Det har vært ny versjon av “THE SEND” igjen – denne omdiskuterte kristenkonferansen som jeg selv ikke helt vet hva jeg skal mene om.
Fordi jeg ikke har vært der. (Er vel ikke akkurat i målgruppa, heller.)

På den ene siden: Jeg liker radikal kristentro. Fuck sedat og døll “kristen kulturarv”-religion. Æsj.

På den andre siden: Jeg er allergisk mot manipulativ og lovisk karismatikk. Æsj til det også.

Så det er altså mitt utgangspunkt.

Jeg kjenner og har stor respekt for Hans Eskil Vigdel, en av ildsjelene som markerte seg i den viktige “Frelst”-debatten for en del år siden. Samtidig er vi nok ikke enige om alt (men det viktigste!). Han har skrevet en kronikk i Stavanger Aftenblad: “Ønsker vi oss robot-kristendom?”

Og svaret på den overskriften er jo enkel. For det gjør forhåpentligvis ingen av oss (bortsett fra 3 i Oslo, 5 på Sørlandet og 12 i Bergen).

Men så ser jeg at Hans Eskil f.eks. trekker fram følgende som et negativt eksempel på et sitat fra konferansen: «Jesus is either everything to you or nothing to you.”

Det er her jeg tenker ulike grunnleggende paradigmer spiller inn. For i lys av x antall Jesus-sitater er jo utsagnet helt sant.
Men så er spørsmålet: Når du hører dette som en troende, tenker du da f.eks. at Jesus er 100 % din rettferdighet, slik at all egeninnsats ikke har en dritt å si angående din frelse?

I så fall er det et nydelig sitat.

Enten er Jesus hele din rettferdighet, basert på nåde – eller så kan jeg bare ønske deg lykke til i din streben etter egenrettferdighet i all slags krampaktig loviskhet og sakramentalisme.

På den annen side kan det også være slik, at når du får servert et slikt utsagn, forbinder du Jesus med den kristenmoralist-halvfascist-duden som du har blitt presentert for i ekstreme miljøer, slik at det å leve 100 % for Jesus for deg innebærer å dra deg selv etter håret for å leve prektig nok hver dag, aldri drikke sterkere enn kaffe, aldri se en film med en pupp i, aldri si et styggere ord enn “søren klype”, aldri høre på ikke-kristen musikk, aldri gjøre aktiviteter som ikke kan regnes for “kristne”, aldri dyrke andre hobbyer enn korsang og bibellesning, aldri tørre å si høyt hva du mener om visse predikanter og autoriteter – og enorm fordømmelse dersom du ikke lever opp til en høyst menneskeskapt standard for hva som utgjør en “god kristen”.

Hvis du er der, er konseptet livsfarlig for deg som er tenåring.

Mens det altså er en befriende sannhet for oss andre, som baserer seg på nåden og Åndens lov.

Tilbake til The Send. Hvilken av disse to tingene et slikt utsagn utstråler i de nevnte kretser, aner jeg ikke. Men jeg er skikkelig nysgjerrig på det. Jeg har en datter på snart 15, som jeg ønsker skal oppleve et godt, kristent miljø, og som jeg faktisk vurderte å sende på The Send (pun intened).
Samtidig var jeg i tvil, nettopp fordi jeg selv fikk en smak av ekstrem-kristendom på 1990-tallet. Den kværna jeg gikk igjennom på den tiden, vil jeg beskytte min datter mot med mitt bare liv. Vil at jenta mi skal få oppleve kraften i Jesus uten all den loviske driten enkelte predikanter serverer på kjøpet.

Siden Hans Eskil har vært så vennlig å legge ut linken til HELE samlingen – på nesten 12 timer – tenkte jeg å se det hele og komme med mine egne tanker om hver eneste time underveis. I likhet med Hans Eskil prøver jeg å være helt nøytral og åpen sånn i utgangspunktet.

Så får vi se om jeg i etterkant enten angrer eller er glad for at jeg ikke sendte dattera mi dit.

