Reisebrev fra Patmos (oppdatert)

Landet i Kos på lørdag 8. september, etter en veldig flott innflyvning som gjorde at man fikk sett alle øyene som tilhører Dodekanesene fra lufta – som et stort, virtuelt kart. Vi fløy over Samos, Patmos, Lipsi, Leros og Kos, før flyet tok en brekkslædd over Rhodos og landet på Kos.

Hadde en fin kveld på Kos, og rakk å få med meg den antikke agoraen, treet som etter tradisjonen ble plantet av Hippokrates (yeah, right) og byens fine borgmur.

Så tok jeg båten ut til Patmos søndag formiddag. Den tar to og en halv time. Da vi nærmet oss Patmos, satt jeg på dekk med en øl og lurte på hvordan en viss Johannes opplevde ankomsten på sammme sted for mer enn 1900 år siden. Men det kan jeg nok bare fortsette å lure på.
Han satt i hvert fall ikke med en øl i hånda og hadde store og positive forventninger til nært forestående begivenheter.

På havnen sto hotellfolka klare for å ta imot oss få som var gjester den uka. Porto Scoutari var et nydelig hotell, som eies og drives av Elina Scoutari, en meget hyggelig dame som kom til Patmos som 22-åring og umiddelbart ble forelsket i stedet.


Bildet er rappet fra hotellets hjemmesider.

Mobilkameraet mitt er knust, og jeg tenkte å kjøpe et billig digitalkamera. Men etter å ha undersøkt saken, kunne jeg fastslå at det rett og slett ikke selges kameraer i noen butikk på Patmos.
Så da knipset jeg i vei med det ødelagte kameraet, som altså forklarer kvaliteten p bildene i dette innlegget.

Sist hadde jeg jo med fotograf (Jan Banan Heisekran Luneborg) ned hit. Da så bildet fra stranden i Skala ut som dette:

Denne gangen ser det slik ut:

Det er jo en god del steder jeg så sist jeg var her, men som tålte repriser. Selvsagt var et besøk til klosteret på toppen av fjellet obligatorisk.

Der kan man blant se 33 pergamentsider fra “The purple codex”, kodeks N eller 022, med deler av Markus-evangeliet, datert til slutten av 400-tallet eller begynnelsen av 500-tallet.


Foto: Wikipedia

På stedet finner du også en vakkert designet utgave av Jobs bok fra 800-tallet, og en samling taler av Gregor av Nyssa fra år 941. Pluss diverse annen nerde-snacks.

Ellers førte min grundige forskning på stedet til en sensasjonell oppdagelse: Det var kirkefedrene som oppfant heavy metal. Her er beviset:

Fra klosteret er det en fantastisk utsikt, som et ødelagt mobilkamera selvsagt ikke yter rettferdighet.

Ned fra klosteret kan man gå ned en gammel steinbelagt vei, forbi noen esler og hester, og ankomme Åpenbaringshulen. Her skal Johannes angivelig både ha bodd og skrevet sitt apokalyptiske verk.
I april hadde vi stedet mer eller mindre for oss selv. Denne gangen var det lange køer og turistgruppe på turistgruppe. Jeg satte meg på en av de få benkene i hulen, og ble sittende der i halvannen time, bare for å føle på litt vibb. I løpet av denne tiden hørte jeg ordet “tradisjon” på minst atten språk. Jeg fikk med meg at en naturlig sprekk i fjellet, som går i tre retninger, symboliserer treenigheten, og det skal visstnok ha vært akkurat her Johannes hørte Guds stemme tale til ham. Flere som kom inn i hula mens jeg satt der, begynte umiddelbart å gråte ved synet av denne sprekken, og av avsatsen som angivelig var der Johannes hadde hodeputen sin.

Ja, disse tradisjonene, du … Spurte en av munkene om det fantes noen antikke kilder til teorien om at denne hula var Johannes’ oppholdssted. Men det gjør det ikke. Han som etablerte klosteret på Patmos i 1088, er visstnok den tidligste kilden. Om han tok teorien ut fra løse lufta eller baserte seg på et rykte blant de fastboende på øya, vites ikke. Mellom år 100 og 1000 er kildene til livet her på øya svært få. Uansett: At folk tusen år senere skal ha visst at en sprekk i fjellet utgjorde akkurat det stedet hvor Gud talte til Johannes, anser jeg ikke bare som historisk tvilsomt, men som regelrett tøv.

*

Selv om det var fint å se igjen enkelte steder fra sist, var det deilig at jeg allerede hadde gjort unna de obligatoriske “been there, done that”-stedene i april, slik at jeg i større grad kunne føle på fred og ro og vibb. Sist hadde jeg en deadline som jeg måtte jobbe med parallelt, mens denne gangen hadde jeg ikke andre oppgaver enn å tenke, lese, skrive, observere, føle.

Derfor var en stor del av bagasjen bøker, og ved flyplassen var de litt skeptiske til at jeg skulle sjekke inn to ganske store kolli som håndbagasje, som var det eneste jeg hadde bestilt. Men det gikk bra. Som gamle lesere veit, er jeg blant synderne som kaster bøker, så jeg visste at bagasjen ville være lettere på vei hjem igjen. Pocketbøker som blir grundig lest på strender og fiskerestauranter, er nemlig ikke akkurat samlerobjekter etterpå, i den grad de fortsatt henger sammen.

