Å kjenne Guds hjerte

Jeg hadde gleden av å høre og treffe Peter Pretorius flere ganger. Men det er spesielt én tale han holdt i Oslo på 1990-tallet, som gjorde et uslettelig inntrykk. Den brant seg inn i sjelen.

I fjor fant jeg den gamle talekassetten nederst i en skuff. Jeg skrev ned hele talen.

Vet ikke åssen copyright-reglene på denslags er, men vil gjerne dele den med dere patroner, og får håpe det er innafor.
Here we go …

Å KJENNE GUDS HJERTE

I kveld vil jeg tale til dere om å kjenne Guds hjerte.

For det er nemlig én ting å være salvet. Gud utruster ikke folk med gaver på grunnlag av hvem de er. Han gir gaver på grunn av sin nåde, og Jesus deler ut gaver til det beste for legemet.
Men for at jeg effektivt skal tjene Gud og virkelig være et instrument i Guds hender, og ikke komme i veien for Guds hensikt med mitt liv, eller hindre kraften i salvelsen han har gitt meg, er det nødvendig at jeg KJENNER GUDS HJERTE, slik at jeg kan flyte i Guds kjærlighet.

Guds Ord sier at den som ikke elsker, ikke kjenner Gud. Jeg kan til og med være frelst uten å kjenne Gud. For jeg er ikke frelst på grunn av mine opplevelser, eller min vandring med Gud, men på grunn av nåde, ved min tro på Jesus Kristus. Det er en gave.
Så, det at jeg er frelst, betyr ikke nødvendigvis at jeg har opplevd Gud eller kjenner Gud.

For at det skal skje i mitt liv, trenger jeg å underkaste meg Guds Ånd, og la Gud åpenbare sitt hjerte for meg. Jeg kan ikke virkelig gjøre Guds gjerning hvis jeg ikke kjenner Guds hjerte.

Jesus er det mest kraftfulle eksempelet på det jeg snakker om. Jesus gikk til korset, uten å “akte vanæren”. Hvorfor gikk han til korset?

Det forteller han i Johannes 3,16. Her åpenbarer han Guds hjerte. Han sier at Gud elsket verden – hele verden – så høyt at han ga sin eneste sønn, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Jesus var et uttrykk for Guds kjærlighet. Han la ned sitt liv for den kjærligheten. Hele hans tjeneste var et uttrykk for Guds kjærlighet, Guds hjerte.

I kveld ønsker jeg å vise deg at vi, ikke bare som enkeltindivider, men også som menigheter, er preget av en bestemt ånd. Og den er ofte enkel å kjenne igjen.
Menigheten kan f.eks. ha en religiøs ånd. Den kan ha en loviskhetens ånd. Og dette er to ting som vil forhindre Guds virkelige flyt.

Men menigheten kan også ha en ånd av Guds hjerte, i en sann forståelse av Jesus Kristus og Åndens tilskyndelse.

Vi leser i Lukas 10, fra vers 30 til 35:

En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’

Jesus gir oss her et bilde om en fremmed som ble ranet og fysisk såret, og som ble liggende halvdød langs veien. Ikke et medlem av den lokale menigheten, bare en fremmed.

Og så gir han oss tre eksempler på mennesker som tilfeldigvis kom forbi.
Jeg tror at disse tre menneskene er forbilder på tre forskjellige typer mennesker.

Den første var en prest.

En prest full av religiøs ånd. En ånd preget av hans posisjon i samfunnet og hans egen betydning. Men uten kjærlighet i sitt hjerte.
La meg si deg i kveld: Religionen har idealer og loviskhet. Men den har ikke Guds kjærlighet.

Da denne presten så mannen, kunne han på lang avstand se at han var såret. Og han gikk over til den andre siden av veien, selv om han så mannens behov.

Den andre Jesus forteller om, var en levitt.

En mann belært i Loven. En mann som kjente Guds Ord godt.

Jeg tror han er et forbilde på loviske mennesker – mennesker som er opptatt av læresetninger, men som mangler Guds barmhjertighet, Guds sanne hjerte og kjærligheten.
Denne levitten hadde nok sympati. Han gikk bort til den sårede og kikket på ham, før han så gikk videre.

