Her kommer andre del av mine tanker om hva som skiller et fellesskap av brennende mennesker som står for noe, fra en regelrett sekt i ordets negative og moderne forstand. Dette innlegget blir også litt “sekterisk”, siden det er lukket og kun for patroner. 🙂

Første del kan du lese HER.

5. Lederne utnytter andres brennende engasjement.

Dette finnes det mange eksempler på. Ildsjeler ble utnyttet helt til det bare var glør igjen. Individet ble plutselig mindre viktig, siden Saken var det eneste som gjaldt.

Det ble en slags industriell form for kristentro, hvor målet hele tiden helliget midlet, og hvor folk kunne overkjøres, feies til side og glemmes helt dersom de ikke lenger var for effektive skurtreskere i “Herrens” (aka ledernes) åker å regne.

(Resten av innlegget er kun tilgjengelig for patroner med det magiske passordet. Du kan bli patron HER.)

Protected Area

This content is password-protected. Please verify with a password to unlock the content.

Submit

Foto: Ukjent

Det har blitt mange dokumentarer om sekteriske miljøer de siste årene, både på NRK, Netflix, HBO og en rekke andre kanaler.

I dette innlegget og ett til, vil jeg gjøre meg noen enkle tanker om hva som skiller et fellesskap av brennende mennesker som står for noe, fra en regelrett sekt i ordets negative og moderne forstand.

Her er det jeg vil hevde kjennetegner en sekt: Continue reading →

At noen kids gjorde hærverk mot Monolitten, skaper negative reaksjoner. Forståelig nok. Jeg skulle bare ønske det ble like mange avisoverskrifter, like mye Facebook-engasjement, like mye aggresjon, når godt voksne folk gjør hærverk på uerstattelig natur.

Monolitt-hærverket fjernes like lett som graffiti. Ingen skade skjedd. Det hærverket som nå bedrives med Staten på lag, preger derimot de neste hundreårene på planeten vår.

Det kom kanskje ikke som noe sjokk da WWF, Verdens naturfond, forrige uke kom med en rapport som viste at Norge var verst i verden på naturforbruk. Altså ikke bare blant verstingene, men selveste Bølla i klassen, sett i forhold til innbyggertall og areal. Continue reading →

Foto: Min neste leilighet? 🙂

“Nøysomhet er livskunst”, erklærte villmarksforfatteren Mikkjel Fønhus.

Den holdningen passer dårlig med tidsånden. Ting skal helst bli større, bedre, flottere og raskere.

Som jeg skrev i innlegget Min store sorg:
Det er ideen om kontinuerlig vekst som føkker oss opp. En slik ide vil kjøre kloden i grøfta før eller senere. Det hjelper ikke å grønnmale veksten. Grønn vekst er en utopi.

Nå opplever mange tøffe tider. Jeg skal ikke kimse av det. Faktisk er jeg definitivt en av dem sjæl. Men akkurat som korona hadde sine positive sider, har pokker meg nåværende krise det også.

For nå må alle bremse litt. Det har mange forskere ment at folk burde ha gjort for lenge siden. Kjipt om folk har skikkelig dårlig råd, men samtidig veldig bra at mange ikke har råd til samme forbruk som før.

For det forbruket dreper kloden vår.

Høyere matpriser fører til mindre matsvinn. Dritdyr strøm fører til energisparing.

Helgens A-magasinet hadde en morsom tekst kalt “Den nøysommes hevn”, hvor Simen Tveitereid skriver om hvordan de nøysomme nå kan godte seg over at alle andre endelig joiner deres livsstil. “”Nøysomhet var nordmannens fremste kjennetegn. Men på 2000-tallet ble dyden glemt og begravet. Den siste nøysomme ble kalt gamlis-ungdom, 50-tallsmannen og verre ting. (…) Han likte koier med utedo bedre enn hotell i London. For sånt ble han ledd av. Nå er revansjens time kommet.”

Endelig må alle andre også skjønne at de ikke kan gå i T-skjorte innendørs hele vinteren, eller i motsetning til resten av Europa holde en gjennomsnittstemperatur på 22 grader døgnet rundt bare fordi “det er kaldt i Norge”. Som om det ikke også er kaldt innendørs i England, når folk lever med 17-18 grader i stua og kler seg deretter i kuldemånedene.

Nå blir ting annerledes for mange. Man må begynne å tenke over ting. Og det er ikke alle vant til. Kan ikke lenger kjøre oppvaskmaskinen når den er halvfull, ha på lys i alle rom man ikke bruker, bruke duppedingser for alt mellom himmel og jord.

