Carl Lentz og øyeblikkene

Innser at jeg bør bli mer oppdatert på deler av kirkelandskapet over dammen, for jeg hadde faktisk ikke hørt om Carl Lentz før den nylige skandalen.

For de som er like kunnskapsløse som jeg var: Lentz var inntil nylig pastor i menigheten Hillsong New York, og er visst blitt kjent fordi han blant annet døpte Justin Bieber og noen andre kjendiser (som jeg heller ikke veit så mye om).

Så ble det altså avslørt at han hadde vært utro. Da kunne vi som innimellom leser kristenpressen ikke unngå å høre masse om ham.
Sånn er det jo ofte.

TV2 og andre ikke-religiøse medier slo også opp nyheten. Alle artiklene gjorde meg nysgjerrig. Ikke på hva han hadde bedrevet i senga, men hva han sto for og som i utgangspunktet hadde gitt ham så bred appell.

En ting er jeg nemlig hellig overbevist om: Evangeliet er uavhengig av oss alle. Noen kan være dyktige på å formidle det, men dårligere på å leve det. Og motsatt. Selvsagt er det aller best når en budskapsformidler lever i samsvar med egne ord, med tanke på budskapets troverdighet. Spesielt hvis det dreier seg om en pastor, en med lederansvar overfor andre mennesker, og ikke bare en eller annen frilans hurra-predikant som flyr rundt-omkring-fallera.
Samtidig: Når et budskap blir gjort identisk med et menneske, slik at det står og faller på vedkommende, er det fare på ferde. For da forkynner man ikke et stort nok evangelium.

Evangeliet er budskapet som virker. Det gjelder uansett. Det er flyet som flyr, for å bruke et slikt bilde. Ingen av oss må et eneste sekund innbille oss at vi er pilotene (og i hvert fall ikke at vi er selve flyet!). Vi er bare noen passasjerer uten flyskrekk som forsøker å forklare passasjerer med flyskrekk hvorfor naturlovene gjør at vi ikke faller ned.
Skulle vi selv få plutselig angst av en eller annen turbulens, faller ikke flyet ned av den grunn heller.

Det plaget meg skikkelig at de kristne bokhandlerne i sin tid fjernet alle bøkene av Arne Bakken da han hadde en sprekk på heroin. Uansett hva Arne pumpet inn i årene, var hans bok “Åndelig førstehjelp” fortsatt like god. For i den hadde han formidlet noe som var større enn ham selv, slik alle som formidler evangeliet bør gjøre. Et innhold som hadde hjulpet Arne selv å holde seg unna driten i mange, mange år. (Nå kan du forresten høre mange av de gamle talene til Arne på nett, takket være et glimrende initiativ.)

I noen år av livet mitt fikk jeg selv høre at jeg “levde i synd” fordi jeg på den tiden var samboer med mora til barnet mitt. Spesielt krass var en kjent predikant. Han sa han ville advare alle mot å lese mine skriverier – selv de som bare var romaner og ikke “undervisningsbøker” – så lenge jeg levde i samboerskap. (Han måtte bare noen måneder senere selv forsvare seg mot anklager fra hundrevis av mennesker. Slikt er jo tidkrevende, så derfor fikk han aldri tid til å advare mot bøkene mine. Synd, for det ville nok på den tiden vært god reklame – og det kunne bøkene trengt!)

Den gangen landet jeg på følgende konklusjon for min egen del: Dess mer jeg selv måtte være i behov av Guds nåde, dess mer forbeholder jeg meg retten til å snakke om den til andre!

Jeg tror ikke på noe polert presteskap eller A4-prektige forkynnere. Om jeg noen gang i framtiden føler meg så vellykka at jeg for min egen del ikke synes nåden er så viktig å snakke om lenger, så please skyt meg hvis jeg fortsatt prøver å leke predikant.

Anyway. Tilbake til Lentz. Søkte på Storytel og fant hans bok “OWN THE MOMENT”, som jeg hørte i går natt.

Det ble en spesiell opplevelse, i lys av alt som har kommet fram. Til tider blir det litt trist, fordi han uttrykker så stor kjærlighet til både kone og menighet og alt som skal skje framover. Og fordi han snakker om betydningen av rette avgjørelser i livsviktige øyeblikk, både når det gjelder muligheter og fristelser.
Dette har han selv fått føle vrangsiden av etter at ordene ble skrevet.

Innimellom blir det også vel mye av Carl selv. En av anklagene som har blitt rettet mot ham nå i etterkant, er at han angivelig har ledet menigheten på en noe narsissistisk måte, med stort fokus på seg selv og kjendisvenner.
Det veit jeg ikke noe om. Eneste kjennskap jeg har til fyren er som sagt denne boka. Og det må jo være lov å skrive en personlig bok.
(Selv om man selvsagt kan bli mistenksom når det så ofte understrekes at kjendiser ikke er noe viktigere for ham enn andre mennesker. Antallet gjentakelser av dette poenget kan skyte det samme poenget i foten. Nok om det. Er kanskje bare spesielle briller gitt meg av kristenpressen som gjør at jeg tenker sånn.)

Når alt dette er sagt: Boka byr på mye fint lesestoff! (Eller i dette tilfellet: Lyttestoff.) Et budskap som er uavhengig av ham. Som er like sant nå som for noen uker siden. Som gjør at boka ikke er noe mindre lesverdig under de nåværende omstendigheter. Snarere tvert imot.

