Gratulerer med dagen!

Gratulerer så mye med dagen, Vakrevesenet!

Jeg er så glad for at jeg møtte deg, kjære Dawn. Midt i en litt rar livsfase kom du bare rett inn i hverdagen og gjorde den veldig annerledes. Det startet med en første date hvor vi gikk ut i skogen i sørpeføre og tåketung yr. Da vi ankom bålplassen som var målet, hadde jeg glemt fyrstikkene.
Det fortsatte med en date i Oslo hvor Åleskjær presterte å følge deg til feil bussholdeplass da siste bussen gikk, slik at vi endte opp med en kjip og slitsom natt på en hard benk på Oslo S i påvente av første tog.

Men jammen ble det oss likevel.

Hater at vi bor så langt fra hverandre. Men glad for alle dagene og helgene jeg likevel får sammen med deg (de blir enda flere nå som jeg endelig har fått bil). Takk for denne helgen, gleder meg allerede til neste.

Det er ingen i verden som er mer spennende å prate med. Gleder meg til verden åpner igjen, slik at vi også kan prate om dype ting på stranden på Patmos, le sammen rundt ymse cafebord i Trastevere i Roma, inspirere hverandre på veien opp til fjellborgen Montsegur, skåle i Carcassonne – og alle de andre tingene vi skal.

Glad for stedene vi allerede har vært og det vi har opplevd sammen. Takk for turen til Vassfaret.



Takk for alle turene i Marka. Mistenker at jeg er hakket mer glad i de skogsturene enn deg, men takk for at du blir med og smiler likevel.

Gleder meg til reprise av Rondane-turen til sommeren. De fjellene tror jeg du er like glad i som meg.

Elsker at vi kan prate om åndelige ting, at vi deler en grunnleggende tro, samtidig som du er ikke er religiøs i negativ forstand. Det er ikke alltid så lett å finne folk som har den deilige balansen der. Som elsker Jesus, men som ikke er så forelska i kristendommen. Elsker å be sammen med deg. Elsker når vi har nattverd sammen, du og jeg. Du er min sjelevenn, baby.

Du er så kreativ og talentfull. Elsker å se hvor oppslukt du blir når du maler.

Også er du saiko sporty, i motsetning til han typen din. Håper det snart blir mulig for deg med kickboksing igjen, når restriksjonene mildner.

Er så glad for at datteren min også digger deg. Behøver aldri mase på henne for å trumfe gjennom turer til deg og kidsa de ukene hun er hos meg. For hun er knapt innenfor døra hos meg før hun sier: “Kan vi dra til Åse Gry denne uka? Pleeeease?”

Jeg er stolt når jeg går ved din side. Ser blikkene og veit at alle tenker: “Hæ, åssen klarte han å få kjangs på hu der?!!!” Vel, jeg kan bare være glad for at mirakler fortsatt skjer, og håpe at jeg aldri våkner fra denne digge drømmen. Og at du aldri drar til Specsavers.

Selv om det ikke har gått to år engang, føler jeg at jeg kjenner deg nå. Og dess mer jeg har blitt kjent med deg, dess større har forelskelsen blitt. Du er unik. Du er rett og slett et helt fantastisk vesen.

GRATULERER MED DAGEN!!! Love you, baby.

Mat på veien


Foto: Den eneste formen for dessert jeg liker (akkurat denne inntatt i borgbyen Carcassonne for noen år siden)

Det er en grunn til at predikantene som regel var ganske feite fram til år 2000. Før årtusenskiftet var det nemlig mest vanlig at menighetene innlosjerte sine omreisende evangelister privat, og ikke på hotell (noe som sikkert hadde med trange budsjetter å gjøre).

Når man bodde privat, ble man gjerne vartet opp til de grader av vertskapet, som ofte var eldre, gode mennesker.

Jeg såret ganske mange eldre folk, hovedsaklig kvinner, den tiden jeg selv reiste rundt i menigheter på fulltid. Dette fordi jeg rett og slett ikke er glad i kaker. Har aldri vært noe dessert-menneske. Kun ost og kjeks som funker (spesielt dersom det er rødvin igjen etter middagen).
Kaker i alle slags varianter, eller is og annet søtt, har aldri begeistret smaksløkene mine. Faktisk synes jeg de fleste kaker er kvalmende.

