Alkohol i menigheten

Kristenpressens vårtegn kom jammen tidlig i år.

Nå som Dagbladet ikke har hatt flåtten på forsiden på to år, og VG har sviktet sin faste juletradisjon med artister som boikotter Frelsesarmeen, kanskje fordi begge tabloidene innså at det hele begynte å bli litt flaut, er det fint at kristenpressen aldri fornekter seg selv når det kommer til tradisjoner!

Hver eneste vår kommer oppslagene om kristnes forhold til alkohol. Selv om de altså kom vel tidlig i år.

Tonen er som vanlig ikke til å ta feil av. Det underliggende budskapet er at kristne som nyter alkohol enten ikke “lever helhjertet for Jesus” eller ikke “tar hensyn til sine svake trossøsken”.

Får være trofast mot tradisjoner, jeg også. Noko for noko. Legger atter en gang ut det lange innlegget jeg skrev i forbindelse med en tidligere alkohol-runde.

*

I forbindelse med Evangeliesenterets 30-årsjubileum (gratulerer, forresten!) har det vært mange skriverier om det som anses som en trist utvikling i menigheters forhold til alkohol. Evangeliesenteret-leder Trond Eriksen sier til Vårt Land at han rett og slett ikke finner alkoholfrie menigheter lenger, siden “alkoholbruk de siste årene er blitt mer og mer vanlig, også blant kristne og i menigheter der avhold tidligere var selvsagt”. Ikke minst gjelder dette i pinsebevegelsen, som Evangeliesenteret er knyttet til.

Nå vet jo enkelte av dere at undertegnede er en ølhund, etter at en artikkel jeg skrev for Vårt Land for en del år siden førte til flere helsider i det som den gang het Magazinet. Men la meg likevel, med fare for å fremstå forutsigbar, tilby mine to små amerikanske mynter nok en gang.

Først av alt: Noen synes kanskje det er vanskelig å svelge at jeg ikke praktiserer totalavhold, siden jeg en gang i tiden hadde det man vel må kunne kalle rusproblemer. Men for meg er den perioden på begynnelsen av 1990-tallet nå som et fjernt minne, og de problemene som den gang utløste daglig rusmisbruk gjennom en 3-årsperiode, er forlengst løst. Og nå har jeg i snart 25 år – bank i bordet! – klart å nyte alkohol uten at den har tatt over styringen av livet mitt på nytt. Jeg er derfor en av de heldige som har fått oppleve vesensforskjellen på det å nyte øl/vin og det å ha et faktisk rusproblem.

Men den vesensforskjellen vil enkelte religiøse ikke ta inn over seg. De ser ikke andre alternativer enn rennesteinen eller totalavholdet.

Personlig tror jeg dette enten/eller-bildet faktisk er med på å føre mange ut i rusproblemer. Jeg har sett det skje på nytt og på nytt og på nytt i kristne sammenhenger. Det er heller ingen hemmelighet at ikke rent få av klientene på Evangeliesenteret har menighetsbakgrunn, og da kanskje spesielt fra pinsebevegelsen. Dersom man må krysse en rekke samvittighetsgrenser for å gjøre noe som er normalt for de fleste, som å ta seg noen glass vin til maten, kan man fort havne der hvor man har et forbruk som de fleste vil kalle “unormalt”.

Jeg tror det er kortere vei mellom pekefinger og avhengighet enn religiøse flest er klar over.

Når kristne ledere sier at de vil forby enhver nytelse av vin eller øl i sine kretser for å hindre at noen får alkoholproblemer, så vil jeg få minne om at nettopp slike trange menneskebud var en medvirkende årsak til at jeg selv havnet i rusmisbruk en gang for lenge siden. Å ha et uskyldig og normalt forhold til alkohol, gjorde at man ble ensom og uglesett i det kristne miljøet, slik at man etter hvert holdt seg unna.

