God introduksjon til Luther

xmunken_som_endret_europa-jpg-pagespeed-ic-fjb6cg_kuu

Anmeldelsen under er et par år gammel. Men som storforbruker av tjenesten, vil jeg fra tid til annen komme med tips til bøker som nå ligger ute på Storytel– hvor du kan høre dem HELT GRATIS ved å tegne et prøve-abonnement. Bruker du linken i dette innlegget for å tegne et slikt prøveabonnement, drypper det litt på bloggen også.

“Munken som endret Europa: Reformatoren Martin Luther”
av Lars Inge Magerøy
Luther Forlag

I den store bunken av Luther-biografier som ble utgitt i forbindelse med det nylige jubileumet, er nok “Munken som endret Europa” den mest lettleste. Men den mangler ikke kjøtt av den grunn.

Noen har innvendt at den serverer solskinnsversjonen av fortellingen om hans liv. Men det er en urettferdig kritikk. For det første legger biografien ikke noe skjul på Luthers mørke sider. For det andre synes jeg at disse mørkene sidene, som ikke utgjorde kjernen av hans liv eller teologi, får så uendelig mye oppmerksomhet i andre biografier. Det er derfor helt greit at noen veier litt opp for det ved å servere oss en Luther-biografi som er mer tradisjonell i formen! Continue reading

80-tallet still going strong!

Tre nye skiver kom forrige uke, samtlige fra band jeg hørte på allerede da jeg var 14.

Lurer på hvor mange av bandene min egen 14 år gamle datter hører på nå, som hun også vil ha gleden av å høre nyheter fra i år 2058. Den som lever, får se …

SIMPLE MINDS: “DIRECTION OF THE HEART”

For en deilig plate! Musikk som kler ensomme bilturer midt på natta. Eller, for å bli like svulstig som Simple Minds er på sitt beste: Hør skiva mens du ligger og kikker opp på en klar stjernehimmel.

Noen vil nok (med rette) hevde at bandet går vel mye på autopilot. Kan bare gjenta det jeg skrev i et tidligere innlegg, etter en konsert: “Noen ganger er det deilig med band som ikke gjør anstrengte forsøk på å “fornye” seg til stadighet, men som i stedet kjører ett gir gjennom tre tiår. Med Simple Minds veit man hva man får, og det jeg får er akkurat det jeg vil ha. Gleder meg allerede til å se dem neste gang. For jeg veit at det kommer til å bli nesten likt. Enhver overraskelse ville skuffet meg noe enormt.”

Hadde gleden av å se Simple Minds og A-ha samme kveld på Over Oslo i sommer. En deilig, deilig kveld. Da fikk vi også høre to av de nye låtene, som nå endelig foreligger i ferdig innspilt form.

Vokalen og det unike gitar-soundet er det som gjør at man umiddelbart gjenkjenner bandet etter noen sekunder. På denne plata brukes også “Belfast Child”-lyden på synthen mye. Igjen: Deilig, deilig.

Som vanlig serverer Kerr & Co mye tro, håp og kjærlighet. Kanskje er det bare mine briller som gjør at jeg tolker “Act of love”-teksten svært evangelisk. Det er jo det fine med gode tekster, at man kan tolke dem som man vil. (Etter at jeg leste Robert Smiths egen forklaring på teksten “The Blood”, som altså ikke handlet om hvor målløs han ble av korset, men tvert imot om å være full på rødvin, har jeg bestemt meg for aldri å lese artisters egne forklaringer av tekster, hehe. La lytteren kose seg med sin egen tolkning!)

A-HA: “TRUE NORTH”

Da jeg var ung, var ikke A-ha tøft nok for en wannabe-pønker som meg. Vi snakker jo om et boyband, liksom! Men så var de så sabla bra. Et problem! De tre første skivene var jo helt magiske.
Løsningen for en altfor image-bevisst kid, var å snike seg på konserter. Jeg var i Spektrum på begynnelsen av 90-tallet, med hanekam, langt framme sammen med hylende fjortiser, livredd for at noen kameraer skulle fange meg opp og sette bildet på trykk noe sted. Jeg hadde sagt til alle venner at jeg var hjemme hos mine foreldre.

Nå har jeg for lengst kommet ut av skapet som a-ha-fan. Så dem altså senest igjen i sommer, og håper ikke det var siste gang. Bandet må gjerne kjøre “avskjedskonserter” i et par tiår til for min del.

Åpningssporet er det aller beste, og setter en standard for resten av skiva som kanskje ikke alltid leves opp til. “I’m in” er en skikkelig A-ha-klassiker in spe. Regner denne som en selvsagt del av eventuelle Greatest Hits-show i framtiden.

