Bak forhenget

Yom Kippur, år 37

SÅ VAR DEN STORE dagen kommet. Årets helligste dag.
Teofilos ben Annas kjente at han var skjelven i knærne. Han måtte ikke vise det for mengden som spent fulgte hans bevegelser ved portene til tempelets forgård.

I dag kunne han takke sine aner for privilegiet han hadde. Han var nå den tredje i rekken av fem søsken som fikk dette ærefulle oppdraget. Hans far Annas hadde også vært øversteprest og var dessuten svigerfaren til Josef Kaifas. Da Pontius Pilatus ble erstattet, ønsket den nye prefekten å erstatte Kaifas også. Oppgaven hadde da tilfalt Teofilos’ bror Jonatan, som på grunn av sykdom kun hadde vært øversteprest et år.

Nå var det Teofilos’ tur.

På sett og vis føltes det feil at den romerske øvrigheten skulle bestemme hvem som var øversteprest. Dette hadde de ikke noe med! Dette angikk Gud og hans utvalgte folk, jødene – ingen andre.

Samtidig var jo de eldgamle slektslinjene for lengst brutt, så at det ble påbegynt nye rekker da Judea ble en romersk provins, fikk så være. De romerske prefektene hadde siden respektert ønsket om å holde det mest mulig innen familiene. I praksis godkjente de bare avgjørelser tatt av andre, og blandet seg sånn sett ikke for mye inn i det hele. Teofilos likte å tenke at hans oppgave var gitt ham av Gud selv, ikke av prefekten Marcellus.

Selv om han var klar over at familien hadde betalt romerne rause summer for å få disse posisjonene.

Enkelte seloter, samt et sekterisk samfunn med tilholdssted ved Qumran, mente at det ekte presteskapet var borte, at hans tjeneste ikke lenger var gyldig. Ja, denne sekten mente sågar at selve tempelet hadde mistet sin funksjon. Det samme gjorde de som gikk under betegnelsen Veien.
Og slike kalte seg jøder! Teofilos fnyste sint bare av tanken på dem.

Allerede tidlig på dagen var de nødvendige forberedelser blitt gjort. Alt var nå klart. Klærne hans var langt enklere enn vanlig. Til hverdags var han vant til å gå i flotte klær, da storfamilien var meget rik og tilhørte eliten i samfunnet. Som øversteprest hadde han også vanligvis en prestelig drakt bestående av åtte deler, som skilte ham fra andre prester.
Men ikke nå. Nå bar han den samme drakten som de andre, som et symbol på ydmykhet.

Gjennom hele dagen hadde han gjentatt den rituelle vasken av armer og føtter. Nå tok han enda en vask. Han ba også stille bønner for seg selv. Det var livsfarlig å gå inn i Det aller helligste uten et rent hjerte. Han ransaket seg selv og sine motiver; visste at mange øversteprester gjennom århundrene hadde dødd der inne, fordi de ikke tok forberedelsene alvorlig nok.
I flere dager hadde han forsøkt å hellige seg og rense seg. Han hadde tatt enhver syndig tanke til fange, bedt sent og tidlig, sunget lovsanger til Herren.

Nå følte han seg egentlig klar.
Han var nå Israels helligste mann på det helligste stedet på den helligste dagen.

Kun en gang i året, på denne dagen, fikk én person, nemlig øverstepresten, lov til å gå inn i Det aller helligste for å be Gud om tilgivelse på vegne folket som ventet i spenning utenfor.
Vil Gud tilgi våre synder? Eller vil hans vrede slå meg død i bakken?

Han hadde ikke snakket så mye med Jonatan om det, det var et emne broren av en eller annen grunn ønsket å unngå. Men hans andre bror Eleasar, som var øversteprest for mange år siden, samt faren, hadde fortalt ham om det han nå hadde i vente.
Inne i Det aller helligste ville han få merke et helt spesielt gudsnærvær, ulikt alt han hadde kjent tidligere.

Der inne var Guds egen ånd.
Teofilos både gledet og gruet seg.

Alltid hadde Gud søkt en bolig blant sitt folk. En gang i tiden var Guds konkrete nærvær i Paktens ark, den store kisten av akasietre som var dekket av gull og som inneholdt lovtavlene Moses ble gitt på fjellet, staven han brukte til å dele havet med, i tillegg til Arons stav, samt en bolle med manna, den hellige maten Gud hadde gitt dem fra himmelen mens de vandret i ørkenen.

