Skip to content

Bok nr 1: “Skoggangsmann” av Mikkjel Fønhus

Jeg har tatt utfordringen fra min gamle klassekamerat og bestekompis i barndommen, Lars Petter Bull Tuhus, og legger ut bilder av bokomslag til sju bøker jeg liker, for å fremme leseglede.
Som Lars Petter skriver, så gjorde vi masse kule ting sammen som barn (som å henge på biblioteket), og han var vel den første jeg noen gang bablet med om bøker her i livet.
Legger omslagene ut på Facebook, med litt grundigere forklaringer i bloggen.

Først ut er “Skoggangsmann” av Mikkjel Fønhus. Det er en bok som på mange måter endret livet mitt, både på godt og vondt. Mest godt.
Som jeg skriver i 60 km/t, droppet jeg skolen til fordel for villmarkslivet det siste året på videregående. Fønhus’ litteratur har mye av skylden for det. Boka “Skoggangsmann” gjorde det langt mer fristende å stikke opp i Østmarka og fyre opp bål enn å ta T-banen til skolen.

Fortellingen om Hans Trefothaugen er en sann fortelling fra sent 1700-tall og tidlig 1800-tall. Den var kjent i bygda, men Mikkjel Fønhus gjorde den langt mer kjent med sin debutbok.

Ved et tidspunkt besøkte jeg datteren til Mikkjel Fønhus sammen med mine besteforeldre. Gudbjørg Fønhus fortalte flere detaljer om Hans, som stakk ned en person under Hedalsmessa og deretter måtte flykte til skogs. Gudbjørg viste oss også skrivestua til Mikkjel, hvor alt er som det var den dagen han døde, 28. oktober 1973.

Etterhvert fikk Hans Trefothaugen et fast tilholdsted, ved kollen Gulmøsahøgda, som senere skulle få navnet Tjuvhanskollen. Han ble kalt Tjuv-Hans på folkemunne fordi han innimellom stjal fra setrene for å overleve. Gudbjørg ga en forklaring på hvor stedet var, og det har blitt flere turer hit. For et par år siden ble det lagd en merket sti fram til Tjuvhanshola.

skilt

Første gang jeg var der, føltes det sterkt. Dette var stedet bestefar hadde fortalt meg om allerede da jeg var liten kid, og som hadde antatt magiske dimensjoner i fantasi og drømmer. Bestefar kom seg aldri dit, så jeg følte jeg var der for oss begge.
(Apropos magiske dimensjoner: Sjekk ut “Den siste bjørnen i Vassfaret” av Tom H. Dalbak, en nydelig bok hvor hovedpersonen oppdager en fiktiv versjon av hula i en magisk Gulmøsahøgd. Anbefalt! I samme åndedrag vil jeg også anbefale Thure Erik Lunds “Grøftetildragelsesmysteriet”, hvis sistedel også heter “Skoggangsmannen” og hvor hovedpersonen forsvinner til skogs.)

Fra hula har man fin utsikt over Nedre Bergvatnet og landskapet som utgjør Østlandets største og villeste skogsområde.


Foto: Jan Luneborg

kollen

oppover

utsikt
IMG_2579

Sist jeg var der, var det i følge med flere, i anledning Fønhus-dagene. Forfatterens barnebarn var guide. Selvsagt gikk mobilen min tom for strøm akkurat idet vi ankom hula. Det er ikke fleip, den ble svart på sekundet da jeg gikk inn i bergsprekken. Så noen obligatorisk selfie fra stedet ble det ikke, men jeg håper Fønhus-foreningen tilgir at jeg rapper et bilde av selve hula fra Facebook-sidene deres (jeg vet ikke hvem som er fotografen):
hula

Oppe ved hula er det lett å tenke som Hans gjør i boka:

Ja, heller ikke dette kunne han forklare seg, at tankene aldri ville stanse andre steder enn der trær og levende vatn suste i ensomhet. Det lå noe usynlig her inne ved skogsvatna og kalte på ham, kalte og kalte, lokket.
Det var umulig for ham å få ro nede på plassen. Noen dager greide han det nok, sommerstider, og noen uker om vinteren. Men så ble kallet til slutt så sterkt at han måtte følge det, enten han ville eller ikke.
På dette viset ble han arbeidssky, uten stadighet og pålitelighet. Han visste nok at han der nede i bygda gikk for å være en latfant, som ikke gad det Guds skapte grann av slikt som nyttig arbeid hette. Men de skulle følge ham her inne på åsene, så tenkte han nok han skulle syne dem at han kunne bruke kroppen sin når det trengtes. Han skulle fly med dem til de ble skjøre i beina som nyfødte kalver. Han skulle vasse med dem i iskalde elver om høstnettene til de frøs seg helseløse. Slikt, det kunne han klare; men å stå fjorten dager og pusle med gårdsarbeid, det var så rent uoverkommelig for ham.
For han så stadig bare skogen; han så tjenn som lå og glitret brånet sølv i kveldinga. Han så gul aure velte seg i vassmålet, tiur som toppet kolsvart på de snøkvite furutoppene ved juletider. Og da var det lokken fra skogen ble så hissende sterk at det fantes ikke den tingen i verden som kunne stanse ham i bygda. Det luktet vondt av alt der nede, av grev og ljå, øks og spett. Og når Halstein Grimsrud kom og ba ham gjøre noe, kunne han hatt lyst til å sparke ham i baken og be ham gjøre det sjøl.
Så ble Hans Trefothaugen gjerne borte fra arbeidet.

