En gang mistet jeg lappen i en 60-sone, på vei hjem fra en menighet på et avsidesliggende sted, hvor jeg hadde holdt en radikal preken og fått ganske mange til å komme fram til forbønn for å tilkjennegi at de tok et oppgjør med sin lunkenhet.

Det er mange år siden. I dag sitter jeg på verandaen min i Hobøl, og her ser jeg ned på veien, hvor de fleste bilister respekterer 60-sona.

Jeg vet ikke om jeg liker det. De fleste som sovner bak rattet, sovner nok i 60-soner. Som skrevet står: Gid du var varm eller kald. Gid du lå med dødsforakt i 210 på Autobahn, eller i 15 km/t på boligfeltet, livredd for å treffe skolebarn som kommer løpende ut i veien. Men fordi du er lunken, fordi du ligger i 60, vil jeg spy deg ut av min munn.

Hele livet har jeg gjort opprør mot 60-soner.

Jeg hadde allerede kjøpt russedrakt og hadde bare noen måneder igjen på det vi den gang kaltes artium, da jeg fant ut at gymnaset var for mye 60-sone. Jeg droppet skolen til fordel for villmarkslivet. Tror jeg fortsatt drømte om å bli indianer, selv om jeg rent offisielt hadde vokst fra Hjortefot-bøkene, som jeg forøvrig nylig plukket opp på et loppemarked, bare for å oppdage at de var gjennomsyret av rasisme, noe jeg ikke tenkte over i barndommen, da Gran Skole fortsatt var ganske hvit.

Men Hjortefot Åleskjær rota seg snart langt bort fra Østmarka. Forvilla seg helt ned til reservatet Oslo sentrum. Har du et rusproblem, er det ikke så mange som ber deg ta deg sammen. Du er tilgitt, liksom. Du har et problem, du trenger hjelp, du trenger kjærlighet. Men er du en skoggangsmann, eller en indianer, da er du en latsabb som må skjerpe seg.

Selv om det grunnleggende dreier seg om det samme: En flukt fra 60-sona.

Man er ganske tøff i trynet når man ikke engang har fylt tjue. Det er bare å kjøre på. Rock n roll can never die. Better to burn out than to fade away. Det var helt oppriktig ment når jeg sa ting som at det er bedre å bli 30 og ha det kult hele tiden, enn å bli 80 og ha et vanlig liv. Det er lett å mene det når man fortsatt har et godt stykke igjen til 30.

Etterhvert fikk jeg smaken på pulverisert fort-fort. Speed. Livet gikk i 180.
Men så ble jeg også helt parkert til sist.

Da kom Jesus og plukka meg opp, noe jeg for alltid vil være takknemlig for.

Men man går ikke rett fra party-party til kjedelig liturgi og vafler hos Kjersti etter gudstjenesten. Nei, jeg måtte fortsatt ha noe som … røska. Det fant jeg i ungdomsmiljøet Ny Generasjon, som fremsto som en akkurat passe ekstrem ramme rundt min åndelige opplevelse.

En ny generasjon ligger ikke i 60. Ærru gæren. En ny generasjon består av ivrige nyomvendte, folk som akkurat har fått den åndelige lappen, og som er klare for å gi bånn gass for Jesus.

For hva var galt med den forrige generasjonen av troende? Jo, nettopp det at den lå i 60. Derfor hadde vekkelsen uteblitt. Den gamle generasjonen hadde kanskje skjønt at Jesus var Veien, men ikke at det var fri fart! Skulle Oslo bli frelst, og det skulle Oslo helst bli i går, var det kun Formel 1-kristendom som gjaldt.

I stedet for å pushe hallusinogener, pushet jeg nå evangelium. I racerfart. Mine forbilder var slike som frøken Kjempeglad, som før pleide å ta livet sitt trettifire ganger hver dag, men som så møtte Jesus og opplevde at sola plutselig skinte hver eneste dag, og som derfor ble så glad, så glad at hun ikke visste hvilket bein hun skulle stå på, og som derfor valgte å ikke ha beina på jorda i det hele tatt.

Noen i miljøet ble etterhvert slitne. En unnskyldning for lunkenhet, slik jeg så det. Dette livet var bare en prequel til det neste. Først der, hjemme i himmelen, skulle vi komme inn i hvilen. Fram til det var det bare å tråkke pedalen i bånn.

Det var som om vi trodde at dess mer fart vi hadde idet vi passerte Perleporten, dess lenger inn i saligheten ville vi komme. Ankom du himmelen i 60, ville du ikke komme særlig nærme Tronen, for den var sannsynligvis et godt stykke inn. Du ville da havne i himmelens utkantstrøk, himmelens Groruddal, sammen med røveren på korset og andre som såvidt hadde sneket seg inn på grunn av denne nåden som vi var så redde for å fokusere for mye på.

Ja, vi var livredde for budskapet om nåde, og likte å slenge på betegnelsen billig. Nåden, den billige, kunne så lett gjøre folk normale. Eller lunkne, som vi kalte alle normale.

Selv var vi mer enn villige til å betale prisen. Uten meg kan dere ingenting gjøre, sa Jesus en gang. Bullshit, tenkte vi kristne, og gikk sporenstreks i gang med å omgjøre evangeliet til religionen kristendom.