Da jødefolket fortsatt var nomader, bar de med seg arken fra sted til sted. Et provisorisk tabernakel ble lagd overalt hvor de slo leir, et tabernakel som huset arken og dermed ble en bolig for Herren. Guds nærvær var der hvor paktkirken var. Arken var en beholder for Guds kraft.
Selv om dette tabernakelet var flyttbart, ble det oppført etter de samme prinsippene som dagens tempel. Det var en forgård, et Det helligste og til sist et Det aller helligste. Arken var selvsagt plassert i Det aller helligste, utenfor vanlige folks tilgang. Kun ved noen få anledninger ble arken tatt med ut. Det var da kun levittene som kunne bære den, og den var dekket av et teppe så ikke vanlige folk skulle se på den.

For da kunne de dø. Paktkisten hadde vist seg å ha enorme krefter. Den fikk Jerikos murer til å falle. Da den under kong Davids tid skulle fraktes til Jerusalem på en vogn, holdt den på å falle av vognen underveis. En stakkars mann som forsøkte å forhindre det ved å rette på arken, døde momentant der og da siden han ikke var prest.

Så havnet den til sist i tempelet som Salomo bygget i Jerusalem. Herrens nærvær hadde nå fått bolig på et fast sted, for evig og alltid. Selv om Gud var allesteds nærværende, var det her Han var tilgjengelig for mennesket. Dette var stedet hvor Gud satte sitt folk i stevne og kom dem i møte. Herren forholdt seg til folket gjennom en mellommann, en øversteprest som fikk tilgang til hans nærvær én gang i året, på vegne av folket. Forhenget som skilte dette aller helligste fra andre enn øverstepresten, symboliserte også det skille som eksisterte mellom Skaperen og det skapte.
Selv ikke Salomo fikk gå inn i Det aller helligste selv, til tross for at han var byggherren. Han visste at han da ville falle død om.
Tenk at jeg nå får lov til noe som selv ikke var Salomo forunt!
Selv om tempelet ble plyndret og nedbrent av babylonerne, ble det senere gjenreist. Fortsatt bodde Herren her på Moriafjellet. Det samme stedet som Gud stanset Abraham fra å ofre sin sønn, og hvor Jakob drømte om en stige til himmelen.

Men arken var ikke lenger i Det aller helligste. Ingen visste hvor den var. Teofilos hadde hørt mange teorier. Det virket som om enkelte tidligere øversteprester likte å late som om de visste hvor den var, men at de ikke kunne si det. At de tilhørte et hemmelig brorskap av innforståtte som satt på den store hemmeligheten.
Teofilos trodde ikke noe på dem. De bare blæret seg. De var nok like uvitende som alle andre.
Mang en gang hadde han deltatt i samtaler og debatter hvor flere plausible teorier ble presentert. En ting var de fleste enige i: Babylonerne hadde ikke tatt den. For da de senere returnerte alle tempelskattene tilbake til det gjenoppbygde tempelet, var ikke Paktens ark på listen over skatter.
Men hvis ikke babylonerne tok paktskisten og den forsvant i forkant av deres invasjon – hvem hadde tatt den da?
Det ble ikke nevnt med et ord. Skriften ga ingen ledetråder til hvor den kunne ha blitt av.
Merkelig, tenkte Teofilos. Kanskje var det som skjedde forbundet med skam, slik at det ikke ble nevnt av bibelforfatterne?

Det siste Skriften fortalte om arken, var at kong Josjia ba levittene om å frakte arken tilbake til tempelet, etter at tempelet tidligere hadde blitt vanhelliget av hans bestefar Manasse, som gjorde tempelet til et sted for avgudsdyrkelse. Josjia hadde da foretatt reformer og helliget stedet på nytt, slik at arken kunne komme tilbake.
Skriften sa ikke noe om hvem som hadde fjernet arken i første omgang, eller når det skjedde. Den sa heller noe om hvorvidt levittene etterfulgte Josjias ønske og satte den tilbake i tempelet. Det kunne virke som om de ikke gjorde det.

Teofilos visste at Makkabeerbøkene presenterte en teori. Der ble det hevdet at Jeremia fikk en guddommelig åpenbaring hvor han ble befalt å ta arken med til fjellet Nebo – dit Moses gikk for å dø. Der skal Jeremia ha plassert den i en grotte som han så dekket inngangen til.
Dette hørtes tvilsomt ut.

