Hotell og krigsminner

Denne torsdagen gikk ferden opp til utfartsparkeringen ved Tverrsjøstallen. Planen var å sykle innover derfra med en lånt sykkel og ta en rekke kjentmannsposter.

Vel oppe fant jeg ut at jeg hadde glemt å pumpe opp dekkene på sykkelen på bensinstasjonen nede på Jevnaker. Framdekket var nesten flatt. Å kjøre helt ned og opp igjen fristet ikke, med tanke på både lommebok og turglede, så planene ble omgjort.

Fristelsen i denne delen av Marka, er at man kan kjøre bil langt innover. Flere kjentmannsposter kan i teorien bli rene drive-in-poster her oppe. Synes personlig at det skulle vært forbudt å kjøre lenger enn Tverrsjøstallen, og skulle ønske bommene her oppe ble hyppigere låst. Samtidig er det jo en reell fristelse, selv for naturvernere som meg, å børne langt innover i skogene uten å bruke en dråpe svette på det.

Sjela vant. Engelen på venstre skulder. I stedet for å stresse avgårde til en rekke poster, eller helt enkelt kjøre bil på kryss og tvers i området, bestemte jeg meg for å bruke god tid på to, og heller nyte dagen ved bruk av apostlenes hester.

Først dro jeg på hotell. Fikk en suite helt for meg selv, på selveste Bristol, hvor jeg nøt god drikke og mat.
Vel, for å forklare nærmere: Bristol, populært kalt Hotell Bristol, er en koie i skogen som står åpen hele året, til fri bruk for hvem som helst som måtte ønske.

Som kjentmannsboka poengterer, er rommet kanskje ikke så luksuriøst som rom på andre steder med samme navn, men så er overnatting til gjengjeld helt gratis.

Bristol befinner seg ved vannet Ølja, som denne dagen lå badet i trolsk tåke.

Jeg fyrte opp i grua og tilbrakte en fin stund på hotellsuiten.

Så gikk ferden mot Gjerdingen, ned til Sandbekkhytta (hvor en rekke jegere gjorde seg klare for jakt), og opp bakkene i retning Grønntjern…

… med fint myrlandskap på siden av veien.

Underveis var juletrærne allerede pakket inn, i spindelvev. Sommerfugl i spindelvev gir egentlig ikke smil på samme måte som sommerfugl i vinterland, selv om det er fint å se på.

Fant også en del blader som dette, og etter å ha sett på “Maktens ringer” i det siste, i likhet med majoriteten av den norske befolkning og den vestlige verden forøvrig, tenkte jeg at disse bladene kunne trengt litt av den livgivende greia langt nede i dvergenes fjell:

Jaja. Winter is coming. Men det er en annen serie …

Sørvest for Grønntjern, der de siste restene av skogsbilveien slutter, finnes slippstedet “Jan”.

Kjentmannsboka forteller: “23. februar 1945 var en av de store slippnettene i Oslomarka på tampen av krigen. 15 fly gikk på vingene med Krokskogen og Nordmarka som mål, de fleste fra flyplassen Great Donmow i Syd-England. (…) Det var to fly som skulle slippe lasten sin over dette slippstedet. Operasjonsnavnet var “Pommel 13″. Det ene flyet fant plassen og fikk sluppet lasten med 18 containere og tre pakker. Det andre flyet fikk ikke kontakt med slippgjengen og måtte returnere med lasten.”

Fortsatt ligger de rustne containerrestene på stedet.

Lot det være med disse to postene. Så får jeg se om jeg rekker poster i området rundt Gjerdingen før snøen faller. Ellers blir det til våren. Er ikke noen racer på ski, pluss at enkelte av postene jeg vil ta er typiske sommerposter i ulendt terreng.

17 down, 33 to go!

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Dagene går

Ikke alle dager er like spennende å skrive om. I etterkant av Hellas-tur og Cure-konserter og ymist anna har det vært en del sånne.

Ensom “hjemmesoning” på Ringvoll. Smalahans og nullbudsjett.

Men tirsdag kveld jeg fikk jeg endelig mulighet til å dra til madammen. Med unntak av The Cure i Spektrum er det lenge siden vi har sett hverandre nå. Digg å være sammen igjen.

Disse dagene er tastaturhjernen min fortsatt på Patmos. Forsøker å få så mye stemning derfra som mulig ned på papiret (les: Word-dokumentet) mens farger, stemninger, lukter og vibber fortsatt ligger høyt oppe i sjela.

Onsdag skulle jeg ta en liten kjentmannspost igjen. Legens ordre, vøtt. Dro opp i Romerriksåsene. Målet var en gammel gruve. Sola strålte og naturen smilte. Kun stygge hogstfelt som atter en gang ødela en del av opplevelsen.


Engelstadvangen

Da jeg var rundt hundre meter fra posten, var det en elg der som ikke likte selskap. Den forsvant fort inn i tett skog og kratt hvor jeg ikke kunne se den, før den åpenbart stanset der inne. Den ble stående og true i det samme området jeg måtte gjennom for å komme til posten.

Jeg gidder ikke bråke med elger. Det er nemlig dumt. Har møtt på hissig elg i Vassfaret før, og episoden frister ikke til gjentakelse.

Denne elgen snøftet med såpass kraftig basslyd at han kunne lurt meg til å tro han var en bjørn dersom jeg hadde vært på Finnskogen. Jeg kan elgspråk, og oversatte replikken hans inne fra buskene ordrett: “PISS OFF, menneske, ellers …”

Så jeg lot elgen være i fred og snudde med uforrettet sak rent klippemessig sett. Får eventuelt klippe denne posten senere.

Dette er faktisk andre gang en elg hindrer klipping i kjentmannsboka. Forrige gang, som er en del år siden, skjedde det ironisk nok ved posten som het … Elgsbrenna, tror jeg det var.

Tidligere så jeg elg på annenhver skogstur, føler jeg. Nå skjer det én av tredve ganger. Så elgen var et kjærkomment syn, selv om den ikke var så vennlig.

Still 15 down, still 35 to go!

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Just like (two days in) heaven

Så var tiden endelig kommet for et nytt besøk av verdens beste band.

I år er det også 30 år siden de gjestet Oslos storstue for aller første gang. Det var første gang jeg selv så dem, i 1992. Siden har det blitt en god del ganger.

Gleda meg også denne gangen som en kid til julaften. Sånn bokstavelig talt; vi snakker så mye sommerfugler i magen at det nesten blir ubehagelig.

Litt fan, skjønner du.

Det store denne gangen var ikke minst at min datter endelig skulle få se bandet pappa har snakka om siden hun ble født. Bandet som vugget henne i søvn da hun var liten, og som til og med pryda klærne hennes fra rimelig ung alder av (tidlig krøkes osv.):

Har merket meg at interessen for bandet hos kidden har økt betraktelig det siste året. Det gleder en gammel pappa. Livets fine sirkler & sånn. At storesøster Frøy også er blitt blodfan og var på plass i Spektrum, varmer hjertet.

Fjorten år gamle Victoria ville stå heeeelt foran ved sperringene, så hun stilte seg opp i kø allerede kl 12. Det samme gjorde Jonas Groth og hans fjortisdatter, så da fikk hun selskap.

I forkant av konserten i Spektrum hadde jeg fått det ærefulle oppdraget å styre musikken på vorspielet på Aye Aye Club. Det ble etter hvert ganske folksomt i baren, og jeg serverte folket tre timer med godlåter. Det er ikke alltid lett å velge, for The Cure har stort sett bare godlåter. Det kan vel trygt kalles et luksusproblem.

Et luksusproblem bandet også har, for uansett hva de fyller de nesten tre timer lange konsertene med, vil noen alltid savne noe.

Hyggelig å se mange kjente på vorspielet, hvorav noen man ser altfor sjelden. Fikk ikke vært så sosial der jeg sto bak pulten min, men hyggelig å se folk åkke såm.


