Bak forhenget (I)

Follow

Det som følger er fra Veien 2, som du kan kjøpe som e-bok HER. Eller så kan du bli patron og få fri tilgang til ALLE mine e-bøker, i tillegg til passordet som åpner alle lukkede innlegg i bloggen.

Yom Kippur, år 37

SÅ VAR DEN STORE dagen kommet. Årets helligste dag.
Teofilos ben Annas kjente at han var skjelven i knærne. Han måtte ikke vise det for mengden som spent fulgte hans bevegelser ved portene til tempelets forgård.

I dag kunne han takke sine aner for privilegiet han hadde. Han var nå den tredje i rekken av fem søsken som fikk dette ærefulle oppdraget. Hans far Annas hadde også vært øversteprest og var dessuten svigerfaren til Josef Kaifas. Da Pontius Pilatus ble erstattet, ønsket den nye prefekten å erstatte Kaifas også. Oppgaven hadde da tilfalt Teofilos’ bror Jonatan, som på grunn av sykdom kun hadde vært øversteprest et år.

Nå var det Teofilos’ tur.

På sett og vis føltes det feil at den romerske øvrigheten skulle bestemme hvem som var øversteprest. Dette hadde de ikke noe med! Dette angikk Gud og hans utvalgte folk, jødene – ingen andre.

Samtidig var jo de eldgamle slektslinjene for lengst brutt, så at det ble påbegynt nye rekker da Judea ble en romersk provins, fikk så være. De romerske prefektene hadde siden respektert ønsket om å holde det mest mulig innen familiene. I praksis godkjente de bare avgjørelser tatt av andre, og blandet seg sånn sett ikke for mye inn i det hele. Teofilos likte å tenke at hans oppgave var gitt ham av Gud selv, ikke av prefekten Marcellus.

Selv om han var klar over at familien hadde betalt romerne rause summer for å få disse posisjonene.

Enkelte seloter, samt et sekterisk samfunn med tilholdssted ved Qumran, mente at det ekte presteskapet var borte, at hans tjeneste ikke lenger var gyldig. Ja, denne sekten mente sågar at selve tempelet hadde mistet sin funksjon. Det samme gjorde de som gikk under betegnelsen Veien.

Og slike kalte seg jøder! Teofilos fnyste sint bare av tanken på dem.

Allerede tidlig på dagen var de nødvendige forberedelser blitt gjort. Alt var nå klart. Klærne hans var langt enklere enn vanlig. Til hverdags var han vant til å gå i flotte klær, da storfamilien var meget rik og tilhørte eliten i samfunnet. Som øversteprest hadde han også vanligvis en prestelig drakt bestående av åtte deler, som skilte ham fra andre prester.
Men ikke nå. Nå bar han den samme drakten som de andre, som et symbol på ydmykhet.

Gjennom hele dagen hadde han gjentatt den rituelle vasken av armer og føtter. Nå tok han enda en vask. Han ba også stille bønner for seg selv. Det var livsfarlig å gå inn i Det aller helligste uten et rent hjerte. Han ransaket seg selv og sine motiver; visste at mange øversteprester gjennom århundrene hadde dødd der inne, fordi de ikke tok forberedelsene alvorlig nok.

I flere dager hadde han forsøkt å hellige seg og rense seg. Han hadde tatt enhver syndig tanke til fange, bedt sent og tidlig, sunget lovsanger til Herren.
Nå følte han seg egentlig klar.

Han var nå Israels helligste mann på det helligste stedet på den helligste dagen.

Kun en gang i året, på denne dagen, fikk én person, nemlig øverstepresten, lov til å gå inn i Det aller helligste for å be Gud om tilgivelse på vegne av folket som ventet i spenning utenfor.
Vil Gud tilgi våre synder? Eller vil hans vrede slå meg død i bakken?

Han hadde ikke snakket så mye med Jonatan om det, det var et emne broren av en eller annen grunn ønsket å unngå. Men hans andre bror Eleasar, som var øversteprest for mange år siden, samt faren, hadde fortalt ham om det han nå hadde i vente.
Inne i Det aller helligste ville han få merke et helt spesielt gudsnærvær, ulikt alt han hadde kjent tidligere.
Der inne var Guds egen ånd.
Teofilos både gledet og gruet seg.

Alltid hadde Gud søkt en bolig blant sitt folk. En gang i tiden var Guds konkrete nærvær i Paktens ark, den store kisten av akasietre som var dekket av gull og som inneholdt lovtavlene Moses ble gitt på fjellet, staven han brukte til å dele havet med, i tillegg til Arons stav, samt en bolle med manna, den hellige maten Gud hadde gitt dem fra himmelen mens de vandret i ørkenen.

Da jødefolket fortsatt var nomader, bar de med seg arken fra sted til sted. Et provisorisk tabernakel ble lagd overalt hvor de slo leir, et tabernakel som huset arken og dermed ble en bolig for Herren.
Guds nærvær var der hvor paktkisten var. Arken var en beholder for Guds kraft.

