Rapport fra en Vassfar-tur (I)

Tjuvhanskollen, 760 meter over havet

Pumpa hamrer i brystet. Jeg er i mitt livs dårligste form; selv den tiden jeg drakk var jeg sunnere, siden jeg tross alt hadde stampuber i ulike ender av byen; det var et stykke fra Elm Street til RockAll, videre til Last Train og Sub Pub, derfra til Møllers og Mayflower ved Tullinløkka, puben som senere ble kalt Thorvalds, og derfra igjen til G.G. og Sky Bar i Gamlebyen.
Et vellykket døgn kunne innebære en tur innom alle disse postene i lysløypa.

Nå kjenner jeg blodsmak i kjeften og en klump i halsen, en klump som ligner den man får når man holder på å grine, men som likevel føles velkommen på en helt annen måte, siden den bærer i seg budskapet om starten på et nytt og bedre liv, det er jammen på tide å komme seg opp og ut igjen, infarkt og det ene med det andre truer den som lever med min livsstil, den er ikke det man kaller bærekraftig.
I dag begynner resten av mitt liv, ogsåvidere, og det verste er at jeg tror så mye på klisjeene at jeg får styrke bare av tanken på dem.

For en snau halvtime siden svingte jeg inn på skogsbilveien fra Begna bruk, og fulgte skilting mot Perskula, deretter mot Bergvatnet. Etter litt over en mil kom den låste bommen.
Heldigvis, hadde nesten ikke samvittighet til å kjøre mer bil innover dette vakre landskapet, som utgjør Østlandets største og villeste skogsområde (det deler kanskje førsteplassen med Finnskogen, dersom man regner litt raust på hva som kan inkluderes i begrepet Finnskogen, noe man også har begynt å gjøre for å selge seg inn i hos turistene; selv Elverum har jo plutselig blitt finnskog).

Så ble det å gå oppover. Nå er den bratte stigningen opp selve kollen unnagjort, og der nede ser jeg Nedre Bergvatnet.

Setter meg ned og tar en pust i bakken før jeg leter etter selve hula. Jeg har vel følt det litt som denne Hans Trefothaugen i det siste. Det er vel grunnen til denne rastløsheten min; sjela har vært frustrert over at de mange turene i villmark og skog tok slutt på et tidspunkt, hadde vel håpet det skulle bli skikk på sakene igjen da jeg vendte det aller verste av rusen ryggen for mange år siden. Men neida.

Ikke før nå. Nå er jeg her. Endelig. I godt voksen alder har jeg kommet meg til stedet jeg har fantasert om siden jeg var fjorten, helt siden første gang bestefar leste høyt fra Mikkjel Fønhus’ debutroman, «Skoggangsmann», ved peisen hjemme hos dem.
Her oppe hadde Hans Trefothaugen sitt tilholdssted, og jeg føler meg som en likesinnet. Hele livet har jeg vært en skulker, akkurat som Hans.

Ja, heller ikke dette kunne han forklare seg, at tankene aldri ville stanse andre steder enn der trær og levende vatn suste i ensomhet. Det lå noe usynlig her inne ved skogsvatna og kalte på ham, kalte og kalte, lokket.
Det var umulig for ham å få ro nede på plassen. Noen dager greide han det nok, sommerstider, og noen uker om vinteren. Men så ble kallet til slutt så sterkt at han måtte følge det, enten han ville eller ikke.
På dette viset ble han arbeidssky, uten stadighet og pålitelighet. Han visste nok at han der nede i bygda gikk for å være en latfant, som ikke gad det Guds skapte grann av slikt som nyttig arbeid hette. Men de skulle følge ham her inne på åsene, så tenkte han nok han skulle syne dem at han kunne bruke kroppen sin når det trengtes. Han skulle fly med dem til de ble skjøre i beina som nyfødte kalver. Han skulle vasse med dem i iskalde elver om høstnettene til de frøs seg helseløse. Slikt, det kunne han klare; men å stå fjorten dager og pusle med gårdsarbeid, det var så rent uoverkommelig for ham.
For han så stadig bare skogen; han så tjenn som lå og glitret brånet sølv i kveldinga. Han så gul aure velte seg i vassmålet, tiur som toppet kolsvart på de snøkvite furutoppene ved juletider. Og da var det lokken fra skogen ble så hissende sterk at det fantes ikke den tingen i verden som kunne stanse ham i bygda. Det luktet vondt av alt der nede, av grev og ljå, øks og spett. Og når Halstein Grimsrud kom og ba ham gjøre noe, kunne han hatt lyst til å sparke ham i baken og be ham gjøre det sjøl.
Så ble Hans Trefothaugen gjerne borte fra arbeidet.

