Tankevekkende film

silence-garfield-scorsese

I går så jeg Martin Scorseses “Silence”. Et praktverk av en film, på 2 timer og 40 min. Det spørs om den har så langt liv igjen på norske kinoer, så vil du se den, bør du skynde deg. For dette er en film man definitivt bør se på kino, på grunn av den visuelle storslagenheten.

Den handler om to jesuittprester på 1600-tallet, som drar til Japan for å finne en kollega som ryktene sier har blitt en frafallen. Handlingen foregår under Tokugawa-shōgunatet, som forbød katolisismen og satte i gang en voldsom forfølgelse av kristne for å renske Japan for utenlandsk innflytelse. Prestene blir vitne til forferdelige hendelser, som stiller troen på prøve.

Filmen gir meg ambivalente følelser. På den ene side er det en sterk film om to oppriktige prester som ønsker å utgjøre en forskjell for japanske kristne, og som må lide for det. Og siden vi er så vant til å se katolske bad-guys på film, er det greit å få visse nyanser i historieforståelsen. (Riktignok blir den buddhistiske inkvisitoren fremstilt nærmest som en karikatur til tider; det mangler bare en sånn typisk “evil laughter” som Austin Powers-filmene parodierte. Men i det store og hele er det godt skuespill og en troverdig fremstilling av hendelsene.)

På den annen side representerer disse prestene også et system som handler fint lite om Jesus, men om en maktbastion som nødvendigvis måtte bli sett på som en trussel utenfra. Ikke alle tenkte at de kom med et allment budskap, men heller at de kom for å etablere en vestlig organisasjon (uten at det buddhistiske regimets bestialske handlinger skal forsvares på noe vis, for de gikk i hovedsak utover japanske kristne, ikke de tilreisende misjonærene.)

Når prestene ankommer en japansk landsby, jubler de lokale kristne og sier: “Endelig har vi prester som kan tilgi våre synder!” Og mannen som fungerer som den lokale pastoren, forklarer at han selv bare har kunnet foreta dåp, siden det er det eneste han har lov til som lekmann innen katolsk tankegang. Først nå kan de kristne bekjenne og få tilgivelse, og først nå kan de få nattverd – gjennom vestlige misjonærers ankomst.

En ting er hvordan de lokale japanske kristne nikker og bøyer seg foran prestene, i den tro at det bringer frelsen nærmere. En langt verre ting er at disse prestene åpenbart tillater det fordi de tror det samme selv – at landsbybeboerne er avhengige av dem som bindeledd mellom seg og Kristus.

Helt forferdelig. For en pervertering av de mest grunnleggende ting i evangeliet! Filmens prester fremstår som oppriktige Jesus-troende enkeltindivider som uten å ville det blir representanter for et djevelsk system, et system som skaper unødige sperrer mellom folket og Kristus.
(Det skremte meg forøvrig å se en profilert katolsk professor uttale i gårsdagens Vårt Land at hans prest hadde ansvar for at han ble frelst, siden kirken som organisasjon var å forstå som et “rettsinstitutt”. Da snakker vi ikke bare om to ulike nyanser i forståelsen av evangeliet, men om to klin forskjellige religioner. Litt spesielt at denne uttalelsen kom på trykk samme dag som jeg så filmen, for det beviste at denne tankegangen fortsatt gjør seg gjeldende i vår moderne kirkevirkelighet.)

Tenk hvor annerledes hele historien kunne ha blitt mange steder, om det rene evangeliet hadde blitt presentert med en helt annen vektlegging av det allmenne prestedømmet, med en betoning av Ånden framfor ritualismen! Det gjør meg trist å tenke på.

For å ta det ned i mindre skala: Når jeg tenker tilbake på den motstanden jeg har fått på grunn av min egen tro, så skyldes det aller meste av den min egen dumhet – og ikke evangeliets innhold. I min fortid som hyperivrig gatemisjonær, brente jeg alle broer til alle venner, og oppførte meg som en idiot. Når jeg da fikk reaksjoner for min egen idioti, anså jeg det som “forfølgelse for troen” – som noe jeg kom til å få belønning for en dag.

Snakk om blindhet. Jeg burde i stedet skammet meg over hvordan jeg gjorde evangeliet enda vanskeligere for folk i min vennekrets å forholde seg til.

Jovisst kan evangeliet møte motstand mange steder. Men la oss ikke kalle det forfølgelse for evangeliets skyld i de tilfellene hvor det er helt andre faktorer enn selve budskapet som skaper motstanden!

*

En av de tingene som gjør filmen viktig, er dens aktualitet i 2017. I dag ser vi kristne bli forfulgt i en skala uten sidestykke, ikke minst i islamske stater.
Desto viktigere at vi som lever i fred og frihet sørger for å skille evangeliet fra alt maktspråk – fra alt som kan knytte det opp til nasjonal kultur eller vestlig identitet eller en europeisk “sentraladministrasjon”.

Om vi i Europa fortsetter å knytte evangeliet opp mot slike maktbastioner, er jeg redd det blir våre trossøsken i helt andre land som betaler prisen for det. Mange som i dag blir forfulgt for evangeliets skyld, blir ikke egentlig forfulgt for evangeliet – men for Vesten. Og det er vi europeiske troende som har skylden, på grunn av at vi i det hele tatt kunne finne på tanken å la kirken alliere seg med makten gjennom historien, og så drive vår misjon ut fra denne uhellige alliansen.

Dette har jeg mange tanker om. I det hele tatt satte “Silence” i gang en rekke tanker, noe som tyder på at det var en god film. Filmen er et godt utgangspunkt for å diskutere hvordan kristne bør kommunisere evangeliet – hva misjon bør være og ikke være.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?