Far har gjort det så genialt

Det som følger er min oppsummering av Bergprekenens viktigste poeng, skrevet slik jeg tenker Jesus ville ha formidlet de samme sannhetene til meg i dag. Foto over: Fra et av mine tidligere mislykkede forsøk på å formidle samme konsept. 🙂

Far har gjort det så genialt at han lar mennesket bli sin egen dommer.

Den målestokken du bedømmer andre etter, er den samme målestokken han kommer til å bruke overfor deg. Så mye nåde du spanderer på andre, så mye blir spandert på deg. De kravene du setter til andre, er kravene han vil dømme deg etter.

Noen henger seg helt opp i at andre har riper i lakken, mens de selv går rundt med store bulker. Forstår de ikke at de dermed dømmer seg selv?

Noen føler seg berettiget til å dømme andre fordi de tross alt er litt bedre selv. Hele deres moral er bygd opp rundt konseptet “bedre enn” eller “verre enn”, ut i fra et eller annet akseptabelt gjennomsnitt de selv har kommet fram til. De føler seg rett og slett gode av den enkle grunn at det finnes folk som er verre enn dem.

Men Far setter lista langt høyere enn som så. Om du dømmer noen som har vært utro, så vit at du i Fars øyne har vært utro om du bare én eneste gang har avkledd feil person i tankene dine. Om du rister indignert på hodet når du leser i avisa om mordere som får for liten straff, så vit at det finnes en domstol som mener du fortjener dødsstraff bare du har kalt en annen for en dust.

Jeg vet om kristne som er opptatt av å sensurere banning, mens de selv bruker bibelvers på en måte som stikker i øra på Gud.
Og selv om du gjør hundre ganger mer for de fattige enn Moder Teresa, om du kjemper tusen ganger mer for rettferdighet enn Mandela, om du er ti tusen ganger mer hellig enn den største av de som enkelte kaller helgener – så er du fortsatt like dårlig stilt som Hitler når det gjelder å nå opp til ditt guddommelige kjærlighetspotensiale.

Derfor er det ingen på jorda som ikke er fullt og helt avhengig av Fars nåde. Det er ikke en eneste en av dere som har noe å brife med. Ingen av dere klarer verken å imponere eller sjokkere Far.

Neste gang du dømmer noen, så husk at du selv trenger nåde på akkurat samme måte som dem. Husk at den som ikke dømmer andre, heller ikke vil bli dømt.

Er det noen du har noe imot? Send dem en gave anonymt. Elsk dine fiender. Sier ikke at du skal være en dørmatte, men likevel: Ha det som en grunnleggende livsfilosofi at du gjør godt mot dem som hater deg.

Da viser du at du er barn av Faren din. For han lar sola skinne likt for alle, og holder til og med pusten i gang på ateister, enda de bruker den til å benekte hans eksistens.

Om du bare er tolerant mot de du selv anser for tolerante, hva er vel den toleransen egentlig verdt? Selv nazister har da såpass standard at de er vennlige mot sine egne!

Men mye religion er basert på konseptet om at man oppnår rettferdighet ved å være bedre enn gjennomsnittet. Det beviser bare at mange religiøse aldri har kjent Far, selv om de hevder å tale på hans vegne.

Når du tar imot nåde, blir du også fri fra den religiøse trangen til å imponere. I motsetning til hyklerne, som alltid er avhengige av å tro de er bedre enn andre for at ikke deres univers skal rakne, siden de har hele sin trygghet i denne selvrettferdigheten.

Noen forsøker til og med å late som om de er bedre enn de er. De presenterer et idealbilde av seg selv utad, og så håper de å oppnå kvaliteten til det bildet før de blir avslørt.
Noen liker å brife med store ord, om hvordan de er på de svakes side, og ved hjelp av sine politisk korrekte meninger oppnår de å få ære av andre. I enhver debatt setter de seg selv og sine likesinnede på en pidestall.
Men den tomme æren kommer til å bli all lønn de noensinne vil få for sin såkalte solidaritet.

Når du gjør noe for folk som trenger det, så ikke skryt av det til alt og alle. Om du gjør hellige handlinger, så ikke fortell om det på Facebook for at andre skal se hvor hellig du er. Ikke ta på deg munkekutte for å vise andre hvor asketisk du lever.