La meg si deg noe om sympati. I det siste har det vært veldig mye fra Somalia på TV. Vi hører om den forferdelige situasjonen som spesielt barna gjennomgår der nede. Jeg vet at hver og en som ser disse programmene, har sympati i sitt hjerte.
Sympati er en følelse som gjør deg vondt. Når du ser bildene, smerter det deg dypt på innsiden å se barnas lidelser.

Men likevel kommer sympati til kort i forhold til barmhjertighet. For hvis sympati er alt du har, vil den forsvinne like fort som programmet. Og etter en stund har du glemt det du fikk se.

Det var levittens problem. Han visste at han skulle elske sin neste. Han var vel bevandret i hva Gud ønsket. Men alt det skapte var bare sympati.

Men så kom samaritanen.

Han er et eksempel på hva Gud har kalt menigheten til å være i den siste tid. Jeg tror det er grunnen til at Gud over hele verden reiser opp nye, uavhengige menigheter, med nye visjoner. For han må reise opp en ny generasjon, som ikke lever i tradisjoner og religiøsitet. Som ikke ønsker å leve i loviskhet, men i Guds hjerte og Guds barmhjertighet i møte med mennesker.

Da samaritanen så den skadde, funderte han ikke over hvem vedkommende var, om hvorvidt han var en dårlig eller god person. Han var bare motivert av barmhjertighet, som er kraften i Guds kjærlighet.

Barmhjertigheten vil – i motsetning til sympati – alltid føre til handling.

Hør på meg! Jesu Kristi menighet kan ikke lenger fornekte denne verdens smerte og samtidig bevege seg i Den hellige ånd.

Det kommer en ny bølge fra Gud. En ny forståelse av Gud. Gud forløser sin barmhjertighet på jorden, og Kristi legeme reises opp til å fungere i sin sanne funksjon: Å være Guds forlengede arm på jorden. Bli ledet av Gud, motivert av Gud. Uttrykke Guds kjærlighet.

Denne samaritanen ropte ikke på et par andre og sa: “Hei, kom og hjelp denne fyren, så skal du få en femmer! Pass på ham, for jeg har noen forretninger å ta meg av!”

La meg si deg i kveld: Det er virkelig viktig at vi bruker vår overflod til å fullbyrde Guds plan og hensikt. Våre verdslige rikdommer, våre penger, er også en del av vår overflod. Men den virkelige overfloden vi har, er hva vi er i Guds Ånd. Det vi kan gi av OSS SELV.

Denne samaritanen gikk bort til mannen, elsket ham, renset sårene hans, ga ham salve som kunne lindre smerten, oppmuntret ham og sa: “Sett deg opp på mitt esel. Jeg kan gå. La oss dra til herberget.”
Og han brakte ham dit og betalte for ham. Og han forlot ham ikke der uten videre, men ønsket å komme tilbake for å sjekke at alt sto bra til. Han brydde seg om hvordan det gikk med mannen videre.

Det jeg deler med dere i kveld, er noe jeg vet ligger på Guds hjerte. Han ønsker at du skal forstå og gripe dette. Vi gjør så ofte ting ut i fra et oppriktig ønske, ut i fra en god motivasjon, men allikevel ikke i Guds fylde.

Jeg var kalt av Gud til å være en evangelist. Jeg hadde operert i det kallet i nærmere tre år, og hadde mitt eget møtetelt, reiste rundt omkring, fikk se tusenvis av mennesker bli frelst, og så Guds mirakelgjørende kraft under våre korstog.
Men likevel må jeg innrømme at det som drev meg til alt dette, var nettopp kallet jeg hadde fått. Jeg gjorde det fordi Gud hadde talt til meg og gitt meg en visjon om å dele evangeliet. Og jeg sto på i oppdraget med all min kraft.

Men jeg hadde ingen forståelse av Guds sanne kjærlighet og barmhjertighet.

Jeg bare gjorde ting fordi Herren hadde bedt meg gjøre det.

Er du klar over hvor mange som bare gjør ting basert på et program som menigheten har lagt opp til? Mange har blitt lært opp til å gjøre en rekke bra ting, noe som er vidunderlig og i samsvar med Guds vilje. Men vi trenger noe mer enn bare et program. Vi trenger å ta imot Guds hjerte, Guds barmhjertighet, i alle de tingene vi gjør.
Det vil totalt forandre Guds flyt i våre liv.

