Trenger troen forsvares?

trenger_troen_forsvares

“Trenger troen forsvares? En programerklæring for kristen apologetikk”
av Stefan Gustavson
Luther Forlag, 2016
192 s.

Stefan Gustavsson har skrevet en viktig og god bok om såkalt “apologetikk”. Han byr på flere spennende eksempler på hvordan Jesus og Paulus kommuniserte sitt budskap, og hevder at kirken trenger mer av nettopp deres form for budskapsformidling i moderne tid.

I første del av boka forsøker forfatteren å stille en diagnose på den kristne kirke i vår tid. Hans utgangspunkt er en svensk kirkevirkelighet, men den er lett overførbar på situasjonen i Norge.

Tallenes tale

Gustavsson begynner med tallenes klare tale. Han viser til statistikk som er utvetydig. Antall gudstjenestebesøk i Den svenske kirke har gått drastisk ned, fra 9 014 636 i løpet av 1990 til 4 278 947 i 2014. Det har med andre ord skjedd en halvering i antall besøk på 24 år. Den svenske biskopen Hans-Erik Nordin sier det rett ut: “Den svenske kirkens gudstjenesteliv er i ferd med å kollapse.”
Frikirkeligheten har litt bedre statistikk å vise til, men det er ingen tvil om at tendensen også her er nedadgående. Nå finnes det som kjent tre former for løgn, nemlig “løgn, forbannet løgn og statistikk”. Men som forfatteren sier, man trenger ikke statistikk for å se hva som skjer. “Det holder å reise rundt blant kristenfolket noen år for å bli klar over situasjonen. Det er stadig mer glissent og grått i benkeradene i de fleste av våre kirker,” skriver han.

Ikke bare er det slik at kirkene er ute av stand til å vinne nye mennesker, men de mister i tillegg sine egne. Om man bare hadde klart å beholde de som vokste opp med aktivt menighetsliv, hadde ikke statistikken vært negativ, siden det kan antas at “kristenfolket” statistisk sett får flere barn enn befolkningen ellers (på grunn av familiesyn o.l). At statistikken er negativ, tyder altså på at selv “menighetsbarna” forsvinner etterhvert. (Selv om det er viktig å understreke at frafall fra menighetskretser ikke nødvendigvis er identisk med frafall fra selve troen.)

Utdanningssystemet

I forsøket på å finne forklaringer, viser Gustavsson til utdanningssystemet. Han understreker at utdanning og moderne vitenskap ikke er i strid med troen, at begge deler snarere er noe som historisk sett har vokst ut fra nettopp kristen tro her i Vesten. Gustavsson: “Problemet er derfor ikke utdanning i seg selv: Den er noe veldig positivt og viktig, utdanningens betydning må aldri undervurderes! Det handler heller ikke om enkeltspørsmål som det biologiske livets utvikling på planeten jorden eller hjernens forhold til menneskets bevissthet, for å nevne to interessante spørsmålsstillinger. Nei, det handler om det overgripende mentale kartet som skapes på tvers av alle emner, og som både implisitt og eksplisitt undergraver kristen tro. Utdanning (…) skjer aldri i et nøytralt vakuum. Det skjer alltid ut fra spesifikke forutsetninger og innen rammen av et livssyn.”

Gustavsson viser til en undersøkelse gjort ved Gøteborgs universitet, som beviste hvordan gudstro blir uglesett på ulike måter i det svenske skolevesenet. Undersøkelsen viste at et utdanningssystem som i utgangspunktet er pliktig å være “nøytralt”, slett ikke er det. Det skapes bilder av religionen som ikke er forenlig med det rent faktiske, og det gis underforståtte bilder av at det å være en troende er “vanskelig å forene med å være et moderne, rasjonelt, individualistisk og selvstendig tenkende menneske”.
Karin Kittelmann Flesner, som har skrevet avhandling basert på undersøkelsene, konkluderer med at hun ikke hadde forventet at denne holdningen var så sterk i samtlige klasserom som ble undersøkt. I sin konklusjon skriver hun også: “I den sekulære fortellingen framsto enkelte ting som selvfølgelige og ubestridelige. For eksempel forekom det en oppfatning av tid der historien sees som (…) lineær (…) og der religion er en levning fra fortiden.”

I naturvitenskapen ble det nærmest tatt for gitt at Gud var motbevist, og det ble brukt en “naturalistisk filosofi som allerede i utgangspunktet utelukker en Skaper”. I historiefaget lærte man om kirken som “en institusjon i konflikt med vitenskapen, og som et autoritært undertrykkingsapparat …”. I psykologien ble Gud presentert som “en emosjonell krykke”. I den postkoloniale teoribygningen ble “det hvite, kristne Vesten” fremstilt som “de seks siste århundrenes internasjonale storskurk”.
Ogsåvidere, ogsåvidere.

