Det er noe med korset. Noe som treffer noe i meg. Noe som er større enn bare det at en god og snill mann ble urettmessig drept for 2000 år siden.

Jeg kan ikke forklare det eller sette fingeren på det. Continue reading →

Beskrivelser av samlingene på apostlenes tid, hentet fra Det nye testamentet:

“Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket.”

“Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp. (…) For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret.”

“Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe …”
Continue reading →

«Tro bør være en privatsak», hører jeg innimellom. Det blir sagt som om det var en selvfølge. Men jeg tror få har reflektert nevneverdig over hva de mener.

På den ene siden er jeg helt enig: Tro må være en privat sak. Ingen er f.eks. kristne bare fordi de er norske. Og man blir ikke nødvendigvis en troende i voksen alder bare fordi ens foreldre valgte å døpe en som barn. Tro må alltid være et selvstendig – altså “privat” – valg.

Men om man med privatsak mener at enhver troende må holde sin tro helt og holdent for seg selv, og aldri røpe den for andre, forstår jeg ikke helt tankegangen.
Det er jo merkelig om noe som nesten alle har sine tanker og meninger om, et samtaleemne som objektivt sett er uhyre interessant for de fleste, skal være litt «hysj-hysj» i sosiale sammenhenger. Det virker noe anstrengt, for å si det mildt. Om tro skal være tabu, må jo fravær av tro også være det, om rett skal være rett. For det finnes selvsagt ikke noe objektivt eller nøytralt livssyn her i verden, selve tanken er absurd. Continue reading →

«Apostelen Paulus’ brev» av Valentin de Boulogne, c. 1618 – 1620.

Enkelte engelske bibelutgaver er såkalte red letter editions, hvor alle Jesus-sitater står med rød skrift.
Jeg skulle ønske noen gjorde det samme i brevene til Paulus, og markerte alt han sier om ting som Jesus, forsoningen, evangeliet, rettferdigheten i Kristus med rødt, og lot alt det andre stå med svart skrift. Continue reading →

Ofte hører jeg kristne uttrykke et ønske om «å bli brukt av Gud». I flere taler blir det omtalt som et slags overordnet mål. «Slik blir du brukt av Gud,» kan f.eks. være en tittel. Og folk kommer fram til forbønn for å bli bedre i stand til å bli brukt.

Jeg har aldri likt dette ordet “brukt”. En ting er at begrepet «bli brukt» kan ha svært uheldige konnotasjoner i vår tid, i en verden med overgrep og menneskehandel, hvor folk stadig brukes og kastes.
Men selv om man legger den positive betydningen til grunn, er det likevel noe som skurrer. Continue reading →

Fra kladden til “Asfaltevangeliet” v.2.0.

Far har gjort det så genialt at han lar mennesket bli sin egen dommer.
Den målestokken du bedømmer andre etter, er den samme målestokken han kommer til å bruke overfor deg. Så mye nåde du spanderer på andre, så mye blir spandert på deg. De kravene du setter til andre, er kravene han vil dømme deg etter.

Noen henger seg helt opp i at andre har riper i lakken, mens de selv går rundt med store bulker. Forstår de ikke at de dermed dømmer seg selv? Continue reading →

Prestasjonskristendommen har blitt erklært død i mange norske menigheter. Nådens lys har fått lov til å trenge inn gjennom trange kirkedører.

Dette er selvsagt ikke gode nyheter for maktmennesker som er helt avhengige av å ha lov og bud som våpen i møte med andre mennesker. Heller ikke for folk som har basert hele troen og selvbildet på sin egen evne til å leve opp til en viss form for “åndelighet”.
Enkelte gamle travere med bakgrunn i trosbevegelsen drar seg derfor i håret i møte med nådeforkynnelsens framvekst. Etter trosbevegelsens fall har enkelte av dem funnet utløp for sin loviskhet i en slags kvasi-katolisisme som får andre til å juble over deres nye økumeniske holdning, mens det ofte bare dreier seg om å finne nye utløp for det samme grunnparadigmet.

Om alt behov av prestasjon forsvinner i deres religion, mister de selve fundamentet. Derfor leser man stadig deres hjertesukk i kristenpressen for tiden. En typisk gjenganger kan parafraseres på følgende måte: “I gamle dager kalte vi synd for synd. Nå kaller folk det problemer eller utfordringer.”
Underforstått: Til helvete med terapi, prosesser og samtaler – det som trengs er god gammeldags omvendelse.

Jeg tenker stikk motsatt. Det vi først og fremst trenger å omvende oss fra, er nettopp den gamle måten å tenke omvendelse på. Jeg ber til Gud om at vi skal slippe flere “vekkelser” av den typen hvor synden fremstår viktigere enn Sønnen, med tårevåte seanser i lange forbønnskøer hvor lave selvbilder blir sett på som noe fantastisk. Continue reading →

Jeg føler behov av å be ikke-troende om tilgivelse på vegne av oss Jesustroende. Jeg vet jeg ikke snakker på vegne av alle troende, men jeg vet også at svært, svært mange av oss føler på disse tankene.

Tilgi at vi har gjort budskapet – som skulle være en glede for hele folket – til en intern hobby for spesielt religiøst anlagte i et lukket selskap.
Continue reading →