Dagen har gjort Terje Hegertun til sin store hakkekylling så langt i 2023. Antallet kronikker og leserinnlegg som har fått plass, er rimelig overveldende.

Den milde professoren har til og med blitt kalt “farlig”. Dette fordi han har appell i konservative miljøer – du vet, slike som helst vil beskyttes med åndelig glavaisolasjon mot alle nye tanker. Pinsevennen Terje er “en av oss”, og ikke en av de standard liberalteologene som ingen av oss hører på likevel.

Og hva er så Hegertuns store synd? At han ikke lenger er like skråsikker på betydningen av enkelte bibelvers om homofili, etter å ha studert dem inngående over lengre tid.

Det har altså ført til usedvanlig sterk ordbruk fra enkelte. Deriblant Dagen-redaktøren. Pinsehøvding Øystein Gjerme måtte gå ut og be avisen “besinne seg” og avstå fra sine “gjentatte angrep på enkeltpersoner”.
For: “Det er uenighet om hans siste bok, men det håndterer vi på en broderlig og ryddig måte.”

Slikt kan man ikke si til konservative når de først har fått blod på tann. Ånei, du! Enkelte pastorer blir stilt til veggs med spørsmålet: “Vil DIN menighet kunne bruke Hegertun som forkynner?” For bare det å slippe mannen løs på plattformen, for å undervise om f.eks. Den hellige ånd, kan visst forderve de svake, rettroende sjelene. De som er så skråsikre at de aldri kan utsettes for noe som ikke er like skråsikkert, siden hele deres verdensbilde da står i fare for å rakne.

En debattant skriver at menigheten “må holdes ren og fri fra vranglære” (før vedkommende så dundrer i vei med klassisk loviskhet, den mest kjente av alle vranglærer) … En annen hinter om at vi ikke engang skal “ha brødrefellesskap” med Hegertun (les: ikke invitere ham til bordet, rett og slett).

Tillat meg noen tanker i denne forbindelse, delvis hentet fra “Og det MENER jeg!” …

*

I utgangspunktet skulle man tro at svært bastante mennesker var mest provoserende for andre. Men i enkelte kristne kretser er det motsatt: Du blir uglesett om du ikke er bastant.
Folk blir sure hvis du ikke er 100 % overbevist i visse spørsmål – spørsmål som mildt sagt er perifere i forhold til Bibelens kjernebudskap.

Enkelte er helt avhengige av å plassere folk på grunnlag av deres meninger. Det virker som om de tror at man kommer inn i Guds rike ved å MENE de rette tingene.

Selv om vi har blitt kvitt mye av gjerningsreligionen i Kristi kropp, har vi ofte endt opp med en meningsreligion.

W.T. Cavanaugh har en morsom fortelling:

Jeg var nylig ute og gikk en tur, og jeg møtte på en fortvilet mann som var i ferd med å hoppe ut fra en bro. Jeg sa: “Vent, ikke gjør det! Det er så mye å leve for! Tror du på Gud?”
Han sa: “Ja!”
Jeg fortsatte: “Jeg også! Er du kristen eller jøde?”
Han svarte: “Jeg er kristen!”
Jeg: “Jeg også! Er du protestant eller katolikk?”
Han: “Protestant!”
Jeg: “Jeg også! Hva slags protestant?”
Han: “Baptist.”
Jeg: “Jeg også! Er du en “northern baptist” eller en “southern baptist”?
Han: “Northern baptist.”
Jeg: “Jeg også! Er du en liberal northern baptist eller konservativ northern baptist?”
Han: “Konservativ.”
Jeg: “Wow, jeg også!!! Northern baptist av Great Lakes-området eller northern baptist av New England-området?”
Han: “Northern baptist av Great Lakes-området.”
Jeg: “JEG OGSÅ! Northern baptist av Great Lakes-området av konsilet i 1879, eller northern baptist av Great Lakes-området av konsilet i 1912?”
Han: “Northern bapist av Great Lakes-området av konsilet i 1912.”
Og jeg sa: “DØ, DIN KJETTER!!!” – og dyttet ham utfor broen.

🙂

Ofte, når man får spørsmålet “Hva mener du om blablabla?”, merker man på selve tonen at den andre egentlig ikke er interessert i meningene dine utover det at hen ønsker å plassere deg i en bås.
Til tider kan det virke som om motivet er at de ønsker å vite hvordan de kan baksnakke deg på neste kirkekaffe.

Som blogger har jeg gjennom årene fått mange svært personlige spørsmål fra vilt fremmede, som føler seg berettiget til å spørre meg ut om alt mellom himmel og jord, bare fordi jeg deler deres tro. Og som sagt, man kjenner lusa på gangen; disse folka spør ikke av oppriktig nysgjerrighet, men fordi de ønsker å arrestere deg på noe.

Slike har jeg pleid å svare på følgende måte: “Siden jeg baserer meg på Guds nåde, har jeg ikke noe å skjule eller noen image å ivareta. Jeg forteller deg gjerne ABSOLUTT ALT om mitt liv, hver eneste detalj du vil vite. Men jeg gjør det bare på puben – og du spanderer!”