Enkelte av låtene hadde kanskje passet bedre til f.eks. Sondre Lerche. Noe som jo betyr at de er skikkelig gode, bare ikke helt a-ha.

Men nå er jeg streng. Liker plata veldig godt, sånn i det store og hele. Mistenker også at den er av den typen skiver som vokser med tiden.

STRYPER: “THE FINAL BATTLE”

Da Stryper spilte på Rockefeller for noen år siden, dro kompis Bård og jeg til stedet med et ironisk glis om kjeftene våre. Han skulle anmelde konserten for Metal Hammer og jeg for Korsets Seier. Idet bandet gikk på scena, måtte vi tørke av oss glisene. For dette svingte jo som pokker!

Stryper er ikke akkurat noe jeg setter i spilleren sånn til vanlig. Men ut ifra hva Stryper er og kan prestere, må vel dette være deres sterkeste skive siden nettopp 80-tallet. Veit ikke hva blodfansen mener, men gjetter at de er rimelig fornøyde. For skiva kunne like godt hatt samme tittel som en av låtene: “Same Old Story” (og det mener jeg da i positiv forstand).

Riffene er umiskjennelig stryperske, vokalen holder fortsatt mål der oppe i de øvre registrene (noe som også var imponerende live). Melodiene sitter ganske umiddelbart på hjernen i all sin enkelhet (hey, melodiene som er enkle, altså, ikke hjernen!).

Tekstene er direkte og kompromissløse i kjent stil. Bandet som pleide å pælme ut bibler fra scena føler fortsatt ikke behov for å jåle seg til ved å komplisere evangelieformidlinga unødig. Jesus er the way, the truth, the life, straight in your face, take it or leave it. Her er det ikke mye rom for egen tolkning, som i tilfellet med Simple Minds. 🙂

Felles terningkast på alle tre skivene:

*

HER kan du kjøpe e-bøker.

Blir du patron, får du fri tilgang til alle mine skriverier.

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Terningkast 6 til “Parsifal”


Foto knipset rett før lysene ble skrudd av i likhet med mobilen.

Ja, da ble det en tur i operaen, som ønsket, for å se Wagners “Parsifal”. Eller i det minste tredjeakten av den.

Dette er så vidt jeg kan huske min første tur i denne storstua i Oslo. Tidligere har jeg bare vært på konserter på Operataket (blant annet en fantastisk Thåström-konsert som jeg anmeldte for Vårt Land).

Tredjeakten av “Parsifal” ble fremført som en operakonsert, altså uten kulisser og særlig mye dramaturgi. Holder i massevis med solister, kor og orkester, Wagner trenger ikke mange effekter for å bli dramatisk nok i massevis.

Amfortas ble fremført av Yngve Søberg, Gurnemans av Franz-Josef Selig, og Parsifal av Daniel Brenna. Musikalsk leder var Asher Fish og konsertregissør Ludivine Petit. Alle ukjente navn for meg, selvsagt, som ikke er særlig bevandret i operaens verden. Men de må nevnes, og gjorde en glimrende jobb i ørene til denne ferskingen.

Instinktivt innser jeg at innenfor denne sjangeren, av de store, gamle og kjente, er utvalgte verker av Wagner greia for meg. Nå har jeg riktignok ikke sett operaer av andre. Men det frister ikke en centimeter med en lett operette eller et tøysetegnefilmplott som f.eks. Barbereren i Sevilla (selv om jeg absolutt er åpen for å la slike fordommer komme til skamme ved å faktisk se det!).

Nei, opera må være tungt for at det skal appellere til yours truly, i hvert fall pr dags dato. Dette er nemlig som metal. Og metal er best tungt. Man drar ikke på Inferno for å se Europe og WigWam, og selv drar jeg ikke i operaen for å se noe glatt.

Generellt sett har opera flere likhetstrekk med den hardeste metalen, sett med undertegnedes rare briller: 1) Definitivt mye bedre live enn på plate, 2) sangerne bruker stemmen på en helt spesiell måte, 3) det er pompøst og storslagent, 4) alskens sjangerklisjéer melkes for alt de er verdt, og 5) selv om det til tider føles mørkt, mørkt, blir man samtidig glad av musikken.

Plottet til Parsifal passer meg i så måte perfekt, selv om det egentlig er et nærmest latterlig idiotisk og fullstendig absurd plott, ispedd hardcore sakramentalisme av den sorten jeg avskyr (som forklart nærmere i min mest radikale bok).
Ja, nettopp derfor helt nydelig, siden opera altså ikke kler lettvekt.

Dessuten er det meste av ting knyttet til Arthur-legenden – det være seg film, serier og bøker – på lista over mine “guilty pleasures” i livet.