*

Siden jeg i øyeblikket rett og slett er klin blakk, og siden denne bloggen i øyeblikket utgjør min eneste inntektskilde, gjør jeg det litt sånn gøy (for min egen del): Jeg dropper det jeg måtte drive med og ser en bolk av “The Send” (og kommenterer) hver gang det kommer inn noe driks på Vipps 99 12 36 34. 🙂

OBS! HVIS DU IKKE ØNSKER AT JEG SKAL OPPLYSE OM HVEM DRIKSEN KOM FRA, GI BESKJED! Ellers blir du outa og offentlig takka. Så det så.

Dette innlegget vil altså (forhåpentligvis) oppdateres ganske mange ganger de neste dagene. Følg med, følg med!
(Det blir nok ganske laaangt innlegg, det her. Men all in, var det ikke slik?)

BOLK 1:

Ja, så er vi igang med møte-maratonet!

Det åpner som seg hør og bør med lovsang, etterfulgt av enkel info om målsetting for dagen. Den gode mann Andreas Nordli forteller at det i 2033 skal feires i menigheter verden over at det er 2000 år siden Jesu død og oppstandelse. Mange har som mål at absolutt alle folkeslag skal ha en bibel på sitt eget språk innen dette året. Arrangementer som “The Send” skal være med på å bidra til at slikt blir mulig.

Så kommer første amerikaner på scena. Derek Mack. Han ønsker å starte helt grunnleggende, sånn i tilfelle det er noen i salen som ikke engang har tatt imot Jesus. Eller kristne som bare har tatt imot ham sånn halvveis. Derek har dårlig tid, her skal mye formidles på kort tid. For konseptet virker slik: Ti minutter lovsang, ti minutter tale, ti minutter lovsang, ti minutter tale, osv.

Derek tar utgangspunkt i Jesaja 49,16: “Se, jeg har tegnet deg i mine hender …” Dette profetiske verset er opprinnelig fra Gud til Sion/Israel/Jerusalem, men Derek peker også på Golgata. “Gud skrev DITT navn i Jesu hender da soldaten slo naglene inn.” Mens det var vanlig at slaver hadde navnene til sine herrer innrisset på kroppen, gjorde Gud det motsatt: Herren skrev tjenernes navn på sin kropp.
Siden Han har gjort så mye for oss, skylder vi å gi ham hele vårt liv, er konklusjonen.

Så kommer Derek med utsagnet som har blitt trukket fram som noe negativt: «Jesus is either everything to you or nothing to you.” Men sitatet kommer jo i en kontekst. En kontekst hvor Derek var på vei til fengsel på grunn av sine dumheter, da han følte Ånden si dette til ham på innsiden. Noe som førte til en radikal livsendring. Jeg har personlig ingen grunn til å betvile denne historien, eller at det var Ånden som sa det til ham.

Sånn før vi kommer skikkelig i gang her: Jeg skal ikke sitte som en gammel 50-åring i sofaen og gi “terningkast” til hvordan andre formidler evangeliet til ungdommer. Det ville vært rimelig patetisk. Og lovsangens stilarter skal jeg i hvert fall ikke kommentere. Å gi terningkast på andres gudstilbedelse ville ikke bare vært patetisk, men direkte ekkelt.

Mitt utgangspunkt blir altså som far: Om dette er noe jeg ville sendt dattera mi på eller ikke. Det blir min grunntanke i alt dette.

Og da er det umulig ikke å ta utgangspunkt i det jeg nevnte allerede i introen lenger opp: At ulike grunnparadigmer vil ha mye å si for den totale oppfattelsen, eller tilegnelsen, av budskapet. For det er noen grøfter her, dersom man har loviske paradigmer i bunn. Da starter man rett og slett i feil ende.

For Dereks budskap kan få følgende trykk: “Jesus MÅ være alt for deg på grunn av det Han gjorde for deg. Du SKYLDER Ham det.”
Da tenker jeg det er mye, mye bedre å la folk få se hva Han faktisk har gjort. For da BLIR han alt, sånn helt automatisk, uten noe press fra en predikant.