Personlig fant Teofilos det mest troverdig at arken i hemmelighet hadde blitt flyttet ned Nilen og til Elefantineøya under Manasses vanhelligelse av tempelet. Der hadde jødene på stedet bygget sitt eget tempel, et Jahves hus, i protest mot det som var i Jerusalem. I forkant av at også dette tempelet ble rasert, ble det hevdet at jødene på stedet fraktet arken videre nedover Nilen – og derfra skal den ha blitt fraktet midt til det tjukkeste Afrika, til et hemmelig sted i Etopia.
Kanskje ville de aldri få vite den fulle og hele sannhet. Skjønt, hvem visste – kanskje dukket arken opp igjen en dag?
Ikke at den var nødvendig. For Herren kunne fortsatt merkes i Det aller helligste, også etter at arken forsvant.

Da den romerske krigsherren Gnaeus Pompeius Magnus for mange år siden blandet seg inn i en jødisk borgerkrig – en krig som dreide seg om retten til å være øversteprest – hadde han vanhelliget tempelet ved å gå inn i Det aller helligste. At han ikke falt død om, var for Teofilos et mysterium. Der inne hadde han forventet å se store skatter, eller kanskje til og med en statue av den jødiske guden. Han ble skuffet. Etterpå erklærte han: «Det var ingenting der inne. Helligdommen var tom.»

Ingenting, du liksom! Som om Guds eget nærvær ikke er noe!

*

Dyrene ble ofret. Først oksen, på vegne av ham selv og hele presteskapet. Så geita, på vegne av folket. Dyrenes blod ble helt over i det hellige karet han skulle bære med seg inn i Det aller helligste. Ytterligere vask av hender og føtter fulgte.
To andre prester knyttet et tykt, gyllent rep om livet hans. Siden ingen kunne gå inn og hente ham dersom han falt død om der inne, kunne de isteden dra ham ut ved hjelp av repet.

Selv om det skulle bli min død, ønsker jeg å oppleve Herrens nærvær, tenkte Teofilos. Lengselen etter en slik opplevelse overvant angsten mer og mer. Faren hadde hatt en egen glød i øynene da han fortalte om sin egen opplevelse. «Det går ikke an å forklare», hadde han til sist sagt med et drømmende blikk.

Så forsvant alle de andre prestene. Nå var han alene. Resten av prestetjenesten kunne bare utføres av ham.
Først skulle noen oppgaver utføres i Det helligste. Teofilos plasserte brennende kull på røkelsesalteret som var der. Røkelsen symboliserte folkets bønner. Røkelsen sendte sin duft og røyk oppover, mens Teofilos begynte å be de atten bønnene som skulle bes. Flere av dem var hentet fra Salmenes bok.

Han passet på at den første bønnen ble bedt høyt nok til at den kunne høres utenfor. Det var et signal til folket om at de også kunne begynne å be. Selv om han var deres representant innfor Gud, var det viktig at de alle ransaket sine hjerter og ba, også utenfor det hellige områder. Hele Jerusalem var jo et hellig sted, om enn ikke like hellig som disse rommene.
Etter at bønnene var bedt, måtte han ut igjen for på nytt å vaske hender og føtter.

Så gikk han inn igjen. Øyeblikket var kommet. Han kjente sommerfuglene i magen bli flere og flere. Han kikket opp på det digre forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste. Det var tykt som tre knyttnever, og gikk helt opp til taket høyt der oppe. Hvor mye det veide, visste han ikke. Nylig hadde en reparasjon blitt foretatt. Av uforklarlige grunner hadde nemlig forhenget revnet fra øverst til nederst. Reparasjonsarbeidet hadde ikke vært enkelt, fordi de som utførte det hele ikke måtte få noen kroppsdeler på den andre siden av det. Den siste delen av arbeidet hadde Kaifas selv utført på den påfølgende Yom Kippur, siden det måtte gjøres innenfra.

Ingen forstod hva som hadde skjedd. Det var nødt til å skyldes en guddommelig inngripen. Men hva var budskapet? Var Herren sint på grunn av det som hadde skjedd like i forkant, da denne Yeshua hadde veltet bord og brukt et rep for å jage pengevekslerne ut av tempelet?
Ingen visste. Det var like mange meninger om dette blant presteskapet som det var teorier om hvor Paktens ark befant seg.
Teofilos fikk bare håpe at Herren var i godt lynne i dag. Ellers trakk han nå sine siste pust.