Foto: Elin Stillingen

Dette var også første gang Dawn skulle se bandet. Deilig å høre Lovesong sammen med den man elsker.

Setlista i Spektrum:

Alone (ny låt!)
Pictures of You
Closedown
Kyoto Song
A Night Like This
Lovesong
And Nothing Is Forever (ny låt!)
Cold
Burn
Fascination Street
The Hungry Ghost
Push
Want
Shake Dog Shake
From the Edge of the Deep Green Sea
Endsong (ny låt!)

Encore:

At Night
M
Play for Today
A Forest

Encore 2:

Lullaby
The Walk
Friday I’m in Love
Close to Me
In Between Days
Just Like Heaven
Boys Don’t Cry

En alldeles nydelig konsert. Spektrum var tidligere et mareritt på alle måter, ikke minst lydmessig. I senere år har de oppgradert lydforholdene skikkelig. Nå for tiden er vi lykkelige hver gang et band velger Spektrum framfor den forferdelige blikkboksen Telenor Arena – akkurat som vi på 90-tallet var lykkelige hver gang noen valgte Rockefeller eller Sentrum Scene framfor Spektrum.

De nye låtene lover så utrolig godt for den kommende plata. Enkelte av dem har gått på repeat i hue de siste dagene. Umiskjennelig Cure-vibe, og heldigvis av den mer mørke sorten. Robert Smith har kalt den nye plata for en “Disintegration uten hits”, og ikke noe høres mer lovende ut.

Anmelderne skriver positivt om konserten, samtidig som de lirer av seg mye rart. VGs Marius Asp er fornøyd og hoster opp en femmer på terningen, samtidig som han kritiserer enkelte låtvalg. Han liker f.eks. ikke “Cold”, som for en gammel fan var et av høydepunktene. Første sekvens med ekstranumre er han heller ikke happy med, for: “Verken «At Night» og «M» tilhører bandets 50 beste låter …”
Men: “Den avsluttende hitrekken, med «Friday I’m In Love», «Close To Me», «Inbetween Days», «Just Like Heaven» og «Boys Don’t Cry» som perler på en snor, skal du dog være en rakkelhane av dimensjoner for å krangle på.”

Ok, nå har jeg ikke tenkt å krangle på det, selv om jeg er en rakkelhane av dimensjoner. Jeg liker stort sett alt av The Cure, jeg. Likevel er det ingen tvil om at jeg foretrekker både “At Night” og “M” framfor “Just like heaven” og “Friday I’m In Love” ANY DAY. Slik tror jeg de fleste blodfans føler.

Så: Smaken er som baken.

Victoria var en av de fem første inn i lokalet i forkant, så hun fikk plass foran ved gjerdet på midten. Hun knipset følgende bilder, som gjør en pappa stolt:



*

Etter å ha kjørt en forholdsvis trøtt, men storfornøyd og glad, Victoria til skolen dagen etter, var det tid for å komme seg til Gøteborg for å oppleve herligheten en gang til.

Etter litt om og men, valgte jeg å ta bilen. Et lite risikoprosjekt, for “Per”, som bilen min heter, er ikke helt i forskriftsmessig stand for tiden. Litt kjipt om jeg skulle blitt avskilta i Sverige, liksom. Samtidig ville Per være kjekk å ha som base, all den tid det ikke var budsjett for hotellovernatting.
Så Per feis seg av gårde til Gøteborg, og snuten glimret heldigvis med sitt fravær.

Scandinavium er en helt forferdelig venue. Heldigvis hadde jeg “Front Floor”-billett, pluss at The Cure spilte høyt nok til å overdøve ekkoet som smeller fra veggene. Scandinavium er svenskeversjonen av Telenor Arena lydmessig.

Konserten i Gøteborg bød på min favorittlåt, nemlig “Charlotte Sometimes”. I tillegg fikk vi “The Figurehead”, som også står høyt på lista mi, og som sjelden spilles live. Til og med “If only tonight we could sleep” og “The Drowning Man” fikk vi!

Deilig at de kjører litt ulike setlister fra kveld til kveld. Lillebror og jeg håper å få til noen konserter i England i desember også (insha’Jahve), og det blir spennende å se hva som blir inkludert på lista innen den tid.

De tyske damene som sto foran i køen med Victoria og Jonas & co., sto også først i køen i Gøteborg. Jeg gikk forbi og hilste i forkant, og de fortalte at de hadde fulgt bandet på hele turneen. De mente Oslo var desidert best så langt. “Seems like the setlist gets darker and darker for each concert, which means better and better”, som en av dem sa.

Det er en langt bedre analyse enn det “hit parade”-anmelderne kommer med!

Setlista i Gøteborg:

Alone
Pictures of You
Burn
A Night Like This
Lovesong
And Nothing Is Forever
The Figurehead
A Strange Day
The Hanging Garden
Push
Play for Today
Want
Shake Dog Shake
Fascination Street
From the Edge of the Deep Green Sea
Endsong

Encore:

If Only Tonight We Could Sleep
The Drowning Man
Charlotte Sometimes
A Forest

Encore 2:

Lullaby
The Walk
Friday I’m in Love
Close to Me
In Between Days
Just Like Heaven
Boys Don’t Cry

Tviler på at Robert & Co har lest VG-anmeldelsen, men siden de sikkert har hørt det samme flere ganger, kommenterte Robert låtvalgene før første ekstrasett. Han forklarte hvordan det ikke var enkelt å velge ekstranumre, siden noen vil ha hits og andre sjeldne låter. Så i første ekstrasett ville de velge låter for den sære fansen, og rene hits i den siste. “Du som hater første ekstrasett, elsker sikkert det siste, og vice versa”, sa han. Når de spilte hitsene på slutten, ville nok noen av fansen anse bandet for “crowd pleasing bastards”, smilte han – før han så ga oss tre sjeldne låter – konsertens beste kvarter for yours truly. 🙂

*

Da har det blitt lørdag, jeg har endelig fått en god natts søvn etter to døgn med lite av denslags. Nå blir det smalahans en stund framover, men disse dagene har definitivt vært verdt det.

I kveld skal Vic og jeg bare kose oss hjemme her på Ringvoll. Far-og-datter-kveld med TV-serier, pizza og sofa. Blir deilig, det også.

TAKK ATTER EN GANG TIL VERDENS BESTE BAND. Livet hadde vært så mye fattigere uten deres preg på de siste 35 årene!

Var DU på konserten(e)? La meg gjerne få høre i kommentarfeltet hva DU syntes om den/dem!

*

Kunne du tenke deg å bli en patron for undertegnede? (Som patron får du en kode som gjør at du fritt kan laste ned alle mine e-bøker.)

Ellers må du gjerne gi litt driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34 hvis du får noe ut av mine skriverier.

Høstens prosjekt

Mon tro om jeg klarer å omgjøre disse papirbunkene til to bøker på rundt 200-300 sider? 🙂

Den ene handler om fattern og den andre om Patmos.

Underveis blir det også intensiv blogging, da blogg-driks og patroner utgjør hovedinntekten mens jeg skriver på disse bøkene.

Wish me luck!

Bytur og skogstur

Det digge med Oslo, er at det er svært kort vei mellom høy lyd i et trangt publokale og stillhet ved et digert skogsvann. En kort liten t-banetur mellom de to opplevelsene. Ikke mange hovedsteder i verden som kan tilby akkurat det der.

Denne helgen besto av råkkenråll på Grønland og naturopplevelse i Østmarka. Samt fellesskap med gode folk og kreative sjeler.

FREDAG var det tid for å feire den gode mann Sindri, som holdt sin årlige bursdagskonsert på RockIn.