Forfatteren har også foretatt sine egne “undersøkelser”, da han under forelesninger har spurt tusenvis av mennesker gjennom årene om hva slags tilnærning til kristen tro de møtte i utdannelsen. “Nesten 100 % av svarene oppgir at utdanningen på ulike måter har gitt et negativt eller avvisende inntrykk av kristen tro,” skriver han.

Sammen med media bygger utdanningssystemet opp under forestillinger som indirekte og direkte er negative til kristen tro. “Og kirken har fortsatt sitt arbeid som om ingenting har hendt.”

Kognitiv dissonans

Unge kristne med oppvekst i kristne miljøer, opplever dermed såkalt “kognitiv dissonans”, siden menighet/skole gjør at de må leve med to motstridende selvfølgeligheter. Man får en fot i to ulike båter, og det er få instanser som tilbyr “hjelp til å se hvordan man med et åpent sinn og med sin intellektuelle integritet i behold kan stå med begge føttene i kirkens skip”. Siden kirken ikke har tatt sitt kall til å forsvare troen på alvor, har mange menighetsbarn endt opp med å plassere begge ben i den sekulære båten isteden. For det er ulevelig å ha et bein i hver båt, spesielt når de sklir stadig lengre fra hverandre.

Gustavsson peker ytterligere på selvfølgelighetsregimet som hersker i store deler av det sekulære samfunnet. Et selvfølgelighetsregime som er nedlatende overfor religiøs tro, og som ikke engang finner tanken om et evig liv verdt å ta på alvor. Det har blitt skapt et kunstig motsetningsforhold mellom humanisme og kristen tro: “Opplysningshumanistene trodde ikke bare på fornuftens nødvendighet – en tro de delte med de kristne – men de hevdet fornuftens tilstrekkelighet. Gud og hans åpenbaring var nå ute av bildet. Slik ble en motsetning mellom fornuften og kristen tro sementert.”

Kirken besvarte opplysningshumanismen på to måter: Enten ved å ignorere den fullstendig, eller ved å tilpasse seg den (såkalt “liberalteologi”). Gustavsson sammenligner det med å grave sin egen grav, og bruker bildet fra Donald-filmen hvor Donald ender opp med å bygge et hus for hakkespetten han egentlig er i krig med.

Spol fram til 3:48, så finner du scenen! 🙂

Liberalteologien befinner seg i dag ved veis ende, mener Gustavsson. Men han kritiserer også stikk motsatte kretser, nemlig karismatikerne (selv om han også mener de har noen viktige poeng som alle kristne bør få med seg). Mens liberalteologene forsøker å gjøre evangeliet uangripelig ved å finne rasjonelle forklaringer for ethvert bibelsk mirakel, forsøker karismatikerne å åndeliggjøre en rekke viktige spørsmål. Dermed får både liberalteologene og karismatikerne én ting til felles, nemlig at de ikke kjemper sine slag på den reelle slagmarken. De befinner seg et helt annet sted enn der selve kampen foregår.

Jesus som apologet

I andre del av boka forsøker forfatteren å vise at Det nye testamentet allerede har foreskrevet “medisinen” for diagnosen som ble stilt i første del.

Begrepet “apologetikk” defineres slik av William Lane Craig: “Apologetikk er den grenen av kristen teologi som søker rasjonelt å begrunne den kristne troens sannhetspåstander.”
Ikke som enkelte liberalteologer, som forsøker å ugyldiggjøre grunnlaget for sannhetspåstandene. Ei heller som enkelte karismatikere, som avfeier det rasjonelle som uviktig i det som har med tro å gjøre.

Gustavsson tar oss med på en liten reise gjennom Det nye testamentet, for å vise hvordan Jesus og de første kristne fungerte som “apologeter”. Han viser hvordan Jesus stadig deltok i dialog og debatt. Ordet “spurte” finnes 145 ganger i de fire evangeliene, ordet “svarte” hele 277 ganger. Samtalen var viktig for Jesus!
Videre viser Gustavsson hvordan Jesus oppfordret folk til å tenke rasjonelt – selvstendig og kritisk – en side ved ham som ofte har blitt oversett.
Eksempler på slike Jesus-sitater, er f.eks. “Hvorfor dømmer dere ikke ut fra dere selv om hva som er rett?” – og: “Døm ikke etter det dere ser, døm heller rettferdig!” Jesus innleder også tankerekker ved å spørre tilhørerne: “Hva mener dere?”

Jesus trekker fram barna som eksempler til etterfølgelse. Men det innebærer ikke at han ser på umodenhet som en kristen dyd, for et annet sted bruker han barn som advarende eksempel (når han i Matt 11,16-17 sammenligner sin samtids slekt med “barn som sitter på torget og roper til hverandre”.)

Mange av Jesu motstandere måtte innrømme at han “svarte godt” på deres spørsmål, og de “undret seg over svaret hans” og “greide ikke fange ham i ord”. Når de skriftlærde anklager ham for å stå i ledtog med Satan fordi han drev ut onde ånder, viser Gustavsson strukturen på samtalen:

1. Jesus anklages.
2. Jesus minner anklagerne om et allment prinsipp.
3. Jesus anvender prinsippet på deres egen anklage.
4. Jesus påpeker dermed at anklagen er som en boomerang som slår tilbake på avsenderen.