Han gikk skjelvende inn. Den syvarmede lysestaken sto på det lille bordet foran ham. Han dyppet fingrene i skålen med blod og sprinklet det framfor seg etter forskriftene.
Men …
Hvor er nærværet jeg har blitt fortalt om?

Det var helt dødt. Teofilos kjente ingenting.

Det var ikke mer gudsnærvær her enn det hadde vært der han tidligere på dagen gjorde sitt fornødne. Med det samme denne tanken kom, ble han fylt av redsel igjen. Hvordan kunne han tenke noe slikt her inne?
Ingen fare. Herren var ikke her. Vel, så var Han i det minste ikke sint.

Det var en uhyre skuffet Teofilos som gjennomførte resten av ritualet. Etter å ha sprinklet blod også i Det helligste og på selve forhenget, skjulte han skuffelsen og tok på seg et smil idet han erklærte for folket at deres synder var tilgitt. Han la hendene på den levende geiten for å symbolisere overføringen av synder, før noen så jagde geita ut i villmarken med hånende tilrop, slik tradisjonen var.

*

Noen dager senere gikk Teofilos rundt på tempelområdet. Da han nærmet seg Salomos søylehall, fikk han øye på dem.
Hvorfor har de ikke blitt forvist fra området ennå?
Teofilos kjente vreden stige på innsiden. Stadig vekk samlet de seg på tempelplassen, disse Yeshua-tilhengerne. Det var nå gått flere år siden deres falske Messias døde, men likevel ble de flere og flere.

Denne Yeshua hadde en gang fortalt en historie mens mange hørte på. Han fortalte om en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Utenfor porten hans lå en fattig mann, med verkende byller og sår. Han lå der i håp om å få noen av restene fra den rikes luksusliv. Som regel fikk han ingenting.
Så døde de begge. I dødsriket havnet de på hver sin side av en en dyp kløft. Den fattige mannen sto sammen med Abraham, jødenes stamfar, og nøt tilværelsen. Den rike mannen befant seg derimot midt i flammer og pine. Han ropte over til Abraham, og ba ham sende den fattige over til ham med vann, om så bare litt. Abraham svarte: «Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, mens min venn her fikk det vonde. Nå er det motsatt. Dessuten er det ikke mulig for noen av oss å komme over til deg.»
«Kan du da være så snill å sende ham til mine fem brødre for å advare dem, slik at ikke de også havner her?»
Men Abraham mente det var nytteløst, siden de allerede ignorerte alt Gud sendte i deres vei.
«Hvis det kommer noen tilbake fra de døde, da vil de omvende seg!» innvendte den rike mannen.
«Nei, om de ignorerte både Moses og profetene, vil de ikke bli overbevist om noen står opp fra de døde heller.»
Da Yeshua fortalte denne historien, hadde mange i mengden humret og kikket over på de skriftlærde. For mange valgte å tolke fortellingen dithen at Kaifas var den rike mannen og at de fem brødrene var hans svigerbrødre – deriblant Teofilos.

På grunn av denne potensielle koblingen hadde selvsagt historien spredd seg som ild i tørt gress. Innimellom hørte Teofilos vitser om ham selv basert på Yeshuas ord. Folk viste mindre respekt for autoritet og hellige menn enn tidligere, og det skremte Teofilos.

Under Yom Kippur hadde noen fra Veien vist den totale mangel på respekt. Ikke mot ham, men mot selve hjertet av helligheten i deres religion. De hadde gått lengre enn selv de verste seloter og Qumran-samfunnet da de forkynte for folk at det ikke lenger var nødvendig å ha en årlig forsoningsdag.
At Yom Kippur ikke lenger hadde noen hensikt. At alle former for ofre fra nå av var å regne for blasfemi.
Tenk å hevde noe slikt på selve tempelplassen – på selve dagen! Slike obskure ideer fikk de jammen ha for seg selv, selv om folk flest forhåpentligvis var fornuftige nok til å avfeie slikt sprøyt som den vranglæren det var.

