Tur til Fjellsjøkoia

Ja, jeg har altså fått dilla på Skiforeningens kjentmannsposter, og postene i den siste boka tar jeg i kronologisk rekkefølge.
Postene fra den forrige boka, derimot, har jeg tatt litt mer hulter til bulter. Og der mangler jeg i skrivende stund fem av de 50 postene, som alle forsvinner nå rundt månedsskiftet.

Men det er jo bare selve posttavlene som forsvinner. Stedene er jo der fortsatt (duh!). Jeg har allerede kvalifisert til gull, siden det kun krever 40 poster i hver bok. Men vil gjerne besøke alle stedene likevel, enten tavlene og muligheten for klipp i boka fortsatt er der eller ikke.

Nylig tok Tanja og jeg post 28 i gamleboka. Dagen etter bursdagen min bestemte vi oss for å besøke post 38, som er Fjellsjøkoia vest for Skotjernfjellet, i Lunner kommune på Hadeland.

Først må det innrømmes at vi har prøvd oss på denne før, uten hell. Dette fordi vi hadde fått beskjed om å se etter noen blå bånd, som vi fant, men som åpenbart var noen andre blå bånd enn de vi ønsket å finne, og som dermed førte oss rett ut i Ingenmannsland. Vi ga til sist opp, fordi vi heller ikke hadde all verdens tid. (Bildet øverst viser en Åleskjær på svært så ville veier.)

Men nå var vi klokere og hadde satt oss mer inn i hvor vi skulle, selv om vi heller ikke denne gangen hadde med oss GPS/kompass eller annet kart enn det lille kartutsnittet i boka. Tanjas 11-åring Christoffer ble også med, og vi kjørte først til Harestua, så inn på skogsbilveien mot Solobservatoriet og videre innover, til vi parkerte ved bommen til sideveien som går opp langs Skotjernsbekken.

Det er ved denne bommen de sorte fårene vanligvis henger. Hadelands sauer har visst et ganske tøft ungdomsmiljø, spesielt ved denne bommen. Det er blant annet de tre her mange fåreskaller advarer sine egne uskyldige får mot å henge med:

En kilometer oppover på denne veien, før vi så gikk inn en gjengrodd driftsvei til venstre. Her møtte vi en annen gjeng, nemlig noen kuer. Jeg prøvde å være hyggelig og si “hei”, men da ble de livredde og løp sin vei så jur og bjeller dingla. Kanskje jeg hadde dårlig ånde?

Vi gikk forbi den lille stien med de blå båndene hvor vi gikk feil sist, og fortsatte et godt stykke til, inn i Skotjernfjellet Naturreservat, forbi noen myrdrag og opp på en liten høyde – og der var den lille stien vi var på jakt etter. Samt de riktige blå båndene.

Stien førte helt inn til koia, som altså ligger 150 meter vest for Nordre Fjellsjøen. Koia er fra tidlig 1900-tall, et eksempel på det primitive husværet som skogsarbeiderne på den tiden hadde. Koia var falleferdig, men ble restaurert i 2004. Som Kjentmannsboka forteller, var restaureringsarbeidet krevende, siden det ikke er lov med motorferdsel eller hogst i naturreservatet: “Restriksjonene førte til at gamle metoder ble tatt i bruk og alt tømmer ble fraktet inn med hest. Det ble en omstendelig prosess, men som stod i stil med alderen på koia.”

Koia er alltid åpen og kan benyttes av alle som måtte ønske. Det er også lov å overnatte på stedet – helt gratis.

Utafor hytta sto det en hodeløs blotter med et forholdsvis respektabelt lem:

Selve posttavla var borte, før tiden, noe vi ser på nett at flere kjentmannsjegere har reagert på. Den skulle ha stått der til tidligst 1. september før den ble fjernet, men forsvant allerede for minst en uke siden. Her har noen vært for tidlig ute på sin postmannsrute, og jeg tror ikke det er Pat.
Ikke at det er så veldig farlig, som sagt. Jeg har allerede de nødvendige klippene, det er stedene som er viktigst. Det skal likevel innrømmes at jeg er barnslig nok (i en alder av 47) til at det er litt nedtur å ikke få klippet sitt når man faktisk er innafor tidsfristen.
Men bare litt, altså.

Tanja hadde ordnet kjøtt på mat-termos og alt man ellers trenger til taco. Så vi fyrte opp i vedovnen på hytta, tente stearinlysene – og ble vel sannsynligvis de første i historien som har hatt fredagstaco i Fjellsjøkoia!

Det begynte å mørke da vi bega oss på hjemvei. Og høsten er her, så det mørknet fort. Heldigvis hadde vi med oss hodelykter, så hjemveien i mørket bød ikke på problemer. Selv om vi ble klissbløte på beina og holdt på å gå på trynet ganske mange ganger.

TAKK FOR NOK EN FIN TUR, TANJA! (Og Christoffer, da, selvsagt!)

Alle bildene i innlegget er tatt av Tanja Michelsen. Enda hun har gitt meg mobil i bursdagsgave for at jeg skal kunne ta bilder selv snart. 🙂

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?