Ja, det er fredag, og jeg lovte i forrige innlegg å ikke plage dere med deep shit teologi på en taco-aften.

Men jobber nå sånn 50/50 med et oversettelsesoppdrag og et eget prosjekt. I forbindelse med sistnevnte føler jeg behov for å teste ut tekst. Så løftet er herved brutt.
Denne posten vil oppdateres utover hele helgen etterhvert som jeg skriver mer. Og så vil hele sulamitten slettes på mandag.

(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)

I sin klassiker “The Subversion of Christianity” stiller den franske kristen-anarkisten Jacques Ellul spørsmålet om hvordan kristendommen har utviklet seg på en måte som står i en så sterk kontrast til det Jesus og Paulus forkynte. Han mener det ikke bare er snakk om en litt uheldig utvikling på enkelte områder, men at evangeliet og kristendommen er fullstendige motsetninger på så å si alle områder.
“There is not just deviation but radical and essential contradiction, or real subversion,” skriver han.

(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)

Få ting kan være så irriterende for utenforstående som enkelte foreldres blindhet for avkommets mindre gode sider. Foreldre som forsvarer den lille poden uansett hvor ille vesenet har oppført seg. Som rett og slett ikke legger merke til at kidden forstyrrer samtlige tilstedeværende på restauranten.
Som nekter å tro på barnehagepersonalets gjengivelse av dagens basketak, fordi deres lille englebarn umulig kunne ha funnet på å slå andre barn uten at det var en veldig, veldig god grunn til det.

(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)

Ofte hører jeg kristne uttrykke et ønske om «å bli brukt av Gud». I flere taler blir det omtalt som et slags overordnet mål. «Slik blir du brukt av Gud,» kan f.eks. være en tittel. Og folk kommer fram til forbønn for å bli bedre i stand til å bli brukt.

Jeg har aldri likt dette ordet “brukt”. En ting er at begrepet «bli brukt» kan ha svært uheldige konnotasjoner i vår tid, i en verden med overgrep og menneskehandel, hvor folk stadig brukes og kastes.
Men selv om man legger den positive betydningen til grunn, er det likevel noe som skurrer.

(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)

I kveld skal datteren min på korøvelse, og til helgen skal de synge under julegrantenningen.

Victoria synger nemlig i Soul Children, en nydelig bevegelse av barnekor som er en eneste suksesshistorie og som har spredd seg som ild i tørt gress til mange kriker og kroker i landet (deriblant Hobøl, hvor jeg bor).

(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)

Hei godtfolk!

Vil gjerne komme med noen enkle oppfølgingstanker til innlegget Hva om kirken nullstilte seg helt?

(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)

Pompøst bilde med natur & sånn, som skal illustrere at det følger dyyyype tanker …

For tiden snakkes det mye i kristne kretser om hvilken skatt vi har i “tradisjonen”. Hva man legger i dette ordet, varierer selvsagt fra kirkesamfunn til kirkesamfunn. Men felles for mange av dem, er at de stadig viser til sin egen tradisjon og dens fortrefflighet.

Men, bare som et tankeeksperiment: Hva om vi rett og slett blåste en lang marsj i alt som het tradisjon, nullstilte oss fullstendig, og utelukkende fokuserte på å nå ut med budskapet til den kulturen vi befinner oss i?

(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)

Selv om denne fyren er en tulling, har han alltid helt åpen kanal oppover. Det er vel omtrent det eneste området i livet hvor han IKKE opplever skurr på linja.

I kjølvannet av “Frelst”-debatten og diverse bokutgivelser, som f.eks. Kristine Hovdas “Jeg lever ikke lenger selv”, tenker jeg mye på hvor ulike gudsbilder folk har. (Dette var jeg også inne på i min preken i Høland tidligere i høst.)

(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)

Her er noen videoklipp fra den gangen jeg gikk fra Oslo til Helvete (som altså ligger i Espedalen). Beklager de ikke direkte smude overgangene, jeg er ikke en klipper av rang ennå. Bambi på glattisen!

Men uansett, her gjør jeg meg blant annet noen tanker om tiden da jeg var i et sekterisk miljø på begynnelsen av 1990-tallet (ja, man har levd en stund og opplevd mye rart, gitt). Det kan du forøvrig også få servert litt humor rundt i boka Og det MENER jeg!

OK, da babler jeg herved i vei i 9 minutter for dere som gidder å se:

(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)

Foto: Jan Luneborg

Jeg skulle ønske folk assosierte ordet “Kirke” med langt flere kulturelle uttrykk enn det som er tilfelle. Det er så trist at smale tradisjoner ofte har krevd en slags copyright på andre utrykksformers bekostning. Vi tror jo på en Gud som skapte verden med enorm variasjon, så hvorfor skal vi forsøke å formidle Gud gjennom kopier og statiske repetisjoner?

Når du bruker ordet “kirke” i dag, forbinder mange det med én bestemt form – en form som sannsynligvis de aller fleste synes er ganske døll, og som bare noen få utvalgte føler seg hjemme i på ukentlig basis.
Hvorfor skal denne formen på død og liv regnes som så mye mer “hellig” enn alle slags andre former her i verden?

Jeg skulle ønske langt færre nordmenn automatisk tenkte på mollstemte orgler og monotone mannsstemmer når de hørte ordet “kirke”. For all del, det er selvsagt plass til den formen i Kirken også – men ikke om den albuer seg fram på bekostning av de hundre andre formene som finnes!

Mye av den romersk-katolske kritikken mot protestantismen, går på at den deler opp Kristi kropp i en rekke kirkesamfunn. Jeg tenker motsatt: Det er ALTFOR FÅ kirkesamfunn i verden i dag!

(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)

“Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives.”

Slik avslutter Johannes sitt evangelium. Og det sier seg selv, at det vi leser om Jesus i evangeliene, er et selektivt utvalg av det han sa og gjorde. I århundrene som fulgte, kom det mange spekulative skrift som forsøkte å tette igjen “hullene”, f.eks. noen som inneholdt historier om Jesu barndom. Det kom også mange gnostiske skrifter, som påberopte seg å sitte på hemmelig kunnskap fra Jesus.

Felles for disse skriftene, er at de gjerne er av såpass sen dato at de ikke er troverdige kilder til Jesus, og/eller at de er preget av sekteriske miljøer som vi vet at Jesus ikke tilhørte, men som i ettertid forsøkte å ta ham til inntekt for sitt syn (enten det er snakk om gnostiske retninger eller asketiske kristne som er opphengt i sølibatet).

Men hva med tidligere og mer “stuereine” kilder til Jesus-sitater utenom evangeliene? I farten kan jeg bare komme på tre (om noen lesere veit om flere, bruk gjerne kommentarfeltet!). La oss ta en liten kikk på dem …

(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)