Ny renessanse for å plukke bær og lage eget syltetøy, høste fra naturen, hermetisere, bruke Norgesglass framfor energikrevende kjøkkenredskaper?

Tveitereid: “Kanskje vil noen til og med innse det absurde i å betale for å løpe på en maskin innendørs.”

Selv er jeg vel det man kan kalle selektivt nøysom. Lever i det store og hele på langt mindre enn folk flest, hater duppedingser av alle slag, kommer aldri til å etterlate meg et lager fullt av rot som jeg kjøpte men nesten aldri brukte.
Likevel unner jeg meg luksus så det holder. Nettopp fordi jeg lever på knekkebrød mandag til torsdag, kan jeg unne meg den dyre restaurantmiddagen på fredag. Fordi jeg bare rister på hue av folk som kjøper seg isbitmaskiner og dyre biler og tre ulike kantklippere, kan jeg dra på flere konserter enn noen jeg kjenner.

Vi tar alle våre valg. Men så er det et par ting som gjør meg skikkelig forbanna midt oppi alt det vi opplever for tiden. Som når hytteeiere ber om strømstøtte.
Når folk krever samme standard på hytta som i huset, med bilvei og boblebad og utendørs belysning, tenker jeg som så: Bli heller hjemme, da, i stedet for å herpe skogene og fjellene våre!

Ja, for det der er et seriøst problem: Vårt evige statusjag og forbruk fører til en lengsel etter roligere og enklere tider. Men så tar vi med oss alt det andre ut i roen og enkelheten, slik at vi dermed ødelegger det.
Så mange vil ha hytte i nærheten av “ekte villmark”, og vil gjerne kjøre bil til døra. Men når slike blir mange nok, er jo hele villmarka forsvunnet. Tilbake står en hyttelandsby som du kunne fått like mye naturopplevelse av på Alnabru.
Det er nettopp dette som er i ferd med å skje både i Vassfaret, på Hardangervidda og en rekke andre steder. Naturen ødelegges av de som vil tilbake til den.

Anyway. I denne tiden kan vi nøysomme både rase og hovere. Men som Tveitereid også skriver om den nøysommes hovering: “Han bør nyte det nå, for en dyrtid varer ikke evig. (…) Han vet at denne underlige tiden av ullstrømper og sparing kun er et brudd i historiens gang. Snart er det den nøysomme som igjen er til latter, med sin nistepakke og termos og hullete skjorte.”

Ja, dessverre. Kommer sikkert en ny jappetid etter dette. Men da er det kanskje ikke noe mer natur igjen å ødelegge.

Lykke til med den!

Høysangen er en liten bok i Bibelen som er ladet av erotikk.

Teologer har i alle år(hundrer) forsøkt å finne dypere betydninger av innholdet for å forsvare dens plass i den bibelske kanon.
Den mest vanlige oppfatningen i kristne kretser er at dette er en bok som symboliserer forholdet mellom Kristus og menigheten. Mange jøder regner den snarere som et symbol på forholdet mellom Gud og Israel.

Har man dette som grunnlag, kan man jo i grunnen legge hva slags betydning man vil i de enkelte versene. Det morsomste jeg har hørt, var en predikant som sa følgende: “Når du leser om at han ligger mellom hennes to bryster, er det et bilde på Kristus, som befant seg midt imellom den gamle og den nye pakt.” 🙂

Jeg er tilbøyelig til å tro at boka rett og slett er en fin kjærlighetshistorie, verken mer eller mindre. Hvorfor enkelte teologer og forkynnere skal ha problemer med at en kjærlighetshistorie har fått plass i Bibelen, forstår jeg ikke. Har ikke Gud skapt både kjærlighet og sex? Eller tror de kanskje Han egentlig har problemer med disse tingene, i likhet med en del religiøse mennesker?

Uavhengig av hva historien eventuelt symboliserer eller ikke, er det spennende å se på det faktiske historieforløpet. I norsk kristenhet har det vært mest vanlig å tenke at den lille boka beskriver et kjærlighetsforhold mellom kong Salomo og en av hans koner.

Mange hevder at boka er en hyllest til ekteskapet. Men det høres jo litt søkt ut, siden det stadig er snakk om et harem. Selv om Salomo skulle foretrekke denne mørke kvinnen, som kalles “shulamitten”, framfor andre i sitt harem, kan det i rettferdighetens navn ikke kalles en beskrivelse av et monogamt forhold …
Salomo hadde jo som kjent over tusen koner!