I 2017 var det forøvrig 100-årsjubileum for boka. Det ble feiret på Piltingsrud Gård, hvor den gamle stumfilmen basert på henholdsvis “Trollelgen” og “Skoggangsmann” ble vist, i tillegg til en Fønhus-basert tekst om skoggangsmannen fremført av skuespiller Johan Nyutstumo. En meget hyggelig aften!

Tillatt meg til sist å slå et slag for villmarkslitteraturen generelt. Det gjør meg trist at den har forsvunnet helt nå som vi trenger naturromantikken mer enn noensinne. Det er kjipt å tenke på at selv ikke Jack London ville blitt antatt noe sted i dag. Nå gjelder det riktignok ganske mange av fortidens storheter, men likevel: Villmarkslitteraturen ville ikke hatt sjangs uansett hvor høyt litterært nivå den hadde holdt, den ville ikke solgt, og det gjør meg trist. Drømmer om et comeback for sjangeren før det er for seint, før hvert eneste tre og skogsvann bare anses som resursser uten egenverdi. Men jeg er redd det kanskje allerede er for seint, når selv fremstående miljøvernere i Bellona mener vi er forbi det stadiet hvor vi kan koste på oss naturromantikk, at vi kun må rette skytset inn i kampen om å redusere utslipp. Selv miljøvern har blitt kjemi og formler og budsjetter. Blåjakkeproblematikk.
I en slik verden ville ingen manuskonsulent i hele Norge brukt særlig med tid på titler som «Ørnhunnen i Vargådalen» (Magne Østby) eller «Langt inne på skogen» (Einar O. Halvorsrud). Det blir med et og annet opptrykk av Fønhus’ mest kjente romaner, sånn rent pliktskyldigst. 🙁

Når det gjelder dette med sju bøker i sju dager, så er det visst meningen at man skal utfordre andre. Jeg vil herved utfordre deg som ikke har blitt utfordret, men som skulle ønske du hadde blitt det. Bare skriv at “David Åleskjær har utfordret meg til …” osv., og legg ut dine favorittbøker på Facebook! 🙂

*

P.S.!

Fønhus vendte tilbake til temaet med ensomme skogsmenn på flukt i flere bøker, deriblant “Villmannshytta ved Glesa elv” og “Mannslagerhola”.
Det er også flere andre Fønhus-bøker jeg gjerne skulle hatt med på denne lista. Men siden utfordringen kun tillater sju bøker, får jeg vel velge sju ulike forfattere.

Men la meg nevne at jeg har komplett Fønhus-samling i bokhylla, og at jeg har lest de fleste av bøkene mer enn fire ganger i løpet av livet.
Flere av dem har også inspirert turer. Det er Fønhus sin skyld at jeg oppdaget Vassfaret og Finnskogen, de to naturområdene jeg har dratt mest til gjennom årene.

Og det var et stort øyeblikk da jeg første gang sto ved juvet hvor handlingen i “Det skriker fra Kverrvilljuvet” foregår …


Foto: Jan Helge Lillevik

Som Fønhus skrev: “Står en ute på kanten av juvet, kan en ikke se elven dernede; men en hører den. Hele juvet er loddent, overgrodd av skog. Bare her og der står bergvegger, nakne, flådde … Kverrvilljuvet er ensomt. Midt på dagen står solen rett over, og da skinner det i knudrete berg. Men oftest er det mørkt og kjølig dernede. All skogens forlatthet og tungsinn, all dens villskap har strømmet sammen i Kverrvilljuvet.”

Jeg hadde nok heller aldri gått turer i den voldsomme Lodalen og kjent til rasulykken der, om det ikke var for Fønhus’ “Det raser i Haukefjellet”.

Så: TAKK, MIKKJEL FØNHUS!

Facebook Comments
Published inHverdag

Be First to Comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?