Jeg kjenner til svært mange eksempler på det samme. Siden slike historier sjelden får oppmerksomhet i kristne kretser, føler jeg at jeg skylder de det gjelder å nevne dette. Folk som vokste opp i menigheter på 80- og 90-tallet, falt ofte så “utenfor” ved å ha et normalt forhold til alkohol, at det ble naturlig for dem å oppsøke folk de selv så på som “utenfor” – og det var folk som drakk mye mer enn normalt. Det er en merkelig psykologisk effekt som ofte gjør seg gjeldende: Unge mennesker lever opp til det stempelet du gir dem! (Har du allerede syndet ved å ta et par øl, kan du jo like godt ta tjue til.)

Så her skyter enkelte religiøse ledere seg selv i foten så det smeller, slik jeg ser det.

Det er i hvert fall ingen tvil om at alkoholforbud i norske menigheter har skapt langt flere såkalt ”frafalne” enn det nytelse av alkohol noen gang har gjort!
Og sannsynligvis flere alkoholikere også.

Så jeg synes man bør oppmuntre troende til å ta egne og bevisste valg, til ikke å la seg kue verken av drikkepress eller krav om totalavhold.

*

Så var det argumentet om at alle troende bør være avholds av hensyn til de i fellesskapet som er tidligere rusmisbrukere. For det første vil jeg nevne at de fleste tidligere alkoholikere jeg kjenner i menighetene, vil ha seg frabedt på det sterkeste å bli brukt som brekkjern for slike menneskebud.

Dernest vil jeg si at tanken på at man etter endt rehabilitering skal få leve i en verden hvor man aldri utsettes for fristelsen alkohol, er en utopi i dag. For det er ikke lenger slik det var for bare 25 år siden, at kristne stort sett lever i lukkede miljøer og kun omgir seg med likesinnede. I vår tid har de fleste troende like mange venner utenfor det kristne miljøet som innenfor. Etter møtene faller det naturlig for de fleste kristne å henge også med sine ikke-kristne venner, og dette skjer gjerne på utesteder eller hjemmefester.

Om du ønsker et alkoholfritt miljø, ønsker du samtidig et lukket miljø. Sånn er det bare.

Trond Eriksen sier til Vårt Land: “Vi sier klart og tydelig at det er totalavhold som gjelder hos oss. Vi må se på én øl som en sprekk. Folk som har vært hos oss tror derfor at det er totalavhold som gjelder blant alle kristne. Når de opplever at det ikke er slik, blir det vanskelig å skape trygghet og tilhørighet.”

Jeg vil på min side hevde at det er noe alvorlig galt med rehabiliteringsopplegget dersom klientene tror alle kristne er totalavholdende!

Man må selvsagt forberede folk på virkeligheten, ikke skape illusjoner man vet kommer til å bli knust. Det er kanskje ikke pent å nevne slikt i forbindelse med en jubileumsfeiring, men det er ingen hemmelighet at mange som har vært igjennom rehabilitering på Evangeliesenteret kommer tilbake og tilbake. Det er mye “gjennomtrekk”. Nå innser jeg at årsakene til dette er mange og sammensatte. Men kanskje bør deler av opplegget fornyes, slik at man ikke presenterer et verdensbilde som rett og slett ikke eksisterer? Om folk innlemmes i en helt særegen kristenkultur under rehabilitering, en kultur som rett og slett ikke eksisterer andre steder i samfunnet, sier det seg selv at mange vil gå på snørra når de er ferdige med behandling.

Du kan gjerne mene det er trist at kristne ikke lenger holder seg for seg selv og spiser vafler hos Kjersti etter gudstjenesten (selv synes jeg det er flott). Men uansett er du nødt til å forholde deg til virkeligheten: Det er en irreversibel prosess. De fleste unge mennesker i dag har nemlig et helt avslappet forhold til disse tingene. Den trenden vil du rett og slett ikke klare å snu, selv ikke med all verdens pekefingre.