Men aller først gikk ferden til Vaterland, hvor det ble et gjensyn med den levende legenden Roy Dstroy, som ved siden av å være kompis også er intervjuobjekt i min bok Uteliv. Godt å se ham igjen.

Deretter ble det vorspiel hos Victoria, som er en av ildsjelene som nå omgjør gamle Møllers til en kommende rockepub. Hun lot oss teste en egenkomponert drink hun planlegger å servere der. Greit å være prøvekaniner for sånt!

Og jeg fortsetter min namedropping, for på vorspielet var også Madeleine og Anders, og sistnevnte hadde selvsamme dag sluppet ny plate med sitt band Lazy Sodz. Plata heter “Blod, svette & utgåtte skosåler”, og kan lastes ned på Spotify. Sjekk den ut! Øs-pøs-punk på sitt beste.

På RockIn hørte vi på Sindri og feiret den knakandes bra fyren.

*

LØRDAG ble det grytidlig opp etter noen få timers søvn. Jeg ble plukket opp av Jan Banan Heisekran, og vi plukket også opp Jan Helge, før vi parkerte ved utfartsparkeringen ved Losby Gods.

Lenge siden jeg har sett Jan Helge også. Kult å treffe ham igjen!

Jan Helge er forfatter av fantasy-boka “Ismark”, som jeg anbefaler på det sterkeste. Den kan bestilles HER. Ved kjøp får du en spennende fortelling, pluss at du støtter en kreativ sjel som virkelig fortjener støtte – slik at han får mulighet til å være enda mer kreativ. (Du kan også bestille direkte fra Jan Helge ved å vippse 200 + 70 i porto til 41 90 89 19.)

Vi gikk fra Losby til Røyrivannskoia, og derfra opp til Nordre Krokvann. Der var det en post i kjentmannsboka, en gammel tømmerrenne. Nok et klipp i boka – 15 down, 35 to go!

Vi fortsatte blåstien noen hundre meter til, før vi tok en sidesti som førte ut til en holme og verdens vakreste leirplass. Et nytt bekjentskap for oss alle, så vi ble mildt sagt rimelig begeistra da vi fant stedet. Et perfekt sted å fyre opp bål og nyte utsikten og skravle et døgns tid.




I utgangspunktet drar man til skogs for å nyte stillheten. Men det er to band som kler naturen, og det er The Cure (bombe!) og Pink Floyd. Enkelte toner fra de banda går liksom i ett med landskapet. Så det ble litt musikk ved bålet, selv om vi skrudde av ganske tidlig av hensyn til andre som måtte ha søkt skogens stillhet.



Foto: Jan Luneborg


Vi hadde ikke noe telt, men sov på bakken (det vil si, Jan Helge sov i hengekøye). Utpå natta våkna jeg av at det var ganske kaldt. Bålet hadde slokna og vedhaugen vår var tom. Var for trøtt til å sanke mer brensel. Siden vi var i et naturreservat, var det ikke lov å hogge ned noe heller. Kun nedfall som kan brukes.

Trenger visst ny sovepose. Nå blir det jo bare kaldere og kaldere, og denne forholdsvis nyinnkjøpte gjorde ikke jobben sin. Passer nok best i festivaltelt om sommeren. Er vanligvis ekstremt varmblodig av meg, men hvis jeg først begynner å fryse, er det nesten umulig å bli kvitt kulda i kroppen. Søvnen uteble på grunn av det, men jeg trøstet meg med vakker utsikt og en lydbok om Martin Luther (Storytel roler gata).

Etter to døgn med lite søvn burde jeg vel egentlig vært et vrak. Merkelig nok har helgen tvert imot gitt energi, og det ble en fin søndag også. Hvis vi ser bort fra visse fotballresultater, da.

Men NÅ – skal jeg sove godt, ass. Peace out, godtfolk.

Ringvoll Detektivbyrå på saken

Til informasjon: Dette innlegget er ikke sponset eller bestilt, men kun skrevet i oppriktig begeistring.

Etter en givende uke i Hellas, gleda jeg meg til å se datteren min igjen. Hun skal være hos meg i to uker nå.

Skjønt, “være hos meg og være hos meg”, fru Blom … Jenta har høstferie, og ble invitert på to hytteturer med to ulike venninner. Så det ble ikke mye jeg fikk sett til henne i denne omgang.

Dermed hadde vi kun én kveld til rådighet sammen denne uka. Den kvelden ble veldig fin, blant annet fordi vi hadde fått en pakke fra Detective for a day i postkassa.

Dette selskapet selger pakker med ulike mysterier som skal løses. I dette tilfellet var en russejente blitt drept, og vi kunne da løse drapsgåten ved hjelp av innholdet i pakken, som blant annet besto av vitneutsagn, avisutklipp, russekort, obduksjonsrapport, telefonlogger og ymist anna.

Det er ikke alltid så lett å finne på noe sammen hjemme som man kan holde på med i flere timer uten at noen kjeder seg. Sånn bortsett fra filmer & sånn. Derfor var denne pakka helt fantastisk.

Det tar sånn mellom 2-3 timer å løse sakene, avhengig av hvor mange man er og hvor godt man samarbeider. Victoria satt dypt konsentrert i to og en halv time, og utbrøt følgende flere ganger: “Det her var bare såååå kult, pappa!”

Perfekt familieopplegg. Eller kjæresteopplegg. Eller venneopplegg. Krimgåten var selvsagt en del hakk over Donald-gåter, slik at man måtte bruke de små grå hele veien, men samtidig ikke altfor vanskelig.
Skulle man stå helt fast, har man mulighet til å få noen hint underveis.

Har lovt Vic å kjøpe nytt mysterium så fort jeg får råd. Pakkene koster litt, omtrent som et brettspill, men er definitivt verdt hvert øre.

Jeg er ikke så flink på passende aldersgrenser, men vil tippe at dette er mest morsomt for de over 12 (hvis du ikke har en yngre kid som er veldig intelligent for alderen). Når det gjelder øvre aldersgrense, vil dette være morsomt for alle fram til de er altfor senile.

Herved anbefalt!

Reisebrev fra Hellas (IV)

Reisebrev fra Hellas (I)
Reisebrev fra Hellas (II)
Reisebrev fra Hellas (III)

Det ble en laaaang natt i såkalt liggestol på nattferga fra Patmos til Athen. Stolen gikk ikke an å legge særlig langt bakover, alle lysene (og x antall TV-skjermer) sto på hele natta, og en dude snorka høyere enn samtlige metalband i festival-Norge tilsammen.

Dawn fikk heldigvis sovet litt, tross alt. På meg ble det derimot døgning. Siden jeg nylig passerte 50, er ikke døgning noe man bedriver like ofte som før.

Men formen var overraskende bra, og da vi fikk lagt igjen bagasje på Athens Tiare Hotel, i samme gate som hotellet vi hadde på mandagen, bestemte vi oss for å bare kjøre løpet. Innsjekking var uansett ikke mulig på noen timer, så det var bare å ignorere kroppens ønske om søvn. Det vil si, jeg er altså blitt for gammel til å ignorere kroppen helt, men den er fortsatt ung nok til at det går an å inngå visse avtaler med den. Som f.eks.: “Du skal få mye god mat og drikke i dag, og du skal få sove SKIKKELIG GODT førstkommende natt, bare du er snill og gir meg ekstra energi i fjorten timer til.”

Vi tok t-banen i retning Akropolis. Banen var trangere enn veien til himmelen på lovens tid, men selv denne kamelen klarte å presse seg inn.

Og selv t-banestasjonene spiller på Athens fantastiske kulturarv:

Ved stasjonen Akropolis er det en drøss restauranter, gatesangere og folkeliv. Turister i hopetall. Dawn og jeg nøt en bedre og svært forsinka frokost. Jeg fikk en av de bedre omelettene i dette livet, og Dawn var svært fornøyd med sin baguette.
Siden frokosten kosta mine siste kroner (jeg hadde uansett ikke betalt skjorta hvis den hadde kosta det, for den er en av mine favoritt-skjorter), ble jeg ikke lei meg da den gode mann Morten S. plutselig vippsa over en halv høvding til reisekassa. Noen folk har eksepsjonelt god timing, ass!