Legg bort all ytre fasade når du snakker til din Far i himmelen! Noen ber sånn sidemannen ber, uten at det kommer fra hjertet. Det er bare et tomt ritual de gjennomfører, et show for de andre i rommet. En ting er sikkert: Sånne bønner får ingen svar.
Når du ber, så steng alt annet ute, og snakk med din usynlige Pappa rett fra hjertet. Og han, som ser oss og veit når vi er oppriktige, vil svare deg.

Når du ber, behøver du ikke ramse opp en drøss av ord eller lire fra deg innøvde fraser. Sånn gjør bare folk som ikke kjenner Far. Han veit jo hva du trenger før du ber ham om det, og han veit hva du har på hjertet før du har sagt et ord.

Hvorfor blir mange så krampaktige med en gang de skal representere Far? De kler seg i en spesiell, ytre væremåte som andre regner som veldig åndelig. Ikke vær sånn. Vær deg selv. Vær naturlig. Han kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv.

Pass dere for religiøse som lærer dere løgn! Enkelte kan virke fromme og uskyldige, mens de egentlig er noen blendavaska jævler.
Du kan kjenne det på bismaken i det de sier. Du får nemlig ikke øl og kattepiss fra samme tappekran, selv om fargen kan ligne.

*

Kunne du tenke deg å bli en patron for undertegnede, og dermed få full tilgang til alt innhold i denne bloggen? (Som f.eks. inkluderer manuset JESUS ER IKKE KRISTEN og den ikke helt vellykkede filmen ASFALTEVANGELIET, som også forsøker å formidle Jesu ord i en moderne kontekst – pluss mye, mye annet.)

Og/eller: Kunne du tenke deg å bidra til reisekassa slik at jeg får kommet meg oppover til Repparfjord i aller nærmeste framtid?

Eventyreren Ingstad

ingstad

EVENTYRET- En biografi om Helge Ingstad
Av Benedicte Ingstad
Gyldendal Forlag

(Denne anmeldelsen sto opprinnelig på trykk i Vårt Land på julaften 2009. Boka ligger nå ute som lydbok på Storytel, og jeg synes den fortjener fortsatt oppmerksomhet.)

Helge Ingstad mente man burde hatt to livsløp til rådighet. Han opplevde nok mer enn de aller fleste i løpet av det ene han hadde.

Datteren Benedicte har nå skrevet biografien om faren, og bedre lesestoff ved peisen på sure og kalde vinterdager skal man lete lenge etter.
Nå er det vel omtrent umulig å skrive en dårlig biografi om Helge. For livet hans var så rikt og spennende at bare en ren oppsummering av hendelser i seg selv er godt lesestoff.
Men desto større leseglede når det er så godt skrevet som dette!

Pelsjeger

Helge ble født helt på slutten av 1899, og døde i 2001. Sånn sett fikk han leve i tre århundrer. Og vi er mange leseglade som er takknemlige for at han våget å følge sine drømmer hele veien.
Etter å ha utdannet seg til cand. jur. og jobbet noen år som sakfører i Levanger, forlot Helge alle sine trygge rammer for å få forsøke seg som pelsjeger i Canada i 1926.
I fire år levde han som de fribårne menn han tidligere hadde lest om med stor fascinasjon. Men noen picnic ble det definitivt ikke, og den første vinteren ble en så stor nedtur at den ikke engang ble omtalt i boka han senere skulle skrive om tiden i Canada. Noen ganger handlet det også om liv og død, som da han såvidt unngikk å fryse ihjel etter å ha gått gjennom isen, eller da villreinen uteble mens han fartet rundt med lokale indianere.

Suksess

Helges far, Olav, oppmuntret ham hele veien til å skrive om sine opplevelser. I et brev skrev han: ”Skriv med frekkhet og smør godt på. Nævn at turen blir på 3200 miles og går til egne som ingen hvit mand har set de siste hundre år.”
Men overdrivelser ble ikke nødvendige, for det var et mer enn nok spennende manus Helge til sist leverte Gyldendal. Boka Pelsjegerliv blant Nord-Kanadas indianere ble en umiddelbar salgsuksess, og Knut Hamsun kalte ham en ”mesterlig iakttaker og skildrer”.

