Religiøs moro

terje

Foto: istage.no/Stian Morten Pettersen

Om få dager legger komiker Terje Sporsem ut på veien med sitt show “Religion”. Jeg anbefaler deg å ta turen dersom fyren kommer innom din by.

Er du blant de troende som har som sin store hobby å føle seg “krenket” i tide og utide, bør du selvsagt bare holde deg hjemme og passe på blodtrykket ditt i fred.
Men du skal egentlig være rimelig sær for å bli støtt av dette showet. Sporsem fremstår nemlig sympatisk, og du behøver ikke føle deg driti ut selv om du sitter i salen og er aldri så troende. Kanskje er det også derfor både kristne og muslimske profiler uttalte seg positivt etter prøveforestillingen.

Det skal innrømmes: Selv om jeg i likhet med Terje har svært lite hår å bli sår i, har jeg – i ærlighetens navn – flere ganger følt det kleint på diverse stand up-shows de siste ti årene, når ymse komikere har harselert med religion. Til tider har det vært noe aggressivt over poengene, og da er det ikke lenger så morsomt.
For eksempel digger jeg komikeren Dag Sørås. Han er en av Norges aller beste. Men jeg får lyst på en ølpause hver gang forkynneren Sørås setter i gang, noe som ofte skjer når han skal omtale folk med en gudstro. Da ligger det ofte underforstått i humoren at du er en DUST om du er kristen.
Og da blir det plutselig bare morsomt for de rettroende.

Sporsem – som også er ateist – har en helt annen tilnærming: Han kødder med ALLE, ateistene iberegnet. Og da kan alle senke skuldrene, og le av både seg selv og andre.

Det begynner med Moses. I denne sekvensen kommer det enkelte gamle vitser. Har du vokst opp i menighet, har du sannsynligvis hørt ørten predikanter fleipe med avstanden fra Egypt til Israel, og at jødefolket brukte 40 år på denne lille spaserturen. Men selv gamle vitser fremstår friske og nye i Sporsems versjon, og han bringer da også flere nye Moses-vitser til torgs.
Basert på Moses’ eget utsagn om at han “aldri har vært noen ordets mann”, og “sen er min munn, og sen er min tunge», presenterer komikeren en teori om at Moses kanskje mumlet en del og var vanskelig å forstå, noe som kan forklare enkelte av de mest absurde moselovene.

Det fortsetter med Muhammed, som blir så lei av barnets dårlige tegninger at han nedlegger forbud mot å tegne pappa. Og den norske terroristen som utvikler ME i sin kamp for den rette tro. Vi hilser også på den konverterte trønderen som forsøker å høres riktig så fundamentalistisk ut, selv om diiialækkta hemmer ham ganske mye (et problem bergenserne ikke har).

Etterhvert går turen innom dølle ateister i Norge, som fullstendig mangler estetisk sans. Sporsem sammenligner en høykirkelig begravelse med en “human-etisk”/vitenskapelig en, og latteren sitter løst i publikum. “Satan” kommer også på scenen, i en rimelig metrofil versjon. Reklamebyrået hans klarer ikke helt å gjøre ham skummel nok. En lærerinne sliter på sin side med å lage skoleavslutning basert på Kama Sutra. Det er også synd på stakkars Buddha, som til tross for sin asketiske livsstil i dag forbindes med en statue av en feit fyr som har levd det glade liv i altfor mange år.

For å nevne noe.

Når det gjelder Jesus, sier Sporsem overraskende lite om ham. Kanskje fordi han er den historiske skikkelsen som har blitt tullet mye med før, i motsetning til de andre. Det har vært noe feigt over komikere som har hånet Jesus, men vært livredde for å røre Muhammed. Denne forestillingen er i så måte mer prinsippfast.

Men ingen hånes. Det fleipes hele veien med de menneskelige rammene rundt troen, aldri med noe kjerneinnhold i troen i seg selv.
Og selv om Jesus som person er ganske fraværende i forestillingen, er hans moderne etterfølgere til stede helt fra åpningen av (en heftig kollektpreken starter hele showet).

På et tidspunkt tar showet plutselig en brå og alvorlig vending i cirka ett minutt. Og det føles alt annet enn malplassert med litt hard virkelighet midt i all humoren. Etter at Sporsem har fleipet med omskjærelser, og blant annet regnet seg fram til hvor mange hudfliker vi egentlig snakker om og hvor mye de faktisk kan selges for innen medisinsk forskning og kosmetikkbransje, setter han seg ned på scenekanten og tar tak i noe som definitivt ikke er morsomt: Kvinnelig kjønnslemlestelse.

Dette minuttet med alvor høster brakapplaus. Til tross for at det også inneholder skarp kritikk av prioriteringene til norske feminister og deres paroler på kvinnedagen.

Skal man ta for seg religion i et stand up-show i 2017, er det mange grøfter man kan havne i. På grunn av enkelte religiøse liktær, skal det ikke mer til enn én klønete setning og en journalist i salen før hele helvete bryter løs i visse kretser. Da kan det fort bli direkte farlig å være komiker, utrolig nok. Det er trist at det har blitt slik.
Med dette i bakhodet kan man selvsagt velge å gå ned i motsatt grøft og drive hatefull religionskritikk ispedd vitser som kun ikke-troende kan le av.
Eller bli så nervøs at man blir helt tannløs.

“Religion” unngår alle grøftene. Showet er bare morsomt, verken mer eller mindre. Uten at det virker som om komikeren har lagt altfor mange bånd på seg selv.

Turnélista finner du her.

fem

facebookannonse-Religion-1024x630

Vil du støtte mine skriverier ved å bli en PATRON?

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?