Da hører jeg som regel aldri mer fra dem. 🙂

Selv var jeg heldig den gangen jeg var en såkalt omreisende evangelist på fulltid på 1990-tallet. Fordi jeg var såpass “ute” i forhold til det meste av etablert virksomhet, behøvde ikke menigheter å frykte at de ble tatt til inntekt for noe ved å invitere meg. Siden jeg ikke representerte en bestemt bås, var jeg ingen trussel, og ble derfor ironisk nok omfavnet av alle båsene.
Jeg fikk gleden av å holde seminarer både hos pinsevenner, lutheranere, baptister, Frelsesarmeen, metodister, trosmenigheter +++, nettopp fordi jeg ikke representerte noen av dem.

Men i økende grad har man i senere år merket en litt krampaktig nysgjerrighet på meninger. Til tross for økt fokus på såkalt økumenikk, har rausheten samtidig blitt mindre. Folk vil vite hvor de har deg, om du passer inn i deres rammer. Selv om du skulle holde en preken de synes er fin og bra, vil de samtidig vite hvor de har deg i helt andre ting.

Det finnes en form for “korrekthet” som livet har lært meg å avsky med hvert fiber i min kropp. Denne korrektheten finnes i absolutt alle miljøer, og sitter dypt i vår sjel allerede fra tidlig alder av.
Og jeg tror vi alle gjør lurt i å bekjempe den aktivt.

Vi så korrektheten da Norsk Luthersk Misjonssamband avlyste en konsert med Solveig Slettahjell fordi hun hadde et annerledes syn enn NLM når det gjaldt homofili.
Om hun skulle hatt undervisningsopplegg om seksualitet, kunne man – sett med NLMs teologiske briller – forstått angsten.
Men hun skulle bare synge salmer.

Det var nøyaktig samme “ånd” av korrekthet som gjorde seg gjeldende, bare i stikk motsatt leir, da en prest like etter ble erklært uønsket som foredragsholder i en menighet fordi han hadde et konservativt syn på ekteskapet.
Skulle han snakke om ekteskap? Nei, foredraget skulle handle om miljøvern i bibelsk perspektiv …

Som menighetsleder har man selvsagt et ansvar for å ikke slippe til rovmennesker, farlige lærere eller bedragere. Men man skal være bra fanatisk for å anse Hegertun som noen av disse tingene. Når Det nye testamentet advarer mot å tillate “vranglærere”, er det viktig å ha som utgangspunkt at ingen av oss er 100 % enige på absolutt alle punkter. Det viktige må jo være ståstedet i det emnet man er invitert til å formidle noe om.
Et menneske jeg er dypt uenig med på ett område, kan gi meg noe nyttig på helt andre områder. Selv om jeg regelrett avskyr den romerske-katolske sakramentslæren og hierarkiet den baserer seg på, betyr ikke det at ikke en åndsfylt katolsk prest kan servere meg god bibelundervisning om andre ting.

Det er noe regelrett feigt over deler av vår moderne “bibeltroskap”. Som Sigurd Grindheim nylig skrev i Norge Idag:

“Når en leser om bibeltroskap i dag, får en gjerne inntrykk av at det handler om å fastholde at abort og homofili er synd. Blant dem som står for slik bibeltroskap er det nok et mindretall som har vært i en situasjon der de har tenkt at det muligens var nødvendig å abortere sitt eget foster. De fleste av dem er heller ikke homofile. For de fleste vil da bibeltroskap dreie seg om å fordømme andre mennesker. Det kan neppe sies å være et sentralt anliggende i Bibelen.”

Sånn grunnleggende har jeg som troende tre ting å forholde meg til, ut ifra Bibelen:

1. Alt jeg ikke forstår. (I denne boksen havner mye!)

2. Alt Gud har sagt han skal ta seg av og som ikke er min business. (Som f.eks. å dømme andre.)

3. Alt Gud har gitt MEG beskjed om å gjøre. (Som f.eks. å elske andre betingelsesløst og hjelpe fattige.)

Nesten alle kristendebatter handler om 1 og 2. Folk er opphengt i alt annet enn kjernen av det EVANGELIET Jesus kom med!

Det er så mye fokus på ting som er uviktige i det store bildet. Så mye meningssensur på områder som ikke angår kjernen. Om man går igjennom problemstillingene som kristenpressen serverer i løpet av en uke, enten det er Dagen, Vårt Land, Norge Idag … gjenspeiler disse debattene GUDS HJERTESAKER, hans PRIORITERINGER?

Hva om alle vi troende – for ett års tid sånn til å begynne med – UTELUKKENDE fokuserte på det som faktisk er vårt ansvar, det Gud har bedt oss gjøre?

*

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Ekstra takknemlig for slikt i disse dager. Tusen takk!

Ellers er du veldig velkommen til å bli en patron av yours truly.