Gratulerer med dagen til Vakrevesenet!

Gratulerer så mye med dagen, Vakrevesenet!

Ja, da var det DEN dagen igjen, og jeg vil gjenta det jeg sa i fjor: Jeg er så glad for at jeg møtte deg, kjære Dawn.

Midt i en litt rar livsfase kom du bare rett inn i hverdagen og gjorde den veldig annerledes. Det startet med en første date hvor vi gikk ut i skogen i sørpeføre og tåketung yr. Da vi ankom bålplassen som var målet, hadde jeg glemt fyrstikkene.
Det fortsatte med en date i Oslo hvor Åleskjær presterte å følge deg til feil bussholdeplass da siste bussen gikk, slik at vi endte opp med en kjip og slitsom natt på en hard benk på Oslo S i påvente av første tog.

Men jammen ble det oss likevel. Continue reading

Tjuvhanskollen, 760 meter over havet (2007)


Foto: Jan Luneborg

Pumpa hamrer i brystet. Jeg er i mitt livs dårligste form; selv den tiden jeg drakk var jeg sunnere, siden jeg tross alt hadde stampuber i ulike ender av byen; det var et stykke fra Elm Street til RockAll, videre til Last Train og Sub Pub, derfra til Møllers og Mayflower ved Tullinløkka, puben som senere ble kalt Thorvalds, og derfra igjen til G.G. og Sky Bar i Gamlebyen. Et vellykket døgn kunne innebære en tur innom alle disse postene i lysløypa. Continue reading

I nye trakter på Finnskogen


Bilde: Ettermiddagslys over Halsjøen, kalt Hærrsjøn av de lokale

Det ble en langhelg i svært vakre og langstrakte områder nord på Finnskogen.
Selv om jeg har vært mye på Finnskogen gjennom årene, var akkurat dette ukjente trakter for min del.

Dessverre oppleves naturens skjønnhet med en viss bismak, siden sterke krefter gjør sitt beste for å fjerne det siste som finnes av villmark og rovdyr i de samme områdene. Continue reading

R.I.P. Enevald

Gårsdagen startet med at jeg lyttet gjennom fjerde episode av Dagens podcast, en episode som hadde blitt lansert samme morgen.

Der fortalte Enevald sin versjon av alt som skjedde under Levende Ord-perioden. Han ba om tilgivelse nok en gang. Satte ord på mekanismer som hadde gjort seg gjeldende både i menigheten og hans privatliv. Fortalte om fortielse av svakhet, dyrking av ytre vellykkethet.

Et veldig fint og ærlig intervju, rett og slett. Continue reading

Godt nyttår!

fly
Foto: Caroline Jenssen

Siste dagen i året!

Til tross for noen netter med dårlig søvn, er jeg ganske gira. Blir det av nyttårsaftener. Nyttårsaften er den av våre høytidsdager jeg setter høyest. Et øyeblikk hvor man kan se seg tilbake, og i det minste føle at man blir litt klokere av det – og så bruke visdommen tilbakeblikket gir når man legger planer for det som kommer.

Vi trenger alle følelsen av en ny start fra tid til annen, eller i det minste en rast hvor vi kan sjekke kompasskursen på nytt.

Bla, bla, bla, klisjeer, jeg veit. Men sant åkke som. Continue reading

GOD JUL!

Ønsker alle blogglesere en riktig GOD JUL!

Hvert år bestemmer jeg meg for at det ikke skal bli sånn dette året, men hvert år blir det sånn likevel: De fire dagene rett før jul blir et eneste stress.

Men: NESTE år skal det ikke skje, ass. Hehe. Continue reading

Terningkast 6 til “Parsifal”


Foto knipset rett før lysene ble skrudd av i likhet med mobilen.

Ja, da ble det en tur i operaen, som ønsket, for å se Wagners “Parsifal”. Eller i det minste tredjeakten av den.

Dette er så vidt jeg kan huske min første tur i denne storstua i Oslo. Tidligere har jeg bare vært på konserter på Operataket (blant annet en fantastisk Thåström-konsert som jeg anmeldte for Vårt Land).

Tredjeakten av “Parsifal” ble fremført som en operakonsert, altså uten kulisser og særlig mye dramaturgi. Holder i massevis med solister, kor og orkester, Wagner trenger ikke mange effekter for å bli dramatisk nok i massevis.

Amfortas ble fremført av Yngve Søberg, Gurnemans av Franz-Josef Selig, og Parsifal av Daniel Brenna. Musikalsk leder var Asher Fish og konsertregissør Ludivine Petit. Alle ukjente navn for meg, selvsagt, som ikke er særlig bevandret i operaens verden. Men de må nevnes, og gjorde en glimrende jobb i ørene til denne ferskingen.