Mette og fornøyde gikk vi de 100 metrene bort til billettluka, klare for å inspisere selveste Akropolis.
Nå var det blitt seriøst varmt i Athen. 30 varme, skyfritt og vindstille. Vi innså at turen opp til det berømte stedet ville bli en tøff en, men vi hadde vann og godt mot. Noen trær på veien opp gir skygge, og rundt dem sto svette turister i klaser.

Har vært i Athen før, men ikke inne på selve Akropolis. Kom akkurat for seint sist gang. Har derfor bare sett det på avstand. Selv om det ikke ser så mye annerledes ut på kloss hold, er det jo noe med å komme inntil og krysse av et slikt sted på lista.

På veien opp var det også mye spennende historie og ruiner, et lite Dionysus-teater samt et kick-ass teater med plass til mange tusen, hvor det fortsatt er konserter fra tid til annen. Å se en god opera her, ville vært en drøm.







Bildene fra turen opp ble ikke så mange, for mobilkameraet kom stadig vekk med denne beskjeden:

Som sagt: Det var VARMT!

Men vi kom da opp, og nøt synet av Parthenon og ymist anna.



Etterpå gikk vi gjennom et lite nabolag med mye grafitti, til høyden Aeropagos, utenfor selve museumsområdet (og dermed gratis). Det stedet er kanskje enda mer stas for meg enn Akropolis selv, siden det var her Paulus holdt sin berømte tale til filosofene i Athen.

Hele talen er gjengitt på gresk på stedet:

Nå skal jeg ikke begi meg ut på en lang, teologisk monolog-tirade her. Men Paulus tok altså utgangspunkt i en statue grekerne hadde laget til “en ukjent gud”, og erklærte at det var DEN guden han selv formidlet. Han sa også: “Atenske menn, jeg ser at dere i alle ting er svært religiøse.” Som Trond Egil Lunde påpeker i boka Amatørenes evangelium (herved anbefalt!), besto hans publikum blant annet av epikureiske og stoiske filosofer. Disse hadde ikke noe gudstro i den forstand vi bruker begrepet i dag, da de ikke trodde på noen transcendent Gud. De trodde i beste fall på en typ superhelter, da de anså alt som sammensatt av materielle atomer, og at det ikke var noe utenfor dette.
Likevel kaller Paulus dem for “religiøse”. For meg (og Trond Egil) understreker dette bare poenget om at “religion” er så mye mer enn gudstro, og at begrepet bør omdefineres eller droppes. “Religion” er ofte bare et uttrykk for det som i henhold til Paulus’ lære kan kalles et “lovisk prinsipp”, som alle mennesker forholder seg til, enten de er ateister eller troende eller midt imellom.

Snakka litt om det i Kingdomkirken rett før vi dro til Hellas. Er ikke helt fornøyd med min egen ordlegging, og som vanlig snøvla jeg altfor mye, men for de som er overbærende med undertegnede og ikke misforstår med vilje, ligger talen HER.

Nok om det. Aeropagos er historisk grunn. Sist jeg var her, med Jan og Aleksander, var det kveldstid. Lokale folk kommer gjerne opp hit for å nyte solnedgangen og utsikten over byen, og det blir en egen stemning. Skåling, kassegitarer, grilling, kjærestepar.

Dette kjæresteparet var her altså på dagtid, og i stedet for å henge lenge på et sted som var altfor varmt, dro vi ned i en av de mange bratte og trange sidegatene, eller rettere sagt sidetrappene, som går ned fra Akropolistoppen. Her er det mange cafeer og et yrende liv.




Vi ble sittende på et av disse stedene og reflektere over livet i flere timer, før vi så gikk ned til gatene med turistfelle-butikkene. Her kan du f.eks. kjøpe en Sokrates-magnet til kjøleskapsdøra. Det trengte ikke jeg, for jeg hadde allerede kjøpt to Patmos-kjøleskapsmagneter. Hehe. Dessuten fikk jeg fin Patmos-skjorte i gave av madammen. Den skal jeg ha på meg når jeg holder mine dype seminarer om Åpenbaringen i forbindelse med min kommende bok om den samme. 🙂

Så sjekket vi endelig inn på hotellet – for så å dra ut igjen til omtrent samme sted for å spise middag. Det er ikke akkurat et stygt bakteppe, når man spiser middag med et kveldsopplyst Akropolis i bakgrunnen.

Gresk mat, ass. Nam. Det appellerer veldig til herr Åleskjær. Er liksom ikke noe tull. Du får det du bestiller. Uten overraskelser du ikke vil ha. Me like.

Dessuten er det digg å bruke cash igjen. Blir aldri helt komfortabel med at kortbetaling tar helt over. I Hellas tar de også kort, men bruker du det, får du samme blikk fra bartenderne som du får av norske bartendere om du vil betale kontant. Det er lov og sånn, men ikke alltid populært. Motsatt i Hellas og Norge, altså. Cash is still king i mye av Europa, virker det som. Norge er et unntak.

*

Dagen etter ble det en hektisk tur til flyplassen. Stappfulle baner som i tillegg var forsinket. Men vi kom oss til flyplassen og ombord på flyet fra Flyr, et førstegangsbekjentskap for både Dawn og meg. En fin flytur. En ungjente med flyskrekk fikk panikkanfall ombord, men fikk hjelp av vertinnene. Jeg følte STERK empati med henne, for jeg veit så uendelig godt hva hun gjennomgår. Hadde ekstrem flyskrekk før. En skrekk som nå er fullstendig forduftet. La oss håpe jenta opplever det samme.

TUSEN TAKK TIL ALLE SOM GJORDE DENNE TUREN MULIG! En større takk kommer senere. Samt takk i boka.

Reisebrev fra Hellas (III)

Kort innpå. Dawn og jeg har hatt en lang og fin dag i 28 grader i Skala på Patmos. Vi fikk en dag uten ting å krysse av på lista, en dag hvor vi bare kunne nyte Patmos uten masse på programmet.

Det ble strand og cafeer og boklesning og en liten middagstur oppom borgbyen Chora igjen. Vi sniffa (bokstavelig talt) også såvidt innom en ortodoks gudstjeneste. Mye røkelse, foråsirresånn.



Vi har vært husløse siden vi sjekket ut av hotellet i dag tidlig, og skal ta ferge til Athen kl 01:10 i natt (om litt over en time i skrivende stund). I morgen blir det forhåpentligvis Akropolis og Parthenon i Athen, etter en natt i liggestoler på ferga.

Vel, husløse og husløse, hotellet er så service som det kan få blitt, og de understrekte at vi fritt kunne bruke området hele dagen selv om vi hadde sjekket ut, at det bare var å forsyne seg med kaffe og spørre om håndklær og bade i poolen – free of charge.

Selv om Paulus er blant mine desiderte favorittskribenter, er han ikke alltid helt woke (i likhet med meg). I dag har jeg stadig vekk sagt til Dawn at Paulus tok veldig feil i sine beskrivelser av grekerne. Eller at ting hadde endret seg veldig på to tusen år.
Helt til jeg nå fant ut at det er kreterne, ikke grekerne generelt, han skriver om når han hevder: “En kreter, en av deres egne profeter, har sagt: «Kreterne har alltid vært løgnere, arge villdyr, grådige og late!» Det han her sier, er sant.”

Hm. Dawn og jeg får ta en tur til Kreta en gang også, for å finne ut av dette. Turen til Patmos har vært vår første skikkelige utenlandstur sammen (altså med unntak av Danmark og Sverige), og den har gitt mersmak.

