Inspirerende verk om UNGDOM I OPPDRAGs historie

RINGER I VANN: Historien om UNGDOM I OPPDRAG gjennom 50 år
Tonje Haugeto Stang
451 sider
Proklamedia Forlag

Det må ligge et omfattende research-arbeid i bunn når Tonje Haugeto Stang gir oss historien til Ungdom i oppdrag (UIO), i forbindelse med bevegelsens 50-årsjubileum.

Det jeg opplever som det geniale med denne boka, er at den er svært intern, med mange detaljer, samtidig som den – kanskje nettopp derfor – blir interessant for en langt større leserkrets. Boka er et moderne stykke kirkehistorie som bør være av interesse for de fleste troende her i landet, også de langt utenfor UIO. Kudos til forfatteren for å ha klart den vanskelige balansegangen mellom å lage en grundig, men samtidig lettlest, bok.

Inspirerende

Selv om vi på den ene siden får et innblikk i hvilke ofre og hvilket blodslit som kreves, viser boka også hvor “lett” det er å sette i gang en hel bevegelse når mange nok begynner å brenne for samme sak. Eller når de som allerede brenner for samme sak plutselig finner hverandre. Leseren kan risikere å bli smittet av troen på at alt er mulig – både for Gud og for den som tror. Noen ganger trengs det ikke mer enn to tomme hender for å skrive historie, så lenge hjertet er i brann.
Det er kult å lese hvordan disse tidlige “Jesus-hippiene” satset alt i troen på at det praktiske skulle ordne seg på mystiske måter – og hvordan det hele endte opp som en bevegelse som nå feirer 50 år og fortsatt er vital og aktuell. I Tonjes bok kan vi følge det hele fra starten av, og se hvordan en liten snøball begynte å rulle og bli større og større.

Oppgjør med usunnheter

Forfatteren stikker ikke under en stol at det også har vært usunne tendenser. Boka holder seg for god til å være et reinspikka festskrift. Idealismen og slitet som har fulgt i kjølvannet, har til tider gått på helse og familieliv løs. UIO lønner ikke sine ansatte, og den enkelte har selv ansvar for å skaffe inntekt gjennom eksterne givere. Selv om vi gjerne liker best vitnesbyrdene om hvordan økonomiske problemer ordnet seg på uventet og kanskje overnaturlig vis, har det da sannelig vært nok av eksempler på det motsatte, også. Enkelte har drevet rovdrift på seg selv og sine nærmeste, noe som har gjort at det ikke bare er solskinnshistorier i kjølvannet av bevegelsen. Det ville da også vært en umulighet i en såpass stor og etterhvert omfattende bevegelse. Mennesker er ulike, og mennesker gjør seg ulike erfaringer. Noen takler usikre rammer, mens det for andre blir en større byrde.

To grøfter

Som Tonje også nevner, involverte UIO-leder Andreas Nordli seg i forbindelse med “Frelst”-debatten for noen år siden. Selv om den i utgangspunktet gjaldt en annen evangeliserings-bevegelse, fikk den også konsekvenser i mange andre kretser. Interne oppgjør med usunne holdninger (som f.eks. at sakene alltid var mye viktigere enn enkeltmenneskene som jobbet for dem) var nødvendig over hele fjøla. Andreas uttalte seg på en forbilledlig måte. I stedet for å toe sine hender og gå i selvforsvar på vegne av bevegelsen han ledet, slik andre gjorde, åpnet han dørene på vidt gap og sa (parafrasert av meg): “Ja, her er det sikkert noen skjeletter i skapet, og vi vil gjerne ha profesjonell og objektiv hjelp til å finne dem, for det er også i vår interesse!”
Andreas viste stor forståelse for de som hadde dårlige erfaringer, og uttrykte ønske om at slike historier ikke skulle gjenta seg på hans vakt. Når det å etterfølge Jesus gjøres til et stress, er noe alvorlig galt. For Jesus selv sa han kom for å gi oss hvile.

Samtidig vil bevegelser som UIO alltid utfordre de som tilhører motsatt grøft. De som ønsker seg den typen hvile som består av likegyldighet. Kanskje er den grøfta enda mer aktuell i dag. Vår største utfordring i øyeblikket er ikke at vi har en generasjon som er så helhjertet og brennende at den må “temmes litt”, men snarere at mange har en sedat form for kristen-tro som ikke angår annet enn søndagene, med en liten back-up-Jesus som er kjekk å ha på baklomma, og som aldri krever noe som helst av sine etterfølgere, men som kun er ment som et lite supplement som kan gi oss gi den siste prosentandelen av selvbekreftelse sosiale medier ikke kan gi.

Som sagt: UIO er en bevegelse som utfordrer slikt. Likevel virker den nå langt mer obs på hvordan den gjør det.

Morsom bibelbruk

UIO er en typisk økumenisk bevegelse, selv om den har forsøkt å ha sine røtter i Den norske kirke. Boka forteller at ønsket om en viss konfesjonalitet var en utfordring når det gjaldt samarbeid utenlands. Det som i Norge anses som den allment aksepterte majoritetskirken, kan i andre verdensdeler og troskretser oppfattes smal og sekterisk.
En fare ved ønsket om å favne bredt og være økumenisk, er at man kan bli teologisk rotløs. Også i UIO har ulike teologiske “motebølger” (eller skal vi kalle dem “møtebølger”) gjort seg gjeldende gjennom årene, som i mange andre kretser.
Men for meg virker det som om UIO har vært raskere enn mange andre når det gjelder å rydde opp i det som viste seg å være avsporinger. Kanskje nettopp fordi folk i bevegelsen faktisk lever sine kristenliv. Når teologien er mer enn tørr teori på et fakultet, men snarere noe som konkret påvirker hverdagen, finner man fort ut hva som funker og ikke.