Det er som to helt ulike religioner: Å få “hjertets øyes lys” slik at Jesus/evangeliet oppleves overveldende på en god måte – eller bli servert et ytre krav om å leve “helhjertet” i egen kraft.

Jeg får problemer med det stadige fokuset på å “ta et valg”, som serveres i slike konferanser. Praktiske valg – ja, det er selvsagt bra å bli utfordret til. Som å gi til de fattige. Men dype, åndelige livsvalg – jeg tror rett og slett de bør tas på en annen måte enn under et akutt press på en massemønstring.
Når Derek nå sier: “VELG å la Jesus bli alt for deg”, så tenker jeg: Nope. Ikke sånn det funker. Det blir lovisk, ikke evangelisk. Starter i feil ende!

Å la Jesus bli alt for deg, og hva du eventuelt måtte legge i et slikt utsagn, er ikke noe du bør velge under hype eller manipulasjon sammen med tusen andre. Det er snarere noe som overtar deg, helt uten at din egen viljestyrke er i bildet, etter hvert som du virkelig ser evangeliet.

Men det blir feil å legge skylda på The Send for hele dette “decision and response”-konseptet, for det har blitt innarbeidet i store deler av kristenheten. I likhet med vekkelseskonseptet, hvor målet for mange er å omvende seg og bli så hellige at Ånden kan falle over dem – et konsept som virkelig setter kjerra foran hesten.

Det har liksom blitt greia i svært mange kretser. “Lift your hand on the count of three, and make a decision for Jesus! 1-2-3 – NOW! DO IT NOW! All over the place! Lift them up, lift them up!”

Som en slitsom kvegauksjon i Texas.

Etterfulgt av at predikanten ber bønner som salen alltid skal herme ordrett etter. “Repeat these words after me …”

Sånn har vi holdt på helt siden jeg selv var ung på 80-tallet. Veit ikke hvor effektivt dette egentlig er når det kommer til virkelige og positive livsendringer i lys av den nye pakts prinsipper.
Men den debatten angår som sagt ikke bare The Send.

Denne bolken ble sponset av driks fra Tanja Dahl Ødegård. Tusen takk!

BOLK 2:

Etter et fint vitnesbyrd fra en norsk jente som snakker om positive endringer hun ser skje i kristenmiljøene rundt seg for tiden, “det er liksom noe i lufta”, er det tid for nok en amerikansk gjestetaler. Jeg vet ikke navnet hennes.

Hennes agenda er oppgjør med synd. Hun fortsetter der Derek slapp. “Jesus, I turn from everything else that have my attention.”

Igjen, her er selve grunnparadigmet viktig å ha på plass. Som jeg skriver i min kommende bok En pakt bygd på Ånd, tror jeg ikke Jesus ønsker å være nummer 1 på en teit liste over prioriteringer, hvor f.eks. familie og venner er nr.2, jobb nr 3 osv. Nei, jeg tror han heller vil være hele lista.
Altså, Jesus er livet mitt. Han er med meg på fester, gudstjenester, på fjellet, ved sjøen, på dårlige dager, gode dager. Han står ikke utenfor og venter når jeg er innom en pub.

Så, “turn from everything else that have my attention” – hva i svarte betyr egentlig det? Hvis du vil dra på en skogstur akkurat nå, er det da noe som drar din oppmerksomhet bort fra Jesus, liksom? Livet er heldigvis mer enn bønn, lovsang og bibellesning. Og Jesus-troen representerer heldigvis noe annet enn et sekterisk og enspora hverdagsliv.
Jeg håper for Guds skyld – og for tenåringenes skyld – at alle som hører forkynnelsen på The Send er inneforstått med det.