Mens dette lille innlegget har blitt skrevet, har klokka tikket og gått, og snart ankommer nattferga her på Patmos. Athen next!

Tusen hjertelig takk til Ellen N. og Rita L. for sponsing av dagen og frokost/transport i morgen.

Reisebrev fra Hellas (II)

Det er veldig fint i Skala, med Johannesklosteret som troner i bakgrunnen over byen.

Klosteret besøkte vi dagen før, så torsdagen var det Åpenbaringshulen som sto for tur. Den ligger oppe i åsen midtveis mellom Skala og klosteret.

Dette er altså stedet hvor Johannes ifølge tradisjonen bodde, samt stedet hvor han fikk det meste av sin åpenbaring.

“I henhold til tradisjonen” er et begrep man støter på ganske ofte. I 90 % av tilfellene tolker jeg begrepet slik: “I henhold til en bullshit-teori noen diktet opp i middelalderen for å tjene spenn på naive troende.”
Om det siste er tilfellet med denne grotten også, er jeg usikker på. Det skal visst ha vært tegn på at folk oppsøkte stedet så tidlig som i det fjerde århundre, i troen på at dette virkelig var åstedet for det hele.

Uansett tror jeg det er det reneste vås at sprekkene i fjellveggen skyldes Guds tordnende stemme. Eller at en grop i fjellveggene fungerte som Johannes’ sovepute og whatnot.
Det er ikke alle som har et like blasert syn på dette som meg. Inn i hulen kommer folk med tårer og kysser fjellveggen og bøyer seg ved sprekkene.

Å sitte en time eller tre i Åpenbaringshulen, er et lærerikt studie i de mange ulike kirkesamfunnene vi har. Her kommer katolikker og korser seg og bryter ut i ekstatiske gråterop. Etter dem kommer ortodokse og gjør det samme, bare at de korser seg motsatt vei og med en finger mindre. Deretter følger hippiejenta med vilt blikk, som setter seg ned for å lese hele Åpenbaringsboken høyt i hula på messende og manisk vis. Man mistenker at en syretripp ikke gikk helt som den skulle. Mens hun sitter der, kommer de typiske amerikanske karismatikerne, som anstrenger seg fælt for å være så stille som munken med ansvar på stedet krever. Etter noen kjappe fotograferinger kommer de seg ut igjen, og velger i stedet å ha tungetale-møte på plassen utenfor.

Det amerikanerne og jeg har til felles, er at vi kjapt knipser bilder så fort munken snur ryggen til. De gangene han oppdager at folk gjør det, blir det bråk. “NO PHOTO, NO PHOTO!”

*

Etter hulebesøket dro vi ned til Skala igjen, og til Johannesstranden. Det var her han – wait for it – I HENHOLD TIL TRADISJONEN sto når han beskriver hvordan han “sto ved stranden ved havet”.

Selv får vi ingen store åpenbaringer her (det vil si, Dawn er jo en åpenbaring i seg selv), men nyter en lang og VARM ettermiddag på stranden, hvor det også finnes en cafe med verdens diggeste pizza.

Rett ved stranden og cafeen, finnes også en liten, inngjerdet murhaug og en kirke. I HENHOLD TIL TRADISJONEN (hørt den før?) var dette et sted hvor Johannes døpte lokale folk han hadde vunnet for Kristus.

Utpå kvelden fant jeg en ortodoks bokhandel med enkelte engelske bøker om Patmos, noe som gikk hardt utover budsjettet. Etterpå ble det en sen middag på Patmos berømte torg, hvor det alltid er et yrende liv av glade folk.
Jeg tror folka her på øya må være blant de mest harmoniske på denne kloden. Ikke så rart, merker at sjela mi begynner å tine opp, den også, etter noen dager her nede. Gi meg et par uker til her nede, så skal jeg bli ganske jovial og rund (det siste i dobbelt forstand).

Nå må dette blogginnlegget komme til en ende, for wifien her jeg sitter er ganske ræva. Mer kommer senere!

Reisebrev fra Hellas (I)

Takket være Kingdomkirken og andre glade givere, ble det mulig med en siste Patmos-tur med tanke på boka om øya og Åpenbaringen.

Innimellom kan research være ganske digg. Fra 9 grader i Norge, til mellom 25 og 30 grader i Hellas.

Hadde fått tilbud om lån av kick-ass kamera av Roar, men fikk melding om at boarding var framskyndet, slik at vi bare hadde tida og veien til flyplassen. Droppa derfor kamerahenting på veien. Men da vi kom til Gardermoen, var flyet en hel time forsinket.

Jaja, det viktigste på denne turen er ikke bilder, for Jan og Aleksander Luneborg har knipset en drøss flotte bilder på tidligere turer. Det viktigste for meg nå er tekst. Å finne detaljer fra øya som bør med i boka.
Dessuten er jo kamera forbudt på halvparten av de stedene vi skal besøke.

Vi fløy med Aegean Airlines, landet i Athen sent på kvelden (ja, jeg er så gammel at jeg må ha med h-en), og tok t-bane(r) i retning Alva Hotel i Pireos-gata. Hadde lest på forhånd at strøket kunne være litt lugubert, og på banen kom vi i snakk med en dame som også ba oss være svært forsiktige. Hun mimet knivstikking og ran. Drama-queen, hehe. Da vi kom fram, og så for oss et torg fullt av kriminelle drapsmenn, ble vi ganske skuffet i positiv forstand. Mistenker at de folka som blir skremt av dette området, er av den typen folk som også legger ut på Tripadvisor at Grønland i Oslo er livsfarlig …

Er ikke særlig lommekjent i Athen, men hotellets plassering var gunstig med tanke på bane dagen etter. Dagen etter dro vi til endestasjonen, som er Athens store havn – Piraeus. Det er så vidt jeg veit Europas aller største havn.

Selv om Athen ligger en time foran Norge, slik at vi på sett og vis befinner oss i framtiden her nede (slapp av, jorda går ikke under den neste timen!), er det samtidig som å reise litt tilbake i tid rent covid-messig. Her er det fortsatt påbudt med munnbind på alle offentlige transportmidler.

Etter en hyggelig time på cafe, tok vi taxi ut til kai E1, hvor ferga til Patmos gikk kl 15. TAKK TIL ASTRID H., som sponset transporten ut til havnen!

Det ble en fin fergetur på Blue Star Patmos, selv om enkelte passasjerer syntes det var litt for mye bølger. Det var mange rare lyder på dass, og de kom ikke fra den enden som vanligvis brukes på slike steder.

Klokka 22 var vi framme i Paradis. Tredje gang for min del. første gang for Dawn.

Vi sjekket inn på Skala Hotel, som jeg har god erfaring med fra tidligere. Mer sentralt får ikke et hotell blitt.

Sånn så det ut da vi kom:

Og sånn så det ut da vi våknet:

Etter frokost tok vi taxi oppover åsen, til Chora og selveste Johannesklosteret, etablert i 1088. Her ble vi steine på røkelse.

Det er ikke bare foto som er forbudt mange steder der inne, men også singlets og andre hedenske ting.

Her har Dawn kledd seg sømmelig så ikke de ortodokse munkene skal få problemer:

I klosterets museum kan man blant annet se 33 pergamentsider fra “The purple codex”, kodeks N eller 022, med deler av Markus-evangeliet, datert til slutten av 400-tallet eller begynnelsen av 500-tallet.


Foto: Wikipedia

På stedet finner du også en vakkert designet utgave av Jobs bok fra 800-tallet, og en samling taler av Gregor av Nyssa fra år 941. Pluss diverse annen nerde-snacks.

Etter besøket i klosteret, satt vi oss på Jimmy’s Place rett utenfor og nøt utsikten.

Så fulgte en lengre siesta på hotellet, før vi så solnedgangen i andre enden av Skala.