I 1984 dro jeg til Mosambik for første gang. Der døde 84 300 mennesker av sult i løpet av én måned. Lederen for religiøse affærer i landet fortalte meg at folk døde i titusentall hele tiden, og at alt jeg kunne gjøre ville være til stor hjelp.

Jeg hadde ikke noen visjon for de fattige. Men for å få en inngangsport til mitt kommende korstog i landet, spurte jeg ham om jeg på en eller annen måte kunne få se problemene han snakket om. Og han arrangerte en tur for meg, til et sted som het Mombara. Det var en flyktningeleir, med en liten matstasjon for omplasserte mennesker. 60 000 var samlet i denne leieren. De hadde ingen mat. De sultet. Mer enn 30 av dem døde hver dag.

Jeg hadde dratt opp dit for være der én dag. Men regjeringsflyet som skulle hente meg, kom ikke neste dag.

La meg fortelle deg: Etter fem dager var jeg fortvilet, og begynte å tvile på om jeg noen sinne ville bli hentet i det hele tatt.

Jeg hadde ikke med noe klesskift, ikke noe mat. Og det fantes ikke mat der. Hver dag arbeidet jeg i leieren. Vi gravde lange graver for de som døde, og i løpet av de dagene hjalp jeg til med å begrave mer enn 30 mennesker hver dag. De førte foreldreløse barn til leieren, barn som var blitt funnet mens de vandret omkring sine familiemedlemmers døde kropper. Disse barna var fullstendig ødelagte. Når du så inn i øynene deres, så du ingenting der. Bare tomhet. Følelsen av å ha mistet absolutt alt.

Du kan høre et barn gråte fordi det er misfornøyd, eller sutre litt fordi det er trøtt. Men når du hører et barn gråte fordi det ikke har spist på dagesvis …
Jeg skal fortelle deg en ting: Det er en annerledes gråt. Det er en gråt som vil forfølge hjertet ditt. Dag etter dag slet den meg ned.

Den femte dagen kom en eldre mann bort til meg. Han var svak, og det så ut til at han kom til å falle sammen når som helst. Jeg hjalp ham bort til et tre, og lente ham opp mot det mens jeg gikk for å hente vann til ham.
Da jeg kom tilbake, svarte han ikke. Jeg trodde han var i dyp søvn og ristet i ham for å vekke ham. Da falt hodet hans ned på den ene siden. Han var død.

Jeg kunne ikke tåle mer. Mitt hjerte var knust. Følelsesmessig var jeg helt ferdig. Jeg sto foran denne mannen og ropte til Gud.

Før hadde jeg kommet med mange dumme uttalelser. Til og med fra plattformen hadde jeg sagt: “Jeg er ikke kalt til å gi mennesker fysisk mat. Hvis noen vil gjøre det, javel, så er det bra. Men jeg er kalt til å gi mennesker åndelig mat!”

Jeg hadde proklamert det i en slags stolhet. Når jeg nå sto foran den døde, gamle mannen, var det som om de uttalelsene forsøkte å kvele meg.

Jeg ropte: “GUD, MITT HJERTE ER KNUST! Jeg vet ikke hvorfor du førte meg hit, jeg vet ikke hvorfor du vil ha meg her. Jeg vet bare én ting: JEG HOLDER IKKE UT Å SE DETTE FOLKETS LIDELSER!”
Og jeg sa: “Gud, jeg vil vite hvordan DU føler! Bryr DU deg? Bekymrer det DEG at disse menneskene lider så forferdelig? Er ditt hjerte som mitt hjerte, eller bryr du deg ikke?”

Vet du hva? Det første jeg hørte, var som gråt.

Jeg kan ikke forklare det, men jeg hørte Gud gråte.

Da jeg hørte den gråten, kom jeg til å tenke på skriftstedet som forteller at Jesus gråt over Jerusalem. På Jesu store og triumferende dag, en seierens og gledens dag, den samme dagen hvor Jesus hadde sagt at “dersom disse tier, skal steinene rope” – da stanset Jesus plutselig, og Bibelen forteller at han gråt.
For han kjente Jerusalems behov.