De aller fleste eks-misbrukere gjør et godt valg i å være totalavholds resten av livet. Men nå er det slik at de aller fleste mennesker på jorda ikke er eks-misbrukere. Og for en eks-misbruker er det viktig å kunne henge med slike også. Det er slitsomt om man resten av livet kun skal kunne henge med tidligere alkoholikere eller avholdskristne. Det blir et amputert liv. Det finnes nemlig mange andre vakre og bra folk i verden!

Derfor må målet med enhver rehabilitering være å lære folk til å være i miljøer hvor det nytes alkohol, og samtidig klare å si nei selv. Det er ikke enkelt, men det finnes dessverre ingen andre alternativ dersom man vil ha et fungerende sosialt liv på sikt.

Pinsehøvding David Østby uttaler følgende: “-Alkoholen har begynt å flyte inn i menigheter og blant kristne som aldri før. Vi kan ikke tillate at rusfrie mennesker som oppfordres til å søke menigheter, kommer dit og finner et miljø der måtehold praktiseres.”

Til det vil jeg si at det er en overdrivelse å si at alkoholen har “begynt å flyte” i menigheter. Selv er jeg som sagt en ølhund, men jeg opplever at jeg er i mindretall, i hvert fall i de kretser jeg er i. De fleste kristne jeg henger med, drikker to øl og sjelden mer.

Og om du ikke kan tillate at rusfrie mennesker oppsøker et miljø hvor måtehold praktiseres, så har du i realiteten to alternativ:

1) Sende dem tilbake til et miljø hvor det er MASSE rus.

2) Sende dem til en sekt på Vestlandet eller i Sverige.

Your choice. Dersom du altså ønsker å forholde deg til Virkeligheten. Du vet, den som faktisk finnes Der Ute et sted.

Selv tror jeg måteholdskristne er svært gode forbilder, og synes ikke de fortjener den forakten enkelte kristne ledere gir dem. Måteholdskristne får sånne som meg til å senke skuldrene og føle meg velkommen i menigheten, mens de ved sitt forsiktige inntak gjør at de totalavholdende ikke blir utsatt for noe drikkepress. Når folk fra det menighetsmiljøet jeg tilhører er ute på byen sammen, behøver ingen føle seg uglesett for at de drikker, samtidig som ingen føler at de må drikke for å være en del av “gjengen”. Jeg vil anta at det er sånn 50/50 av folk som inntar alkohol og de som ikke gjør det, og samtalen rundt bordene er ikke nevneverdig preget av verken det ene eller det andre ståstedet.

Det er mer et ikke-spørsmål. Og ja, det er flere tidligere rusmisbrukere i menigheten. De sitter rundt de samme bordene som oss. Jeg tror de opplever miljøet som beskyttende selv om ikke alle er totalavholds.

Nå skal jeg ikke selv klynge meg til illusjoner slik jeg anklager andre for å gjøre. Men på meg virker det som om det hele fungerer aldeles utmerket. Tror faktisk helt ærlig det er langt færre “sprekker” i slike miljøer enn i visse andre.

Hvis man tenker seg et menighetsmiljø kjemisk fritt for folk som tar seg en øl, kan man nok samtidig se for seg et miljø som er såpass snevert, lite og lukket at de fleste som ikke er oppvokst i miljøet vil forsvinne før eller siden uansett. (For så å havne på Evangeliesenteret for n.te gang?)

For miljøer som er sneversynte på ett område, har det gjerne med å være det på andre områder også.

Og uansett hvordan man vrir og vender på det: Det er sneversynt å gjøre avholdenhet til et krav i menighetene og indirekte hevde at de som nyter alkohol er mindre “åndelige” eller mindre hensynsfulle.

På samme måte som det er sneversynt å tenke at det å ta seg et glass i seg selv er et tegn på at man er “fri fra menneskebud”. (Det finnes mange anti-loviske kristne som er avholdsfolk og vice versa!)