Sysselmann

Selv om han nok fint kunne levd av inntektene fra boka, drev lengselen etter polare strøk ham straks bort fra sivilisasjonen igjen. I 1932 ble han (etter mye om og men) sysselmann for de norsk-okkuperte områdene på Øst-Grønland. Det var en ganske betent politisk situasjon Helge havnet midt oppe i, og tonen mellom Norge og Danmark var ikke den beste.
Selv var nok Helge langt mer opptatt av naturen enn politikken, noe som også merkes i hans andre bok, ”Øst for den store bre”, hvor naturskildringen er i fokus.
I 1933 fikk Danmark medhold på alle punkter av domstolen i Haag. Dermed endte Helge opp som sysselmannsfullmektig på Svalbard istedet. Oppholdet her skulle bli svært annerledes. Mens han på Grønland kunne drive fangst som han ville, siden arbeidet hovedsaklig besto i å representere en norsk tilstedeværelse i området, var det på Svalvard en rekke kontorsaker å ta hånd om. Men noen ”kontorrotte” ble Helge aldri, og han benyttet enhver anledning til å pleie kontakten med fangstfolkene rundt på øygruppen. Med hund og slede oppsøkte han til og med de russiske gruvesamfunnene, som gjorde stor stas på ham.
Men mot slutten av oppholdet fikk Helge Ingstad en sledetur som ble i tøffeste laget, i forbindelse med en redningsaksjon. Etter denne ble han syk, og vendte etterhvert hjem til fastlandet, hvor han umiddelbart ble innlagt på sykehus med tuberkulose i den ene nyren.

Nye planer

Men etter operasjon og rekonvalesens, la Helges rastløse sinn nye planer. Han ønsket å utforske Sibirs ødemarker, men fikk aldri de nødvendige godkjenningene fra russiske myndigheter.
Turen gikk da i stedet til USA, hvor han fartet omkring en tid. Han visste vel ikke helt hvor veien nå skulle gå videre, og Benedicte gjengir et et hjertesukk han skrev i et brev til foreldrene: ”Jeg kan vel ikke holde paa aa reise slik ansvarsløst bestandig mens alle mulige mennesker holder paa aa slite med alvorlige pligter. Men det er så svinagtig vanskelig aa bestemme sig for et fast arbeide i Norge som jeg kanskje til syvende og sist ikke trives ved. –men jeg har foreløbig ingen bekymringer… Men en stor ting er det aa faa se sig om i verden. Man skulde hat to livsløp til sin raadighet. Reise i løpet av det ene og ofre sig for samfunnspligter i løpet av det sidste.”

Cowboy

Etter en tid ble Helge cowboy i Arizona. Lenger vekk fra polarstrøkene var det vel vanskelig å komme, men i bunnen lå vel den samme opplevelsen av EVENTYRET.
Han dro etterhvert til apachenes rike. Han ønsket å oppsøke noen av de gamle krigerne fra Geronimos tid, samt få bekreftet en teori om at apasjene var i slekt med ”villreineterne” han hadde møtt i Canada. I dette lå det også materiale til en ny bok.
Men faren fryktet at han skulle bli for vitenskapelig og nøktern, og anbefalte ham å skrive fiksjon for å tjene penger. Til det svarte helge: ”Papa skal faa sine høvdinger og han skal faa dem så vilde at Coopers indianerfortellinger blekner, og allikevel behøver jeg ikke å overdrive. Men jeg vil ikke bare lage noe løst stoff som selger godt fordi det er dramatisk og pikant. Jeg vil samtidig skrive noe som er verd noe, noe som blir stående.”
Og da Helge fikk høre rykter om at det fortsatt fantes apasjer som levde fritt i fjellene i Mexico – krigere fra Geronimos tid som aldri hadde blitt en del av av reservatene – begynte han jakten på ”den tapte stamme”.