Blant annet fordypet jeg meg i “Understanding the Seven Churches of Revelation” av Jonathan Welton, “Four Views on the Book of Revelation” av Kenneth L. Gentry Jr., Sam Hamstra Jr., C. Marvin Pate og Robert L. Thomas, “An Evening in Ephesus” av Bob Emery, “The Great Tribulation – Past or Present?” av Thomas Ice og Kenneth L. Gentry Jr., og “AD 70” av Paul Ellis.
Spesielt var sistnevnte til hjelp når det gjaldt å løse noen floker i puslespillet. (Mer om disse flokene kan dere patroner lese om i de lukkede innleggene som følger de nærmeste dagene.) (Og er du patron uten å ha fått det hemmelige passordet til slike innlegg, så gi beskjed!)

Like nedenfor hotellet var det en idyllisk strand og en familiedrevet restaurant. Her ble det fortært lammekoteletter og fisk, samt lest x antall sider. Og mata katter.

Måten de mange løskattene blir behandlet på, forklarer hvorfor en del av dem virker rimelig anspente. En brå bevegelse, og de skvetter unna. På denne restauraten var innehaverne derimot kattevennlige, og det var fritt fram å mate hvis man ønsket.

Med unntak av lammekotelettene, gikk det bare i fisk hele uka. Når man kan sitte på en av restaurantene på selve stranda i Skala, se fiskebåtene komme inn med fangst til restauranten, peke på den fisken man vil ha, for så å få den tilberedt rett bak seg – vel, da smaker det bedre enn oppdrettslaks, det kan jeg love.

Et annet sted hvor det ble tilbrakt en del timer og lest en god del sider, var puben Arion Bar, som befinner seg i en av Skalas eldste bygninger. Det er høyt under taket, både i bokstavelig og overført betydning. Når DJ i tillegg spiller en stor mengde Cure-låter, er det lett å finne stamstedet sitt på Patmos.

Men en av jentene i baren betrodde meg at hun var møkklei hele stedet. Som en av de mange sesongarbeiderne fra Aten, hadde hun jobbet fra 15 til 03 HVER ENESTE DAG siden 1. mars, og skulle fortsette dette kjøret fram til 1. november. Jeg forsikret meg om at jeg hadde hørt riktig. Og ja: “Since 1st of March I have not had one single day off, and I have never been sick. So – 12 hours every day since then, I have been right here.”
Da hadde nok til og med jeg blitt lei, selv om stedet hadde vært selveste Elm Street (dypt savnet fortsatt).

*

En dag åkte jeg meg opp til ruinene ved Kastelli. Det var en mildt sagt varm opplevelse; jeg drakk to liter vann i løpet av seks kilometers vandring. Jeg møtte kun ett menneske på veien opp og ned, og det var en gammel tannløs geitegjeter. Hun hadde vært litt av et fotomotiv, men det ville vært vel turist-harry å spørre om å ta bildet. Heldigvis var det aldri noen aktuell problemstilling, siden kameraet mitt var så dårlig.

På vei opp passerte jeg også en kirke. Gikk freidig inn porten for å undersøke den nærmere, men ble da møtt med skilt hvor det sto “BEWARE OF THE DOG!”. Kom meg fort ut av kirkehagen, for å si det sånn.
So much for lave terskler og åpne armer.

*

Etter en deilig uke måtte jeg ta båten tilbake til Kos. Det var med blandede følelser. I løpet av uka hadde jeg omtrent holdt på å forgå av lengsen etter lillejenta mi, som jeg ikke hadde sett på nesten to uker. Men det var ikke fritt for at jeg også ble litt våt i øya av å stå på dekk og se Patmos forsvinne i det fjerne.
Løsningen får bli å være lenger på stedet neste gang, men ha med lillejenta!

Tilbrakte et døgn på Kos før jeg dro til flyplassen. Rakk å få med meg Kos Arkeologiske Museum, og ytterligere rester av agoraer og fortid. Kos er en merkelig blanding av et gigantisk museum (du går forbi antikke ruiner overalt!), lokal idyll (nydelige cafeer og mennesker) – og blodharry turiststed (enkelte puber har enorme norgesflagg på veggen, og når du passerer forsøker de å få deg inn ved å rope henholdsvis “Heia Sverige!” eller “Norge ar javla bra!”, usikre på hvem av de to tingene du er, samtidig som de lukter at du garantert er en av delene.)

Og apropos harry, jeg tok nok en gang turen innom “Bar street”, som lå svært nærme hotellet. Tilbrakte noen timer på puben W, hvor en nordmann mistet beina under jordskjelvet i fjor (og hvor en svenske og tyrker omkom). Taket er selvsagt reparert siden den gang. En kirkebygning like i nærheten var fortsatt stengt på grunn av jordskjelvet, og hadde tydelige sprekker i veggen.

Uten sammenligning forøvrig, var det et lite jordskjelv bare en time etter at jeg ankom Patmos. Jeg merket ingenting, hadde vel fortsatt for mye sjøbein etter overfarten fra Kos. Dessuten målte det bare 4,8 på skalaen. Men noen snakket om det og hadde merket det. I områdene rundt Egeerhavet lever man med konstant visshet om at det neste skjelvet aldri er langt unna. Heldigvis er det svært få av dem som gjør slike skader som det i Kos i fjor.

*

Takk til dere som bestilte “Og det MENER jeg!” mens jeg var der nede! De sendes ut i dag!

Og har du ikke bestilt ennå, så fortvil ikke – det er fortsatt bøker igjen! Bestill nå ved å fyke over 249 kronasjer til VIPPS 94 12 36 34 (vennebetaling).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?