Jeg må smile litt av den interne bibelbruken Tonje gir oss noen eksempler på, hvor det er meningen at man skal “få et ord” når man skal ta avgjørelser, gjerne da i form av tilfeldige bibelvers dratt fullstendig ut av kontekst. Et eksempel i boka er når noen blir overbeviste om at de skal få leie et gammelt, nedlagt fengsel, fordi en person har “fått” 2 Krøn 14,7: “La oss bygge ut disse byene og reise mur omkring dem, med tårn, porter og bommer.” Det aktuelle fengselet har jo murer, tårn og porter! At dette er relevant, blir i sin tur bekreftet av at en annen har “fått” et annet vers omtrent samtidig: “Dra ut, dra ut gjennom portene og rydd en vei for folket! Bygg, ja, bygg en kongsvei og rens den vel for stein!” Kongsvei? Det aktuelle fengselet ligger jo i Kongens gate …
Vanligvis ville jeg ristet oppgitt på hue over slik “mannakorn”-bibelbruk. Her velger jeg altså heller å trekke på smilebåndet, fordi det er så oppriktig engasjement i bunn. Innimellom må man jo også tørke av seg fliret. I den nevnte situasjonen fikk de leie det aktuelle fengselet til sist, mot alle odds.
I min forståelse handler det mer om ildsjelenes urokkelige tro enn om bibelversenes aktualitet, men likevel: Problemet i vår tid er kanskje at mange har mye teologisk kunnskap og en helhetlig bibelforståelse, men ikke en livsstil hvor enkeltvers blir omsatt til noe av umiddelbar og konkret verdi for andre og for Guds rike. Til noe som krever satsning og guts.

Og satsningsvilje og guts er noe UIO kan påberope seg som et slags varemerke. Det er nettopp det som gjør boka så inspirerende.

Etterlyst: UNGDOM i oppdrag i UIO

Jeg håper den også vil nå ut til yngre lesere, og at neste generasjon UIO-ere kan finne både lærdom og inspirasjon i historien som fortelles.
Majoriteten av de som omtales i Ringer i vann er “ungdom i opplag”, som det fleipete har blitt sagt om UIO-ere med lang fartstid. De var unge da de startet, men er i dag godt voksne eller eldre mennesker som fortsatt nyter høy status internt. Det er da også naturlig at det blir mest fokus på gründere og de som allerede har rukket å bli kjente navn, i en bok som markerer et jubileum og tar for seg historien.

Da Alf Magnus ga fra seg lederrollen i 2009, var han 63 år. For mange kunne det oppleves noe inkonsekvent å ha en såpass voksen mann som leder av en bevegelse kalt “Ungdom i oppdrag”. Noe slikt ville jo ikke vært særlig aktuelt i en organisasjon som f.eks. “Natur og ungdom”. Når man åpnet Mot Målet, UIOs blad, var det også mange grå hår på bildene, i tillegg til lederartikler som tok for seg det yngre kristne anså som “gammelmannsproblematikk”. For noen kunne det nok virke som om bladet ble utgitt av Eldremisjonen.
Samtidig som den kritikken totalt sett muligens var litt urettferdig, siden UIO er den organisasjonen som sender ut flest misjonærer her i landet, hvorav mange er relativt unge. Kanskje fikk ikke disse unge noen markant plass i Mot Målet nettopp fordi de var ute i felten og overlot til andre å skrive ting beregnet på kristne trossøsken og støttepartnere?
Plausibel teori, spør du meg.
Og den viktigste funksjonen til ledere er vel uansett å istandsette andre, og slikt handler ikke nødvendigvis om ting som alder.

Men det er jo likevel lov å håpe, at UIO allerede ved 60-årsjubileumet om 10 år har fått en rekke nye, markante profiler i bevegelsen blant de som i skrivende stund bare er 16-17 år.
Jeg håper noen av disse 16-17-åringene også vil plukke opp denne boka, så de kan oppdage mer om hva slags stafettpinne de skal overta.

Som du har skjønt: Boka er herved anbefalt! Bestiller du den i dag, rekker du kanskje også å legge den under treet til noen som vil sette pris på den. Ringer i vann vil passe perfekt for alle som har hatt med UIO å gjøre, både unge og voksne og gamle, og også være interessant for alle som har fulgt organisasjonen mer eller mindre fra sidelinjen gjennom årene. Eller for de som ikke aner noe som helst om UIO fra før av, men som setter pris et godt skrevet stykke samtids- og kirkehistorie.

For ordens skyld: Tonje Haugeto Stangs ektemann er en av mine patroner, og har også hjulpet meg i tøffe tider, da jeg også har det som i boka treffende beskrives som “lønnstrinn tro”. 🙂 Jeg regner med at Tonje ikke er uvitende om sin manns handlinger, og at det dermed er noe de i praksis har gjort som ektepar. Kan derfor bare be om å bli trodd når jeg med hånden på hjertet sier at det ikke har påvirket denne anmeldelsen en millimeter. Bare uansett ryddig å nevne det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?