Det tar tid å finne hula. For mange år siden, mens bestefar levde, fikk han og jeg omvisning på Nissebakken, hvor Fønhus bodde og arbeidet. Det var datteren hans, Gudbjørg (R.I.P., skjønne Gudbjørg!), som viste oss rundt, etter at jeg hadde ringt og spurt om det var mulig.
Hun var gjestfriheten selv. Vi fikk sitte i kubbestolen på kontoret hans, et kontor som har stått mer eller mindre urørt siden den dagen han døde. Kalenderen på skrivebordet sto fortsatt oppslått på 28. oktober 1973.

Under dette besøket forklarte Gudbjørg hvordan jeg kunne finne hula, som er godt gjemt.
-Følg traktorvegen så langt opp det går, fortsett stien til det verste av buskaset under kollen er borte, gå så helt opp og hold deg så kliss inntil fjellveggen på høyre halvdel av kollen, så finner du det, sa Gudbjørg.

Jeg kåler en del. Buskas og store steiner gjør framkommeligheten vanskelig. Bannordene sitter løst.
Men jeg finner den. Et stort øyeblikk.

Føler bestefar smile der oppe fra himmelen, det var altså han som i sin tid først leste disse ordene for meg: Da hadde han funnet det han søkte. Oppunder en bergvegg lå to digre kampesteiner på skrå imot hverandre. Det ble et lite trekantet rom der inne, stort nok for en mann.

Fortellingen om Hans Trefothaugen er en sann fortelling fra sent 1700-tall og tidlig 1800-tall, fortalte Gudbjørg, før hun dro fram et førsteeksemplar av boka og satte seg ved peisen i førsteetasjen på Nissebakken for å lese noen utdrag for oss, slik bestefar også hadde gjort for meg i min barndom. Fremdeles finnes restene av peisfoten på plassen Trefothaugen, kunne hun også fortelle, selv om stedet er i ferd med å gro helt igjen.
Hans stakk ned en person under Hedalsmessa, og måtte flykte til skogs. Etterhvert fant han sitt tilholdssted her hvor jeg nå befinner meg, ved kollen Gulmøsahøgda, som senere skulle få navnet Tjuvhanskollen. Hans ble kalt Tjuv-Hans på folkemunne fordi han innimellom stjal fra setrene for å overleve.
Bestefar kom seg aldri opp hit, så jeg er her for oss begge.

Bålet knitrer og sender glør oppover mot den klare stjernehimmelen noen timer senere. Hvor han likte dette livet! Var det i grunnen ikke dette han hadde lengtet etter all sin tid – villmannslivet? Aldri hadde han kjent seg lykkeligere enn her inne i åsene.

Jeg har lagt meg inne i selve hula, det er akkurat plass nok, selv om det krevde at jeg la en del buskas under mitt gode liggeunderlag for å gjøre det noenlunde komfortabelt og vannrett. Det har akkurat blitt plass til et bål også, og røyken står heldigvis ut fra huleåpningen slik at jeg ikke får den i øynene.

Her skal jeg ha base noen dager, utforske omgivelsene her inne på Auståsen. Jeg har fantastisk utsikt fra huleåpningen, under meg ligger vannene Drengsprengen, Bergavatnet, Tverrvatnet og alle de andre stedsnavnene som har vært omgitt av en magisk aura hele mitt liv.

utsikt
IMG_2579

Ikke langt unna er også restene av Tverrvassetra, som en gang i tiden ble brukt av Fønhus som skrivestue. Hit dro han for å finne inspirasjon, og manusbunkene ble tykke i dette ville landskapet, hvor det ikke hadde vært seterdrift på lang tid.
Men plutselig en dag var det slutt på disse skriveukene på Tverrvassetra. Han ville ikke engang høre snakk om stedet. Gudbjørg fortalte at han på et tidspunkt hadde betrodd seg til kona si: Noe ekkelt hadde skjedd på setra, en overnaturlig hendelse han ikke kunne forklare. Fønhus var ikke av den mørkredde typen, så et eller annet må han ha opplevd.
Jeg tenker å dra dit for å se etter spøkelser allerede i morgen.