Selv har jeg alltid hatt trøbbel med logikken i boka når jeg har lest den ut ifra den klassiske tolkningen av narrativet.
For plutselig er jenta borte, så er hun funnet, så er elskeren en gjetergutt, så er han en konge osv. Noen sier at Salomo brukte ulike bilder om seg selv, både som gjetergutt og konge.
Men dette synes jeg også virker litt søkt …

For meg ble bokas røde tråd plutselig helt logisk når jeg leste den som et trekant-drama med følgende utgangspunkt: Shulamitten er en jente som har blitt ført inn i Salomos harem mot sin vilje. Hun savner hele tiden gjetergutten hun var kjæreste med der hun bodde før bortførelsen. Han har fulgt etter henne, og sammen sniker de seg til ulike møter i kongens hage – før de til slutt rømmer sammen.

Jeg fant ut at ikke rent få jødiske rabbinere anser dette som den mest vanlige tolkningen. At den i formen er et skuespill som ble framført en gang i tiden.

Problemet er at slik replikkene fremstår i dag, kan det være vanskelig å vite hvem som sier hva. Men jeg leste en jødisk rabbiner som hadde satt opp hele boka som et skuespill, og fordelt replikkene på fire hovedroller: Kongen, jenta, gjetergutten – og jentas venninner i haremet (i form av et slags kor).

Hans fremstilling gjorde hele boka svært logisk, og til en vakker liten historie om at man ikke kan slukke kjærligheten. Om en jente som var villig til å ofre all kongens rikdom og all trygghet for å leve sammen med sin ungdoms kjærlighet.

Jeg synes dette perspektivet gjør fortellingen mye sterkere og mer interessant. I Norge får man sjelden servert denne tolkningen, selv om den for meg fremstår som den mest sannsynlige på alle måter. Norske studiebibler gjengir flere måter å tolke boka på, men nevner ikke engang dette som en mulig tolkning. Men redaktørene og teologene bak disse studiebiblene må vel ha visst at dette er en svært vanlig utbredt tolkning blant jøder – som har et helt spesielt forhold til boka?

Ka DOKK tru?

*

Kunne du tenke deg å bli en patron for undertegnede? (Som patron får du en kode som gjør at du fritt kan laste ned alle mine e-bøker.)

Ellers må du gjerne gi litt driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34 hvis du får noe ut av mine skriverier.

Da har det gått en måned siden dronning Elizabeth II tok kvelden. Jeg gjør meg noen tanker i ettertid.

At dette var en stor nyhet for pressen, er naturlig. Men den tok virkelig helt av. I fjorten dager var det ikke noe annet enn konge- og dronningstoff. Vi fikk det med oss: Liket til den engelske dronninga ble flyttet fra sted til sted. Tabloidene forsøkte å overgå NRKs “Hurtigruta” og “Bergensbanen” med denne “Elizabeth-kista minutt for minutt”.

Som min kompis Jan foreslo: Når kista har reist videre, kan folk synge “Å salige stund uten liket”.

Selve begravelsen ble også behørig dekket og sendt live på TV. I den var det, som NRKs Espen Aas noe klønete formulerte det, “religiøse overtoner”. No shit, Sherlock. Kanskje ikke så veldig rart i en såkalt kristen begravelse, eller?
Har lest at andre reportere også slet med å forholde seg til trosaspektet, som altså preget både begravelsen og dronningens liv. Den ene kommentatoren og reporteren etter den andre klønet visst i vei, med utsagn som tydet på overraskelse over at “det var mange bønner og salmer på programmet”, og fikk i sin tur masse pes fra religiøse skribenter for sin manglende kunnskap på hvordan “kristne” begravelser foregår.

Som Ragnar Misje Bergem skrev i en kronikk i Aftenposten: “Fadesen var komplett da Anette Groth bemerket at “seremonien” ikke var så “personlig”. Det var åpenbart sjokkerende at ingen spilte en sår og personlig sang av Odd Nordstoga da den britiske monarken skulle begraves.”
🙂

Overskriften til Bergems kronikk oppsummerte nok det hele godt: “Begravelsen avslørte en religiøs inkompetanse i norsk presse.”