Men folk som har bakt kake i anledning et besøk, har gjerne lagt mye sjel inn i det hele. Det er ikke bare snakk om en kake, men selve KAKEN, bakt til ære for gjesten med kjærlighet og mye tidsbruk. Da går det jo ikke an å si: «Nei takk».

Høflig som jeg er, har jeg derfor alltid tatt ETT stykke, av ren plikt. Det har som regel kakebakeren tatt som et bevis på at jeg ikke likte den. «Skal du ikke ha mer?» Skuffelsen har vært til å ta og føle på.
Derfor lærte jeg meg etter hvert å spise litt mer av middagen enn jeg egentlig orket. For da kunne jeg nemlig skylde på middagsporsjon nummer tre når kaka kom på bordet. «Du, denne kaka smakte helt himmelsk, men jeg har ikke sjans til å få i meg mer enn et lite stykke etter den UTROOOLIG gode middagen!»

Den har som regel funka. Ingen sårede følelser.

Et problem når jeg forkynte på deler av Sørlandet og Vestlandet, er at jeg også hater kompe. Eller komle eller raspeballe eller hva de nå kaller det i de ulike distriktene (ikke bare kjært barn som har mange navn).
Ikke at jeg er så veldig kresen av meg. Nei, det er faktisk svært lite her i verden jeg ikke har sjans til å få i meg. I farten kan jeg bare komme på tre ting: Krokanis, cheese doodles og nettopp kompe.

Det går bare ikke. Jeg brekker meg.

Men i likhet med kakene, har mange lokale en viss stolthet knyttet til kompe, komle og raspeballe. Derfor så jeg meg rett og slett nødt til å informere på forhånd av reiser til Sør- og Vestlandet, om at jeg ikke likte det.

Nice try.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk servert følgende replikker: «Ja, vi leste jo i eposten din at du ikke likte kompe. Men du skjønner, det er bare fordi du ikke har smakt VÅR kompe, det! Så i dag skal du få kompe likevel, og vi GARANTERER at du kommer til å ha endret mening om denne matretten etterpå!»

Og jeg har kjempet med kvalmen, men presset det i meg, høflig som jeg er, og svart bekreftende etterpå: «Ja, dette var jo noe annet!»

Rett og slett blank løgn. Men tror det var en løgn av den typen Herren lett tilgir, ja kanskje til og med påbyr.

Begynte etterhvert å booke hotell i forbindelse med møteoppdrag (bortsett fra enkelte steder, hvor jeg alltid gledet meg til å henge med vertskapet igjen, som f.eks. de fantastiske Oterhals-folka på Gjøvik m.fl.). Hotellutgiftene betalte jeg selv av møtehonoraret. For jeg ville ikke spørre menighetene om sånt, det ville jo virke uhøflig å takke nei til noens gjestfrihet, pluss at jeg ikke ønsket å fremstå som kravstor eller noe. Pleide derfor å skrive noe i retning av dette til arrangøren: «Ordner innkvartering selv, da jeg har flere kjente i byen.»
Begge deler var jo sant, selv om jeg ikke hadde planer om å bo hos disse kjente. Selv om løgnen var så hvit som den kunne bli, var jeg alltid redd for å bli oppdaget.

Ellers husker jeg at jeg var innleid deltaker på en av Stephan Christiansens mange turneer på 1990-tallet. Så vidt jeg kan huske, skulle vi reise i to uker to ganger, med en ukes pause i mellom. Vi var en stor gjeng som reiste rundt i buss til menigheter over hele landet med showet vårt. Sovesal og felles bespisning.

Og hva gjør en menighet som skal brødfø 100 ungdommer? Serverer pizza, selvsagt! Enklest og greiest.

Men etter to uker med pizza hver dag, så Stephan seg nødt til å sende ut et brev til menighetene i forkant av andre del av turneen: «Vi ber om at maten er noe annet enn pizza.»

Og hva gjør en menighet som skal brødfø 100 ungdommer, men ikke kan servere pizza? Serverer GRYTERETT, selvsagt!

Etter ti dager med gryterett begynte vi alle å bli temmelig lei av denne retten, men alle hundre klarte å bevare en høflig begeistret maske hver gang middagsretten ble annonsert. Tross alt var vi jo skuespillere.

Så kom vi til en menighet hvor pastoren hadde en trist mine før middagsserveringen i menighetslokalet. «Folkens, jeg er SÅ lei meg, men jeg leste ikke e-posten om pizza før nå nettopp, og det er dessverre for seint, for maten er allerede bestilt. Hadde tenkt å servere gryterett, men landet på pizza. Jeg beklager virkelig!»

