Viktig bok!

selbekk

“Fryktens makt” er selvbiografi og samfunnshistorie i skjønn forening. Boka er velskrevet og oversiktlig, og viser leseren noen røde tråder, både i Europas historie og i Vebjørn Selbekks private liv. Den er vanskelig å legge fra seg, nettopp fordi det er spennende å se visse verdensbegivenheter gjennom øynene til en mann som lever med drapstrusler hengende over seg.

Jeg husker at den godeste Elling i Gatas Parlament, under en samtale vi hadde på Mono for hundre år siden om Israel/Palestina-konflikten, kom med en glup fortolkning av Jesu ord om “disse mine minste”. Elling mente at “de minste” var en relativ størrelse.
-Akkurat nå kjemper jeg for den palestinske statens sak, sa han. -I det øyeblikket en slik stat er opprettet, vil jeg umiddelbart skifte fokus og kjempe for palestinere som blir forfulgt av nettopp den staten. De som er ofre på ett område, kan være maktmennesker på andre områder, og motsatt. (Gjengitt etter hukommelsen, og det var noen øl i bildet, så fyren jeg herved namedroppet får ha meg tilgitt dersom det ikke er et sitat han kan stå for.)
Uansett er det et godt prinsipp som jeg har tenkt mye på, og som i grunnen gjenspeiler noe av den holdningsendringen jeg personlig har gjennomgått med tanke på herr Selbekks handlinger.

Da Magazinet trykket en faksimile av Muhammed-karikaturene i 2006, var jeg nemlig blant de som ble forbannet. Jeg var indignert, støtt, rystet. Ja, jeg veit ikke hva jeg ikke var. Jeg til og med blogget om det her inne, og kalte det hele “unødvendig”. Jeg tror jeg strødde om meg med alt av det som etterhvert har blitt klisjeer i denne saken. Som at “ytringsfrihet ikke er retten til å krenke”, blablabla.
(Litt inkonsekvent var det jo, at jeg samtidig forkynte at Jesus provoserte de skriftlærde med vilje da han gikk gjennom åkeren på en sabbat, og fremholdt dette som noe positivt og svært nødvendig. Satt på spissen formidlet jeg dermed at det var helt greit å utfordre jødedommen, men ikke islam.)

I ettertid fremstår det altfor enkelt å finne en syndebukk på den måten som både media, stat, kirkeledere og de fleste av oss andre gjorde. Som konservativ kristen sto Selbekk så altfor lagelig til for hogg for alle oss “tolerante”.

Men hva var det egentlig Selbekk hadde gjort som var så forferdelig, og som gjorde at han i manges øyne bare fortjente å bli hengt ut av både UD og statsministeren?

Han hadde trykket en faksimile av noen karikaturer fra en dansk avis, et helt naturlig redaksjonelt valg i en artikkel som omhandlet nettopp disse karikaturene.
Punktum.
Oj, liksom.

Nøyaktig samme redaksjonelle valg gjorde også Dagbladet, Bergens Tidende, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, NRK og TV 2. De trykket til og med sine faksimiler av karikaturene før Magazinet! Det er viktig å ha i bakhodet. Ingen av de ansvarlige i noen av disse redaksjonene fikk noen drapstrusler mot seg, såvidt jeg veit. Selbekk ble blinka ut, sannsynligvis fordi han fremsto som det enkleste offeret, som redaktør i en liten nisjeavis. Han var … “den minste”. (Men skulle vise seg å ha mer bein i nesa enn tåkepraterne antok).

Så tok det helt av. Selbekk måtte umiddelbart få politibeskyttelse, og ambassader og flagg sto i brann. Store opptøyer oppstod rundt i ulike land, og mennesker ble drept. Blant annet sørget noen løgnaktige danske imamer for at tusenvis av muslimer nå fikk inntrykk av at Selbekk hadde publisert en unik tegning av Muhammed fremstilt som en gris! (En myte som selv opplyste nordmenn fortsetter å gjenta til denne dag.)

Det er interessant å faktisk se karikaturene som skapte alle disse opptøyene. Det er vel også noe av Selbekks hensikt med å gjengi dem på nytt i denne boka, å vise hvor uskyldige de egentlig var. I ettertid er det åpenbart at det hele må ha dreid seg om et slags meta-hat, eller hva man skal kalle det, siden disse tegningene i seg selv umulig kan ha fremkalt slike reaksjoner. Noe lå og ulmet, og ventet nok bare på en unnskyldning for å blusse opp. (At det ikke har blitt noe som helst oppstyr rundt det faktum at karikaturene nå står på trykk i boka, som du får kjøpt i alle norske bokhandlere, forteller sitt om at det ofte er tilfeldighetene som rår.)

