, siden selve grunnparadigmet og brillene de leser med er feil.

Tenk deg om man får et nytt, gigantisk hjemmekino-anlegg, men ender opp med å bruke resten av livet på å analysere bruksanvisningen. I overført betydning er det nettopp det mange religiøse har gjort. De krangler rundt selve bruksanvisningen, om hvilket språk i den som forklarer det hele best. De lærer seg alle språkene i den. De analyserer til og med selve papirkvaliteten og illustrasjonene i den.

Til sist kan de absolutt ALT om selve bruksanvisningen, MENS DE ALDRI NOEN SINNE HAR SETT EN ENESTE FILM PÅ HJEMMEKINOEN SIN!

Sånn fungerer mye religion. Det er ikke liv og ånd, bare lov og krav.

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Ta nattverden tilbake!

Dette innlegget er et utdrag fra Okkult kirke?.

Nattverden har blitt stjålet fra de troende. Det som var et måltid blant vanlige folk, har blitt omformet til et morbid rituale utført av ordinerte mennesker i vigslede bygninger.

Det er på tide at grasrota tar nattverden tilbake. Gjerne i form av fulle tre-retters måltider hvor alle er seg bevisst at det er en usynlig gjest til stede ved bordet.

Det er på tide å erstatte mollstemte toner med glede over det Jesus har gitt oss. Det er på tide å gjøre nattverden til en del av et faktisk måltid med gode venner, framfor inntak av en tørr, papplignende bit og et medisinbeger dårlig vin, dosert ut av en mann eller kvinne kledd i noen helt spesielle klær som ingen av de andre tilstedeværende kan ha på seg.

Min oppfordring er: Ha nattverd på naturlig og avslappet vis med noen gode venner i uka som kommer. Kos dere, spis, drikk, senk skuldrene – og takk Jesus Kristus for hva han har gjort for oss!

Uverdig?

Paulus advarer mot de som tar nattverd på «uverdig vis», og som ikke tenker over at brødet symboliserer Kristi kropp. Denne advarselen har blitt mistolket og misbrukt av embetskirkene, slik at mange «vanlige kristne» har angst for å dele nattverd.

Igjen kan man snakke om ironi, om folk skal føle seg uverdige til å utføre en handling som symboliserer nettopp det at vi har blitt gjort verdige i Kristus!

Det er viktig å se advarslene i NT i sin rette kontekst. Som vi så tidligere i kapitlet, er advarslene rettet mot folk som fråtser i vei uten å ta hensyn til de fattige som er til stede. Folk som ødelegger selve fellesskapstankegangen bak det hele (slik jeg mener inndelingen med «prester» og «lekfolk» også gjør med nattverder i vår egen tid).

Det kan godt hende at Paulus med sin advarsel om å «tenke på Kristi kropp» mener at symbolikken i brødet som spises må respekteres. Men ut ifra sammenhengen er det også høyst plausibelt at han med Kristi kropp mener selve menigheten, altså de tilstedeværende. At man skal respektere de andre som er til stede og ikke heve seg over dem.

Det han advarer mot og kaller «uverdig» er dermed enhver form for nattverd som ikke underbygger fellesskapstankegangen, en nattverd som gir enkelte av de tilstedeværende en høyere status enn de andre.

Vi kan lese i tidlige skrifter hvor viktig agape-måltidene var for de fattige. Blant annet var det vanlig å dra hjem med brød og vin til de som ikke fikk vært til stede på grunn av sykdom eller andre årsaker. Agapemåltidene fremstår nesten som en slags sosialhjelp for enkelte vanskeligstilte grupper.

Bottom line: Om måltidet spises ute på restaurant, så pass på at den som har dårlig råd blir påspandert av de andre. Vis respekt for det som skjedde på Golgata mens dere spiser og drikker de delene som er til minne om Herren, før dere snakker om løst og fast under resten av måltidet.
Er det en til stede som har yrkestittelen prest, eller som på en eller annen måte er en «kristenkjendis» med stor status i gruppa, vil det ideelt sett være å foretrekke at hun/han kanskje avstår fra selve utdelingen av brød/vin og overlater dette til noen andre, slik at man ikke risikerer at noen feilaktig tankegang oppstår i forbindelse med det hele.

Gjør du dette, behøver du aldri være redd for å komme under noen dom fordi du spiser på uverdig vis.