Hvorpå hundre ungdommer jublet med høy røst og oppriktig glede: «JAAAAAA! PIZZZAAAA!!!! ENDELIG!!!!»

*

Forresten, selv om jeg altså ikke er noen kakemons, ble jeg utrolig glad for marsipankaken Kingdomkirken serverte da jeg for to år siden holdt min første tale i en menighet på mange, mange år. En svært hyggelig gest!

Besøker gjerne flere menigheter også, om noen vil ha besøk når corona har tatt seg en bolle.
Ordner mat og overnatting selv! 🙂

david.aleskjar@gmail.com

*

*

Dette innlegget var åpent for alle. Men de fleste andre innlegg krever et passord, som du kan få ved å bli en såkalt patron. Enten på denne måten eller på denne måten.
Da støtter du en skribent med enormt mye på hjertet. Takk for det! <3

Framtid og håp

Helt i begynnelsen av corona-driten, skrev jeg om de positive sidene ved det hele. Den gang tok jeg nok ikke høyde for at dette skulle bli et langt maraton og ikke en kjapp spurt. Jeg var nærmest irritert over de mange som klagde over tingenes tilstand, og tenkte oppriktig at de fleste av dem hadde sabla godt av det hele (i den forstand at det ville være sunt for dem).

(Resten av innlegget er kun tilgjengelig for patroner med det magiske passordet. Du kan bli patron HER. Alternativt kan du få tilgang på bloggen på denne måten.)

Protected Area

This content is password-protected. Please verify with a password to unlock the content.

På besøk hos Harald


Foto av foto på veggen i hytta. Vet ikke hvem som har tatt det opprinnelige bildet.

Etter krigen var det boligmangel i hovedstaden, og spesielt enslige slet med å skaffe seg bolig, siden familier ble prioritert.
En rekke folk flytta da rett og slett til skogs, hvor de lagde seg mer eller mindre provisoriske boliger. Continue reading

De siste eventyrskogene

min villmarkstur denne uka, hadde jeg med meg boka “Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee” av Dee Brown. En bok jeg har lest før og også kommer til å lese igjen.

Men i bokhylla på koia i Sinnerdalen, fant jeg også boka “De siste eventyrskogene” av Gjermund Andersen. Så fort jeg begynte å lese i den, var jeg fengslet. Den var umulig å legge fra seg. For en nydelig bok! Den kommer jeg til å kjøpe i nærmeste framtid, for den tåler også flere gjennomlesninger. Continue reading

Rapport fra villmarka

Deilige dager i kremen av Marka!

(Resten av innlegget er kun tilgjengelig for patroner med det magiske passordet. Du kan bli patron HER. Alternativt kan du få tilgang på bloggen på denne måten.)

Protected Area

This content is password-protected. Please verify with a password to unlock the content.

Band jeg har sett live (foreløpig skryteliste)

En av grunnene til at jeg blogger, er at jeg ellers ville ha glemt hva jeg gjorde forrige uke. Jeg lider av et gullfiskminne som til tider er på kanten av en diagnose (sånn seriøst).

Tidligere har jeg angret på at jeg ikke fra starten av loggførte alle konserter jeg var på. Det er litt seint å begynne nå, men skal forsøke meg på en aldri så liten skryteliste over band jeg har sett live gjennom årene, slik at jeg har et blogginnlegg å se tilbake på når jeg etterhvert blir enda mer senil enn jeg er nå.

Jeg må ha sett godt over tusen band, så lista under er langt ifra komplett. Er bare de jeg kom på sånn i farta. Kommer til å legge til flere band etterhvert.

Skulle du ha vært på noen konserter sammen med yours truly som ikke står oppført her, må du gjerne nevne det i kommentarfeltet! (Og fortell gjerne dersom det skjedde noe gøy!) (Det gjelder også dersom du kommer på noe gøy i forbindelse med bandene som allerede står på lista.) Continue reading

R.I.P. Leiv Holstad

Det ble bløtt i trynet da beskjeden kom sent onsdag kveld: Leiv Holstad hadde forlatt oss.

Da jeg tok tatovering hos Birdie i høst, fikk jeg høre at du var kreftsyk og lå for døden. Men noen dager senere så jeg i avisen at du holdt møter og var i full vigør, så jeg trakk et lettelsens sukk over at beskjeden var feil; tenkte de måtte ha blandet deg med noen andre. Continue reading