Follow

Foto: Et typisk bokbål på Finnskogen

Jeg leser ganske mye. Skulle jeg tatt vare på alle bøker jeg anskaffer meg, hadde det ikke vært plass til mennesker i kåken. I tillegg hadde jeg aldri våget å kjøpe bøker av ukjente forfattere, i tilfelle de var noe skikkelig drit som jeg ved kjøp hadde forpliktet meg til å ære og beskytte resten av livet.

Det er sjelden jeg forlater hjemmet uten en bok i hånden. For uansett hva og hvor man skal, kan det fort dukke opp noen ledige minutter som kan brukes til å lese.

Bøker leses dermed på de merkeligste steder. Da kan de ikke alltid behandles som noen skjøre kunstverk.

Derfor er bøker rene forbruksvarer for meg. Jeg elsker litteratur, men selve arkene som litteraturen er kopiert ned på, representerer ikke noe hellig i mitt univers i 2019, hvor skrifter uansett ikke risikerer å forsvinne for godt slik som i antikken og middelalderen. (Eller på 1950-tallet, for den saks skyld.)

Dette medfører at jeg kaster en hel del bøker. Det får jeg kjeft for. Som privatperson skal man visstnok ikke kaste bøker. Det er en slags uskreven lov, har jeg forstått.

Samtidig er det fint lite debatt rundt det faktum at norske forlag kaster nærmere 3 millioner uleste bøker hvert år. Bøkene går rett fra lager til makulering, av den enkle grunn at forlagene vil tape på sikt dersom de blir kjent for å dumpe priser. I lengden tjener de mer på å makulere bøker enn på å selge dem til gi-bort-pris. Det årlige mammutsalget fjerner riktignok noe av haugen med restopplag, men langt ifra mesteparten.

I tillegg kommer den millionen med bøker som bibliotekene kaster hvert år. Ja, tenk det – biblioteker kaster tonnevis av bøker hvert år, enten du liker den tanken eller ikke!

Dette fører altså sjelden til debatt. Mens jeg som bokleser opplever å få pekefingre rettet mot meg fordi jeg innimellom hiver en stakkars gjennomlest bok i papirsøpla. Det er nesten som om man bedriver kulturvandalisme.

Ja, og med fare for gi sine anklagere ytterligere grunn til fråde, må denne vandalen komme med en bekjennelse til: Det er ikke alle bøker som resirkuleres, for det hender jeg brenner bøker også, når jeg er på diverse turer i skog og mark. Det har så langt vært min lille hemmelighet, for når folk får høre at du faktisk brenner bøker, setter de deg i bås med den gjengen her:

“Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker,” sies det. Men det er ikke nødvendigvis sant, for jeg har brent bøker i mange år, og hittil aldri kjent trang til å fyre opp en eneste person.

Også må jeg innrømme at jeg synes det er litt rart, at man er i livsfare om man brenner et papireksemplar av Koranen, mens ingen blunker dersom du sletter en e-bok-utgave av samme verk fra harddisken din.
Er det da selve papiret som er hellig, og ikke teksten?
Bør man i så fall ta vare på all den andre papirsøpla si også, i henhold til en slik religionsforståelse?

OK, nå bare erter jeg. Mine bokbål er svært lite symbolske, og foregår i stillhet. Mine bokbål har kun et praktisk motiv.

Enkelte av bøkene jeg kvitter meg med, er så gode at de har blitt lest i filler, og eksemplarene er i ferd med falle fra hverandre.

Dette var blant annet tilfelle med Gert Nygårdshaugs serie om Fredric Drum/Skarphedin Olsen, som var med meg til Spania for noen år siden for en siste gjennomlesning (i denne omgang). Sidene på “Jegerdukken” falt mer eller mindre fra hverandre mens jeg leste, og boka gikk fra å være pocketbok til å bli papiravfall før jeg nådde siste side. Det er en kompliment til forfatteren.

Jeg tror det ville vært i Nygårdshaugs ånd at bøkene var fulle av vinsøl og fett fra diverse sterke oster (riktignok ikke Stilton, men dog …). Disse bøkene hadde blitt fortært med tilbehør! Jeg tror også han ville likt å se at de klissete restene av “Den balsamerte ulven”, som kunne passet like godt i matavfallet som i papirsøpla, ble brent på kull nede ved stranden og dermed hjalp til med å varme opp fisken som siden ble spist og smakte både sjø og ord. Oh yeah.