Selv om dette tabernakelet var flyttbart, ble det oppført etter de samme prinsippene som dagens tempel. Det var en forgård, et Det helligste og til sist et Det aller helligste. Arken var selvsagt plassert i Det aller helligste, utenfor vanlige folks tilgang. Kun ved noen få anledninger ble arken tatt med ut. Det var da kun levittene som kunne bære den, og den var dekket av et teppe så ikke vanlige folk skulle se på den.
For da kunne de dø. Paktkisten hadde vist seg å ha enorme krefter. Den fikk Jerikos murer til å falle. Da den under kong Davids tid skulle fraktes til Jerusalem på en vogn, holdt den på å falle av vognen underveis. En stakkars mann som forsøkte å forhindre det ved å rette på arken, døde momentant der og da siden han ikke var prest.

Så havnet den til sist i tempelet som Salomo bygget i Jerusalem. Herrens nærvær hadde nå fått bolig på et fast sted, for evig og alltid. Selv om Gud var allesteds nærværende, var det her Han var tilgjengelig for mennesket. Dette var stedet hvor Gud satte sitt folk i stevne og kom dem i møte. Herren forholdt seg til folket gjennom en mellommann, en øversteprest som fikk tilgang til hans nærvær én gang i året, på vegne av folket. Forhenget som skilte dette aller helligste fra andre enn øverstepresten, symboliserte også det skille som eksisterte mellom Skaperen og det skapte.

Selv ikke Salomo fikk gå inn i Det aller helligste selv, til tross for at han var byggherren. Han visste at han da ville falle død om.
Tenk at jeg nå får lov til noe som selv ikke var Salomo forunt!

Selv om tempelet ble plyndret og nedbrent av babylonerne, ble det senere gjenreist. Fortsatt bodde Herren her på Moriafjellet. Det samme stedet som Gud stanset Abraham fra å ofre sin sønn, og hvor Jakob drømte om en stige til himmelen.

Men arken var ikke lenger i Det aller helligste. Ingen visste hvor den var. Teofilos hadde hørt mange teorier. Det virket som om enkelte tidligere øversteprester likte å late som om de visste hvor den var, men at de ikke kunne si det. At de tilhørte et hemmelig brorskap av innforståtte som satt på den store hemmeligheten.

Teofilos trodde ikke noe på dem. De bare blæret seg. De var nok like uvitende som alle andre.
Mang en gang hadde han deltatt i samtaler og debatter hvor flere plausible teorier ble presentert. En ting var de fleste enige i: Babylonerne hadde ikke tatt den. For da de senere returnerte alle tempelskattene tilbake til det gjenoppbygde tempelet, var ikke Paktens ark på listen over skatter.

Men hvis ikke babylonerne tok paktskisten og den forsvant i forkant av deres invasjon – hvem hadde tatt den da?
Det ble ikke nevnt med et ord. Skriften ga ingen ledetråder til hvor den kunne ha blitt av.
Merkelig, tenkte Teofilos. Kanskje var det som skjedde forbundet med skam, slik at det ikke ble nevnt av bibelforfatterne?

Det siste Skriften fortalte om arken, var at kong Josjia ba levittene om å frakte arken tilbake til tempelet, etter at tempelet tidligere hadde blitt vanhelliget av hans bestefar Manasse, som gjorde tempelet til et sted for avgudsdyrkelse. Josjia hadde da foretatt reformer og helliget stedet på nytt, slik at arken kunne komme tilbake.
Skriften sa ikke noe om hvem som hadde fjernet arken i første omgang, eller når det skjedde. Den sa heller noe om hvorvidt levittene etterfulgte Josjias ønske og satte den tilbake i tempelet. Det kunne virke som om de ikke gjorde det.

Teofilos visste at Makkabeerbøkene presenterte en teori. Der ble det hevdet at Jeremia fikk en guddommelig åpenbaring hvor han ble befalt å ta arken med til fjellet Nebo – dit Moses gikk for å dø. Der skal Jeremia ha plassert den i en grotte som han så dekket inngangen til.

Dette hørtes tvilsomt ut.

Personlig fant Teofilos det mest troverdig at arken i hemmelighet hadde blitt flyttet ned Nilen og til Elefantineøya under Manasses vanhelligelse av tempelet. Der hadde jødene på stedet bygget sitt eget tempel, et Jahves hus, i protest mot det som var i Jerusalem. I forkant av at også dette tempelet ble rasert, ble det hevdet at jødene på stedet fraktet arken videre nedover Nilen – og derfra skal den ha blitt fraktet midt til det tjukkeste Afrika, til et hemmelig sted i Etopia.