Lenge hadde Teofilos tenkt å ta en alvorsprat med dem. Selv hadde han tatt til orde for å få dem forvist fra området, men det var delte meninger blant prestene. Ja, noen prester hadde til og med blitt med i Veien-sekten!
Han tok en avgjørelse. I dag var en like god dag å gjøre det på som andre dager. Nå skulle han benytte anledningen og konfrontere dem.

Med raske skritt gikk han i retning av de rundt femti personene som var samlet. Han visste at det var Veien-folk, både fordi han gjenkjente flere av dem og fordi de i det siste hadde begynt å samle seg på akkurat dette stedet.
En i mengden fikk øye på ham da han nærmet seg, og løftet hånden til hilsen.
«Vær hilset, ærede Teofilos! Ønsker du å …»
Teofilos hadde nok av aggressive replikker på tunga som skulle forklare denne noksagten nøyaktig hva han ønsket.
«Dere skal umiddelbart – » Noe mer rakk han ikke å si.

Hva er det som … ?

«Jeg har fått nok av – » Han klarte ikke fullføre setningen denne gangen heller. Nå var han helt inntil dem, og han kjente noe.
Kan det være?

Nei! Det kunne det ikke!

Men hva skulle det ellers være?
Teofilos ble helt satt ut. Han bråsnudde og løp sin vei.
Kort tid etter satt Teofilos inntil et tre nedenfor Oljeberget og gråt og gråt.

*

Samme natt fikk han avtalt et hemmelig møte.
Det var fullmåne da han ankom Getsemanehagen. Den andre var allerede ankommet og satt på en stor sten og ventet på ham.
Det var ingen andre der enn dem.
«Hei, Teofilos».
«Hei, Nikodemus.»
«Og hva skyldes denne æren?»
«Jeg er nødt til å prate med deg.»
Nikodemus var en av de rådsherrene og fariseerne som hadde blitt med i Veien-sekten. Han hadde frasagt seg sine tidligere roller.
«Hvis fariseerne har gjort noe dumt igjen, så husk at jeg ikke lenger er talsmann for dem», smilte Nikodemus. Han visste at Teofilos var sadukeer, og det var ikke rent sjelden det oppsto konflikter mellom de to grupperingene av skriftlærde.
Teofilos gikk rett på sak. «Jeg må snakke med deg om Yeshua.»
Nikodemus nikket. «Det ante meg. Og det var derfor jeg foreslo å møtes akkurat her», sa han stille. «Stedet er ikke tilfeldig valgt.»
«Neivel?»
Teofilos kikket forundret på ham.
«En gang i tiden var jeg som deg. Nysgjerrig, søkende, men ikke klar for å vise det i all offentlighet.» Nikodemus var med ett inntatt av minner, og sukket smilende. «Jeg ba om en prat med ham, på et hemmelig sted, midt på natten. Vi møttes akkurat her, Yeshua og jeg.»
Han tok Teofilos i armen. «Kom, la oss gå litt rundt i hagen», foreslo han.
Det var mørkt, men fullmånen ga nok lys til at de så hvor de satte foten.
«På den tiden var jeg fortsatt fariseer, som du vet», fortsatte Nikodemus. «Likevel ble jeg vennlig mottatt av mannen som uka før hadde refset slike som oss med harde ord. Jeg hadde fått en overbevisning om at Yeshua var en rabbi sendt av Gud, på grunn de tegnene han gjorde. Men jeg satt fortsatt så fast i min gamle tankegang at jeg ikke forstod konseptene hans.»

Teofilos fikk gjengitt hele historien og ordene Yeshua hadde sagt til ham.
«Jeg må innrømme at jeg heller ikke forstår dem», medga Teofilos. «Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd …», siterte han ettertenksomt, før han så trakk på skuldrene.
«Hele min religion var knyttet til fysiske ritualer og fysiske steder», forklarte Nikodemus. «Selv om jeg tok avstand fra romerske og greske gudestatuer og trodde på en usynlig Gud, dyrket jeg ham egentlig ikke så annerledes enn de jeg så ned på. For Yeshua spilte det ytre liten rolle dersom det ikke var i samsvar med det indre. Derfor kunne han vise en fattig spedalsk like mye respekt som en høyt utdannet skriftlærd. Han lo av at vi var så opptatt av å holde ting rent i det ytre, at vi var omhyggelige med vasken av hellige kopper og kar, mens vi var mindre opptatt av å holde det rent i hjertet.»

