Ponza!

Her følger en aldri så liten stemningsrapport fra paradiset Ponza, som tilhører De pontinske øyer. Har altså dratt hit sammen med kompis Jan på en impulsiv research-tur i forbindelse med “Veien 2”.

Vi landet i Roma søndag kveld, og innlosjerte oss i nærheten av togstasjonen. Så tok vi et tidlig morgentog til havnebyen Formia, hvor fergen går til Ponza.
Men dessverre tillot ikke været at fergen gikk. Vi sto en gjeng og ventet og håpte i det lengste. Det fine var at vi ble kjent med en drøss kule folk i timene der på havna, og det ble en aldri så liten fest ved havnekontoret i den sure vinden. Ryktene sa at det var to kapteiner som kjørte, og at den ene var en feiging og den andre litt mer vågal. Jubelen ble stor da vi fikk vite at den tøffe kapteinen jobbet denne dagen.
Men heller ikke tøffingen vågde seg utpå i det været, siden båtene er ganske flate, slik at det ikke skal mye bølger til før det blir vanskelig.

Dermed ble det en overnatting i Formia, som er en ganske nitrist by til tross for vakre omgivelser. Men vi klarte da å finne det nærmeste man kommer en ordentlig pub i byen, og kvelden ble riktig så trivelig. Jeg benyttet også sjansen til å få gjort ferdig et korrekturoppdrag på boka “I can only imagine” av Bart Millard, som snart kommer ut på Prokla-Media. Bardisker er ofte de beste kontorpulter som finnes! 🙂

Tidlig dagen etter strålte sola, og fergen kunne endelig sette kurs mot Ponza.


Turen tok omtrent to og en halv time, og vi nøt livet på dekk sammen med blant annet en hyggelig amerikansk kunstner ved navn Jon. Her er Jon og Jan:

Da fergen nærmet seg øya, luktet vi allerede at vi hadde kommet til paradis. Som Jon sa, og som han hadde lest i en bok, er Ponza det Capri var for 80 år siden – før alle turistene oppdaget stedet.

Vi innlosjerte oss på sjarmerende Hotel Mari rett ved havna. Vi utforsket så sentrum av den lille øya, som om sommeren er full av folk (i hovedsak italienere), men som nå er langt stillere.

Etterhvert hang vi på utendørsserveringen til Bar Tripoli rett ved hotellet, sammen med blant annet brasilianeren Sam, som vi traff da vi var værfaste i Formia. Sam er en av de virkelig bra folka her i verden, og åpenbart kjent og elsket av så å si alle vi har truffet på øya, hvor han også jobber som bartender. For ikke så lenge siden holdt han på å dø, da eksen hans rett og slett prøvde å forgifte ham. Men etter fjorten dager i koma våknet han opp. Og dette er bare en av historiene til Sam, som har reist og opplevd mye, og hvis livshistorie sikkert kunne blitt en spennende bok. (Men den får noen andre skrive, jeg har nemlig et par andre som må skrives ferdig, hehe.)

I dag (onsdag) tok Sam oss med på sightseeing. Vi dro opp til øyas høyeste punkt, Monte Guardia, hvor utsikten var formidabel. En liten forfallen kirke (hvor vi ringte kraftig i kirkeklokka) og en større ruin finnes på toppen.

Åleskjær fikk testet sin forholdsvis ekstreme høydeskrekk noe skikkelig. Ved enkelte partier gikk det så å si rett ned ved siden av den smale stien.

Et parti ble rett og slett i tøffeste laget på veien nedover, og alle musklene mine låste seg helt. Trodde jeg skulle besvime. Men det var altså snakk om et strekke på 30-40 meter, en snarvei, så jeg småløp uten å puste, og håpet jeg ikke skulle dø. Jeg overlevde.

Da vi kom til den andre siden av partiet, oppdaget vi at det var forbudt å gå der vi hadde gått, fordi det var for farlig. Godt jeg så dette skiltet ETTER at vi hadde passert!

Jeg var shaky i en halvtime etterpå. Men for en tur det var, og for noen utsiktspunkt vi hadde underveis!

Nå er det kveld, og internettet her er tregere enn norsk byråkrati, så jeg avslutter nå – og kommer tilbake med flere detaljer en annen dag.

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?