Kanskje ville de aldri få vite den fulle og hele sannhet. Skjønt, hvem visste – kanskje dukket arken opp igjen en dag?
Ikke at den var nødvendig. For Herren kunne fortsatt merkes i Det aller helligste, også etter at arken forsvant.

Da den romerske krigsherren Gnaeus Pompeius Magnus for mange år siden blandet seg inn i en jødisk borgerkrig – en krig som dreide seg om retten til å være øversteprest – hadde han vanhelliget tempelet ved å gå inn i Det aller helligste. At han ikke falt død om, var for Teofilos et mysterium. Der inne hadde han forventet å se store skatter, eller kanskje til og med en statue av den jødiske guden. Han ble skuffet. Etterpå erklærte han: «Det var ingenting der inne. Helligdommen var tom.»
Ingenting, du liksom! Som om Guds eget nærvær ikke er noe!

*

Dyrene ble ofret. Først oksen, på vegne av ham selv og hele presteskapet. Så geita, på vegne av folket. Dyrenes blod ble helt over i det hellige karet han skulle bære med seg inn i Det aller helligste. Ytterligere vask av hender og føtter fulgte.

To andre prester knyttet et tykt, gyllent rep om livet hans. Siden ingen kunne gå inn og hente ham dersom han falt død om der inne, kunne de isteden dra ham ut ved hjelp av repet.
Selv om det skulle bli min død, ønsker jeg å oppleve Herrens nærvær, tenkte Teofilos. Lengselen etter en slik opplevelse overvant angsten mer og mer. Faren hadde hatt en egen glød i øynene da han fortalte om sin egen opplevelse. «Det går ikke an å forklare», hadde han til sist sagt med et drømmende blikk.

Så forsvant alle de andre prestene. Nå var han alene. Resten av prestetjenesten kunne bare utføres av ham.

Først skulle noen oppgaver utføres i Det helligste. Teofilos plasserte brennende kull på røkelsesalteret som var der. Røkelsen symboliserte folkets bønner. Røkelsen sendte sin duft og røyk oppover, mens Teofilos begynte å be de atten bønnene som skulle bes. Flere av dem var hentet fra Salmenes bok.

Han passet på at den første bønnen ble bedt høyt nok til at den kunne høres utenfor. Det var et signal til folket om at de også kunne begynne å be. Selv om han var deres representant innfor Gud, var det viktig at de alle ransaket sine hjerter og ba, også utenfor det hellige området. Hele Jerusalem var jo et hellig sted, om enn ikke like hellig som disse rommene.

Etter at bønnene var bedt, måtte han ut igjen for på nytt å vaske hender og føtter.

Så gikk han inn igjen. Øyeblikket var kommet.

Han kjente sommerfuglene i magen bli flere og flere. Han kikket opp på det digre forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste. Det var tykt som tre knyttnever, og gikk helt opp til taket høyt der oppe. Hvor mye det veide, visste han ikke. Nylig hadde en reparasjon blitt foretatt. Av uforklarlige grunner hadde nemlig forhenget revnet fra øverst til nederst. Reparasjonsarbeidet hadde ikke vært enkelt, fordi de som utførte det hele ikke måtte få noen kroppsdeler på den andre siden av det. Den siste delen av arbeidet hadde Kaifas selv utført på den påfølgende Yom Kippur, siden det måtte gjøres innenfra.

Ingen forstod hva som hadde skjedd. Det var nødt til å skyldes en guddommelig inngripen. Men hva var budskapet? Var Herren sint på grunn av det som hadde skjedd like i forkant, da denne Yeshua hadde veltet bord og brukt et rep for å jage pengevekslerne ut av tempelet?

Ingen visste. Det var like mange meninger om dette blant presteskapet som det var teorier om hvor Paktens ark befant seg.
Teofilos fikk bare håpe at Herren var i godt lynne i dag. Ellers trakk han nå sine siste pust.

Han gikk skjelvende inn. Den syvarmede lysestaken sto på det lille bordet foran ham. Han dyppet fingrene i skålen med blod og sprinklet det framfor seg etter forskriftene.
Men …
Hvor er nærværet jeg har blitt fortalt om?

Det var helt dødt. Teofilos kjente ingenting.
Det var ikke mer gudsnærvær her enn det hadde vært der han tidligere på dagen gjorde sitt fornødne. Med det samme denne tanken kom, ble han fylt av redsel igjen. Hvordan kunne han tenke noe slikt her inne?

Ingen fare. Herren var ikke her. Vel, så var Han i det minste ikke sint.

Det var en uhyre skuffet Teofilos som gjennomførte resten av ritualet. Etter å ha sprinklet blod også i Det helligste og på selve forhenget, skjulte han skuffelsen og tok på seg et smil idet han erklærte for folket at deres synder var tilgitt. Han la hendene på den levende geiten for å symbolisere overføringen av synder, før noen så jagde geita ut i villmarken med hånende tilrop, slik tradisjonen var.

Fortsettelsen følger på påskeaften.

Follow