Intriger

Med seg på ekspedisjonen fikk han blant annet Yahnozah, en indianer på rundt 70, som i sin tid hadde tilhørt Geronimos flokk i Sierra Madre-fjellene.
Underveis tok de også med seg indianeren Isidro Mora, noe Helge skulle angre bittert på. Mora hadde selv vært med på å drepe flere av de ville apasjene, og viste stolt frem hodeskallen til en apasjekvinne han en gang skjøt. Det er ikke så rart det ble kjemikræsj mellom ham og Yalmozah.
Ekspedisjonen endte med en rekke intriger og til og med rettsak, De fant aldri noen ville apasjer, bare en rekke individer som kjente til dem.
Og materiale nok til en spennende bok (Apache-indianerne – Jakten på den tapte stamme kom ut i 1939).

Jakten

I alt Helge skrev og gjorde, kom respekten for det ”primitive” til uttrykk. Benedicte skriver: ”I dette lå selvsagt også en romantisk, rousseausk forestilling om verdien av å gå tilbake til naturen. Kanskje hans egen klossethet med all slags teknologi og moderne innretninger bidro til beundringen hans for det ”primitive”.”
Uansett vil nok også denne biografien inspirere mange moderne nordmenn til å i det minste lukte litt mer på naturen. I likhet med Helges opprinnelige verker, inneholder Eventyret stoff som ihvertfall vil få denne leseren til å fyre opp minst ett leirbål mer enn vanlig det kommende året.

Fullkommen bok

Eventyret har blitt en fullkommen bok på alle måter. Den fungerer som en veldig bra oppsummering av innholdet i Helges bøker, samtidig som den inneholder mye ny informasjon. Benedicte har ifølge forordet hatt tilgang til minst 40 hyllemeter med arkiverte papirer.
Her er også mange private minner, flere av dem humoristiske. Som da Helge i en alder av 99 ble tilbudt hjelp for å komme seg opp en bakke, og snøftet foraktelig tilbake og svarte: ”Tror du jeg er hundre år, eller?”
Å skrive om sine egne foreldre krever en god blanding av både nærhet og distanse, og denne blandingen mestrer Benedicte til fulle i denne boka.
Men historien slutter jo ikke med apasjeindianere. Helge fikk seg etterhvert en kone, og la ut på nye eventyr sammen med henne. Det kan du lese om i Bind 2, Sammen under Leidarstjernen – En biografi om Helge og Anne Stine Ingstad.

*

Innimellom kommer anmeldelser av lydbøker i bloggen. Anmeldelsene er alltid 100 % ærlige, ikke “kjøpt og betalt” (som visse fotballdommere). Men for ordens skyld: At det vil komme yours truly til gode dersom noen skaffer gratis prøve-abb på Storytel via bloggen min, ved å klikke på banneret under, behøver ikke være noen hemmelighet.

En win-win, spør du meg. Storytel anbefaler jeg nemlig på det aller, aller varmeste. Samtlige venner jeg har vervet så langt har blitt helt hekta, i likhet med yours truly. De har et stort utvalg innen de tre kategoriene som spesielt interesserer meg, nemlig a) bøker om tro og Jesus, b) villmarkslitteratur og c) bøker om skriving og forfatterskap.
Kom gjerne med ønsker til lydbøker du vil jeg skal anmelde. Jeg sovner til lydbok nesten hver kveld uansett, og har for lengst erstattet radioen i bilen med lydbøker. Har blitt avhengig.

Jeg vil kjempe for Repparfjorden

17 lastebillass I TIMEN i noe sånt som tjue år, til sammen 30 millioner tonn med giftig avfall, dumpet rett ut i en vakker, nasjonal laksefjord?

Nei, det er dessverre ikke en dårlig spøk, men sånne absurde ting som politikere og næringsinteresser kan finne på i fellesskap når penga og forbrukskulturen rår over moralen og fornuften.

Vi snakker altså om Repparfjorden, helt der oppe i nord, hvor Nussir etter planen skal drive gruvedrift og dumpe det meste av sitt avfall i fjorden.

En rekke organisasjoner står sammen for å kjempe mot det hele, og det er etablert en teltleir på stedet. En leir som har til hensikt å hindre arbeidet og skape blest om saken.

Gravemaskiner har så langt denne uka blitt hindret to ganger av aksjonister, på fredelig vis. Men det trengs visst flere folk i leieren ASAP.

Jeg vil dra oppover!

Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg ikke deltok i demonstrasjonene mot vindturbinene som ødela selveste Finnskogleden (som på den tiden var aktuell for UNESCOs verdensarvsliste). Samvittigheten vil lide skibbrudd om jeg holder meg hjemme denne gangen også.
Det er nesten utrolig hvor mye norsk natur som har blitt ødelagt de to siste tiårene. Hvor mye én generasjon skal klare å føkke opp på så kort tid. Villmark forsvinner, hyttefeltene brer om seg, flatehogsten trumfer plukkhogsten, fjordene brukes som søppelkasser. Nå må ting snu før det er altfor seint, og det må sterke protester til hver eneste gang dersom ikke galskapen skal få ture fram akkurat som den vil.
Vi har ikke råd til å miste mer av respekten for naturen. Ja, selve naturromantikken trenger sårt en renessanse i folkesjela vår.

Kunne i første omgang tenke meg å delta i Repparfjord en uke i aller nærmeste framtid, kanskje allerede til uka. Så vil jeg også skrive et lengre reportasjeinnlegg i bloggen når jeg kommer hjem. Helsa mi er i øyeblikket så där, opp og ned, og jeg skal til en rekke undersøkelser i midten av august. Men helsa er god nok til å kjempe litt for noe jeg brenner kraftig for!

Selv om hovedmotivet er å bekjempe hærverket på norsk natur, blir turen også research til siste del av “Apasjer”, hvor romanfigurene deltar i en lignende demonstrasjonsleir.

MEN. Jeg har rett og slett ikke råd til å dra til Hammerfest i øyeblikket. Kassa er tom etter fine feriedager og manglende jobb. Derfor legger jeg herved fram lua på fortauet og spør om noen venner og blogglesere vil bidra til reisekassa – og på den måten indirekte delta i kampen selv ved å sende meg oppover som sin “representant”.
Bruk i så fall Vipps 99 12 36 34 eller kontonummer 1624 12 26119 (merk betaling “Reisekasse” eller lignende).

Eller så du kan bruke denne Paypal-knappen eller QR-koden:




Skal prøve å få sendt et postkort fra nord til alle som bidrar med smått eller stort.

P.S.! Bare sånn for ordens skyld: Jeg kommer til å delta i sivil ulydighet dersom det blir nødvendig mens jeg er der oppe. Men selvsagt ikke i form av hærverk eller aggresjon, kun i form av deltakelse i fredelige blokader.

Sølvpilen, Hjortefot og Zeb

I likhet med ikke rent få i min generasjon, utviklet jeg tidlig en sterk fascinasjon for cowboyer og indianere. Før superhelter og musikalske idoler kom på banen, var det den nordamerikanske prærien på 1800-tallet som var det helt store. I de fleste av barndommens leker befant vi oss nettopp der.

(Resten av innlegget er kun tilgjengelig for patroner med det magiske passordet. Du kan bli patron på den klassiske måten eller på disse alternative måtene.)

Protected Area

This content is password-protected. Please verify with a password to unlock the content.

Innleggene for 10 år siden

22.07.

TRAGISK DAG

Arbeidsdagen fikk en brå slutt da det plutselig ristet voldsomt i bygningen her. Jeg skvatt til, og åpnet vinduet. Jeg trodde det var moskeen borti gata eller noe som hadde sprengt, for så nærme føltes det. I flere nabovinduer kikket andre forundret ut, og vi så uforstående på hverandre. For det var jo bare fred i hele området.

Jeg bor på Grønland, langt unna Regjeringskvartalet. Med tanke på hvordan det ristet her hos meg, må det ha vært et sabla trykk nærmere sentrum.

Det ble ikke noen Elm-kveld som planlagt. Området er sperra av, i likhet med store deler av sentrum. Nå sitter jeg og ser nyheter, og situasjonen på Utøya er fortsatt ikke avklart. Folk snakker om tredve døde, men ingenting er bekreftet. Kan ikke engang prøve å sette meg inn i hvordan mange pårørende føler det nå, som ikke vet noen ting om barna eller kjærestene sine.

UPDATE KL 22:24: Nå har de altså tatt en fyr som angivelig står bak begge anslagene i dag, en fyr som til opplysning har nordisk utseende. Mye tyder i øyeblikket på at hele dette helvetet er en enkeltpersons verk.
Men en islamistgruppe har likevel har tatt på seg skylden. Om de bare melker en ku de tilfeldig oppdaget i en åker, eller faktisk har inspirert idioten som står bak dette, er uvisst.