På kvelden dro vi på en restaurant ved stranden, hvor fiskebåtene kommer inn og leverer fersk fisk direkte til kokken. Jeg spiste makrell, mens Dawn gikk løs på en hai. TAKK TIL HANS-FREDRIK N., som sponset mat!

Gårsdagens og dagens lesestoff: “An Idealist View of Revelation” av Sam Hamstra Jr.

Takk til Kingdomkirken!


Foto: Åse Gry Dahlen (my love, som tok den lange turen for å støtte typen sin)

I dag fikk jeg holde tale i Kingdomkirken igjen. Mitt tema for dagen var “Religion eller relasjon?” – som altså er to meget forskjellige tilnærminger til det som har med Gud å gjøre.

Som vanlig ikke fornøyd med alle mine egne formuleringer. Alltid noen setninger jeg angrer på! Som Jakobs brev sier: “Den som ikke snubler i tale, er en fullkommen mann …” Vel, det er jeg ikke.

Derimot var det som alltid en uforbeholden glede å treffe de flotte folka som utgjør denne menigheten!
Den forholdsvis lille gjengen består av rause og gode folk, og man føler seg alltid svært velkommen på stedet.

Og det er jo snilt av pastoren å løpe over gata for å hente pizzaer fra Babylon Pizza til hele menigheten etter møtet.

*

Takket være Kingdomkirkens (og andres) raushet, har jeg sammen med madammen tatt beslutningen sånn i aller siste liten: VI DRAR TIL PATMOS!
Etter mye om og men og telling på knappene, skjærer vi igjennom og drar. Må se å få fullført den boka om øya – og om det beryktede skriftet som ble skrevet der for snart 2000 år siden.

Åse Gry og jeg har nettopp booka flybillett til Athen. Ferden går i morgen den dag. Så tar vi det derfra.

Skal forsøke å blogge daglig fra reisen (med forbehold om dårlig nett til tider).

Jippi! PATMOS! Endelig! Har lengta tilbake lenge!

En personlig seier

Lørdag, på vei hjem etter noen dager hos madammen, tok jeg omveien om Harestua og Nittedal, for å ta et par kjentmannsposter.

Først ut var RADIO BETA RUDSÆTER (post 38 i boka), i vesthellinga av Paradiskollen øst for Harestuvannet.




På denne sætra ble det drevet motstandsarbeid under krigen. Blant annet var den skjulested for radiosenderen BETA, som sendte mange viktige meldinger til London. Utrolig nok ble Rudsætra, med sitt store hus på den åpne setervollen, aldri oppdaget som motstandssted av tyskerne. Selv ikke peileflyet “Storchen” klarte å avsløre virksomheten på stedet, selv om det hele var langt mer åpenlyst enn det som foregikk i de mange langt mer skjulte Milorg-cellene i Marka.

Riktignok ble det en razzia på stedet høsten 1943, men tyskerne fant ikke noe av det de lette etter.



*

Etter besøket på Rudsæter gikk ferden til utfartsparkeringen ved Lillomarka, og jeg gikk de tre bratte kilometerne opp til Sinober, hvor det er en del år siden jeg var sist.


Ikke akkurat folksomt på stedet denne lørdagen. Synd for folk, for vaflene på stedet smakte himmelsk, og er nesten verdt turen opp hit i seg selv!


Etter inntak av kalorier, gikk ferden til ORMTJERN rett i nærheten – post 36 i boka.

*

Det begynte å bli ettermiddag, og jeg hadde en tale å forberede før søndagen. Men kroppen ville ha litt mer utfordring. Kvelden i forveien hadde jeg sett en ny Netflix-film om en Everest-bestigning, og fikk lyst til å gå opp VARINGSKOLLEN (post 28). Det blir jo nesten det samme, blir det ikke det, da?

Det ble tøffere enn jeg trodde. Hver gang man trodde man nærmet seg toppen, kom en ny bakke. At jeg hadde glemt å ta med mat og drikke hjalp ikke på saken. Trodde liksom vaffelen og soloen jeg inntok på Sinober skulle holde. Det gjorde de ikke.

De siste skrittene før jeg kom opp til stua på toppen, så jeg sikkert ut omtrent som de som stabber seg de siste metrene opp til Everest.

Dette var en aldri så liten personlig seier. Det er altså bare noen måneder siden jeg hadde 10 % hjertefunksjon og ble andpusten av den minste ting. Å kunne gå opp hele denne slalåmbakken, tar jeg som beviset på den friskmeldingen legene allerede har gitt.

Ifølge sykehuset har jeg hatt en helt ekstremt rask helbredelsesfase i forhold til det som er vanlig, og hjertet er nå akkurat som det skal allerede etter såpass kort tid.

Mens jeg sto der og følte meg stolt, kom en fyr løpende. Han hadde løpt opp hele bakken! Snakk om party-killer som får folk ned på den mentale landjorda igjen!

Er ikke helt der ennå, for å si det sånn. Og dit har jeg egentlig ikke planer om å komme. Min teori er at det er farlig med all denne løpinga, ass! 🙂

Uansett: Digg å krysse av for denne siste posten. Og utrolig deilig å komme ned igjen og akkurat rekke en dagligvarebutikk med iskald drikke og mat.

14 down, 36 to go!

Ettermiddagslesning

Selv om min bok blir svært annerledes, og langt tjukkere (akkurat som forfatteren er tjukkere), har to andre nordmenn lagd en reisebok fra Patmos med kommentarer til Åpenbaringsboken.

Ja, kanskje flere også, men det er disse to jeg har funnet.

Den ene boka hadde jeg med meg første gang jeg besøkte øya. Det var P. A. Bredveis “Med Johannes til Patmos”, utgitt på Lunde Forlag i Det Herrens år 1972, samme år som jeg ble født.

I boka finner du dette bildet av forfatteren:

Bildet har følgende sitat fra Åpenbaringen som bildetekst: “Jeg sto på stranden ved havet …”

Som den nerd jeg er, bestemte jeg meg for å finne nøyaktig samme sted og lage en moderne versjon i min egen bok. Med litt hjelp fra en vennlig hotelleier, fant vi stedet:



Foto: Jan Luneborg

I ettermiddag leser jeg den andre boka jeg har funnet, nemlig “Etter apostelen Johannes til Patmos” av Robert Bergsaker (Rex Forlag, 1994).

En bergvegg og en grunnmur

Så langt har september vært et eneste stort gult smilefjes. I dag kom regnet, og det skal visst være grått i lang tid framover.

Vel, høsten er fin uansett, selv om soldagene er ekstra gode å gå turer på.
De siste dagene har det blitt ytterligere to korte skogsturer …

En dag parkerte jeg ved Grønmo utfartsparkering. Jeg er gammel nok til å huske den tiden da Grønmo søppelfylling fylte hele denne delen av Marka med en forferdelig stank. Nå for tiden er avfallsplassen helt luktfri.

Gikk forbi det lille tjernet Sølvdobla og videre til Trollvann.

På sørsiden av Trollvann går det umerkede stier innover, og disse førte meg til kjentmannspost nr 46 i boka, nemlig “Bergvegg ved Svartkulp”.

Bergveggen er ifølge Kjentmannsboka et eksempel på det karakteristiske ribbelandskapet i Østmarka, “med dype nord-sydgående sprekkedaler og vassdrag og relativt høye, langstrakte åskammer”, som gjør Østmarka “strevsom å krysse på tvers, altså fra vest mot øst eller omvendt”.

Etter klippingen i boka gikk jeg videre forbi Trollvann og til Milorghula som finnes i området. Har ingen bilder fra den kule hula, siden mobilen var tom for strøm på dette tidspunktet (det er Gert Nygårdshaug sin skyld, gikk og hørte på lydbok av ham). Det siste jeg rakk å knipse var høstens talerliste på Østmarkskapellet, i tilfelle noen av mine mer høykirkelige lesere skulle lure på den:

*

En annen dag gikk utferden fra Skullerudstua. Vandringen herfra var nok et eksempel på at det går opp og ned i Østmarka. Først opp og ned til Øgården, nedover forbi Øgårdsmåsan og fram til Sør-Elvåga.