Har du gjort synder rett i forkant? Desto større grunn til å delta og ta inn over seg den nåden nattverden representerer! Når Paulus snakker om å «prøve seg selv» før man spiser av brødet og drikker av begeret, mener han ikke at vi skal foreta en slags åndelig temperaturmåling på oss selv for å se om vi er verdige nok akkurat den dagen. En slik ordre ville jo i så fall ha gått på tvers av all hans øvrige forkynnelse og dessuten vært en hån mot nettopp det nattverden symboliserer, nemlig at det ikke lenger er vår egen rettferdighet det handler om, men hans rettferdighet, som ble gitt oss som en gave på grunn av det som skjedde på Golgata.

Nattverden er ikke for fariseere som tror de har alt på stell, eller folk som har opparbeidet seg en slags sjelisk, sakral stemning.

Å prøve seg selv tror jeg handler om respekt for det som skjer. Om du lever i bevisst hykleri uten at det plager deg, eller ikke tror du trenger Guds nåde i utgangspunktet, så avstå fra nattverdsmåltidet.
Men til alle andre: Spis og drikk – og SMIL av takknemlighet til Kristus, i trygg forvissning om at ingen ting kan skille deg fra hans kjærlighet.

En kjærlighet som symboliseres ved noe så enkelt og vakkert som brød og vin og fellesskap med andre som har smakt den samme kjærligheten. En kjærlighet som både er horisontal og vertikal: Hans uforbeholdne kjærlighet har vi uansett hva vi gjør – derfor er det bare rett og rimelig at vi også viser noe av den til de menneskene vi har rundt oss ved bordet, i respekt for både Kristi verk og dem.

Jeg drømmer om en bølge av nattverdsmåltider blant «menige kristne» som samles, enten det er i hjemmene, ute på byen, på puber og restauranter, rundt leirbål i skogen, på festivaler og andre steder. På den måten kan vi «forkynne Herrens død inntil han kommer» i alle slags settinger.

Tenk om det ble ryktet vi fikk på byen – at vi ble de som er kjent for å dele nattverd offentlig. Tenk om folk intuitivt visste at det sannsynligvis var nattverd det dreide seg om, hver gang de fikk se en flokk sitte sammen i en park eller lignende – og at de også visste at de alltid var hjertelig velkomne til å delta.

Det kreves i utgangspunktet ikke mer enn at to er samlet. Så lenge begge tror at Jesus Kristus sto opp fra de døde, er de begge fullverdige prester i nytestamentlig forstand, med full myndighet til å dele nattverdsmåltidet.

Norges første HOUSEPARTY

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På begynnelsen av 1990-tallet hadde noen av oss den tvilsomme glede av å oppleve housebølgen som skyllet inn over hovedstaden.
Men begrepet houseparty var i bruk her i landet første gang i 1934. Og jeg synes den bølgen som da skyllet inn over Norge høres mye mer spennende ut.

I likhet med 1990-tallets housebølge, stammet 1930-tallets housebølge opprinnelig fra England, fra den såkalte Oxford-bevegelsen. Det var en slags karismatisk vekkelsesbevegelse som bredte om seg, og som avholdt en rekke samlinger kalt “houseparty”. De kom altså hit til landet første gang i 1934, da representanter for denne bevegelsen leide Høsbjør Hotell og inviterte til … houseparty.

En av de som hev seg på, var forfatteren Ronald Fangen (1895-1946). Han skriver om sin opplevelse i “Høsbjør – Det første norske houseparty”. Continue reading

Jeg er visst litt pinsevenn

Det er svært symptomatisk for hvordan hele kristendommen har utviklet seg her i landet, at de aller fleste nordmenn vet hva jul og påske symboliserer, mens de ikke har peil på pinsen.

Personlig er jeg ikke særlig opptatt av hva de forskjellige høytidene symboliserer, da jeg er blant de som holder alle dager for like rent religiøst sett. Men likevel er det interessant å legge merke til følgende: Folk flest sitter inne med kunnskap om Jesu fødsel og død, men ikke om det som skjedde femti dager etter hans død.

Enda det egentlig er grunnlag for å hevde at de to andre tingene skjedde nettopp for at det siste skulle bli mulig.

For at Guds Ånd kunne ta bolig i mennesker. For at mennesker kunne bli Guds templer istedenfor bestemte bygninger. For at alle som ønsker kan komme i kontakt med Gud uten å måtte gå omveien om et overformyndersk presteskap. Continue reading

En troendes forsvar av Dimmu Borgir

I forbindelse med at Dimmu Borgir spiller på sommerens Tons of Rock (som jeg gleder meg veldig til), og inspirert av at Dagen i øyeblikket kjører en slitsom og barnslig retthaversk kampanje mot Sigurd Wongraven (som om han leser den avisa!), kjører jeg herved en gammel reprise på et innlegg som ga meg en del reaksjoner i sin tid.

