Tilbake til “røttene”, du liksom

angst

Det er mange medier som spår ulike trender i 2016, og kristenpressen er intet unntak. Dagen spår ti trender som vil prege norske menigheter i 2016. Blant trendene finner vi følgende på fjerdeplass: “Tilbake til røttene. Etter at den svenske pinsevennen Peter Halldorf kledde seg i munkekappe har en rekke skandinaviske kristenledere fått øynene opp for kirkefedrene, og fått behov for å finne sin plass i kirkehistorien. Om ikke alle går så langt som Ulf Ekman, vil definitivt mange grave frem ord, begreper og tanker fra kristendommen i tidligere tider. Vi får høre mer om neo-liturgisme og ny-monastiske bevegelser.”

“Tilbake til røttene” har vært frikirkelighetens hovedanliggende til alle tider. Men de siste årene har det skjedd en merkelig holdningsendring i en del frikirkelige sammenhenger, hvor nettopp de tingene deres forgjengere gjorde opprør mot, plutselig er blitt for selve “røttene” å regne.
Dermed havner man i praksis et sted midt på stammen og snakker om “røttene” man har oppdaget.

Enkelte av de menighetene som for eksempel hadde den tidligere Livets Ord-pastoren Ulf Ekman som sitt store forbilde, har nå endt opp med en slags kvasi-katolsk liturgi som verken er fugl eller fisk. Og så snakker man samtidig om å ha funnet “røtter” …

Hvorfor stoppe midt på stammen? Burde det ikke heller handle om å leve ut selve evangeliet i sin egen tid og kultur, og ikke om å dyrke en eller annen gammel «tradisjon» man plutselig har oppdaget? Historiens kristenhelter har allerede utført sine oppdrag. Selv om vi har all grunn til å være takknemlig for deres innsats, ærer vi dem ikke ved å stå på deres skuldre.
Nei, vi ærer dem best ved å sporenstreks hoppe ned derfra og plante beina på selve Klippen – Jesus – og på nytt forkynne det enkle evangeliet som de aller første kristne formidlet – slik også de nevnte helter gjennom kirkehistorien forsøkte å gjøre.

Det nærmeste man kan komme såkalt “apostolisk suksesjon”, er at man i sin egen generasjon og samtid finner tilbake til nettopp det apostlene sto for og implementerer det i sin egen kultur – istedenfor å videreføre og være stolt av en kirkehistorisk rød tråd som er mer farget av blod på egne hender enn av Jesu blod. Den «offisielle» kirkehistorien tjener mer til advarsel enn til forbilde. Forbildene finner vi faktisk flest av blant de som brøt med tradisjonene.

Den romersk-katolske kirke er klar over at svært mange paver gjennom historien ikke akkurat tjener som forbilder. Derfor er den nøye med å påpeke at enhver ny pave ikke er en videreføring av den forrige, men at enhver ny pave er en direkte videreføring av apostelen Peter, uavhengig av forrige pave. En finurlig løsning. Men samme prinsipp bør da selvsagt gjelde for oss anti-pavelige også: Det vi gjør, må ha sin kilde i det opprinnelige.

Paulus formante sine lesere til å forbli rotfestet i selve Kristus. Det er i ham kristne bør ha sine røtter. Som troende bør vi slutte å snakke mer om «kirken» og «tradisjonen» enn om Jesus, for uten ham er det ingen kirke.
Og skal vi virkelig tilbake til røttene, hjelper det ikke at vi for eksempel i frikirkelig sammenheng innfører et slags alter til nattverden, med vakre stearinlys rundt brødskivene vi plutselig begynner å behandle og omtale med en mystisk form for respekt.
Nei, skal vi tilbake til røttene, må vi ha den formen for nattverd hvor vi må be folk om ikke å drikke seg fulle – for det var den slags problemstillinger man hadde i kirkens første tid, den gang nattverden var et stort og sannsynligvis livlig fellesmåltid, og ikke bare noen triste smaksprøver «forrettet» av en prest etter gammeltestamentlig mønster.

Den store ironien i det som skjer nå for tiden, er at mange frikirkelige i praksis var langt nærmere røttene før de begynte å bli så opptatt av “røtter”!

Ja, ironien er total. For i flere generasjoner har man i disse kretsene kommet seg stadig nærmere det enkle evangeliet, selve originalen, ved å ta et oppgjør med rent menneskelige tradisjoner. Så kommer med ett noen med en helt annen agenda, men som også bruker begrepet «røtter». Deres hensikt er å få disse kretsene tilbake til det punktet de var på for noen generasjoner siden – rett før de oppdaget de virkelige kristne røttene.

Slik blir flere generasjoners kamp for å få finne fram til de opprinnelige røttene nullstilt og gjort til intet av noen som påberoper seg nettopp «røtter»!
Som sagt: Ironien er total.

Vil du støtte mine skriverier ved å bli en PATRON?

Facebook Comments
7 comments on “Tilbake til “røttene”, du liksom
  1. Takk David. 🙂 Noen ganger er det behov for å snakke “rett fra levra”. Dette er helt klart et slik tilfelle.
    Har selv vært en kristen i 48 år og er enig i at det er i Ham, Yeshua, jødenes og vår Konge som er roten til alt som betyr noe i denne verden. Det er Han vi tilber og opphøyer, ikke helgener, systemer eller doktriner.
    Er selv engasjert i evangelisering på Grønland og Egertorvet i Oslo (men samtidig i full jobb med noe annet). Den gleden jeg og andre opplever hver gang en person virkelig får et møte med Herren Jesus, kan nok ikke sammenlignes med noe annet.
    Min bønn er at flere “vanlige” kristne skal se mulighetene de har til å evangelisere der de er, i sin hverdag, på den plass Herren har satt dem.

  2. Knallbra, David! Pionerene som la grunnen for mange av oss, tenkte framover, vekst og utvikling, Apostlenes gjerninger i nåtid. T.B. Barratts motto var jo, -Fram til urkristendomen.

    Det som er menneskeverk, ambisjoner bygd på sand vil rase som et Babels tårn, men framtiden bygger på Ordet . På sporet! 🙂

  3. Träffsäkert skrivet om rötter och rötter. Det känns mer och mer som att reformationen var förgäves och korruptionen bara ökar överallt. Det enda hoppet är att detta är ett tidens tecken, annars står jag inte ut snart.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?