Kvinnen kverner videre på hvor viktig det er at ikke noe kommer mellom oss og Jesus. Hun snakker om å få et reelt hat mot synd i sitt liv. Og hun mener at dette øyeblikket, disse minuttene, er et ypperlig tidspunkt til å bli fri fra slikt. “If there is an area in your life that you need to deal with right now, I invite you to stand up where you are! Choose to get done with that area of sin!”

I likhet med TV-predikanter fra sørstatsbapistene, har hun lagt inn en slags halvveis gråtkvalt, halvveis klagende stemme. Hun ramser opp ting som er potensielle synder. I synderegisteret inkluderer hun også ting som depresjon, angst og lavt selvbilde. Dette er også synd, erklærer hun.

Hm. En fjortenåring som sliter med angst, depresjon og lavt selvbilde, trenger kanskje ikke å få servert FORDØMMELSE på toppen av det hele, eller? Ikke mye frihet i det, spør du meg.

Men kvinnen har dårlig tid. Her skal livsproblemer feies effektivt av banen så vekkelsestoget kan kjøre videre. Som hun sier: Om vi skal nå ut til all verden, må vi først være frie.

Her er det veldig åpenbart at hver forkynner har fått et kort oppdrag, hvor det ene følger det neste. Førstemann leder folk til Jesus, nestekvinn får folk til å ta oppgjør med synd, tredjemann skal … ja, det vet jeg ikke ennå. Men at det er en overtydelig skjematisk fremdrift her, er jeg allerede nå blitt veldig obs på. Og alle livsforvandlingene skal altså skje sabla (for å si det på rogalandsk) kjapt og effektivt.

Depresjon, altså? Vel, NÅ er du fri. Sånn. Check! Next! Repeat after me: Forgive me for my anxiety! There’s an anointing in the room for breakthrough!
Her ramses “areas of impurity” opp i samme åndedrag som “eating disorders”. Bang, bang, du er fri!

Jeg merker at jeg blir skeptisk til denne voldsomme troen – eller snarere det enorme fokuset – på hva et lite, kollektivt øyeblikk i en konferanse kan utføre i et menneskeliv. Når det gjelder sjeliske ting man sliter med, har jeg langt større tro på prosesser. Det ligger minst like store mirakler i det. Mirakler er ikke forbeholdt det øyeblikkelige og momentane. Som min lillebror (og pastor) har sagt (sånn cirka): “Vi overvurderer ofte hva Gud ønsker å gjøre på en kveld, mens vi underdriver hva Gud ønsker å gjøre i løpet av et år.”

Jeg merker også – kanskje basert på egne opplevelser i ungdomstiden – at jeg er nysgjerrig på hva slags synder som går gjennom huene på den unge og angrende forsamlingen. Mistenker at mye av det er ting som kristenkulturen – og ikke nødvendigvis Jesus selv – har definert som synd. Men det blir selvsagt spekulasjoner. Jeg ser liksom ikke for meg at majoriteten av kidsa som gråter over sin synd i The Send, har begått synder av et kaliber som virkelig må tas tak i på alvorlig vis. Noen, kanskje. Resten står der bare med et lavt selvbilde som plutselig har fått teologiske implikasjoner. Vekkelsen har uteblitt fordi de tok seg en sigg på tirsdag og onanerte i dusjen på onsdag. Jeg har selv vært i kretser hvor det var slik, at dersom du ikke kom på noen store synder du hadde begått sånn umiddelbart, kunne du være sikker på at predikanten klarte å finne noen likevel! Synden var visst et viktigere budskap enn Sønnen.

En ting er i hvert fall sikkert: Det er nok unødig mye dårlig samvittighet for alt mulig i kristen-Gnoreg, spesielt blant unge mennesker, og slikt trenger ingen forkynnere å fyre opp under. Da er det bedre å servere dem en deilig identitet som nye skapninger, hvor de i Kristus er “hellige og feilfrie for hans ansikt” uansett hva de måtte slite med.