Men når det smeller slik, tenker alle “islam” med en gang. Og det er jo i ærlighetens navn ikke så merkelig. Men enten dagens terror er religiøst motivert eller ikke, gjelder samme budskap: Det er trist om slikt som dette går utover den jevne muslimen i Oslo, for han/hun tar nemlig like mye avstand fra dette som alle oss andre. Det er det tydeligvis ikke alle som forstår, om man skal tolke en del umiddelbare reaksjoner. Det er trist at enkelte utviser samme fanatisme som de hevder å bekjempe.

*

Til sist må jeg si en ting til. Det er jo selvsagt en latterlig trivialitet sett i lys av dagens hendelser, men likevel har det sjokkert meg hvor ELENDIGE NORSKE TV-REPORTERE ER PÅ Å STILLE SPØRSMÅL! Arrrgh!

Reporter: Vet dere hvor mange som er døde?
Politi: Det kan vi ikke bekrefte på det nåværende tidspunkt.
Reporter: Men folk er døde?
Polti: Det kan vi bekrefte.
Reporter: Hvor mange?

Sånn er det hele veien. Slitsomt!

23.07.

UVIRKELIG

Våknet i likhet med alle nordmenn opp til noen sjokkerende tall i dag.

Som alle sier: Det føles uvirkelig.

Tankene går til de mange pårørende som har fått livet forandret for alltid.

24.07.

LOGGING OUT

Til tross for at jeg har fulgt nyhetene omtrent døgnet rundt siden det ristet i veggene her på fredag, samt sløst bort x antall timer av mitt liv på å skumlese “manifestet” til denne fyren, forstår jeg det fortsatt ikke. Det er fortsatt helt uvirkelig. Vi tok ganske feil når vi alle antok at det dreide seg om islamisme. Her var det stikk motsatt ekstremisme. Same shit, very different wrapping.

Lørdag tok lillejenta og jeg en tur på kino. For henne var det første gang. Vi var alene i salen og så “Gråtass får en ny venn”. Det må være den langsomste og kjedeligste filmen jeg har sett, og derfor helt perfekt der og da. Som en liten oase i alt kaoset, reine terapien. Og lillejenta elsket den.

Når man sitter slik og følger nyheter og er på nett omtrent døgnet rundt, blir det til at man engasjerer seg i ulike debatter. Selv har jeg f.eks. latt meg provosere av medienes konsekvente omtale av fyren som “konservativ kristen”, all den tid han selv gir uttrykk for å være anti-religiøs i sitt “manifest”, men opptatt av det rent kulturelle aspektet ved kristendommen. Han kaller religion en krykke for svake individer, men ønsker likevel å stå i en slags tempelridder-tradisjon, noe han mener hans åsatroende “medbrødre” også burde gjøre. (Ere muli…)

Ikke at jeg har noe voldsomt behov av å forsvare “konservative kristne”, men synes det er trist om de skal oppleve en heksejakt i denne saken, siden de som definerer seg som det allerede en marginalisert gruppe i Oslo. Denne fyren har ingen bakgrunn fra noen av deres miljøer.

På butikken overhørte jeg en eldre dame som sa: “Nå har de kristne begynt også. Alle religiøse er farlige.”
Hva annet kan man si enn: Sukk …

MEN. Nå holder det for min del. Er for dumt å krangle med usaklige mennesker på Facebook i en tid som denne. I den store sammenheng dreier det seg om uvesentligheter akkurat her og nå, hvor vi alle er i sorg. Så nå retter jeg herved oppmerksomheten mot lillejenta igjen. Hun er for liten til å skjønne hva som har skjedd, selv om TV-en har stått på i bakgrunnen hele tiden. Men hun har fått med seg at pappa er veldig trist og opptatt og litt mindre villig til å leke enn vanlig.

Det siste skal hun få slippe å oppleve mer. Resten av dagen skal hun være mye viktigere enn nyhetssendinger, Facebook-debatter, aviser +++. Selv kongen ba oss i sin tale om å ta vare på de minste i samfunnet akkurat nå.

Og kongen er det best å adlyde. Farvel, internett.