Instinktivt innser jeg at innenfor denne sjangeren, av de store, gamle og kjente, er utvalgte verker av Wagner greia for meg. Nå har jeg riktignok ikke sett operaer av andre. Men det frister ikke en centimeter med en lett operette eller et tøysetegnefilmplott som f.eks. Barbereren i Sevilla (selv om jeg absolutt er åpen for å la slike fordommer komme til skamme ved å faktisk se det!).

Nei, opera må være tungt for at det skal appellere til yours truly, i hvert fall pr dags dato. Dette er nemlig som metal. Og metal er best tungt. Man drar ikke på Inferno for å se Europe og WigWam, og selv drar jeg ikke i operaen for å se noe glatt.

Generellt sett har opera flere likhetstrekk med den hardeste metalen, sett med undertegnedes rare briller: 1) Definitivt mye bedre live enn på plate, 2) sangerne bruker stemmen på en helt spesiell måte, 3) det er pompøst og storslagent, 4) alskens sjangerklisjéer melkes for alt de er verdt, og 5) selv om det til tider føles mørkt, mørkt, blir man samtidig glad av musikken.

Plottet til Parsifal passer meg i så måte perfekt, selv om det egentlig er et nærmest latterlig idiotisk og fullstendig absurd plott, ispedd hardcore sakramentalisme av den sorten jeg avskyr (som forklart nærmere i min mest radikale bok).
Ja, nettopp derfor helt nydelig, siden opera altså ikke kler lettvekt.

Dessuten er det meste av ting knyttet til Arthur-legenden – det være seg film, serier og bøker – på lista over mine “guilty pleasures” i livet.

TAKK for en nydelig forestilling!
Så er det jo lov å håpe at dette var en test på det norske publikum, en lodding av stemninga, og at vi på grunn av testens suksess får en full “Parsifal” eller “Tristan und Isolde”-oppsetning i Oslo i nær framtid. (Eller, som sagt, jeg er en fersking, kanskje det har vært masse Wagner i Oslo som jeg har gått glipp av.)

Da kan vi også få med oss den deilige ouverturen som setter det hele i gang:

Eller den enda diggere ouverturen til “Tristan und Isolde” (dog uten vakre bilder i denne YouTube-versjonen):

Dette var første fullblods operaforestilling for madammen i dette livet (selv om hun i motsetning til meg har sett andre typer forestillinger i Operaen). Hennes konklusjon ble at hun også svært gjerne vil se fem timer Wagner i framtiden. Så får vi se om det blir i Wien eller Oslo.

“Parsifal” i Operaen

Wow, oppdaget at de spiller tredjeakten av Wagners “Parsifal” i Operaen, og at det er noen få billetter igjen til førstkommende fredag.

Det har jeg veldig lyst til å se!

OK, litt backstory:

I oppfølgeren til Det mystiske ansiktet (som definitivt ikke er gitt opp, men som er forsinket i likhet med det meste av det jeg driver med), blir våre helter Mikkel og Veronika fanget i et plott som angår legendene rundt Arthur og den hellige gral.

Som jeg skrev i et blogginnlegg i 2016:

operaen

“Mikkel og Veronika (to romanfigurer) fikk plutselig et merkelig innfall, og jeg måtte bare pent følge etter.

Det er grunnen til at jeg denne uka befant meg i Wien for å se en pompøs Wagner-opera, i forbindelse med research til bokprosjektet “Gralens disipler”.

Jeg har aldri i mitt 43 år gamle liv sett en opera. Og en gammel pønker skulle få kjørt seg med en hard læringskurve, siden denne operaen – “Parsifal” – er en av de lengste og tyngste av dem alle. (På flyplassen kom jeg i snakk med en eldre dame, som hadde reist verden rundt for å se operaer halve sitt liv, og hun begynte å le så jeg var redd hun skulle få et illebefinnende da hun hørte at jeg skulle se “Parsifal” som min aller første opera. “The WHOLE thing, or just some parts?” “The whole thing.” “Seriously? And you’ve never seen an opera?” “Yes. And no.” “HAHAHAHAHAHAHAHA!!!!!”)

“Parisfal” varte i godt over fem timer, inkludert to korte pauser.

inneoperaen

Men joda, jeg må innrømme at det var en ganske så fin opplevelse, å se denne operaen i et av verdens mest kjente operahus, nemlig Wien Statsoper. For en bygning!
Og jeg gjorde meg mine mange notater underveis, og veit godt hva Mikkel og Veronika vil synes om det hele.

I grunnen har opera en del til felles med svartmetallen. Det er liksom ett gir som kjøres hele veien, og det er ganske intenst og mye drama og voldsomme pompøse svulstigheter med x antall utropstegn etter hver setning. Take it or leave it, liksom.”

Jepp, dette skrev jeg 2016. Ett år senere var jeg tilbake i Wien for å se enda en opera – også denne gangen mos spikk aleine. Opera – eller i det minste Wagner – hadde gitt mersmak.