Da jeg etter hvert innså at jeg hadde latt en svært så menneskeskapt kultur erstatte min kjærlighet til Jesus Kristus, førte det til sjokk. Innen denne tid var alle broer til tidligere venner brent, og Ny Generasjon hadde allerede rukket å bli Forrige Generasjon.

Det gjorde ikke godt, den dagen jeg følte Den hellige ånd uttrykke avsky for den ytre formen for radikalitet som jeg hadde lagt så mye stolthet i.

Og det var ikke helt enkelt å bli kvitt han jesus med liten j, han som ble forbanna hver gang vi slapp gasspedalen. Først etter en god stund var jeg helt trygg på at Bibelen ga rom for å være menneske, i hvert fall sånn innimellom. Det var faktisk 60-soner i Bibelen.

“Ingenting er bedre for et menneske enn å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev … også dette kommer fra Guds hånd, for hvem kan spise og være glad uten at det er gitt ham av Gud? … Så gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med glede i hjertet! For Gud har allerede godtatt det du gjør. Nyt livet med kvinnen du elsker, alle dine flyktige levedager, de som Gud gir deg under solen.”

Oj.

I begynnelsen var det ikke enkelt å innse at selveste Paulus snakket om å “leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt”.

Et stille og fredelig liv? Var det særlig kristent, da?

Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Men selv etter å ha blitt kvitt både rusbehov og hyperventilerende religion, var jeg fortsatt ikke ferdig med å kjøre i 180. Nå gjensto et desperat forsøk på å ta igjen det forsømte. For jeg hadde passert 30, hadde null utdannelse, ingen CV, ingen rammer. Løsningen, slik jeg så det, ble å jobbe seg halvt ihjel. Starte prosjekter. Tenke stort. Lage film selv om man ikke hadde tid til å lære seg hvordan man lagde film.

Denslags.

Det sies at man har et bærekraftig liv dersom man kan fortsette å leve akkurat slik man gjør i øyeblikket, uten å ta skade av det på sikt. Men jeg sa det samme til meg selv som så mange andre: Dette er bare for en periode. Jeg må stå på litt ekstra nå, for å kunne hvile siden.
Alle advarslene fremsto som klisjeer. «Folk på dødsleiet angrer aldri på at de jobbet for lite!» «Det handler om å være, ikke om å gjøre!»

Jada masa, jeg veit alt det der, og jeg kommer dit snart. Snart. Én dag. Først skal jeg bare sparke enda litt mer fart på denne karusellen i håp om at det vil få den til å stoppe snart.

Hastverk er det verste verket man kan få. Det endte selvsagt med den berømte veggen. I et helt år kunne jeg bli utslitt bare ved tanken på at jeg snart måtte smøre meg en brødskive.

CUT TO: NÅTIDEN.

Nå begynner alt dette å bli en stund siden. Forholdet til Jesus føles egentlig alt annet enn lunkent, selv om jeg ikke lenger tror han bare er for den nedkjørte narkomane eller den prektige avholdsmannen, men også for alle vanlige.

For de midt imellom.
For oss kjedelige Ola og Kari Nordmenn.

Jeg bor i Hobøl. På Ringvoll. Jeg liker å si at jeg bor i nærheten av Son, for det høres mye finere ut. Da tenker folk på båtliv og koselige cafeer, og ikke på de tomme og ensomme jordene som faktisk omgir meg.

Nå sitter jeg altså på verandaen og ser på bilene som stort sett overholder 60-sona. I Hobøl skjer det ikke så mye. Det er en mil til nærmeste togstasjon, to mil til nærmeste pub (som befinner seg i nevnte Son). Det vi har, er en SPAR-butikk, fotpleie og lege. Ja, og så har vi nylig fått en café.

Det holder, det.

Han jesusen med liten j har forlengst slutta å mase. I min fantasi tømmer jeg en øl i hue hans i ren forakt, hver gang jeg møter brente sjeler fra fortidens miljø på byen. De er ganske mange.

Men selv om jeg forlengst har avslørt jesus med liten j for min egen del, har det likevel sneket seg inn en liten smurf i sjela. Denne smurfen håner meg.

Smurfen vil ikke tillate meg å gå i fred, kjøre i 60, tjene Herren med glede, nyte brød og vin. Han tillater det bare sånn delvis, men har hele tiden pisken på lur. Han er et forstyrrende element, som gjør at jeg ikke helt klarer å skille mellom Guds hellige kall og en patetisk, forsinka 40-årskrise.

Jeg vet ikke helt om denne Smurfen er ond, om han forsøker å lure meg, slik at livet skal få en fjerde omvei. Men det kan hende han er god, at han har rett.

At jeg i det minste bør komme meg opp i 90 km/t.

Jeg frykter bare at det skal gi meg blod på tann og føre meg rett til Autobahn.

Til tider er jeg redd det vil ende med en kræsj uansett hva jeg velger. Men akkurat her og nå sitter jeg på verandaen min og er takknemlig for at det i det minste føles som om jeg har et valg.

*

Driks til bloggen er meget kjærkomment. Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Ellers er du veldig velkommen til å bli en patron av yours truly.