Det er alltid et risikoprosjekt å oppsøke steder som har vokst til uante dimensjoner i fantasien. Man må være forberedt på å bli skuffet. Det har blitt meg fortalt at jeg som kid klarte å såre bestefar. Han skulle nemlig vise oss hytta han hadde bygd inne på Hadelandsåsene, en hytte han hadde beskrevet i såpass bevingede ordelag at den hadde antatt magiske proporsjoner i et barns fantasi.
Da vi ankom den høyst ordinære og forholdsvis stusslige koia, begynte jeg rett og slett å grine av skuffelse.

Noe som irriterer meg i dag, jeg vil helst fortrenge akkurat det, håper foreldra mine har overdrevet, siden jeg selv ikke kan huske det. Ikke at jeg er avhengig av å drive personlig historierevisjonisme for selvbildets skyld, men jeg liker ikke tanken på at jeg som kid kan ha vært så bortskjemt.
Spesielt ikke siden hytta til bestefar senere i livet skulle bety så mye for meg; det ble mang en raptus i ensomhet ved Malsjøen før hele hytta raste for en del år siden.

Nå i voksen alder er jeg som regel forberedt på skuffelse. Jeg hadde på forhånd fått vite at hula til Tjuv-Hans var en liten sprekk i berget, ikke noe mer, og at den kun ble et egnet tilholdssted fordi Hans sørget for et enkelt tilbygg ut fra fjellet, slik at fjellveggen utgjorde innerste vegg i den provisoriske hytta (inntil for få år siden skulle det visstnok ha vært tydelige spor etter Trefothaugens konstruksjon ved hula).
Med andre ord, jeg var forberedt på at hula selvsagt ikke var å ligne med den fiktive hula som hovedpersonen i Tom H. Dalbaks utmerkede roman «Den siste bjørnen i Vassfaret» finner; han oppdager en magisk Gulmøsahøgd midt i hjertet av selve Vassfaret, hvor en godt skjult hule byr på god bekvemmelighet, og hvor Espen Alm, som han heter, har utsikt over det meste av verden. Espen stjeler fra hyttene på Veneli og andre steder, og det er ikke snakk om å livberge seg såvidt; Espen kan meske seg med eksklusive burgundere, flotte cognacer, vakuumpakkede indrefileter av reinsdyr, fasanbryst og kongekrabber …

Jeg har unnet meg litt luksus, jeg også. På bålet freser et tiurbryst i kviteseidsmør, som jeg fikk kjøpt i Bagn, lukta er så god at den kan drive en mann til lykkelig vanvidd, jeg ser for meg hvordan den siger som tåke nedover Auståsene og får mangt et dyr til å stanse opp og undre, og kjøttet er nok straks perfekt rosastekt. Et par amaroner er også med på lasset, og idet jeg hever mitt glass mot himmelens foreløpig eneste stjerne for fjerde gang den kvelden, innser jeg at Tjuvhanskollen slett ikke er noen skuffelse, at mitt sjeliske selvforsvar var unødvendig denne gangen; her er alle fantasier oppfylt og fullendt. Siden jeg var så forberedt på skuffelse, ble jeg i stedet svært overrasket og imponert. Hadde jo belaget meg på å bo i telt et sted i nærheten av hula, men den er mer enn stor nok til å bli tak over hodet noen netter.

Bøker har jeg også med. «Skoggangsmann» var en selvfølge; selv om jeg har lest den, jeg vet ikke, men det må da minst være femti ganger, og da regner jeg sannsynligvis altfor forsiktig, må den selvsagt leses her oppe, hvor landskapsbeskrivelsene er virkelighet rett foran øynene på meg. Jeg leser den boka slik jeg hører Cure-skiver, jeg går aldri lei. Det er ikke alltid slik at man har lest en bok når man har lest den, like lite som man er ferdig med en låt eller plate etter første gjennomlytting.

Men jeg vil utsette opplevelsen litt, så etter at måltidet er fortært leser jeg det som gjenstår av Thure Erik Lunds «Grøftetildragelsesmysteriet», hvis sistedel også heter «Skoggangsmannen», og hvor hovedpersonen forsvinner til skogs. Når jeg når slutten og Tomas Olsen Myrbråten på nytt vender tilbake til sivilisasjonen, hiver jeg boka på bålet.

Gi gjerne driks til bloggen på Vipps 94 12 36 34. Eller bli en ekte PATRON. Tusen takk!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?