Religion dreper, men Jesus gir liv

Dette er en noe forkortet versjon av et innlegg i boka Og det MENER jeg! – som du kan kjøpe ved å fyke over 200 spenn til Vipps 94 12 36 34, eller ved å benytte knappen helt nederst. Cirka 130 eksemplarer igjen nå, og det blir nok en stund til neste opplag, så vær rask.

Når man sier at Jesus ikke er en religion – eller setter Jesus opp mot religionen som er lagd i hans navn – blir man fort stemplet som gladkristen karismatiker full av klisjeer.
Men for meg er det fortsatt en grunnleggende sannhet, bekreftet av egen livserfaring.

På den ene side har jeg møtt så utrolig mange mennesker som har fått sine liv, sin hverdag, sine relasjoner og sitt sinn forpestet av religion.
Og da snakker jeg både om kristen religion, muslimsk religion og alle andre religioner.

Religionen har vært som et åk over livene deres, noe som har gjort dem ufrie og hemmet, noe som har stjålet fra dem glede og livslyst. Det har hindret dem fra naturlig omgang med andre mennesker, og i tillegg ført dem ut i en evig konflikt med seg selv – med den personligheten Gud opprinnelig ga dem.

Forrige uke møtte jeg en muslimsk jente som ikke kunne håndhilse på meg av religiøse årsaker. Hun rødmet og opplevde episoden som klein (og det gjorde jeg også), men forklarte hviskende at hun ville få refs av sine mannlige trosfeller i rommet etterpå, dersom hun kom i fysisk berøring med meg.

Jeg har et par kristne venner som ser seg nødt til å leve som enslige resten av livet etter at ektefellen dro fra dem, fordi teologien deres tvinger dem til det. De har dømt seg selv til evig sølibat og seksuell frustasjon på grunn av en perifer tolkning av noen bibelvers tatt helt ut av kontekst.
En kristen bekjent føler at han er nødt til å delta i ukentlige gudstjenester som han egentlig synes er helt forferdelig kjedelige. Han tror Gud på et vis forlanger det, og at det ville vært en synd for ham å bytte til en menighet som kulturelt sett ligger nærmere personligheten og smaken hans. Ja, jeg kjenner faktisk mange som ser seg programforpliktet til å omfavne liturgiske former som egentlig oppleves helt fremmedgjørende, fordi andre har fortalt dem at disse formene er hellige i seg selv.

En eldre kvinne jeg snakket med, går med angst fordi barnebarnet hennes ikke har blitt døpt og dermed “ikke hører Kristus til”. (Kidden er ett år gammel, og helt ute av stand til å ta stilling til noen som helst problemstilling av slike dimensjoner – ja, ute av stand til å uttale ordet “Kristus”.)
Noen ikke-troende venner av meg følte de måtte døpe barnet sitt av hensyn til resten av familien, siden det motsatte ville ført til en såpeopera av enorme dimensjoner.

I Italia så jeg en munk kjefte en dame huden full fordi hun gikk inn i en kirkebygning med bar skulder. (Det er litt rart det der, at det bare er såkalte “hellige” personer som er så ultra-perverse i tankegangen at de ikke engang takler å se en dameskulder.)
På nett har jeg dialog med en fyr som ødela flere år av livet sitt da han dro langt avsted for å leve under en guru i India – en guru som viste seg å være grådigere enn de verste amerikanske TV-predikantene.

Jeg kjenner kristenledere som er helt forknytte på grunn av sin religion. De har mistet humoren, kan aldri senke skuldrene rundt et bord sammen med “vanlige” folk. De er avhengige av alltid å ha en agenda i enhver setting; de er alltid på korstog. De kan ikke slappe av med kultur som ikke har forkynnelse i seg. Det er noe anspent og påtatt over hele deres vesen. Og de smitter andre med dette religiøse vesenet, slik at folk rundt dem også blir anspente og forveksler denne anspentheten med “åndelighet”.