Drikkepress og avholdskrav er i grunnen like slitsomt, begge deler. Begge deler kommer fra den typen mennesker som ikke takler at folk gjør andre valg enn dem selv.

*

Dette med “hensynet til den svake” er det mest brukte argumentet for å innføre et direkte eller indirekte krav om totalavhold i menigheter. Det overrasker meg at man ikke ser at man med slike krav i stedet ofte skaper et miljø som kun er for de “sterke” i religiøse sammenhenger – for de som enkelt klarer å tilpasse seg pietistisk, A4 kristenliv fordi de er oppvokst på bedehuset. Akkurat som fariseerne ifølge Jesus sperret Himmelen for mange, stenger alle slike menneskebud menighetene for folk flest.

Ofte blir de som praktiserer måtehold anklaget for å være “egoistiske” og sette sine egne behov foran hensynet til andre. Jeg vil nå si at det tvert imot er ganske egoistisk av totalavholdende kristne å ønske seg menigheter hvor kun noen svært få nordmenn – nemlig slike som dem selv – vil passe inn. Selv synes jeg det står langt større respekt av de mange pastorer som i praksis er totalavholdende, men som likevel står for et måteholdssyn utad – nettopp fordi de ønsker å være hensynsfulle overfor flere enn bare noen få utvalgte. For dem er ikke en image som “radikal” eller applaus i kristenpressen like viktig som mennesker.

Evangeliet er ikke bare for avholdskristne og nedkjørte rusmisbrukere. Det er for Ola og Kari Nordmann også. De som tar seg noen øl og glass vin iblant.

Det er fint å ta hensyn til minoriteter, men dersom man skal ekskludere 90 % av Norges voksne befolkning fra menigheten, under et skalkeskjul av å ta hensyn til tidligere alkoholikere, er man virkelig på villspor. Da blir man et miljø helt i ytterkant av samfunnet, som kun har appell til et annet ytterkant-miljø. Menigheten bør bestå av mange forskjellige personligheter (også de helt ”normale”!) som alle bør ta hensyn til hverandre.

Og det er noe som plager meg litt i debatten som nå foregår. En ting er at eldre, gode kristne kommer med hjertesukk over utviklingen, det må de selvsagt få lov til. Men noe helt annet er det med enkelte av uttalelsene fra ledere, hvor pekefingeren og fordømmelsen ligger på lur, sammen med en svært selvforherligende tone. Ens eget ståsted anses som eneste alternativ for en “sann etterfølger av Jesus”. Dette mens man samtidig tilhører kretser hvor ordet “evangelist” betegner en person som gjennom en viss stilart forkynner evangeliet for hundrede gang til godt etablerte kristne inne på bedehusene, “evangelister” som derfor ser seg nødt til å legge inn et hyperfordømmende gir for å ha håp om å få noen fram til forbønn, siden alle i salen har hørt alle deres klisjeer hundre ganger før.

Før man i det minste har fått noe tilnærmet en realitetsorientering, og lært seg å stikke nesa utenfor bedehusdøra uten å bli forkjøla ved første vindkast, bør man kanskje holde seg for god til å snakke om “negativ utvkling” i andre menigheter, hvor kirkefremmede kommer og føler at de kan være seg selv sammen med kristne som også våger å være seg selv, enten de nå er totalavholds eller ikke.

At enkelte av de som tidligere gikk inn i menighetsmiljøer med anspente skuldre nå føler at de kan senke dem i stedet, er alt annet enn “negativ utvikling”.

Til sist: Leste nylig at noen uttalte følgende i Korsets Seier: “Vi kan ikke kreve at kristne er totalavholdende. Men vi bør kunne forvente det.”

Ahh, de uskrevne reglene! Det er vel få ting som har gjort mange tørste gjennom årene som nettopp dem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?