Bøker skal nytes. De skal absorberes, fortæres. Og pocketbøker lever uansett korte liv, de er det bare å lese med tilbehør uten dårlig samvittighet, og bruke de første sidene som allerede er lest som servietter mens man knasker kyllingvinger under den videre lesningen.

Men jeg kan egentlig ikke skryte på meg at alle bøker jeg kaster er i dårlig forfatning. Iblant dreier det seg om regelrett latskap. Når jeg bærer en tung ryggsekk inn til et stille skogsvann for å tilbringe noen dager med bålkos og lesning, er det en viktig del av motivasjonen at sekken vil være langt lettere på hjemturen. Bøkene går nemlig rett på bålet så fort de er lest.
På ferieturer i Norge har jeg alltid flere bøker med meg i bagasjen når jeg drar, enn når jeg kommer hjem igjen.

Og når jeg reiser til severdigheter i utlandet med kun håndbagasje på flyet, må jeg jo rekke å lese og hive alle bøkene jeg har med før jeg skal hjem igjen, slik at jeg kan fylle håndbagasjen med nye bøker fra stedene jeg besøker.

Jeg er kanskje dyktig på selvbedrag, som har klart å innbille meg at det er noe vakkert i det å gjøre tekster til forbruksvarer.
Men det er uansett helt sant at bøker ikke er tjent med å være hellige gjenstander som samler støv i bokhyllene til folk som aldri leser dem! Bøker var aldri ment som pyntegjenstander og interiør! Bøker bør heller bli lest i filler og deretter få en verdig begravelse (eller kremering)! Utropstegn utropstegn utropstegn!!!

Hvis det er noen trøst: Flotte, innbundne bøker som holder seg godt over lengre tid, har jeg fortsatt store problemer med å kaste (så sant de ikke er helt ræva). Men jeg er ikke en samler av natur, så med mindre jeg er 100 % sikker på at jeg kommer til å lese bøkene igjen en vakker dag, forsøker jeg å gi dem videre.

Det har til tider vist seg vanskelig. Folk vil rett og slett ikke ha dem.

Ofte får man det rådet at man bør forære bøkene til loppemarked. Men er ikke folk klar over at det som ikke selges i løpet av den helgen/uka det varer, som regel kastes rett etterpå? Jeg har fra sikre kilder at samlingen med stivperm-bøker jeg forærte et loppemarked for noen år siden, ble kastet i en konteiner så fort loppemarkedet var over, siden de ikke ble kvitt dem. Det tror jeg dessverre gjelder en høy prosent av alle bøker som gis bort til loppemarked og bruktsjapper. Men det giveren ikke vet, har hun/han ikke vondt av. La vedkommende gå lykkelig uvitende i troen på at hun/han har gjort en god gjerning, selv om sannheten egentlig er at man bare har latt noen andre kaste søpla for seg.

*

Her på Ringvoll har vi noe veldig fint som flere nabolag bør skaffe seg. Bruktbutikken Bærekraft har satt ut et bokskap som er åpent 24/7. Her kan man både sette inn og plukke med seg bøker, helt gratis. Det er bare å forsyne seg. Vil man beholde bøkene, er det helt greit. Vil man legge dem tilbake i skapet etter gjennomlesning, er det også helt greit.
(Jeg har oppdaget at stadig flere hoteller kjører noe av det samme konseptet. På Olavsgaard på Skjetten har de rundt 25 000 titler spredt i bokhyller over hele hotellet, og oppfordrer gjester til å plukke med seg noen bøker.)

Genial idé! Jeg har vært en forholdsvis flittig bruker av bokskapet her på Ringvoll så langt. Dette for å veie opp for min dårlige samvittighet for alle bøker jeg har kastet og brent.

Ja, for jeg har litt dårlig samvittighet. Jeg tilhører tross alt en generasjon som vokste opp med langt færre årlige bokutgivelser enn det som er tilfelle i dag. En tid hvor det ikke var slik at hvem som helst kunne trykke opp tusen x av et eller annet pjatt for prisen av en litt heftig tur på byen.