Når jeg tenker tilbake på mitt eget liv, ser jeg også hvor mye religionen har ødelagt. På midten av 1990-tallet brant jeg platesamlinga mi, i et krampaktig forsøk på å bli “kristen nok”. Jeg holdt på å forgå av skyldfølelse for alt mulig. Det gjorde meg til et lett offer for selverklærte autoriteter med et snevert bilde av hva hellighet er. Jeg brant broene til en rekke gode venner, fordi min forståelse av konsepter som “evangelisering” og “frelse” gjorde meg helt idiot.

Og om vi går til de virkelig ekstreme tilfellene, kan vi nesten ukentlig lese om religionens ekle konsekvenser. Vi får nyheter om ungdommer som har blitt lurt til å tro at de kommer til Paradis ved å sprenge seg selv i luften, og om godt voksne som tror de oppnår det samme ved å kjøre over små barn. De har en religion så egoistisk, at de er villige til å tråkke på andre for selv å oppnå gunst på den andre siden.

Alle tidsaldre og kulturer og sammenhenger har hatt sine varianter av fariseere som ønsker å steine vantro syndere – både i hardcore-versjon og light-versjon.

Bottom line: JEG HATER RELIGION. Med et intenst, brennende hat. Det er ikke noe jeg avskyr mer i hele verden.

*

På den annen side kjenner jeg så utrolig mange mennesker som har fått sine liv, sin hverdag, sine relasjoner og sitt sinn forandret til det bedre takket være evangeliet.
Og da snakker jeg ikke om kristen religion, men om EVANGELIET – som en selvstendig størrelse uavhengig av alt det andre som kalles kristendom eller religion.

Jeg har personlig vært vitne til hvordan helt ødelagte liv har blitt reparert og gjort fullverdige gjennom troen på Jesus Kristus. Jeg har sett hvordan tårene har rent fra folk som har fått sitt selvbilde gjenopprettet, folk som har kunnet slutte å se på sine egne feil og mangler og heller se sin nye identitet i Kristus.

Jeg har sett hat forsvinne, vennskap opprettes, nedslåtte bli oppreist, kjærligheten seire, sjeliske sår bli helbredet – alt i Jesu navn.

I mitt eget tilfelle har jeg opplevd hvordan evangeliets kraft har holdt meg oppe i mine mørkeste stunder, noe som har gitt meg en grunnleggende trygghet her i livet. Det bar meg da jeg trengte det som mest. Jeg har merket Guds Ånd som et så konkret nærvær – et nærvær av ren og pur kjærlighet – at ikke en kjeft på kloden vil kunne overbevise meg om at opplevelsen kun skyldtes rent psykologiske mekanismer.

Evangeliet er en reell kraft i hverdagen. Det er som en borg jeg kan flykte til, et sted hvor jeg kjenner på en enorm fred uavhengig av ytre omstendigheter.

Bottom line: Jeg har ikke hatt ÉN ENESTE UKE de siste femten årene som ikke på ett eller annet vis har blitt positivt preget av min tro på evangeliet. Livet mitt ville være uendelig mye fattigere uten opplevelsen av evangeliets kraft. Og det samme gjelder mange av mine venners liv.

*

Jeg begynner å komme oppi åra nå. Og jeg har sett såpass mye av begge disse tingene i løpet av livet, at jeg har utviklet et intenst hat mot all form for religion (menneskets forsøk på å nå opp til Gud), og en intens kjærlighet til evangeliet (Guds forsøk på å komme ned til mennesket).

Dessverre må jeg i øyeblikket ty til klisjeer for å kommunisere noe slikt, siden jeg ikke har større fantasi. Men jeg legger altså 44 års livserfaring i potten, så ikke tro at jeg tyr til disse klisjeene fordi jeg har et overfladisk forhold til innholdet.

At religion og Jesus er motsatser, får jeg ikke minst bevist de gangene jeg ser Jesus sette folk fri fra religiøsiteten. Få forandringer er vakrere å være vitne til enn akkurat det!

For hele innlegget og mange flere, kjøp boka her:




Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!
One comment to “Religion dreper, men Jesus gir liv”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?