Om man virkelig føler at noe skiller en fra Gud, trenger man ikke fordømmelse for filleting. Det er garantert ikke slik at Gud holder seg unna deg på grunn av dem. Gud kommer ikke nær deg fordi du slutter med et eller annet. I evangeliet må det alltid være motsatt: Du slutter med ting fordi Gud er nær deg. Og fortsetter med andre ting med verdens beste samvittighet, fordi du innser at kristenmoralismen og Kristi Ånd ikke alltid spiller på samme lag. 🙂

Men kvinnen serverer altså et lovisk paradigme: Vi må bli hellige, for at Ånden skal kunne komme i fullt monn. Det er mulig å leve hellig, erklærer hun, siden vi har fått ordre om det. For Gud ville ikke gitt oss ordre vi ikke kan utføre. Herren ønsker å release his glory, og det kan ikke skje før hans folk er blitt holy and obedient.
Så se nå å bli kvitt den “eating disorder”-en din, du har jo viktige oppgaver å utføre, blir det indirekte budskapet. Ikke sunt å høre for tenåringen som faktisk sliter med spiseforstyrrelser!

Spør du meg: All “hellighet” som stammer fra egen prestasjon, er ikke hellighet i det hele tatt. Gud sender ikke sitt “regn” når vi har blitt hellige nok, som en slags belønning for egeninnsatsen vår. Nope. Det er ikke evangeliet. Det er anti-evangelium. Det er loviskhet.

Omvendelse kan aldri få oss “tilbake i rett stilling med Gud”. Reell og varig omvendelse skjer først når hjertet virkelig innser at Han aldri har forlatt oss, at vår stilling har vært uforandret helt siden han “satte oss i himmelen med Kristus Jesus” lenge før vi ble født.

Men kvinnen gjentar stadig poenget sitt: Omvend deg fra alt som står i veien for Jesus og få et GJENNOMBRUDD, slik at du kan få økt gudsnærvær i livet ditt.
Og jeg vil gjenta mitt: Motsatt rekkefølge! Gudsnærvær er aldri belønning, alltid selve utgangspunktet.

Synden er ikke lenger det som står mellom oss og Gud, for all synd er sonet. Det eneste som hindrer vår relasjon til Gud, fra vår ende, er nettopp vår egen feilaktige tro på at synden gjør det.
Den eneste måten å overvinne usunne ting man kjemper med, er å ha Guds kjærlighet og Ånd med på laget allerede lenge før man i det hele tatt har innsett behovet av forandring.

Ethvert hint om at du må bli verdig nok på egenhånd før Gud kan ha noe med deg å gjøre, eller at han ikke kan omfavne deg fullt og helt før du har overvunnet visse ting i egen kraft, er en forkynnelse som dreper det åndelige livet i utallige mennesker – og som aldri fører til annet enn kortvarig forandring. Å spille på ungdommers skyldfølelse er verdens billigste predikant-triks.

OK, nå ble jeg veldig streng og tolket kanskje veldig mye ut av noen få setninger fra denne forkynneren. Men det er jeg redd ganske mange sårbare tenåringer gjorde også.

Sånn grunnleggende: Selv om jeg tror på Guds kraft og på mirakler, merker jeg at jeg ikke tror på seansen jeg nettopp har vært vitne til. Jeg tror ikke alle som slet med anoreksi eller depresjon ble frie i det sekundet der, i den korte, hektiske bolken den formiddagen. Jeg håper noen ble det. Men jeg tror det er mange som sliter like mye dagen etter, og som nå bare har fått sten til byrden: De er syndere i tillegg.

Denne bolken ble sponset av driks fra Ellen Nordseth. Tusen takk!

BOLK 3:

Det fortsetter med lovsang. Flere av tekstene har samme ønske som kvinnen i forrige bolk, som ba følgende bønn: “Holy Spirit, I just welcome your prescence to come in an increased way in this room right now.”

Det virker som om det er mye som står og faller på denne dagen og denne samlingen. Det gjenspeiler seg også i lovsangen: “Jeg trenger en berøring av deg, Gud”, “Kom og fyll meg, Gud”, “Hellig Ånd, fall du over meg”.