IMG_1975

“Da har jeg altså sett min andre opera her i livet – “Tristan und Isolde” av Wagner. Jeg så den på samme sted som jeg så “Parsifal” ifjor, nemlig det fantastiske operahuset i Wien.
De begynte vrælingen klokka halv fem, og var ikke ferdige før klokka var nesten 22.

Jeg prøver jo å være tøff i trynet og vedlikeholde mitt image som råkkenråller. Så jeg uffer og akker meg, påstår at mine romanfigurer presser meg til å dra på disse operabesøkene, og bedyrer at dette er research som jeg rent pliktskyldigst er nødt til å gjennomføre.

Men jeg er en hykler. For sannheten er at selv etter fem timer Wagner, kunne jeg gjerne ha hørt en time til. Allerede da den magiske ouverturen åpner det hele, er jeg i himmelen. Det er rett og slett DRITBRA, og lyden i Wiens statsopera er så krem at øra blir feitere og feitere under forestillingen.

I utgangspunktet representerer riktignok Wagner alt jeg avskyr. Han står for det pompøse og svulstige. Uproblematisk er det heller ikke at han kobles til antisemittisme. Wagner er fortsatt svært kontroversiell, spesielt i Israel. Da et orkester for noen år siden spilte utdrag fra “Iristan und Isolde” i det landet, delte salen seg i to mellom de som applauderte og de som buet. På en annen klassisk konsert i Israel ble Wagner spilt som ekstranummer, og da ble det på forhånd opplyst om at det kom til å skje, og at de som ønsket kunne forlate salen – noe mange gjorde, inkludert tre av musikerne i orkesteret!

Nå strides riktignok de lærde om hvor antisemittisk Wagner egentlig var. Likevel har Hitlers forkjærlighet for mannen gjort at ikke rent få opplever ekle vibber bare ved å høre Wagners musikk. Men hvis man klarer å se selve kunsten isolert fra alt det andre – slik man også er nødt til når man leser romaner av Hamsun – er det et univers der som er helt magisk. Rett og slett.

Forøvrig er de grå hårene i stort flertall i operaen. Vi som bare har cirka 50 % grått hår blir for ungdommer å regne. Så kan man stille seg det samme spørsmålet som jeg iblant har stilt meg på bedehus: Hvordan er det her om femti år? Kommer det fortsatt til å være folk her?

Gjør vel sikkert det. “Tristan und Isolde” blir nok utsolgt i 2067 også. For gamlinger vil det jo alltid være på denne kloden. Og selv om jeg personlig har samme favorittband nå som da jeg var fjorten, og stort sett har hatt samme musikksmak hele livet, er opera noe som først har blitt aktuelt i senere år.
Kanskje må man nå en viss alder før sjela har sett nok av verdens tomhet til at fem timer med eksistensiell angst og skrikende fortvilelse føles på sin plass … :)”

Det er altså min Wagner-historie. Og jeg har saiko lyst til å se konsertversjonen av tredjeakten i “Parsifal” på fredag – ikke alene denne gangen, men sammen med verdens vakreste.

Plater som har preget livet

Gjennom livet har jeg hørt mange gode skiver. Men så har du de skivene, de som umiddelbart settes på repeat i ukesvis, og som du senere plukker opp med samme begeistring tjue år etter. De skivene som aldri går ut på dato, som det er umulig å gå lei, og hvor du i tillegg spiller hele skiva hver gang, ikke bare en hitlåt eller to.

Straks blir jeg 50. Her følger en liste over plater som har vært slike definerende øyeblikk i livet, i kronologisk rekkefølge.

Føl deg fri til å legge igjen dine egne nøkkelskiver i kommentarfeltet! Continue reading

Band jeg har sett live (foreløpig skryteliste)

En av grunnene til at jeg blogger, er at jeg ellers ville ha glemt hva jeg gjorde forrige uke. Jeg lider av et gullfiskminne som til tider er på kanten av en diagnose (sånn seriøst).

Tidligere har jeg angret på at jeg ikke fra starten av loggførte alle konserter jeg var på. Det er litt seint å begynne nå, men skal forsøke meg på en aldri så liten skryteliste over band jeg har sett live gjennom årene, slik at jeg har et blogginnlegg å se tilbake på når jeg etterhvert blir enda mer senil enn jeg er nå.

Jeg må ha sett godt over tusen band, så lista under er langt ifra komplett. Er bare de jeg kom på sånn i farta. Kommer til å legge til flere band etterhvert.

Skulle du ha vært på noen konserter sammen med yours truly som ikke står oppført her, må du gjerne nevne det i kommentarfeltet! (Og fortell gjerne dersom det skjedde noe gøy!) (Det gjelder også dersom du kommer på noe gøy i forbindelse med bandene som allerede står på lista.) Continue reading