OK, nå liker jeg godt å mobbe pressen. Den er så selvhøytidelig til tider, så den har godt av det. Men la oss også snu lyskasteren litt. For begravelsen avslørte også en inkompetanse hos enkelte religiøse når det gjelder kunnskap om hvordan “vanlige folk” tenker.

At de fleste liturgier oppleves dørgende kjedelige, kalde og distanserte for de aller fleste av oss, overrasker dem tydeligvis stadig vekk. Kanskje fordi de henger for lite med folk utenfor sine egne sirkler?
At de også overraskes over manglende kunnskap om liturgier og denslags blant allmuen, kan tyde på at de sitter fast i en foreldet illusjon om at Norge er “et kristent land” og dets borgere svært så høykirkelige av seg.

Kristenpressen gikk forøvrig bananas med superlativer. Dagen hevdet at begravelsen var intet mindre enn “Et monumentalt vitnesbyrd om Kristus”.

Hm. Nå skal det innrømmes at jeg ikke så begravelsen. (Synes det er kjipt nok å dra i begravelsene til folk jeg har kjent, og gidder da for pokker ikke se på TV-begravelsene til folk jeg har null forhold til. Får være grenser for selvpineri.)

Men noen klipp har jeg da fått med meg. For meg er de alt annet enn et vitnesbyrd om Kristus. De er snarere et vitnesbyrd om det som har ødelagt evangeliet gjennom så mange generasjoner, nemlig forsøket på å parre det med makta. Med pompen og prakten.

Som Bergem hinter om i sin kronikk, gikk journalistene glipp av muligheten til å rette noen sunne kritiske blikk på det hele, nettopp på grunn av sin manglende forståelse for hva som foregikk og hva som indirekte ble formidlet i de ulike salmene.
At det tidvis foregikk en sterk sammenblanding mellom den britiske imperietanken og Guds styre, var det liten tvil om. Flere av salmene fikk en “dobbelt klangbunn”, bemerker Bergem, slik at tankene om at “Guds rike varer evig” automatisk førte tankene over til det britiske imperiet.

Bergem: “En av de viktigste funksjonene til den kongelige symbolikken vi har bevitnet den siste uken, er å bevare rikets kontinuitet. Her gjør den kristne idétradisjonen seg gjeldende … For kirken er det en hårfin balanse mellom å utøve en kirkelig funksjon og å legitimere et monarki som også spiller en problematisk rolle … Samtidig var liturgien også blitt subtilt endret, som for eksempel at velsignelsen på slutten av begravelsen fokuserte på monarkiet og samveldet … Men for noen var det nok vanskeligst å akseptere kirkens rolle i det mest imperialistiske ritualet i manns minne … Begravelsen minner om en kolonial historie som mange ønsker å glemme … Den anglikanske kommunionen har titalls millioner medlemmer. For noen av disse representerer kirken ikke bare storhet, men også undertrykkelse.”

Han konkluderer: “Det er blitt sagt at den anglikanske kirken forgår i sin skjønnhet. Noen vil si det samme om det britiske monarkiet. Jeg tror ikke siste ord er sagt, men dronningens begravelse illustrerer en kirke som strever med å finne sin plass mellom fortid og nåtid.”

Også Dagen-redaktør Tarjei Gilje måtte i sin lovprisning av begravelsen medgi følgende: “Men på flere måter blir også begravelsen en påminnelse om en tid som var.”

Ja, og det er en tid jeg skulle ønske at alle vi troende la bak oss for godt. Tiden da kirke og statsmakt nærmest var synonymer.
I min bok Jesus er IKKE kristen siterer jeg Truls Åkerlund, som i sin bok Feil fortelling fortalt forklarer hvordan kristendommen ikke lenger er fortellingen om korset, men om sverdet.

Jeg vil helst ikke bruke det lille jeg har av misjonsiver på å forsvare fortellingen om sverdet, som også ofte kalles «den kristne kulturarven». Selv om vi lever i en annen tid, er det ekkoet fra maktkirken som får noen til å tro at det er et «kristent anliggende å påvirke samfunnet primært gjennom de maktmidler det samme samfunnet stiller til rådighet», som Åkerlund skriver.

Eller, for å sitere kristenanarkisten Jacques Ellul: «No expression of power or dominion either is or can be willed by the God of Jesus Christ … The subversion of Christianity has come through its letting itself be penetrated and seduced and led by the prince of this world. When the church has been seduced by the ruling classes, becoming a power or being obsessed with politics, this is tantamount to its possession by the prince of this world himself.»

Hvil i fred, dronning Elizabeth II. Du var sikkert en god dame, sånn innerst inne.