25.07.

SOMETIMES YOU WANNA GO WHERE EVERYBODY KNOWS YOUR NAME

Fy søren så digg det var å henge på Elm en kveld og snakke med normale folk etter to døgn med TV-sendinger om en galning.

Mange har samlet seg i og rundt Oslo domkirke disse dagene. Det er viktig med slike samlingspunkt i krisetider. For meg personlig er Elm det mest naturlige valget av fellesarena etter det som har skjedd. Det var ren sjelebot å se alle de gode ansiktene der igjen, midt oppi all driten og kaoset av følelser.

25.07.

BLOMSTERMARKERING I OSLO

Ble ingen normal arbeidsdag i dag. Konsentrasjonen glapp litt for ofte.

Spesielt å være med på den enorme markeringen på Rådhusplassen i kveld, med et sted mellom 150 000 og 200 000 til stede. Da Maria Solheim sang “En himmel full av stjerner” var det ikke mange tørre øyne.

Lille Victoria var med og løftet blomsten sin sammen med alle de andre. Men jeg er glad hun er for liten til å skjønne hvorfor. Leste i dag at barn under 4 som regel ikke har noe begrep om hva død er. Begeistret så hun på folkehavet rundt seg og kalte det hele for “17.mai”.

Kjære Gud, måtte gleden være større enn sorgen når hun blir voksen også. Må generasjonen etter oss se mindre av satan og mer av Livet.

Bildet over er rappet fra Dagsavisen. Bildene under er tatt av Ann Helen Astrup:

Vic hadde fått med seg at vi skulle gå i tog, og var derfor litt skuffet over at vi ikke gikk fysisk ombord i et tog. Hun fikk ta t-banen en stasjon på veien hjem som plaster på såret.

Mariss Farris og yours truly.

Vic på Ivars skuldre.

Ivar og Ann Helen.

25.07.

HEHE

Latteren sitter ikke akkurat løst i disse dager. Men det føltes som sjelelig helbredelse å tillate seg den første høylydte latteren på mange dager. Den kom takket være Bård Tufte Johansen, som har lagt ut følgende bilde, med denne teksten til:

“Lofotposten ble dessverre trykket før ulykken. Tenn en røyk for mannen som ble låst inne.”

Nye tanker

I går kom datteren min, som altså nylig fylte 13, med et spørsmål som kom veldig uventet og satte igang tankekverna for alvor. (WARNING! Sosialpornografi følger!)

(Resten av innlegget er kun tilgjengelig for patroner med det magiske passordet. Du kan bli patron på den klassiske måten eller på disse alternative måtene.)

Protected Area

This content is password-protected. Please verify with a password to unlock the content.

Ytre religiøsitet fungerer som vaksine

Det er svært mye religiøs praksis som i bunn og grunn sperrer for Gud. Det er mange ytre tradisjoner innen det man kan kalle «kulturkristendom», som enkelte kirkelige representanter vedlikeholder i en utopisk tro på at de vil føre folk til Kristus i det lange løp – mens det skumle faktum er at de er med på å holde folk unna Ham. Mange av de tingene som antas å føre folk nærmere, har stikk motsatt effekt.

Noen raske eksempler:

(Resten av innlegget er kun tilgjengelig for patroner med det magiske passordet. Du kan bli patron på den klassiske måten eller på disse alternative måtene.)

Protected Area

This content is password-protected. Please verify with a password to unlock the content.

Victoria 13 år!

I dag blir datteren min tenåring! Wow!

Skal ikke dra alle klisjeene om tida som går osv, for det gjorde jeg i fjor på samme tid.
Men shit, ass.

Victoria er kilde til så mye glede i livet mitt, med sitt gode og rolige vesen, all sin humor og morsomme replikker og kommentarer.

Er så uendelig glad i den jenta der.

Store forandringer skjer til høsten på mange områder, da det blir ungdomsskole og langt lengre skolevei de ukene hun er hos meg. Men først er det en deilig sommerferie som skal nytes, så tar vi alt det som kommer på strak arm etter den.

I dag drar vi på Tusenfryd for å feire dagen der.

GRATULERER MED DAGEN, JENTA MI! ELSKER DEG OVER ALT PÅ JORD!