Gustavsson: “Jesus verken skjeller ut eller ignorerer sine kritikere. I stedet analyserer han deres kritikk og underminerer den ved hjelp av fornuften. Jesus viser at kritikken både er ufornuftig (for ingen starter jo borgerkrig mot seg selv) og meningsløs (siden den like gjerne kan rettes mot kritikerne selv som mot Jesus).”

I en annen debatt, om hvorvidt det er lov å helbrede på sabbaten eller ikke, bruker Jesus en klassisk argumentasjonsform – a fortiori (som betyr “så mye mer”):

1. Vi er enige om sannheten i påstand A.
2. Argumentene for sannheten i påstand B er sterkere enn dem for påstand A.
3. Konklusjon: Siden vi aksepterer påstand A, må vi også akseptere påstand B.

Forfatteren serverer oss en rekke andre spennende og konkrete eksempler på Jesu måte å debattere på. I moderne debatter blir man gjerne stilt overfor falske dilemmaer. Som: “Tror du på Gud eller Big Bang?” Som om det ene utelukker det andre. Debattpremissene var ikke noe annerledes på Jesu tid, og derfor ble Jesus stilt overfor problemet om hvorvidt det var rett å betale skatt til keiseren eller ikke – en problemstilling hvor både “ja” og “nei” ville vært feil svar for jødene/romerne. En no-win for Jesus, med andre ord. Det er da han torpederer problemstillingen ved sitt geniale svar om å gi Gud det som tilhører Gud, og keiseren det som tilhører keiseren. Dette er ett av flere eksempler på hvordan Jesus løser “gordiske knuter”.

Paulus som apologet

Om vi forflytter oss til Paulus, er han ikke noe dårligere. Gustavsson: “Hele virksomheten hans var preget av åpenhet, han hadde ikke noe skjult eller hemmelig budskap.” Dette var han nøye med å understreke, og han vektla at man ikke skulle bruke knep eller forfalske Guds ord, men tvert imot “åpent legge sannheten fram”. For ingen kunne “makte noe mot sannheten, bare for sannheten”.
Paulus var opptatt av kommunikasjon av troen, og kom med følgende formaning: “La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.” Forfatteren viser oss at Paulus vektla betydningen av debatter. Han holdt ikke enveis-taler, men “talte og debatterte” med sine tilhørere. I samtaler med jøder “forklarte og beviste” han Kristus ut i fra deres egne skrifter. NIV-oversettelsen sier også at han “argumenterte” med dem.
Paulus’ samtale på Areopagos er ett av eksemplene forfatteren trekker fram. Her driver Paulus glimrende apologetikk.

Enten han befant seg blant jøder eller blant de mange filosofiske retningene på Aeropagos, fant han alltid fellesnevnere med sine tilhørere og startet gode samtaler ut i fra det. Paulus ble “jøde for jøde, greker for greker” i sine forsøk på å formidle evangeliet for alle slags mennesker.
Boka serverer en rekke interessante eksempler på både Peter og Paulus’ holdning til kommunikasjon og debatt – og peker på detaljer i bibeltekstene som kanskje har gått en del hus forbi. Gustavsson byr på en god konklusjon med syv kjennetegn på hvordan Paulus formidlet budskapet om Jesus. (Men de skal jeg ikke gjengi, du får kjøpe boka selv!)

Tid for handling!

Bokas tredje og siste del er et slags “ettermøte” – en utfordring til å handle på det man har lest. Forfatteren sammenligner det vi står overfor med en åndelig krig, intet mindre. Og: “Krig forandrer alt. Nye prioriteringer og dramatiske reduksjoner av fronten – det gjelder å tenke strategisk og kjempe der de viktige slagene står. Mye som i fredstid kan synes vesentlig, må legges til side for det som nå blir tvingende nødvendig.”
Det er ikke bare små justeringer som må til innad i Kirken, men en radikal omvendelse.

For det er i hovedsak Kirkens egen skyld at billige argumenter fra kjendisateister og kvasi-vitenskapelige påstander om Jesus fører til at ungdom faller fra troen. Kirken har ikke gitt “menighetsbarna” noen reelle våpen, bare sendt dem nakne ut i striden. Menighetene trenger fra nå av en ny form for åpenhet, en som både tåler og ønsker spørsmål i egne rekker. Om det ikke finnes frihet til å tenke og reflektere innad i menigheten, er det ikke merkelig om folk forsvinner.

Og det er de grunnleggende spørsmålene det dreier seg om. Ikke om ulike syn på nattverd og dåp, men heller: Finnes Gud? Går det i så fall an å bli kjent med ham?

Boka er herved anbefalt. Den kan bestilles HER.

*

Vil du støtte mine skriverier ved å bli en PATRON?

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?