Men når det gjelder dere, Herr Statskristendom og Fru Kulturkristendom, så håper jeg dere begge dør så fort som mulig og råtner for godt, for så å aldri stå opp igjen. Dere har ikke vært annet enn et forstyrrende element for det grunnleggende Evangeliet, som har fint lite med verdslig makt å gjøre.

*

Vil du bli en patron for undertegnede? Ellers må du gjerne gi litt driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34 hvis du får noe ut av mine skriverier.

Fra “Maktens Ringer”

Jeg nyter fine dager i skogen for tiden. Naturen bjudar på.

Men det er med en viss bismak. For flatehogsten har blitt helt ekstrem de siste årene. Kanskje er det de store, moderne skogsmaskinene som også gjør at man legger ekstra godt merke til det, siden de etterlater seg enorme og stygge arr i naturen. Smale stier som har blitt tråkket langsomt opp gjennom mange år, blir harva i filler og gjort til brede gjørmehøl av gigantiske skogsmaskiner.

I skrivende stund planlegger Losby Bruk å ødelegge masse av Østmarkas indrefilet ved å bygge en ny vei tvers gjennom uberørt natur. Østmarkas venner forteller i siste utgave av “Nytt fra Østmarka” at det dreier seg om en 3860 meter lang vei, 4 og en halv meter bred, med sju parkeringplasser for skogsmaskiner, tre møteplasser for vogntog, fire snuplasser og sannsynligvis tre-fire masseuttak.

Det vil bli det største inngrepet (les: hærverket) i Marka på mange år.

Samtidig ødelegges nå uerstattelige naturverdier i Follsjå, hvor den massive hogsten får fortsette til tross for alle protestene.

Fordi så få områder vernes, og fordi hogsten foregår kliss inntil de få verneområdene som er, er snart hele Marka en treplantasje og ikke en skog. Det er ikke særlig naturopplevelse å se alle trær stå pent på rad og være akkurat like høye og av samme sort.
Det er knapt noe villmark igjen i de vakre Romeriksåsene. På turen her om dagen så ikke rent lite av landskapet slik ut:

Alt dette er til å bli deprimert av. Men jeg håper aktivismen vil bre om seg, at vi vil se aksjoner i en helt annen skala enn tidligere. Det bør ikke lenger lønne seg for noen å ødelegge så mye av naturen. (Det vil jo uansett ikke lønne seg for noen på sikt.)

Med mindre naturvernere snart gjør større motstand enn å “bare være litt triste på sidelinjen”, for å sitere naturverner Helge Braathen, vil våre barnebarn utelukkende se en rekke dølle treplantasjer i norsk natur. De vil ikke få oppleve ekte skog.

Jeg merker meg at misnøyen og aggresjonen er stigende blant “vanlige” folk også. En stor andel av samtaler jeg opplever med fremmede ute i Marka, omhandler nå flatehogsten og inngrepene i naturen – uten at jeg nødvendigvis tar initiativet til det emnet. Det er ikke lenger bare aktivister som reagerer på at naturgleden tas fra dem. Det er lov å håpe på en aldri så liten revolusjon blant folk på dette området.

Veit jeg har skrevet en del om disse tingene i bloggen fra før av. (Jeg har blant annet skrevet om min natursorg og mitt vemod.) Og jeg veit det er slitsomt med folk som bare kjører ett gir.

Men likevel, dette ER en forbanna uting. Så jeg kommer til å fortsette å mase om det, også her i bloggen.

Skogeierne:

Folket:

Og skogeierne bare:

Carl Lentz, som jeg inntil da aldri hadde hørt om, gikk av som pastor etter utroskap. (Se min anmeldelse av boka hans HER!)
Brian Houston, som jeg kjenner godt til og har hørt tale flere ganger, gikk nylig av på grunn av grums i fortiden.

Hillsong-kritikken har vært massiv, ikke minst i norsk kristenpresse. Både NRK og Discovery har kommet med dokumentarer som skal “avsløre” Hillsong. Den siste av dem er definitivt den krasseste. Continue reading →

Foto: Fra KS-arkivet

Kjære Svein Magne, det er teit av meg å gjøre det på denne måten. For personlige brev hører hjemme i nettopp det personlige.

Samtidig er du en mediakjendis, og problemstillingene det er snakk om gjelder så mange flere enn bare oss. Derfor kommer dette i form av et blogginnlegg. Sorry. Continue reading →