TAKK for en nydelig forestilling!
Så er det jo lov å håpe at dette var en test på det norske publikum, en lodding av stemninga, og at vi på grunn av testens suksess får en full “Parsifal” eller “Tristan und Isolde”-oppsetning i Oslo i nær framtid. (Eller, som sagt, jeg er en fersking, kanskje det har vært masse Wagner i Oslo som jeg har gått glipp av.)

Da kan vi også få med oss den deilige ouverturen som setter det hele i gang:

Eller den enda diggere ouverturen til “Tristan und Isolde” (dog uten vakre bilder i denne YouTube-versjonen):

Dette var første fullblods operaforestilling for madammen i dette livet (selv om hun i motsetning til meg har sett andre typer forestillinger i Operaen). Hennes konklusjon ble at hun også svært gjerne vil se fem timer Wagner i framtiden. Så får vi se om det blir i Wien eller Oslo.

En stor Finnskog-roman!

Tord Langmoen
BRANNEN
Cockpit Forlag
328 sider

Til tross for vindpark midt på Finnskogleden, massiv rovdyrjakt og stygg flatehogst, har Finnskogen fortsatt litt magi og mystikk igjen (selv om den med skam å melde er på hell).

Det mest magiske er kanskje likevel alle disse fantastiske forfatterne syvmilsskogene klarer å skvise ut av seg.

Vi er allerede bortskjemt med dikt og store slektsromaner fra Åsta Holt, enda større slektsromaner fra hennes litterære arvtaker Britt Karin Larsen, kick-ass beskrivelser av et moderne lokalsamfunn fra Adelheid Seyfarth – ja, til og med det noen litt nedlatende kaller “kiosklitteratur” blir spennende bare den foregår på Finnskogen (som Jorun Johansens “Fossefall”).

Og her kommer altså Tord Langmoen. Vel, han er ikke helt fersk, har utgitt bøker fra Solør tidligere, men dette er hans romandebut.
For en debut! Det overrasker meg litt at boka er utgitt på hans eget Cockpit Forlag. Jeg håper dette er et bevisst valg og ønske, for hvis de større forlagshusene har takket nei til denne, er det i så fall mer mystisk enn noe av det som har skjedd på Finnskogen gjennom årene.

Boka tar utgangspunkt i en sann og tragisk hendelse. En hendelse som tidligere i år ble markert med et eget spill på Grueplassen, i anledning at det har gått 200 år. Det var i pinsen 1822 at det begynte å brenne i Grue kirke midt under gudstjenesten. Siden dørene slo innover og ikke utover, oppsto panikk og hele 116 mennesker omkom i brannen.

“Brannen” er en roman, ikke en dokumentar. Vi møter fiktive personer, deriblant hovedpersonen Johan Gamlegrue. Vi blir kjent med ham og en rekke andre personligheter, allerede fra år 1792 av, og følger dem i livene de lever i forkant av den tragiske hendelsen som påvirket hele bygdesamfunnet og folk i skogene omkring.

Noe er basert på fortellinger som har blitt fortalt ned gjennom generasjonene i bygda. Andre ting er basert på historiske kjensgjerninger. Blant annet får vi et innblikk i hvordan konkursen til Det Ankerske Fideikommiss, etter den store bordtomtbrannen i Christiania i 1819, også fikk store konsekvenser for folk helt inne på Finnskogen. Men i det store og hele har forfatteren vært helt fri ved å velge romanformen. Som han uttalte til en lokalavis i forbindelse med lanseringen: “Boka er skrevet på Solør-måten. Halvparten er ljug, andre halvparten fakta.”

Akkurat som i Seyfarths bøker fra mer moderne tid, preges det lille bygdesamfunnet av intriger og sladder. Etter brannen er det vår helt Johan Gamlegrue som i alt bygdesnakket får skylden for brannen. Selv er Johan mest opptatt av å finne Guds mening oppi det hele.

En spennende roman som herved anbefales på det varmeste!

Mest lærerike boka på lang tid

Denne anmeldelsen kommer lovlig sent. For boka kom ut i 2021. Men krigen i Ukraina har gjort deler av innholdet enda mer aktuelt.

I “Makten & troen” legger forfatter Richard Bærug ut på en lang reise til ulike klostre og kirker øst i Europa – fra Jerusalem til Finnmark. Underveis intervjuer han en drøss mennesker, hovedsaklig munker, nonner og kirkeledere. Man kan trygt si det ligger et formidabelt researcharbeid bak boka!
De 551 sidene er også spekket med mange flotte bilder, de aller fleste knipset av forfatteren selv. Continue reading

En kjetter anmelder pavens bok

frans

Dette innlegget er en reprise, og ble opprinnelig lagt ut i bloggen i november 2016.

