Templer av kjøtt og blod

«Europas katedraler er som store gravsteiner eller minnesmerker, til minne om en utdødd religion.»
(Ukjent)

Hvorfor kom egentlig Jesus til jorden, sånn grunnleggende sett?

Selv sa han blant annet at han var kommet for å gi oss liv.
Snakket han da kun om et liv etter døden? Det virker som regel ikke slik ut i fra sammenhengen. Men de menneskene han snakket til, var da allerede levende, så hva mente han egentlig?

Jesus snakket svært mye om den Ånden han ville gi til alle som trodde. Det var snakk om Guds egen Ånd, som representerte et åndelig liv, og dette livet kunne altså flytte inn i alle som måtte ønske det – bli en del av menneskets ånd, så å si.
Jeg vil derfor hevde at Jesus grunnleggende sett kom til jorden for å gjøre mennesker til Guds hus. Han ønsket at Gud skulle «ta bolig i oss» ved sin Ånd.
Han kom ikke for å få hundretusenvis av bygninger bygd i sitt navn, med kors på veggen eller taket.

Gud har alltid søkt en bolig blant mennesker. Det er et gjennomgangstema i Bibelen. En dag i framtiden skal Gud bo iblant oss, synlig til stede, og personlig «tørke våre tårer», som avslutningsversene i Bibelen forteller om. Før den tid, har han brukt andre kanaler. En gang i tiden gikk jødene rundt med Paktens ark, som et symbol på hans nærvær – eller kanskje også en konkret beholder for hans kraft. Siden fikk jødene et tempel i Jerusalem, og i den delen av tempelet som het Det aller helligste anså man at Guds konkrete nærvær befant seg. Selv om Gud alltid har vært allesteds nærværende, tenkte man at det var her Gud var tilgjengelig for mennesket – det var stedet hvor Gud satte folk i stevne og kom dem i møte. Én prest fikk lov til å komme inn i templets aller helligste, én gang i året, på vegne av folket. Forhenget som skilte dette aller helligste fra folket, symboliserte også det skille som eksisterte mellom Skaperen og det skapte.
Men da Jesus ropte “Det er fullbrakt!” på korset, revnet hele forhenget i templet, fra øverst til nederst, forteller NT oss.

Etter det har Guds nærvær vært tilgjengelig for hvem som helst, når som helst, hvor som helst.
Dette er en grunnleggende tanke i NT.

DU er Guds tempel

«Vet dere ikke at DERE er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i DERE?»
(1.kor 3,16)
«… og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap …»
(1.Pet 2,5)

Gud bor ikke lenger i paktskister eller telt eller templer av stein. Han bor nå utelukkende i mennesker. Det var Jesu mål – å gjøre oss til templer. Kristne prekner fokuserer mye på at han tok bort vårt synd. Men hvorfor skulle han gjøre det? Jo, fordi hans egentlige mål var at Gud selv skulle få ta bolig i oss alle.

Om du har ønsket Guds Ånd velkommen, er du et levende tempel, og kan løfte begge dine kirkespir og ha «høymesse» når som helst. Ikke ett eneste sted i NT refererer begrep som «kirke», «Guds hus» eller «menighet» til bygninger. Som Frank Viola skriver: «For de kristne i det første århundre, ville det å kalle ekkleasia (kirke) for en bygning være det samme som å kalle sin kone et boligsameie eller sin mor en skyskraper.»

Har du Guds Ånd, er du Guds hus. Noen mennesketempler er små, andre er store, men alle har den enorme Gud boende på innsiden. Enkelte templer, deriblant yours truly, kan saktens trenge en aldri så liten oppussing, i form av et sunnere kosthold og noen treningsøkter. Og dere damer som måtte bruke sminke, skal vite at dere tagger på tempelveggen! (Ok, jeg er veldig morsom …)
Alle som tror beskrives som et tempel sammen også, hvor hver og en utgjør en levende stein i «Guds bygning».

Leser du dette uten å være troende, kan det nok være mye som fremstår tungt og uforståelig. Men dette skjønner du: Gud har alltid søkt en bolig på jorden. I dag bor han i mennesker, og han får angivelig noe sånt som 360 000 nye templer hver dag (tallene varierer). Men han er ikke fornøyd med det. Han søker akkurat nå enda et tempel å bo, nemlig DEG!
(OK, der kom evangelisten fram, dere har blitt advart mot ham.)

Garisim eller Jerusalem?

I Johannesevangeliet gjengis en samtale Jesus har med en samaritansk kvinne ved en brønn. Samaritanerne tilba ved fjellet Garisim, hvor det en gang hadde vært et tempel som konkurrerte med tempelet i Jerusalem.
Jesus tilbyr kvinnen en åndelig opplevelse: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»
Men da kvinnen etterhvert innser at Jesus har en “direkteforbindelse” til Gud, blir hun mest opptatt av hvor det er korrekt å tilbe Gud.
«Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe,» sier hun.
Da kommer Jesus med et radikalt svar: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far … Den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»
Jesus mente selvsagt ikke at Jerusalem og Garisim fra nå av var diskvalifisert som tilbedelsessteder, og at et tredje geografisk tempel skulle komme i stedet. Nei, han mente at det fra nå av ville være fullstendig uvesentlig hvor man tilba.

Guds nærvær er nå tilgjengelig for alle som ønsker det. Dette er den store vesensforskjellen på det som kalles den nye og den gamle pakt. Det som før var ytre symboler, kan nå bli en indre virkelighet.
«Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. De skal ikke lenger lære hver sin neste og si: Kjenn Herren!
For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren.»

(Jeremia 31:33-34)

Forhenget har revna! Det er ikke lenger noe som skiller mennesket fra Gud. Vi behøver ingen mellommenn mellom oss og Ham, ikke noe presteskap som skal komme innfor Gud på våre vegne. Alle har nå direkte adgang til Gud selv.

Dette er det virkelig radikale i den kristne lære.

Likevel fortsetter kristne å «vigsle» bygninger, som om Gud har tilhold i dem på en særegen måte. Jeg forsøker å holde en noenlunde saklig tone i det jeg skriver, men akkurat dette grenser for meg til blasfemi, og derfor bruker jeg ganske sterke ord om fenomenet. Det er bortkastet tid og fullstendig meningsløst å «innvie» bygninger etter at Ånden har kommet og gjort oss til templer – det påvirker ikke noe som helst verken i den åndelige verden eller denne.

Eller, jo, det påvirker denne verden, for det gir enkelte mennesker noen merkelige oppheng. De får en veldig stor respekt for “kirkerommet”.
Alt dette har ført til at dersom du googler ordet “church”, får du nesten bare opp bilder av bygninger og ikke mennesker, noe som skjærer med selve hjertet av evangeliet.

Om dette har jeg mye på hjertet om få strakser, men bare for dere som er patroner og dermed har det magiske passordet til alle innlegg her inne.

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?