Ponza! (II)

Ponza! (I)

Da er jeg tilbake i hverdagen på Ringvoll etter en nydelig uke i Italia.

Vi (nabo/kompis Jan og yours truly) var altså på den skjulte perlen Ponza, en øy som tilhører De pontinske øyer. Enkelte lokale ba meg spøkefullt om ikke å blogge for positivt om øya, for de vil gjerne at den skal forbli som den er. Men siden jeg ikke har en million lesere, tar jeg sjansen.
Så: For et sted! Dit må dere dra! Men bare dere, da.

Det er en øyperle som det er forholdsvis enkelt å komme seg til. Krever bare halvannen times togtur fra Roma, og en halvannen times fergetur etter det igjen (eller to og en halv, avhengig av hvilken ferge du får). Mye av øya består av bratte klipper og huler, og bør nok også oppleves fra vannet med en småbåt som kan kjøre nærme land. Nå var båtutleie stengt for sesongen, så jeg får ta en tur tilbake om sommeren også. For en ting er sikkert: Jeg skal tilbake hit!

Men denne gangen var altså ikke motivet ferie, men research til de første kapitlene i “Veien 2”, som foregår på samme sted. Da var det rett og slett perfekt å oppleve øya utenfor turistsesongen.
I hine hårde romertider var nemlig Ponza – i likhet med Patmos – et sted hvor folk ble sendt i eksil. Her ble Caligulas eldstebror Nero Cæsar deportert av keiser Tiberius, og deretter henrettet i år 30.
Ni år senere sendte Caligula selv sine to søstre i eksil til stedet, da han mistenkte dem for å ha planlagt et komplott. Det var Agrippina den yngre (mor til keiser Nero) og Julia Livilla. Her levde de i ensomhet, langt borte fra det aktive livet de var vant til i Roma.

Wikipeida påstår følgende: “Julia Livilla had a mansion named Palazzo Giulia (Julia’s Palace) built specially for her on Ponza. The ruins are still visible.”
Naturlig nok var jeg nysgjerrig på disse ruinene, men samtlig informasjon på nettet gjenga bare setningen fra Wikipedia, uten å komme med flere opplysninger. Vi snakket med x antall lokale folk, deriblant en turistguide og en gammel skipper som hadde levd på øya siden uminnelige tider, og ingen av dem hadde hørt om disse angivelige ruinene, enda de kjente øya svært, svært godt.
Muligens har en eller annen en gang i tiden blandet med villaen med samme navn som finnes på naboøya Ventotene (Pandantaria i antikken), og som var bygget for en annen deportert Julia, nemlig keiser Augustus’ datter.

Men ruiner eller ikke ruiner, vi fikk oppleve landskapet hun gikk i (blant annet takket være Sam, som er omtalt i forrige innlegg), og for alt jeg veit tråkket vi rett over restene av Julia Livillas hus. Arkeologiske ruiner er det nemlig rikelig av.

Øya består som nevnt av mange bratte klipper og heng, slik at en god del av strendene kun kan nåes med båt. Men den mest populære av dem alle er nå stengt, fordi noen jenter for noen år siden ble drept av fallende stein mens de solte seg. Det er snakk om stranden nedenfor det hvite feltet i fjellet her:

En tragisk hendelse som flere på øya snakket mye om, og som også har ført til økt forsiktighet andre steder på øya. Vi ble likevel tilbudt en tur til stranda dersom vi ville se, men det var ikke særlig fristende.
Det fikk jammen holde at vi gikk på strekningen omtalt i forrige innlegg, som vi først etterpå fikk vite var forbudt grunnet rasfare! 🙂

Vi hadde riktignok et håp om en dagstur til den enda mindre naboøya Ventotene, men først og fremst fordi jeg trodde den angikk handlingen i boka mi mer enn den gjorde. Etterhvert som jeg oppdaget at de tingene jeg trodde hadde skjedd på Ventotene, faktisk hadde skjedd på Ponza, de også, var det viktigere å få med seg mest mulig av stedet vi befant oss på allerede.
Men ved et senere besøk, med litt bedre tid, har jeg svært lyst til å oppleve Ventotene også!