Den nye boka til Frans fra Roma byr på et enkelt budskap, formidlet i en teologisk kontekst som ikke oppleves like enkel.

Først av alt: Det må være lov å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg synes Frans virker som en utrolig flott fyr, samtidig som jeg grunnleggende avskyr det embetet han hevder å inneha.
Og så lar jeg meg fascinere av media, av hvordan journalister gjerne går i flokk. Frans har blitt mer eller mindre fredet, i motsetning til sin forgjenger, og det virker som om det hovedsaklig går på ren trynefaktor. For Frans fremstår nå som en nyskaper av rang i de flestes bevissthet, takket være nesegrus beundring fra mediene, til tross for at han i praksis ikke har foretatt noen dramatiske endringer på noe som helst vis. Frans slipper unna de kritiske spørsmålene som forgjengeren fikk, på grunn av enkelte tvetydige utspill, hvor jeg mistenker at journalister uten teologisk kunnskap legger helt andre ting i ordene enn det paven gjør selv. Faren med alt dette, er at media ofte oppfører seg som folkemassene i Jerusalem på Jesu tid, som roper “hosianna!” den ene dagen og “korsfest!” den neste. Den dagen medienes ulvekobbel eventuelt måtte oppdage feil ved Frans, er jeg redd de kommer til å føle at de har vel mange hosiannaer å ta igjen for, og at det hele kan bli stygt. Continue reading

Tolkien & Lewis

I 2014 var det mye snakk om en kommende film om vennskapet mellom Ringenes Herre-forfatter Tolkien og Narnia-forfatter Lewis. Filmen, som helt enkelt skulle hete “Tolkien & Lewis”, skulle regisseres av Simon West og inneholde mye CGI og animasjon.

Så hørte man plutselig ikke noe mer om prosjektet. Noen der ute som vet hva som skjedde?

Uansett, inntil videre får vi klare oss med filmer om Tolkien og Lewis hver for seg. Continue reading

Forslag til lørdagsfilm

På Disney kan du nå strømme “The Eyes of Tammy Faye”, spillefilmen basert på historien om Jim Bakker og kona Tammy Faye.

For uinnvidde: Jim og Tammy var mellom 1974 og 1987 the shit blant såkalte TV-evangelister, gjennom sitt merkelige program The 700 Club. Det hele gikk på hue og ræva etter en rekke skandaler, ikke minst av økonomisk art. For sistnevnte ble Jim opprinnelig dømt til livsstid i fengsel, men ble benådet etter en viss tid. Continue reading

Inspirerende verk om UNGDOM I OPPDRAGs historie

RINGER I VANN: Historien om UNGDOM I OPPDRAG gjennom 50 år
Tonje Haugeto Stang
451 sider
Proklamedia Forlag

Det må ligge et omfattende research-arbeid i bunn når Tonje Haugeto Stang gir oss historien til Ungdom i oppdrag (UIO), i forbindelse med bevegelsens 50-årsjubileum.

Det jeg opplever som det geniale med denne boka, er at den er svært intern, med mange detaljer, samtidig som den – kanskje nettopp derfor – blir interessant for en langt større leserkrets. Boka er et moderne stykke kirkehistorie som bør være av interesse for de fleste troende her i landet, også de langt utenfor UIO. Kudos til forfatteren for å ha klart den vanskelige balansegangen mellom å lage en grundig, men samtidig lettlest, bok. Continue reading

Carl Lentz og øyeblikkene

Innser at jeg bør bli mer oppdatert på deler av kirkelandskapet over dammen, for jeg hadde faktisk ikke hørt om Carl Lentz før den nylige skandalen.

For de som er like kunnskapsløse som jeg var: Lentz var inntil nylig pastor i menigheten Hillsong New York, og er visst blitt kjent fordi han blant annet døpte Justin Bieber og noen andre kjendiser (som jeg heller ikke veit så mye om).

Så ble det altså avslørt at han hadde vært utro. Da kunne vi som innimellom leser kristenpressen ikke unngå å høre masse om ham.
Sånn er det jo ofte. Continue reading

De siste eventyrskogene

min villmarkstur denne uka, hadde jeg med meg boka “Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee” av Dee Brown. En bok jeg har lest før og også kommer til å lese igjen.

Men i bokhylla på koia i Sinnerdalen, fant jeg også boka “De siste eventyrskogene” av Gjermund Andersen. Så fort jeg begynte å lese i den, var jeg fengslet. Den var umulig å legge fra seg. For en nydelig bok! Den kommer jeg til å kjøpe i nærmeste framtid, for den tåler også flere gjennomlesninger. Continue reading