Så kommer en brite fra Manchester, som har ditsja Champions League-finalen for å formidle sitt budskap til nordmenn. Bare så vi skal forstå hvor viktige vi er for ham. Og det forstår vi. Cred, mann! 🙂 Hvis Vålerenga noen gang er i en finale, og en tidligere ateist-kompis ringer og sier: “David, jeg vil så gjerne ta imot Jesus som frelser i kveld”, kommer jeg til å si: “Du får vente til i morgen!” 🙂 (Neida.) (Joda.)

Josh Green, som fyren heter, snakker om frimodighet. Om ikke å skamme seg over evangeliet.

Han kommer med et godt sitat som er i tråd med “paradigmet” jeg har vært så opptatt av lenger opp: At man er “unashamed of the Gospel” forutsetter at man først har fått “an encounter with Jesus”.

Right on, brother. Ikke noen vits å presse på kidsa teknikker og metoder i beste Jehovas Vitne-stil. Får de oppleve Jesus i sitt eget liv, vil de, som Paulus sa, og som Josh siterer, “ikke klare å la være å fortelle om det de har sett og hørt”. Viktig med kjerra BAK hesten og ikke motsatt. Amen, Josh.

Og hans oppfordring om å “be bold” og ikke være “intimidated” av andres meninger, gir meg ingen loviske vibber. Dette er bare gode oppfordringer og klapp på skulderen. Et godt, gammeldags “Kom igjen a, folkens!” behøver ikke alltid være lovisk. Det kan rett og slett være en sunn og god oppfordring.

Fra å ikke skamme seg over evangeliet, går Josh videre til å snakke om å ikke skamme seg over NOE i Bibelen. Her havner han teologisk sett mer ut på glattisen. Han sier det er meningsløst å forkynne evangeliet hvis man ikke samtidig har guts nok til å kalle det for synd, alt det Bibelen kaller for synd. Mon det. Her har vi samtale for et nachspiel, Josh.

Jeg liker best rene ord for penga. Det virker som om Josh her forsøker å komme med et innlegg i homofilidebatten. Bare at han pakker det inn. Ja, at han i et innlegg som handler om å ha sine meningers mot, rett og slett ser seg nødt til å pakke inn en av sine egne.
Men kanskje jeg mistolker ham helt. Håper det. Uansett mener jeg personlig at du fint kan forkynne det enkle evangeliet helt uavhengig av hva du måtte mene om annen og mer omdiskutert teologi.

Josh blir avbrutt av vår gamle venn Derek, som gjerne vil at forsamlingen skal øve på evangelieformidling. Han gir alle 40 sekunder til å fortelle personen ved siden av om Jesus. Her fortsetter kvegauksjonen. Men kanskje jeg bare er en gammel grinebiter som stempler det på den måten. Amerikansk er det i hvert fall, det er det ingen tvil om. 🙂

Så er det lunsj for gjengen i Stavanger. Og etter lunsj er det en norsk og velkjent forkynner som skal i ilden. Det ser jeg fram til.

Denne bolken ble sponset av driks fra Tina Grimsmo. Tusen takk!

BOLK 4:

Folket er mette, og Egil Elling Ellingsen inntar scena.

Deilig. Her er det lite manipulasjon eller skummel teologi. Her er vekten på Jesus, ikke på oss.

Egil snakker om å bevare sin personlighet (en ekstremt viktig påminnelse etter det kidsa har vært igjennom så langt denne dagen!). Han understreker at det å bli en helhjerta troende aldri må dreie seg om å bli en bestemt type personlighet.

“Hvordan vi lever i en relasjon til Jesus på, kan se forskjellig ut, siden vi er forskjellige. En Dallas Willard har sagt følgende om det å være en etterfølger av Jesus: Det er prosessen med å bli den personen Jesus ville ha vært dersom han var deg.”

Kult sitat.

