Foto knipset rett før lysene ble skrudd av i likhet med mobilen.

Ja, da ble det en tur i operaen, som ønsket, for å se Wagners “Parsifal”. Eller i det minste tredjeakten av den.

Dette er så vidt jeg kan huske min første tur i denne storstua i Oslo. Tidligere har jeg bare vært på konserter på Operataket (blant annet en fantastisk Thåström-konsert som jeg anmeldte for Vårt Land).

Tredjeakten av “Parsifal” ble fremført som en operakonsert, altså uten kulisser og særlig mye dramaturgi. Holder i massevis med solister, kor og orkester, Wagner trenger ikke mange effekter for å bli dramatisk nok i massevis.

Amfortas ble fremført av Yngve Søberg, Gurnemans av Franz-Josef Selig, og Parsifal av Daniel Brenna. Musikalsk leder var Asher Fish og konsertregissør Ludivine Petit. Alle ukjente navn for meg, selvsagt, som ikke er særlig bevandret i operaens verden. Men de må nevnes, og gjorde en glimrende jobb i ørene til denne ferskingen.

Instinktivt innser jeg at innenfor denne sjangeren, av de store, gamle og kjente, er utvalgte verker av Wagner greia for meg. Nå har jeg riktignok ikke sett operaer av andre. Men det frister ikke en centimeter med en lett operette eller et tøysetegnefilmplott som f.eks. Barbereren i Sevilla (selv om jeg absolutt er åpen for å la slike fordommer komme til skamme ved å faktisk se det!).

Nei, opera må være tungt for at det skal appellere til yours truly, i hvert fall pr dags dato. Dette er nemlig som metal. Og metal er best tungt. Man drar ikke på Inferno for å se Europe og WigWam, og selv drar jeg ikke i operaen for å se noe glatt.

Generellt sett har opera flere likhetstrekk med den hardeste metalen, sett med undertegnedes rare briller: 1) Definitivt mye bedre live enn på plate, 2) sangerne bruker stemmen på en helt spesiell måte, 3) det er pompøst og storslagent, 4) alskens sjangerklisjéer melkes for alt de er verdt, og 5) selv om det til tider føles mørkt, mørkt, blir man samtidig glad av musikken.

Plottet til Parsifal passer meg i så måte perfekt, selv om det egentlig er et nærmest latterlig idiotisk og fullstendig absurd plott, ispedd hardcore sakramentalisme av den sorten jeg avskyr (som forklart nærmere i min mest radikale bok).
Ja, nettopp derfor helt nydelig, siden opera altså ikke kler lettvekt.

Dessuten er det meste av ting knyttet til Arthur-legenden – det være seg film, serier og bøker – på lista over mine “guilty pleasures” i livet.

TAKK for en nydelig forestilling!
Så er det jo lov å håpe at dette var en test på det norske publikum, en lodding av stemninga, og at vi på grunn av testens suksess får en full “Parsifal” eller “Tristan und Isolde”-oppsetning i Oslo i nær framtid. (Eller, som sagt, jeg er en fersking, kanskje det har vært masse Wagner i Oslo som jeg har gått glipp av.)

Da kan vi også få med oss den deilige ouverturen som setter det hele i gang:

Eller den enda diggere ouverturen til “Tristan und Isolde” (dog uten vakre bilder i denne YouTube-versjonen):

Dette var første fullblods operaforestilling for madammen i dette livet (selv om hun i motsetning til meg har sett andre typer forestillinger i Operaen). Hennes konklusjon ble at hun også svært gjerne vil se fem timer Wagner i framtiden. Så får vi se om det blir i Wien eller Oslo.