Ånd, sjel og kropp

“Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet …”
(1 Tess 5,23)

«For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd …»
(Heb 4,12)

Det er få antropologiske/teologiske konsepter jeg har fått så mye utbytte av, som tanken om at vi er ånd, sjel og kropp. Å inndele mennesket på denne måten, har spart meg for uendelig mye hodebry, ikke minst teologisk hodebry.

At mennesket kun er materie, henger ikke på greip for meg. Men også den tradisjonelle inndelingen med to bestanddeler – kropp og sjel – byr på mange problemer. Først når den tredje dimensjonen – ånd – får plass i bildet, løses mange floker.

En gang i tiden, i den såkalte “trosbevegelsen” som herjet en del norske menigheter på 1980- og 90-tallet, ble konseptet misbrukt. Ånden ble gitt så mye større betydning enn de to andre, og skulle alltid ha forrang. Ånden var nærmest noe du skulle undertrykke sjelen og kroppen med. Et omdiskutert utsagn av en viss Kenneth E. Hagin hevdet at “vi er en ånd, har en sjel og bor i en kropp”.
Det var en spissformulering som ga feil fokus.

Samtidig tror jeg en slik tanke har mer for seg enn det enkelte hevder. Skal man kalle slikt for “gnostisisme”, slik noen gjør, må man i så fall være konsekvent nok til å kalle en god del Paulus-utsagn for gnostisisme også. For eksempel utsagn om at vårt indre menneske fornyes hver dag mens vårt ytre menneske går til grunne, og mange lignende ting.

Historisk sett har Den romersk-katolske kirke stemplet svært mange frikirkelige som gnostikere. For meg virker det som om svært mye blir «gnostisk» om man ser ting med katolisismens magisk-sakramentale briller. Vi har også de siste ti årene sett flere eksempler på det, at så fort noen konverterer til katolisismen, blir de hyppige brukere av stemplet «gnostisisme» i møte med deler av det frikirkelige landskapet.

For min del finner jeg faktisk et langt større slektskap mellom gnostisismen og en sakramental forståelse av verden (hvor alt det fysiske har en dypere og åndelig mening). Begge har en mystisk tankegang rundt materie – selv om de befinner seg i hver sin ytterkant.

Tanken om at vi er både ånd, sjel og kropp er en nytestamentlig, og ikke gnostisk, tanke. Det som skiller sånne som meg fra gnostisismen, er at jeg ikke anser sjel og kropp som uvesentlige eller ugudelige, eller som motstandere av vårt «egentlig selv», selv om primærkontakten med Gud er på et dypere plan, og selv om jeg ikke først og fremst har min identitet i kropp eller utseende eller smaksløker eller musikksmak eller dagshumør.

Denne uka tenkte jeg å gå litt i dybden på mine tanker rundt dette. Men det blir lukkede innlegg, lesbare for patroner.
Blir du en patron, får du i løpet av et døgn tilsendt passordet som åpner alle lukkede innlegg i denne bloggen.

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

One thought on “Ånd, sjel og kropp

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?