Forøvrig er Fellinis Satyricon filmet på Ponza, i tillegg til flere scener i Wes Andersons The Life Aquatic (som jeg nå blir nødt til å se). Ellers er øya – i likhet med Capri – et yndet reisemål for kjendiser. Blant navnene det skrytes av, er Rihanna, Mariah Carey, Bruce Springsteen og Beyoncé, samt skuespillere som Kirk og Michael Douglas, Anthony Quinn, Burt Lancaster, Gina Lollobrigida, Elsa Martinelli and Sophia Loren, Jacques og Philippe Cousteau.

Det vi traff på var stort sett lokale helter, noe som er mye morsommere enn kjendiser. Ponza har en tvers igjennom god tone, folk er vennlige – og folk er originale på en god måte. Kunstnersjeler, med andre ord. Selv de som er økonomer er kunstnersjeler på Ponza.

*

Det var med et tungt hjerte vi forlot Ponza med den kjappe hydrofoilen grytidlig på torsdagen. Et lite plaster på såret var at vi ville få et helt døgn i Roma før flyreisen hjem.

Jeg har jo vært i Roma noen ganger i senere år, men den dagen man sier “been there, done that” med tanke på Roma, har man blitt litt for blasert. Det er fortsatt mye å oppdage, mye å se; en drøss museum og arkeologiske funn, en rekke fete utesteder og puber. Roma er en stor by!
Men denne gangen kjørte jeg stort sett trygge repetisjoner fra tidligere turer, da det var flere ting jeg hadde lyst på et gjensyn med, deriblant Forum og Colosseum.


Nok en gang fikk det tankene på gli å se triumfbuen til Titus, som ble reist av keiser Domitian på Via Sacra i 82 e.Kr. Den skulle ære hans avdøde storebror, altså Titus, og gjengir brorens ulike bedrifter, deriblant ødeleggelsen av Jerusalem i år 70. Et relieff viser hvordan skatter føres vekk fra jødenes tempel.

En hendelse som også skal få rikelig med plass i “Veien”-serien.


Å gå rundt i Romas mange ruiner, er svært spesielt. Men det er en ting jeg synes er ganske dårlig gjort, og det er at de mobber meg i alle suvenirsjapper som finnes:

Slik mobbing vil jeg ha meg frabedt! Det må ha vært etter at jeg kom opp fra iskaldt vann eller noe sånt!

*

TUSEN TAKK til dere som bidro til reisekassa! Tone Elisabeth, Frode, Eileen, Roar, Hilde og Anonym – dere roler gata og blir å finne på takkelista i “Veien 2”! Tilsammen bidro dere med midler tilsvarende to hotellnetter på Ponza og en fiskemiddag i Roma.

*

Det har skjedd store ting etter hjemkomsten. Lillesøster Madeleine og hennes Andreas har blitt foreldre til en liten gutt! Han kommer garantert til å bli en veldig kul fyr med slike foreldre. For ikke å snakke om hvilken utrolig kul onkel han har på Ringvoll.

Ellers har 10-åringen min i dag sunget i Spektrum, sammen med 2200 andre kids, i forbindelse med Soul Children Festival. Tror hun har hatt en veldig, veldig morsom helg.

*

Som dere ser, har jeg endret bloggdesign igjen. Synes det er greit å bytte innimellom. Pluss at det nå blir litt mer oversiktlig, slik at dere som liker å lese om kjentmannsposter ikke nødvendigvis må forholde dere til mine teologiske betraktninger og vice versa. Nå kan jeg også åpne Facebook-kommentarfeltet, som ble stengt i forrige design siden kommentarer bare ble helt svarte.

Fortsatt gjelder det konseptet at bare utvalgte innlegg ligger ute av gangen, alt etter hva som opptar meg i øyeblikket. Men innlegg slettes ikke, og mange av de som forsvinner innimellom, dukker plutselig opp igjen. Kan ikke ha alt mulig ute hele tiden, for da blir det litt for mye action både i hue og innboks. 🙂

Facebook Comments
Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?