Nikodemus humret, inntatt av minner. «Han sa rett ut at tempelet kommer å forsvinne om ikke altfor lenge, og at det slett ikke var noen grunn til å sørge over akkurat det, siden alle templer har utspilt sin rolle.»
Teofilos reagert instinktivt med sinne – han var lei av folk som snakket ned Guds hus. Men han tok seg i det; var jo klar over disse holdningene allerede før han ba om en samtale, så de burde jo ikke komme som noe sjokk.

Nikodemus ga den andre tid til å summe seg, før han frimodig fortsatte: «Nå er det vi mennesker som kan bli templer, min venn. Yeshuas ånd tar bolig i alle som tror, slik at de alle er steiner i det tempelet vi utgjør til sammen.»
«Dette blir kryptisk for meg.»
«Men profetene har hintet om dette hele veien, at det gamle systemet ville komme til en ende … ‘Hva skal jeg med alle disse slaktofrene deres? sier Herren. Jeg er mett på brennoffer av værer og på fett av gjøkalver. Blod av okser og bukker og lam har jeg ikke lyst på. Når dere kommer for å vise dere for mitt ansikt, hvem krever da slikt av dere? Dere tråkker ned forgårdene mine. Kom ikke lenger med unyttige gaver! Jeg avskyr offerrøyken.’ Nå er det ikke lenger behov for slike ting. Likevel fortsetter alt som før.»
«Jeg skal innrømme at jeg følte det omtrent slik i Det aller helligste for noen dager siden.» Ordene var sagt før han rakk å tenke seg om. «Nå er jeg mer ærlig enn jeg hadde tenkt, Nikodemus. Men jeg stoler på at du lar dette bli mellom oss.»
«Du har mitt ord.»
«Grunnen til at jeg ønsket dette møtet, var at det jeg savnet i Det aller helligste, opplevde jeg blant dine venner i dag.»
Så la Teofilos ut om gudsnærværet han hadde kjent ved Salomos søylehall tidligere på dagen.
«Hvorfor flyktet du?» undret Nikodemus.
«Jeg tror ikke jeg er klar for å bli en av dere riktig ennå.»
Nikodemus nikket. «Du må regne ut hva det vil koste av personlig anseelse, slik jeg en gang i tiden måtte gjøre. Om du så er villig til å betale prisen – og jeg kan love at det er verdt det – så vit at du alltid vil være velkommen iblant oss.»
Teofilos smilte. «Vi får se, min venn. Vi får se. Født på ny, altså. Det er det du mener gjelder nå.»
«Ja. Bli født av vann og Ånd.»
«Vann, ja. Da er renselsbad fortsatt påkrevd, med andre ord. Da oppfyller jeg i hvert fall ett av kravene.»
«Å, min venn, du er som jeg var! Bortsett fra at jeg var enda verre, for jeg spurte Yeshua om det var mulig for noen å komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang! Det var problemet med meg som fariseer: Jeg tolket alltid billedspråk helt konkret, mens jeg tolket det konkrete som billedspråk!» Han lo. «Yeshua brukte hele tiden vann som bilde på sin Ånd. Han sa til og med at de som tror på ham, skal få elver av levende vann strømmende fra sitt indre. Da blir ikke gudsnærværet noe du håper på en gang i året, men noe du bærer med deg hele tiden. Her snakker vi om noe mer enn renselsesbad eller dåp!»
«Du har gitt meg mye å tenke på. »
«Vår venn Kaifas hyklet i sin tid. Han merket at kraften var borte fra Det aller helligste etter Yeshuas død og oppstandelse. Før den tid hadde han merket den der inne hvert år. Han gjorde en utmerket skuespillerjobb da han fortsatte som før. Jeg ber deg, venn – ikke bli en hykler.»
«Apropos Yeshuas død – du var med å gjøre liket klart for begravelsen, sammen med Josef fra Arimatea?»
«Stemmer.»

Teofilos så rett inn i øynene på Nikodemus. «Svar meg på en ting: Er du helt, helt sikker på at han virkelig var død på det tidspunktet?»
«Det forsikrer jeg deg om. Han var virkelig død. Var!»
Nikodemus la hånden på skulderen hans og gjentok: «Kaifas hyklet. Har du tenkt å gjøre det samme i årene som kommer?»

*

Hvis du får noe ut av denne bloggen – kunne du tenke deg å donere et fast månedlig beløp, om så bare en tier? Bli patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?