Behovet for nye reformasjoner
Follow
«Når én sier: «Jeg holder meg til Paulus» og en annen: «Jeg til Apollos», er dere ikke da som alle andre mennesker? Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst.»
(1 Kor 3, 4-7)
«Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus’ navn?»
(1 Kor 1, 12-13)
«Jeg ber om at folk lar navnet mitt ligge og ikke kaller seg lutherske, men kristne. Hva er Luther? Læren er da ikke min! Jeg er heller ikke korsfestet for noen. Hvordan skulle vel jeg – stakkars stinkende gjødselsekk – komme dit hen at man skulle kalle Kristi barn opp etter mitt usalige navn?»
(Luther)
Sett i lys av bibelversene og Luther-sitatet, har jeg alltid funnet det merkelig at noen kaller seg lutheranere. Gjennom årene har jeg ofte blitt frustrert over enkelte trossøskens oppheng i Martin Luther. «Er dette god lutherdom?» er det mange som har spurt – som om en eks-munk på 1500-tallet for evig skal definere hva som er rett og gal teologi.
Men under jubileumsåret, som markerte at det var 500 år siden mannen formulerte sin berømte kirkekritikk i form av 95 teser (noe som førte til starten på reformasjonen), skjedde det ironiske at det plutselig ble sånne svermere som meg som måtte forsvare Luther.
Enkelte lutheranere var så kritiske til Luther, og det attpåtil i et jubileumsår, at vi ikke-lutheranere nesten følte oss forpliktet til å minne dem om hvilken skatt de tross alt sitter på.
Jubileumsfeiringen ble jammen stusslige greier her i landet. Tilhengere av Luther sto nærmest med lua i hånda og beklaget at de var til. Det var noe selvdestruktivt over hele opplegget.
For all del: Det var bra at det ble tatt et oppgjør med Luthers anti-semittisme. Så absolutt. Det samme gjelder hans oppfordringer til forfølgelse av anabaptistene.
For den samme mannen som førte folk ut i en evangelisk frihet, og fikk dem til å innse at de kunne motta nåde og frelse helt uavhengig av det romersk-katolske hierarkiet, ble på sikt fiendtlig innstilt til flere av de han selv hadde befridd fra «kirkens babylonske fangenskap». Luther var åpenbart en sammensatt fyr, og det er selvsagt problematisk at han ikke tillot andre å ta de fulle konsekvensene av den evangeliske friheten han selv forfektet.
Hadde jeg levd i den aldrende Luthers dager, hadde jeg sannsynligvis vært med i en krets som Luther oppfordret til vold mot. På den annen side ville jeg muligens ha vært med i den kretsen nettopp på grunn av Luthers frigjørende evangelieforkynnelse på et tidligere tidspunkt!
Og det er nettopp den evangeliske friheten som utgjør kjernen av hans livsverk og ettermæle i den kollektive bevissthet. Mye av det andre tror jeg var uttrykk for en uheldig sammenblanding av religion og politikk i Luthers samtid, uten at jeg har noe stort behov av å unnskylde ham.
Det er dette vi med «kjetterske tilbøyeligheter» har forsøkt å påpeke tidligere, at folk må huske på Luthers utgangspunkt som munk rett etter middelalderen, og tenke på hvor langt han kom i evangelisk nytenkning i forhold til nettopp det utgangspunktet.
Vi kan selvsagt ikke bruke hans liv og lære som den store mal for all ettertid, siden vi i løpet av alle disse årene har fått helt andre utgangspunkt. Luther ga oss startskuddet, ikke målstreken!
Og enkelte av oss mener det er behov for en fortsatt reformasjon, hvor vi i stadig større grad nærmer oss den enkle evangeliske kjernen, både som enkeltindivider og som kirke.
Ingen av oss er tjent med mytiske og usanne helteskikkelser. Men det virker som om mange – av redsel for å glorifisere ham – velger å redusere Luthers betydning. Midt oppi alle forsøkene på å diskreditere Luther i forbindelse med jubileet, er jeg redd man undergravde mye av hans sunne evangeliske radikalitet i samme slengen, i et slags forsøk på å være «økumeniske».
Ja visst var Luther – sett med dagens briller – altfor spiss overfor meningsmotstandere. I enkelte tilfeller var jo ikke det så merkelig, all den tid disse meningsmotstanderne faktisk sto ham og hans likesinnede etter livet, noe folk later til å glemme midt oppi det hele.
I dag føler jeg vi ofte havner i motsatt grøft. Vi blir for runde i kantene. Vi har ikke det motet på evangeliets vegne som Luther hadde, da han nektet å bøye etter for keiser og pave under riksdagen i Worms i 1521. Luther visste at han risikerte dødsstraff, slik evangelieformidleren Jan Hus hadde fått rundt hundre år i forveien.
Likevel nektet han å kompromisse på de sannhetene som hadde fjernet alt prestasjonskravet i hans tro.
I dag risikerer man ikke annet enn noen sinte e-poster fra folk som mener man ikke er økumenisk nok. Likevel firer vi på evangeliske sannheter.
Enkelte av de kirkelige oppgjørene med Luther i moderne tid, føles tidvis som et oppgjør basert på selvfølgeligheter. Om det blir overdrevent fokus på hans feilskjær alene, på bekostning av hovedlinjene i hans livsverk, mistenker jeg at noe av det dreier seg om et ubevisst selvforsvar mot Luthers viktigste anliggender.
For det ironiske ved innledningen til jubileumsåret, slik det fremsto i norsk kristenpresse og debattspalter, er at man fremhevet den uspiselige Luther i saker som IKKE utfordrer oss i dag, og hvor det er fullstendig konsensus om at han var uspiselig – mens man nedtonet Luthers sunne radikalitet på de områdene som FORTSATT utfordrer oss som kirke, og fremstilte ham som en godslig og ufarlig person når det kom til disse tingene.
Skulle Luther vært forbilde og mal for all framtid, er det all grunn til å rive ham ned fra pidestallen, og det med et SMELL. Men om han anses som den som satte i gang en bevegelse i riktig retning, eller som videreførte en evangelisk, rød tråd som allerede eksisterte før hans tid, en reformasjon som til denne dag bare så vidt er i gang, bør han hedres.
Jeg er uansett 100 % overbevist om én ting: Hadde Luther levd i dag, med samme guts og frimodighet på innsiden, hadde han reformert det som kalles lutherdom så til de grader!
Derfor skulle jeg ønske flere av oss gjorde som Luther, og skrev noen teser mot denne forferdelige kristendommen som på så frekt vis har kuppa Jesu budskap. Tror ikke det var meningen at reformasjonen bare skulle bli noe vi ser tilbake på som en historisk begivenhet. I stedet burde den fortsatt.
Og årene rett etter et jubileumsår kan være et godt tidspunkt å ta opp stafettpinnen.
Det trengs mange reformasjoner. Minst én i hver generasjon. Vi er fortsatt så altfor hjernevasket av vår menneskeskapte kristenkultur, og tror denne er identisk med selve evangeliet, noe den definitivt ikke er. Evangeliet har blitt sammenblandet med en inngrodd loviskhet og gammeltestamentlig tankegang som ligger latent i selve kirkesystemene våre.
På samme måte som Luther må vi forsøke å skille ut hva som er hva.
*
Driks til bloggen? Bruk gjerne Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!
Ellers må du altså gjerne bli patron og få tilgang til ALLE innlegg her inne.