Lentz skriver levende om hvor viktig det er å gripe visse øyeblikk, selv om man ikke føler seg klar for det. Om å ikke la fremmedes nedlatenhet definere hvem du er og hvordan du skal agere i gitte situasjoner.

Han serverer befriende kritikk av menneskelig smålighet. En periode holdt han en rekke gudstjenester hver søndag, siden det ble fullt på alle sammen. I en pause mellom to av disse, gikk han og en venn rundt kvartalet for å lufte seg litt. Der fant de en nedkjørt alkoholiker, som de inviterte med til gudstjenesten. Alkoholikeren sa at ingen kirke i verden ville ønske ham velkommen, siden han stinket og var så uflidd. Dessuten orket han ikke tanken på å sitte et sted så lenge uten øl, og han var nå i ferd med å måtte skaffe seg mer å drikke.
Lentz sa at han kjente predikanten veldig godt, og at han kunne garantere at han ville være velkommen. Dessuten sa Lentz at han personlig skulle kjøpe mer øl til ham, og sørge for at han fikk lov til å drikke inne på gudstjenesten.

Lang historie kort: Mannen fikk plass på første benk, og gjorde store øyne da han skjønte hvem som var predikanten. Under talen løftet han stadig ølflaska og skålte – altså i betydningen “amen, broder”.

Denne hendelsen havnet i sosiale medier. Lentz forteller om sin reaksjon da han ser kommentarfeltet. Her har han opplevd et øyeblikk – av den typen øyeblikk som boka sier vi må gripe – som var så vakkert at han nesten fløy av glede. Enter de religiøse surpompene. “Ingen respekt for Guds hus!” “Alkohol i gudstjenestene – hva blir det neste?” “Skal predikanter finansiere folks alkoholmisbruk?” “Hvorfor ba ingen mannen om å ta av seg hatten når han satt på første benk?”
Den typen kommentarer. Du vet, fra den typen ulla av folk som hele tiden herjer i kommentarfeltene til avisen Dagen her i landet også.

Lentz beskriver hvordan han ble såpass forbannet at han raste tilbake i kommentarfeltet og satte skapet på plass. Det hele krevde tid og energi, og førte bare til negativitet og hissighet hos alle parter.
Så skjønte han: Alle disse som alltid kommenterer slik, har aldri vært på et møte i Hillsong, og kommer nok aldri til å dra på et heller. De er ikke selv pastorer eller ledere eller menighetsmedlemmer, men surmagede kverulanter som sitter på tribunen og slenger kommentarer til alt og alle som gjør en innsats på banen, med en mening klar om alle saker som slett ikke angår dem eller berører dem på noe vis.

Det var da Lentz oppdaget at det var mye bedre å blokkere slike folk, framfor å la dem farge livsglede og tanker i hverdagen. Konstruktiv kritikk trenger vi alle. Surmagede folk som vi ikke engang kjenner, og som i utgangspunktet ikke liker oss, behøver ikke ha forkjørsrett i alle kommentarfeltene våre.

Nå vil jeg anta at de samme religiøse nettrollene har en skikkelig trollfest. Sikker på at mange regelrett godter seg over det som har skjedd. For det kan du merke deg: Mange av de som kontinuerlig advarer fremmede kristne mot “synd”, de har en egen evne til å nærmest fryde seg når de finner eksempler på den. Det er som om det bekrefter deres religiøse selvbilde og indignasjon, ja, de næres av det.

For min del vil jeg tenke på Jesu ord: “Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.”
Hva slags mål er det Lentz har målt opp med overfor andre som har gått på trynet i livet? Han har vært hard og brutal mot all synd, slik at han nå fremstår som verdens største hykler? Nei, tvertimot, det virker som om han har møtt slike folk med raushet, tilgivelse og inkludering. I boka snakker han om å tro det beste om folk som har tabbet seg ut, og aldri gi opp noen uansett hva de har gjort.

Så da veit jeg hva jeg for min del vil gjøre i forhold til Lentz. Det vil si, selv har jeg jo ikke noe å tilgi, siden jeg verken er i hans menighet eller familie.
Men min lille skjerv blir å legge en demper på mitt eget behov for å bable i vei med manglende raushet på nett, om folk jeg ikke kjenner, som har gjort ting som ikke angår meg. (Det får sannelig holde med denne svært merkelige “bokanmeldelsen”!)
Og kanskje slenge opp en bønn eller fire for ham og familien og Hillsong.

Lederskap i menighet er basert på tillit, og det kan ta tid før en slik på plass igjen. Men jeg verken håper eller tror vi har sett det siste til Carl Lentz.
Det kommer øyeblikk etter dette. Som han selv skriver: Ikke la noen få tabber og dumme handlinger få definere hvem du er resten av livet. Og: “Own your own past – don’t let it own you.”

Selv om de religiøse nettrollene aldri kommer til å la folk glemme. Men de kan man jo bare blokkere.

Jeg anbefaler boka. Spesielt akkurat nå. Skal du noensinne lese en bok av en kjendispastor, er det beste tidspunktet rett etter at han/hun har driti seg ut. For da er du garantert ikke lenger så starstruck, slik at du er bedre i stand til å vurdere budskapet for nettopp det det er.
Utifra tanken om at ondt kan snus til godt, er det vel dessuten – i ærlighetens navn – slik at enkelte av forfatterens poeng blir ekstra åpenbare akkurat nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?