Her passerte jeg brua som har fått navnet “El Paso” …

… og kom fram til plassen som heter Nordre Skytten (kjentmannspost nr 44).

Nede ved odden fikk skiklubben Freidig lov til å bygge hytta “Vågheim” i 1916. En hytte som ble et populært turmål og overnattingssted, og hvor Skiforeningen i 1930-årene drev servering av kaffe og wienerbrød og ymist anna. Rett etter andre verdenskrig ble hytta demontert, for Sør-Elvåga var da blitt drikkevannskilde, og hytta lå for nær vannet i henhold til reglene.

I dag er bare grunnmuren tilbake:

11 down, 39 to go! Nå ser jeg fram til noen regnværsturer også. Finnes ikke dårlig vær, bare sure tær.

Min forrige preken

Førstkommende søndag skal jeg bable i Kingdomkirken igjen.

For dere som måtte være interesserte, finner dere min babling fra februar på samme sted HER!

Dette var like før min andre sykehusinnleggelse, og dermed i den perioden jeg hadde 150 i puls konstant, døgnet rundt (og som det også skulle vise seg: alvorlig hjertesvikt).

På søndag blir det forhåpentligvis en litt roligere og mindre andpusten predikant som taler. Kanskje litt mindre snøvlete også.
Selv om jeg fortsatt er like nervøs hver gang jeg skal si noe offentlig.

Ortodoks tro og overtro

Patmos er en øy sterkt preget av ortodoks kristendom. Det er den kirkeretningen jeg personlig har hatt minst kunnskap om gjennom årene.

Først og fremst fordi jeg er mest interessert i tidlig kirkehistorie, og fram til år 1054 er jo den katolske og den ortodokse historien samme fortelling. Først da skjedde det skillet som blir kalt “Det store skisma”.

Boka “Makten og troen” av Richard Bærug (anmeldt HER!) var svært lærerik med tanke på ulik ortodoks praksis i moderne tid. Forfatteren er innom en rekke ortodokse kirker og klostre. Dessverre er han aldri innom Patmos.

Et hovedproblem for meg i møte med denne kirkeretningen, er i grunnen det samme problemet jeg har i møte med katolske retninger: Den manglende viljen til å ta et oppgjør tradisjoner som åpenbart er basert på overtro.

Altså, en ateist vil jo mene at alle vi troende driver med overtro. Men nå snakker jeg om den formen for sagn og myter som alle innerst inne veit er løgn, og som altså egentlig ikke er noe reelt trosspørsmål. Eller den formen for “sannhet” som man ikke er villig til å sjekke ut, fordi man gjerne vil beholde tradisjonen selv om den skulle vise seg å være løgn.

Jeg har selv snakket med katolikker som mener det er uviktig om alle synene av Maria i f.eks. Medugorje er reelle eller ikke, så lenge folk tror det. Det viktigste er at de kommer i flokkevis til stedet.

Et tydelig eksempel på samme holdning innenfor den ortodokse kirke, og som Bærug tar for seg i sin bok, er oppstyret rundt “Den hellige ilden”.

Hver påske kommer noen ortodokse prester ut fra et rom i Den hellige gravs kirke i Jerusalem med en ild. Millioner av ortodokse tror at flammen blir tent på overnaturlig vis av seg selv hvert år, at den har gjort det siden år 870, og at dette i seg selv er beviset på at den ortodokse kirke er den eneste sanne. Hvert år blir ilden spredt til ulike deler av verden, fra Jerusalem til Hellas, Russland og andre land i Øst-Europa og Midtøsten.

Bærug: “Ved ankomsten til flyplassen i Athen får den hellige ilden omtrent samme mottakelse som utenlandske statsledere før den blir fordelt og fraktet videre med statsfinansierte sivile og militære innenriksfly. Når charterflyet med den hellige ild lander i Russland, blir begivenheten direkteoverført og entusiastisk kommentert på flere statlige russiske fjernsynskanaler.”

Dersom dette bare dreide seg om en påsketradisjon i likhet med andre snåle påsketradisjoner, hadde det jo ikke vært noe problem. Det hele blir først et problem når så mange tror at denne ilden faktisk har oppstått på overnaturlig vis.

Selv om det nå har kommet tydelig fram og er hevet over enhver tvil at den ikke har det, holder enkelte seg ørene og sier lalala.

Det var fader Samuel, som i mange år har hatt ansvaret for armenernes del av Den hellige gravs kirke, som sjokkerte mange da han sto fram med sannheten på direktesendt TV. Samuel hadde flere ganger vært der inne i det aller helligste og sett hva som skjedde med egne øyne. Bærug har et lengre og meget interessant intervju med ham i “Makten og troen”.

Det interessante, som også Bærug poengterer, er at selv om reaksjonene mot Samuel var fordømmende og skarpe fra offisielle hold, var det faktisk ingen som anklaget ham for å lyve … Grunnleggende mente hans kritikere bare at det han hadde gjort var “unødvendig”, om det så var aldri så sant.

I intervjuet kan Samuel fortelle at alle prestene, også de gresk-ortodokse, godt kjenner sannheten. “De ønsker å si sannheten, men de er forsiktige, for de troende vet ikke det som de vet. Det er vanskelig for dem å stanse når de har holdt på så lenge.”

Dermed gjentas løgner om at alle blir ransaket for lightere og fyrstikker før de går inn i Gravkammeret. Noe Samuel fnyser av. Samuel forteller videre at både han og patriarken har hatt med fyrstikker inn.

Bærug intervjuer også Dimitris Alikakos, en prestesønn som driver et nettsted mot desinformasjon, og som har skrevet en bok. Han har i lang tid utfordret “den hellige ilden”.
I 2018 snakket han med metropolitt Kornelius, som hadde ledet seremonien i 2001. Han fortalte ærlig at de tente en oljelampe der inne rett før patriarken selv gikk inn, og at denne så kom “ut igjen med et knippe av 33 blafrende lys til ekstatisk glede for de tusenvis av ventende ortodokse”.
Dimitris spurte da hvorfor de beskrev det hele som et mirakel. Den andre benektet at de gjorde det. Da viste Dimitris til deres egne hjemmesider. Rett etterpå ble hele teksten på nett endret.

Senere har Dimitris intervjuet en rekke fremstående ledere i kirken, som alle avviser at det dreier seg om et mirakel. Likevel har Dimitris kikket seg over skulderen i Jerusalem. Noen har bedt ham forlate stedet så fort som mulig, fordi han kan være i livsfare. Han har også mottatt søksmål fra patriarker.
Han sier selv at han har blitt forskrekket over den enorme makten troen på den hellige ild har over mennesker. “Både den greske og den russiske kirken er redd for å røre ved det så mange tror på. Det er en løgn som har levd i ti århundrer, og du kan ikke bare stanse innholdet på en, to, tre. (…) De tror at ved å utføre dette miraklet hvert år, så beskytter de ortodoksien i Jerusalem som institusjon.”
Det dreier seg også om økonomiske og nasjonalistiske motiver, siden kun de gresk-ortodokse har rett til å stå for seremonien.

I sitt etterord kommer Bærug med en meget god oppsummering: “Det fins de kirkesamfunn som opp gjennom historien har flørtet med legender, fått et litt grumsete forhold til sannhetsidealet og etter hvert viklet seg inn i løgner som de ikke klarer å komme seg ut av. Ofte på grunn av at legendene var pengeinnbringende eller at de var politisk gunstige for staten som kirken hadde blitt en integrert del av. For som flere har påpekt, betyr institusjonalisering og ekteskap med staten ofte en fare for at friheten, ja kanskje også troen, kan gå tapt. Det slår meg hvor mye av historien i det østlige Europa som er historien om statsmakten som bruker kirken som et redskap for å utvide sin makt. I dag ses nok dette klarest i det største ortodokse landet med dets fortsatt levende imperieambisjoner. Respekten min er stor for dem som våger å stå opp og velge troen framfor makten.”

