80-tallet still going strong!

Tre nye skiver kom forrige uke, samtlige fra band jeg hørte på allerede da jeg var 14.

Lurer på hvor mange av bandene min egen 14 år gamle datter hører på nå, som hun også vil ha gleden av å høre nyheter fra i år 2058. Den som lever, får se …

SIMPLE MINDS: “DIRECTION OF THE HEART”

For en deilig plate! Musikk som kler ensomme bilturer midt på natta. Eller, for å bli like svulstig som Simple Minds er på sitt beste: Hør skiva mens du ligger og kikker opp på en klar stjernehimmel.

Noen vil nok (med rette) hevde at bandet går vel mye på autopilot. Kan bare gjenta det jeg skrev i et tidligere innlegg, etter en konsert: “Noen ganger er det deilig med band som ikke gjør anstrengte forsøk på å “fornye” seg til stadighet, men som i stedet kjører ett gir gjennom tre tiår. Med Simple Minds veit man hva man får, og det jeg får er akkurat det jeg vil ha. Gleder meg allerede til å se dem neste gang. For jeg veit at det kommer til å bli nesten likt. Enhver overraskelse ville skuffet meg noe enormt.”

Hadde gleden av å se Simple Minds og A-ha samme kveld på Over Oslo i sommer. En deilig, deilig kveld. Da fikk vi også høre to av de nye låtene, som nå endelig foreligger i ferdig innspilt form.

Vokalen og det unike gitar-soundet er det som gjør at man umiddelbart gjenkjenner bandet etter noen sekunder. På denne plata brukes også “Belfast Child”-lyden på synthen mye. Igjen: Deilig, deilig.

Som vanlig serverer Kerr & Co mye tro, håp og kjærlighet. Kanskje er det bare mine briller som gjør at jeg tolker “Act of love”-teksten svært evangelisk. Det er jo det fine med gode tekster, at man kan tolke dem som man vil. (Etter at jeg leste Robert Smiths egen forklaring på teksten “The Blood”, som altså ikke handlet om hvor målløs han ble av korset, men tvert imot om å være full på rødvin, har jeg bestemt meg for aldri å lese artisters egne forklaringer av tekster, hehe. La lytteren kose seg med sin egen tolkning!)

A-HA: “TRUE NORTH”

Da jeg var ung, var ikke A-ha tøft nok for en wannabe-pønker som meg. Vi snakker jo om et boyband, liksom! Men så var de så sabla bra. Et problem! De tre første skivene var jo helt magiske.
Løsningen for en altfor image-bevisst kid, var å snike seg på konserter. Jeg var i Spektrum på begynnelsen av 90-tallet, med hanekam, langt framme sammen med hylende fjortiser, livredd for at noen kameraer skulle fange meg opp og sette bildet på trykk noe sted. Jeg hadde sagt til alle venner at jeg var hjemme hos mine foreldre.

Nå har jeg for lengst kommet ut av skapet som a-ha-fan. Så dem altså senest igjen i sommer, og håper ikke det var siste gang. Bandet må gjerne kjøre “avskjedskonserter” i et par tiår til for min del.

Åpningssporet er det aller beste, og setter en standard for resten av skiva som kanskje ikke alltid leves opp til. “I’m in” er en skikkelig A-ha-klassiker in spe. Regner denne som en selvsagt del av eventuelle Greatest Hits-show i framtiden.

Enkelte av låtene hadde kanskje passet bedre til f.eks. Sondre Lerche. Noe som jo betyr at de er skikkelig gode, bare ikke helt a-ha.

Men nå er jeg streng. Liker plata veldig godt, sånn i det store og hele. Mistenker også at den er av den typen skiver som vokser med tiden.

STRYPER: “THE FINAL BATTLE”

Da Stryper spilte på Rockefeller for noen år siden, dro kompis Bård og jeg til stedet med et ironisk glis om kjeftene våre. Han skulle anmelde konserten for Metal Hammer og jeg for Korsets Seier. Idet bandet gikk på scena, måtte vi tørke av oss glisene. For dette svingte jo som pokker!

Stryper er ikke akkurat noe jeg setter i spilleren sånn til vanlig. Men ut ifra hva Stryper er og kan prestere, må vel dette være deres sterkeste skive siden nettopp 80-tallet. Veit ikke hva blodfansen mener, men gjetter at de er rimelig fornøyde. For skiva kunne like godt hatt samme tittel som en av låtene: “Same Old Story” (og det mener jeg da i positiv forstand).

Riffene er umiskjennelig stryperske, vokalen holder fortsatt mål der oppe i de øvre registrene (noe som også var imponerende live). Melodiene sitter ganske umiddelbart på hjernen i all sin enkelhet (hey, melodiene som er enkle, altså, ikke hjernen!).

Tekstene er direkte og kompromissløse i kjent stil. Bandet som pleide å pælme ut bibler fra scena føler fortsatt ikke behov for å jåle seg til ved å komplisere evangelieformidlinga unødig. Jesus er the way, the truth, the life, straight in your face, take it or leave it. Her er det ikke mye rom for egen tolkning, som i tilfellet med Simple Minds. 🙂

Felles terningkast på alle tre skivene:

*

HER kan du kjøpe e-bøker.

Blir du patron, får du fri tilgang til alle mine skriverier.

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?