Og da jeg sto foran denne mannen, var det noe i mitt liv som forandret seg. Jeg hadde kommet ansikt til ansikt med Guds kjærlighet. Guds barmhjertighet.

For første gang forsto jeg hva Gud følte overfor de fattige. Overfor de forlatte. Overfor de lidende. Overfor de prostituerte og narkomane. Overfor enkene og de farløse. Overfor alle som er i behov av Guds kjærlighet.

Jeg kom hjem først etter ti dager. Jeg fortalte min kone hva jeg hadde sett, og vi tok absolutt alt vi hadde, ja, vi lånte masse penger og ba alle våre venner om hjelp – og så dro vi tilbake. I løpet av to uker klarte vi å samle inn 80 tonn mat!

Gud sa han skulle være med oss. Og siden har det bare fortsatt og fortsatt. I dag gir vi mat til 65 000 barn hver eneste dag. og vi tar oss av 80 000 barn som var på vei til den sikre død gjennom våre klinikkker for underernærte. Vi gir mat til 12 000 familier gjennom vårt distribusjonsprogram.

La meg fortelle dere: Når menignheten strekker seg ut med denne samaritanens ånd, vil du bli overrasket over hvordan Gud er med!
Du kommer til å bli forundret over hvordan det praktiske løser seg, hvordan Gud velsigner deg på alle måter.

De sårede der ute er ikke “verdens” ansvar. Det er Gud som elsker dem, og dermed er det Guds folk som må betjene dem, i denne samaritanens ånd.

Slå opp med meg i Matteus 5, 44-48. Der står det skrevet: “Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.”

Er det ikke forunderlig? Hvis jeg spurte dere i kveld, før vi leste dette verset, hva dere trodde dere måtte gjøre for å bli fullkomne, slik deres himmelske Far er det – hva ville dere svart da? Hva ville du ha sagt at du trengte å forandre i ditt liv?

Sannsynligvis ville de fleste sagt at de måtte synde mindre, rense sitt indre i større grad, sjekke alle områder i livet og leve mer rettferdig.

Men det er ikke hva Jesus lærte oss. SELVFØLGELIG skal vi leve rettferdig. Men hva er det som gjør oss fullkomne? At vi elsker våre fiender, velsigner dem som forbanner oss.

Gud har aldri gjort forskjell på folk. Gud gir ikke sin kjæriighet bare til de troende. For da ville ikke du og jeg vært frelst. Jesus ga sitt liv for oss mens vi ennå var syndere. Amen? Vi var så langt borte fra Gud, adskilt fra ham.
Før brukte jeg bare Jesu-navnet når jeg bannet. Hvis jeg slo meg eller falt, ropte jeg: “JESUS CHRIST!” Det var mitt favoritt-uttrykk.
Likevel holdt ikke Gud det imot meg. Gud holdt ikke sin kjærlighet unna meg. Han frelste meg. Han helbredet min far ved dødsleiet. Han sendte noen kristne til å be for ham, enda han ikke var kristen selv, og han ble frisk.

Gud sendte sin sønn fordi han elsket meg. Før tidens begynnelse, elsket han meg. Og hvert eneste menneske som finnes der ute i verden, er elsket av Gud. Han elsker alle mennesker til tross for deres synder. Han vil møte alle mennesker med sin kjærlighet. Han elsker den narkomane. Han elsker den homofile. Hvorfor er så mange mer opptatt av teologien om at homofili er synd, enn av å vise kjærlighet til de homofile?

Gud vil at den ånden av Guds kjærlighet skal flyte gjennom Kristi legeme. For HVORDAN KAN JEG GJØRE GUDS GJERNING HVIS JEG IKKE HAR GUDS HJERTE?

Jeg håper jeg har truffet deres hjerter i kveld. Jeg håper dere har forstått.

Til sist vil jeg lese Jesaja 58, 5-11:

Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje?
Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne.
Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg.
Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»
Om du tar bort hvert åk hos deg, ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt, om du gir av ditt eget til den sultne og selv metter den som lider nød, da skal ditt lys gå opp i mørket, din natt skal bli som høylys dag.
Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?