Og: “Hvor lenge vil Østkirken fortsette å late som om det er et jevnlig, årlig mirakel? Jo lenger kirken venter med å ta et oppgjør med fortiden, jo mer skader denne årlige teaterforestillingen tilliten til andre mirakler kirken snakker om. Og jo mer kan forestillingen slå bena vekk under tilliten til det kristne budskapet som sådan.”

En fin liten rundtur

Det går opp og ned her i livet. Det gjør det definitivt i Østmarka også.

Målet for dagen var Lille Haukåsen, post i den nye kjentmannsboka.

Ferden gikk fra utfartsparkeringen ved Ekerud på Rasta. Etter kort tid får man valget mellom å ta blåstien på vestsiden av Fri-Elvåga, eller skogsbilveien på østsiden. Siden sistnevnte er utrolig kjedelig og stort sett fungerer som et utendørs helsestudio for stressa folk og sykkelfantomer, var valget enkelt.

Da jeg gikk blåstien, fikk jeg flashback. For her gikk jeg som ung gutt sammen med min dypt savnede bestefar Ole, og jeg har ikke gått akkurat her siden den gang. På den tiden lekte jeg stort sett indianer i skogen, og jeg kan fortsatt huske – selv om jeg nettopp ble 50 – at jeg syntes landskapet her minnet om landskapet i en av de gamle Hjortedreper-filmene.

Og et av stedene med utsikt ned mot Fri-Elvåga, er jo stedet hvor Haukøye dreper huronen Magua! I hvert fall sett med blikket til en 12-åring. (Og med blikket til en 50-åring som var tilbake i barndommens lek noen sekunder, og ikke kunne unngå å utstøte et velformulert “UGH”!)

Så kommer man ut fra blåstien og ned på skogsbilveien og demningen, med utsikt over Nord-Elvåga …

… og deretter bort til Mariholtet, som nå har fått nye eiere.

Glad for at Mariholtet har åpnet igjen. Velkommen til Lene og Alexander, de nye eierne! Maten smakte godt. Den mye omtalte gjærbaksten deres kan jeg ikke uttale meg om, for slikt spiser jeg ikke, men det i det minste godt ut, det også. Det var svært folksomt på stedet denne vakre septemberdagen, så varene gikk unna som varmt hvetebrød, ikke minst fordi noen av varene var nettopp det.

De nye eierne har pusset opp resepsjonsområdet. Ellers er det meste som før, sånn rent visuelt. Største forandringen jeg merket meg: Ikke lenger alkoholservering.
Ved et par anledninger har jeg tidligere brukt Mariholtet som pub på solrike dager. Har tatt med meg en god bok, syklet inn og sittet i solveggen i flere timer med rødvin eller et par kalde. Denslags ser ikke ut til å være aktuelt mer.

Slikt er jeg nok en av svært få som vil savne. Det er åpenbart at de fleste kundene ikke kommer hit med en bok i den hensikt å henge på stedet i flere timer. De fleste kundene kommer heseblesende på sine fatbikes eller i glorete joggedresser, styrter en energidrikk og peser videre. Eller de er på familietur og har brukt noen godsaker på stedet som gulrot for å holde motivasjonen oppe hos de minste.

Så ble det litt skogsbilvei ut fra Mariholtet og forbi Mariholtputten, oppover bakkene til den kryssende blåstien som går til Lille Haukåsen til venstre og “Store” Haukåsen til høyre.

På Lille Haukåsen fikk jeg klippet i boka. Som dessuten kan fortelle at det en gang i tiden var god utsikt herfra, og at Lomme-Reiseroute for 1875 kaller stedet Den Store Udsikt. Opp hit dro ofte Thomas J. Heftyes fornemme gjester på Sarabråten. Herfra kunne man se Norefjell, Gaustatoppen, Blefjellene, Jonsknuten og Lifjell.
I dag er det gjengrodd, så du ser stort sett bare trær.

Etter klippingen ble det å snu, krysse skogsbilveien og ta stien opp til “Store” Haukåsen.

På veien opp dit så jeg forresten spor etter verdens farligste rovdyr. Kjente det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Hørte også lyder fra dette dyret, men passet på å holde meg på betryggende avstand.

På Haukåsen ble det nok et flashback til en tur med bestefar. For vi var her også.

Ned fra Haukåsen, på blåstien forbi Bjørnåsen, er det bratt. Ikke en sti for folk med vonde knær. Møtte en dame gående i motsatt retning, og vi ble enige om at jeg var den heldige av oss, som tross alt var på vei ned og ikke opp.

Så var man ved bilen igjen. En fin liten rundtur!

9 down, 41 to go!

Uke 38

Denne uka blir en fin blanding av iherdig jobbing og iherdig vandring!

På hjemmekontoret jobbes det med Patmos-boka. Det leses om Daniels bok og andre “lette” emner. 🙂 Blant tingene på lista er også å finne sponsorer, slik at en Patmos-tur kan bli mulig neste uke. I øyeblikket er omlag halvparten av budsjettet på plass.

Stor takk til Geir og Torleif, som nylig bidro til reisekassa!

*

Siden jeg styrer tiden selv, og siden september så langt har vist seg fra sin aller vakreste side, blir det en del turer for tiden. Når sola steker og høstfargene lokker, er det veldig greit å jobbe på ettermiddagen/kvelden istedenfor på dagtid.

Når det gjelder menneskenes evige hang til dårlig samvittighet, har jeg hatt litt sånn catch-22-tankegang. Fått dårlig samvittighet når jeg prioriterer skogen framfor kontorpulten, og dårlig samvittighet når jeg prioriterer kontorpulten framfor skogen.
Vel, nå hiver jeg den dårlige samvittigheten på båten. For sannheten er at begge deler må prioriteres. Turene er jeg nødt til å ta for å komme i form etter to år med sykdom. Legens ordre! Samtidig må også bokprosjektene snart i mål. Investorer og leseres ordre!

Så nå gjør jeg begge deler med verdens beste samvittighet fra nå av. Amen. 🙂

*

Førstkommende søndag skal jeg holde en preken i Kingdomkirken i Vestby. Emnet blir “Religion eller relasjon”.

Forberedelsene til den talen kan jeg forsåvidt foreta både i skogen og på hjemmekontoret. Må bare huske penn og papir i tursekken.

Senere i kveld legger jeg ut et innlegg fra nok en tur. Det var nydelig i skogen i dag.

Ved “Næss-bo”

Noen av mine favoritt-poster i kjentmannsbøkene, ved siden av restene fra godt skjulte Milorg-celler, er steder hvor eneboere har bodd i Marka. Det har vært noen sånne gjennom de fem bøkene jeg har holdt på med så langt.

Som f.eks. hytta til Harald.

Eller Jan-hula på Krokskogen, det lille krypinnet hvor Jan, også kalt “Fleske-Lars”, rundt 1830 holdt seg skjult i hele sju år:

I den nye boka finner vi “Næss-bo” i Østmarka, det siste kjente tilholdsstedet til Johan Næss, som sammen med sin bror Albert bodde i ulike provisoriske hytter i Marka gjennom 50 år.

Dawn og jeg tok turen. Etter parkering ved Bysætermåsan, gikk vi først til Vangen og tok en liten pause der …

… før vi så gikk langs Mosjøen og ut til odden hvor hytta en gang sto. I dag er det ingen rester av den tilbake.

Best av alt: Ingen flatehogst å se langs ruta!

8 down, 42 to go!