Ikke er Muhammed fremstilt som noen gris. Ikke er karikaturene særlig kritiske til Muhammed. De mest provoserende av dem kan regnes som politiske ytringer om terrorisme og kvinnesyn. Altså intet angrep på Muhammed i det hele tatt. Det tegningene formidler, er vel bare hvor oppgitt han er over terroristene. Mye av det kan med andre ord kalles et slags forsvar av Muhammed; det er tegninger som i grunnen forkynner det samme mantra som vi alle blir innprentet av alskens statsledere etter enhver terroraksjon, at “dette har ingenting med islam å gjøre”.

Altså en rekke misforståelser, som skapte kaos. Da er det selvsagt politikeres ansvar og oppgave å rydde opp i misforståelsene, for å dempe situasjonen. Norske politikere valgte motsatt strategi: De bekreftet det falske inntrykket som hadde blitt gitt, men la all skylden på én eneste norsk borger. De sørget altså for å holde liv i misforståelsene, samtidig som de gjorde hverdagen til en truet familiefar her i Norge enda vanskeligere.

Når man leser de interne dokumentene, som aldri var ment for pressens øyne, og hører Selbekk fortelle om det som skjedde på “bakrommene”, er det både skremmende og pinlig. Jeg kjenner at jeg rødmer på vegne av de ansvarlige (og over meg selv, som faktisk kjøpte retorikken deres). Det kastes bensin på bålet, når f.eks. norske politikere – overfor en hissig mobb i Damaskus – understreker at det var en liten kristen avis som sto bak det hele. Og når kirkeledere, betalt av Staten, ender opp med å dra utenlands for å stå skolerett med lua i hånda overfor en kjent islamist med et menneskesyn som minner mest om noe brunt grums fra 2. verdenskrig, ja da har “toleransen” og “dialogen” havnet over i parodien.

Og det som slår meg i ettertid (og AU, som det gjør vondt!), er at Selbekk egentlig er ganske uangripelig i de tingene han angripes mest for. Ting som burde vært uskyldige selvfølgeligheter, blir plutselig regnet som noe radikalt og ekstremt. Selv beleste mennesker godtar plutselig debattpremisser som burde vært kastet på historiens skraphaug for mange hundre år siden, og røper samtidig at de lar helt andre prinsipper gjelde i møte med islam enn i møte med alle andre verdensreligioner.

Grunnen til at jeg selv opprinnelig reagerte så negativt mot Selbekk, er at jeg tenkte som en troende. Jeg la teologiske føringer for mine meninger. For Selbekk var jo også en troende, en av oss, og som Jesus-troende burde vi være opptatt av dialog og kommunikasjon framfor provokasjoner. I paulinsk tankegang skal man jo heller ikke dømme noen som er utenfor menigheten, bare de som er innenfor. Og det mener jeg fortsatt.
Men i dag tror jeg 100 % på Selbekk når han hevder at det han gjorde var et rent redaksjonelt valg. Selbekk gjorde slett ikke noe forsøk på å drive verbal religionskrig, slik noen har fremstilt det som. I dette tilfellet var han mer pressemann enn kristen, om du vil si det sånn.
Det må være lov, selv for en kristen, å være en profesjonell journalist/redaktør som følger pressens normale spilleregler. Slik både Dagbladet, Bergens Tidende, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, NRK og TV 2 som nevnt gjorde, uten at noen blunket.

Jeg er heldig, for det er ikke min oppgave å kritisere islam. Jeg regner meg selv som en såkalt evangelist, og mitt “kall” her i livet er å formidle evangeliet. Jeg ser i hovedsak bare behov av å kritisere loviskhet innen kristendommen, og ikke i andre religioner. Flaks med den!
Samtidig registrerer jeg, som samfunnsborger, at det blir stadig trangere rom for de som faktisk har som oppgave å stille kritiske spørsmål til islam, som f.eks. pressen.

I den forbindelse stiller Selbekk noen svært betimelige spørsmål. Noe som gjør “Fryktens makt” til en uhyre viktig bok. Hvis man mener at spørsmålene ikke er viktige, må det være fordi man har skylapper. Alle de billige hersketeknikkene Selbekk blir møtt med i offentlige debatter, er for meg i seg selv grunn nok til å låne mannen et øre. For slikt vekker smurfen i meg (du vet, den som finnes i oss alle, om vi tar av ytterskallet). Og jeg er fortsatt litt sint på meg selv for at jeg i 2006 i praksis sto sammen med de mektige skriftlærde og kastet stein på synderen som hadde provosert dem, samtidig som jeg trodde det var å vise Kristi sinnelag …

Hvorfor er det slik at folk flest har minimal kunnskap om hva Muhammed egentlig sto for, samtidig som de glatt aksepterer at “islam er fredens religion”? Hvorfor tror de fleste nordmenn at Muhammed var en slags arabisk Jesus-skikkelse, når så mye av det han forkynte var det diametralt motsatte av det Jesus forkynte? Hvorfor er det akademisk selvmord å diskutere originalkildenes egen fremstilling av Muhammed?
Den typen spørsmål stiller Selbekk. Og det burde ikke være regnet som særlig vågalt. Det er sykt at det faktisk har blitt det.