Til tider blusser debatten om tekstene til Dimmu Borgir opp. I sommer havnet hele debatten på Stortinget, da man lurte på om tekstene kunne rammes av den nye diskrimineringsloven. Ikke minst har følgende tekststrofe møtt mye kritikk: “Hogg hodet av hver kristen, og voldta deres kvinner og barn”. Continue reading

Girl power!

Kristenpressen har altfor lite å skrive om for tiden. Det får vi andre Jesus-troende ta på vår kappe, siden vi ikke gir dem litt mer action å forholde seg til.
I mangel av interessant stoff, kjører de nå repriser av tidenes dummeste debatt, nemlig om hvorvidt kvinnen skal underordne seg mannen, basert på visse Paulus-utsagn. Espen Ottosen får som alltid sin tilmålte tid i rampelyset. Selv NRK har plukket opp saken – en sak jeg må si er utrolig god reklame for evangeliet og kirken (det der var til opplysning ironi). Continue reading

McDonalds-franchise eller pub-konsept?

Noen tanker i oppfølgingen til innlegget om Hillsong.

Måtte evangeliet få utløp i alle slags kulturer og settinger!
Måtte vi ikke lenger gå glipp av dyrebare skatter på grunn av tradisjoner som krever copyright i den enkelte menighetskrets på andre uttrykkformers bekostning!
Måtte Kristi kropp bli usedvanlig rik på uttrykk!

Vi tror jo på en Gud som skapte verden med enorm variasjon, så hvorfor skal vi forsøke å formidle Gud gjennom kopier og statiske repetisjoner? Continue reading

Om salmer & lovsang & metal & sånn (I)

Foto: Jan Luneborg

Enkelte av oss fikk morgenkaffen i vrangstrupen da vi for noen år siden hørte om en debatt i organistenes fagblad, PO-bladet (opplagstall, anyone?), hvor en Daniel Fladmose mente at all rytmisk musikk måtte ut av kirken.
Dette begrunnet han slik: «Kirkens budskap er til ånden, ikke til kjødet, men med rytmisk musikk er det tvert imot.»
Han mente videre at bruk av rytmisk musikk «går på bekostning av det kristne budskapet»!

En gruppe danske organister var enige, og sa det helt utilslørt: «Klassisk musikk med orgelet i sentrum er den eneste måten å forkynne og hylle Gud på.» Continue reading

Om Titanic og sprø gudsbilder

I natt er det 110 år siden verdens mest berømte skipsulykke. Her følger en dybdeartikkel jeg hadde på trykk i Korsets Seier i anledning 100-årsdagen for forliset.

I vår tid er det også slik at enkelte teologi-huer kommer ut av hulene sine hver gang det skjer tragedier. Både Utøya-terroren og koronaviruset har fått slike til å hevde at Guds straff var årsaken. Senest en viss Haakonsen i Dagen, som altså mente at folk må bekjenne sine synder for at Gud skal slutte å drepe de svakeste iblant oss.

Vel, slike gudsbilder er ikke noe nytt, som det følgende vil vise … Continue reading

Å kjenne Guds hjerte

Jeg hadde gleden av å høre og treffe Peter Pretorius flere ganger. Men det er spesielt én tale han holdt i Oslo på 1990-tallet, som gjorde et uslettelig inntrykk. Den brant seg inn i sjelen.

I fjor fant jeg den gamle talekassetten nederst i en skuff. Jeg skrev ned hele talen.

Vet ikke åssen copyright-reglene på denslags er, men vil gjerne dele den med dere patroner, og får håpe det er innafor.
Here we go … Continue reading

Nei, corona har fortsatt ikke en dritt med “Dyrets merke” å gjøre


Bilde: Ukjent, rappet fra nett

Det som følger er en reprise fra i fjor. Dessverre har det blitt aktuelt igjen fordi de samme tullete linkene fortsatt spres på Facebook.

Hver gang det skjer tragiske ting i verden, kommer wannabe-profetene på banen. I mine øyne fremstår de som åndelige parasitter, som innerst inne koser seg hver gang tragedier skjer, fordi det bekrefter deres verdensbilde slæsh teologi. Mens resten av verden sørger over ting, nikker de innforstått og indignert til hverandre og sin fanskare. Skamløst lirer av seg fraser a la: “Dette har vi visst i lang tid at skulle skje, vet du …” Continue reading