I det hele tatt: Egil Elling fungerer som et høyst nødvendig enmanns ryddemannskap etter mye av det som har skjedd tidligere på dagen. De som eventuelt ankom hele opplegget etter lunsj, har et langt bedre utgangspunkt enn resten av gjengen, vil jeg si. 🙂

Så er det lovsang, veldig fin sådan, før en mann jeg heller ikke vet navnet på (brite? australier?), kommer med en kort appell mellom to sanger. Han forklarer hvor berørt han har blitt av fortellingen om Hans Nielsen Hauge, om hvordan han oppsøkte Hauges hjem med en gang han kom til Norge, og om hvordan han falt på kne der i stua og ba Gud reise opp en ny generasjon nordmenn.

En generasjon som ikke lar seg stilne, verken av myndigheter, kirke, venner, samfunn eller noe som helst annet. Han mener å se en slik generasjon i emning.
I likhet med andre talere før ham, understreker han betydningen av denne samlingen i så måte. “The breakthroughs we get here today, will lead thousands to Christ!!!”
Hm. Ok, håper virkelig du har rett. Da hadde jeg blitt skikkelig glad. Selv om jeg i akkurat denne sammenhengen blir som Thomas den såkalte Tvileren, som må se akkurat det der før jeg tror det. Blitt litt desillusjonert etter å ha hørt akkurat samme påstand på x antall lignende konferanser tidligere. Sorry.

For å sementere det hele, ønsker han nå å drive litt åndelig krigføring sammen med andre forkynnere på scena. Det trengs nemlig “warfare” for at nordmenn skal “find their voice”.

“Krigføringen” består i at alle i salen på et gitt tidspunkt skal rope JESUS så høyt de kan. Men det er ikke bare hype, understreker predikanten. Det er et krigsrop mot nøling, mot stillhet, mot forsiktighet og frykt.
Idet Jesus-ropet går over i ren skriking ala Livets Ord 1989, gønner musikerne (heldigvis) i vei med lovsangen de var midtveis i før avbrytelsen. 🙂

Så kommer kvinnen fra bolk 2, hun med syndeoppgjøret, med noe hun opplever som profetiske ord til alle 14- og 15-åringer i salen. Hun ber dem løfte hendene og alle rundt dem om å legge hendene på dem og be for dem. Hun erklærer at vi om mange år skal høre vitnesbyrd fra kjente forkynnere som forteller at livet deres ble forandret på The Send da de var 14-15.
Så profeterer (eller “profeterer”, tiden vil vise) hun at det ut ifra Rogaland vil komme den største ungdomsbevegelsen av kristne landet har sett, og at det allerede er et slags skifte på gang i Rogalands ungdomskulturer.

Under hele opplegget gjentar hun, igjen og igjen og igjen og igjen: “Holy Spirit, COME! Holy Spirit, COME!” Er han ikke der allerede? Hvordan kan hun ellers profetere? Og er han ikke i de tusen ungdommene som er samlet?
Jeg sier ikke det sarkastisk, og håper ikke tonefallet oppfattes sånn. Det er bare at denne gamle gubben ikke forstår akkurat denne kristen-kulturen, som brer seg mer og mer, hvor man hele tiden tigger Ånden om å komme, samtidig som man erklærer at han er mektig til stede. Mattestykket går ikke opp. Er det snakk om at predikantene ønsker økte doser, liksom? Og at dette i så fall skal manifistere seg i form av at det skjer rare ting i salen?
Som sagt: Skjønner ikke. Men veldig takknemlig for Åndens nærvær. Alltid.

Hans Nielsen Hauge-tilhengeren kommer tilbake, og forklarer at det nå blir en liten overgang i fokuset. Så langt har dagsprogrammet dreid seg om “personlig vekkelse”, i hver og enkelts liv, mens fokuset de neste timene kommer til å være misjonsbefalingen.

OK, jeg er klar, her på YouTube-sidelinja.

Denne bolken ble sponset av driks fra ANONYM. Tusen takk!

BOLK 5:

(Vipps 99 12 36 34)