Men bokas viktigste budskap, slik jeg ser det, er at vi ikke må blande muslimer og islam. Det må være lov å elske muslimer samtidig som man er kritisk til islam, på samme måte som man kan ha kristne venner selv om man tror at Jesus var en løgner.
Majoriteten av mine venner avskyr min tro, og jeg ville definitivt ikke ha byttet dem ut med en gladkristen heiagjeng! Ikke noe er kjedeligere enn unison enighet i et flerkulturelt samfunn.
Skulle jeg følt meg “krenket” hver gang jeg møtte en ateist som ga tydelig uttrykk for sine tanker, hadde det vært jeg som hadde hatt et problem, ikke ateisten.

Vi har et seriøst samfunnsproblem om det blir forbudt å ta i religionen islam med annet enn silkehansker, samtidig som det fortsatt er helt lov å beholde boksehanskene på i møte med konservativ kristendom.
Eller dersom det å være skeptisk til en religion blir regnet som fremmedfiendtlighet. For om saklig religionskritikk blir tolket som rasisme i den kollektive bevissthet, er jeg redd veien kan bli kort til en oppblomstring av reell rasisme blant de religionskritiske. Her kan vi fort skape en skummel effekt, som vil føre til et samfunn ingen av oss vil ha – spesielt ikke vi som faktisk er oppriktig takknemlige for å ha muslimer i Norge, og som avskyr enhver form for rasisme.

Islamofobi skapes først og fremst av de som har fobi mot å diskutere islam i det hele tatt. Ja, Selbekk mener dette er den egentlige islamofobien i vår tid. Han har et poeng.
Muslimfobi er noe helt annet enn islamofobi. Det er så viktig å ha dette klart for seg i debatter som følger, for alle slags parter i debattene.

Når jeg tenker på muslimer, tenker jeg på en rekke herlige mennesker som jeg er veldig glad i. Dessverre har jeg ikke nok muslimske venner, noe jeg gjerne vil endre på. Men jeg har svært mange muslimske bekjente. Mange av dem skylder jeg en stor takk, blant annet de som hadde ansvaret for datteren min da hun gikk i barnehagen. Når jeg hører ordet “muslim”, er det sånne folk jeg ser for meg.
Men når jeg tenker på islam, tenker jeg på lovisk religiøsitet, som mange veit at jeg er en sterk motstander av, enten den serveres under paraplyen kristendom, jødedom, islam eller hva som helst annet.

Håper det fortsatt er lov å ha en slik holdning. For det bør ikke være noen selvmotsigelse her. Jeg mener, selv som Jesustroende liker jeg konserter av Dimmu Borgir. Og jeg kjenner da nok av “satanister” som gjerne skåler med meg. Håper jeg også kan få noen nære muslimske venner samtidig som jeg er allergisk mot lovisk religion.

Men fryktens makt er nok større enn vi tror, i alle slags leire. Det er trist hvis den klarer å gjøre oss tause.

Facebook Comments
2 comments on “Viktig bok!
    • Som han redegjør for på en god måte i boka (hvor et av kapitlene også heter “Da jeg sviktet”).

      Og som han gjentatte ganger har sagt i Vårt Land at han skammer seg over. Senest forrige uke, hvor dette på nytt ble trukket fram, og hvor han bare kunne henvise til ting han tidligere hadde skrevet.

      Det må være lov å endre mening, det er jo nettopp det jeg selv har gjort i denne saken.

      Det skal også bemerkes, siden det er det viktige rent prinsipielt, at han i Magazinet GJENGA nettopp de kristen-karikaturene (og holocaust-karikaturene) han kritiserte, slik at leseren skulle se hva det var snakk om.

      Artikkelen hvor han gjenga Muhammed-karikaturene, var heller ikke noen hyllest til dem. Er det noe Selbekk alltid har vært flink til, i motsetning til enkelte andre kristne redaktører, er det å skille nyhetsstoff og personlige meninger.
      Rent prinsipielt har han alt på det tørre, slik jeg ser det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?