Min aller største synd noensinne

Jeg er som kjent en storsynder, med en offentlig skriftestol, også kalt «blogg». (Noen må ha jo ha den jobben også, for å vise at det er håp for andre.)

Men Herren har tilgitt meg alt.

En dag ble jeg litt nysgjerrig på hva som egentlig er den verste synden jeg har begått. Det er jo ganske mange å velge mellom. Forsøkte å stille spørsmålet oppover, men følte meg bryskt avvist med en rekke kristenklisjeer (ja, det hender visst at selv Ånden bruker slike), som at «den synd som er bekjent, er slettet ut og glemt» og «fiske forbudt i glemselens hav!».
Men siden jeg insisterte, fikk jeg som fortjent. Han viste meg det verste jeg noen sinne har gjort. Og det var en synd jeg ikke engang hadde bekjent.

I tankene ble jeg forflyttet til et såkalt mannsmøte i 1995, i den tiden jeg var «nyfrelst». En kjent og radikal forkynner sto på scenen. Emnet var hellighet. Blant de omlag fire hundre menn i salen, var også en fyr som vi for anledningen kaller Sigve. Som forholdsvis ny i miljøet, tror jeg kanskje ikke han var så veldig trygg på seg selv i utgangspunktet.

Så skjedde det, at predikanten kom med en replikk som ble ufrivillig komisk. Absolutt alle i salen tenkte umiddelbart koffert.

Sigve snudde seg til sidemannen og hvisket og gliste. Da stoppet predikanten opp i sin preken, pekte ut Sigve i salen og sa: «Hva sa du nå?»
Men mindre han var dum, noe han ikke var, innså predikanten at han hadde kommet med en uheldig formulering. Han innså nok også nøyaktig hva som ble hvisket.

«Ingenting,» svarte Sigve.

Men predikanten ga seg ikke så lett. Han fortsatte å insistere på at en sprut rød Sigve skulle gjenta. Da han til sist gjorde det, sa predikanten: «Sånt språk skal vi ikke ha i våre møter. Vennligst forlat salen.»

Sigve gikk rødmende og skamfull ut, mens 400 hyklere – som alle hadde hatt samme vits på tunga – satt og så på.

Deriblant yours truly.

-At du ikke reiste deg opp og gikk ut sammen med ham den dagen, men ble sittende der som en kristen sau, som en korrekt, prektig og selvrettferdig skriftlærd med oppslått bibel i fanget, er den desidert største synden du noensinne har begått.

Jeg måtte gi det jeg opplevde som Den hellige ånds stemme helt rett. Det hadde dreid seg om regelrett mobbing, forkledd som åndelighet.

Så vidt jeg vet kom Sigve aldri tilbake til miljøet. Go figure.

Som sagt: I mange kristnes øyne lever jeg i konstant synd. Jeg jobber med saken.
Men akkurat den synden jeg begikk den dagen, skal jeg aldri gjenta. Boka «De 99 og den ene» (som etter planen kommer i 2020) er et forsøk på å gjøre bot. Tenke seg til at jeg var så blåst, at det først var så mange år senere at jeg i det hele tatt forstod at jeg hadde gjort noe galt.

I dag som jeg har blitt eldre, smartere, tryggere og ærligere, er det en ting som er helt sikkert: Å vende det døve øret til tusenvis av folk som har brent seg på en skakkjørt form for radikalitet, vil for meg være det samme som å vende det døve øret til Kristus selv.

Paulus skrev at de som var sterke, var skyldige å bære byrdene til de svake. Men i stedet har det ofte blitt skapt en kristenkultur hvor det er de sterke som til enhver tid skal beskyttes. Man våger ikke ta fortellingene til de svake på alvor, av frykt for at det skal oppleves som kritikk av de sterkeste iblant oss.

Den nevnte episoden er forøvrig ganske symptomatisk for denne typen kristenledere: Når de gjør tabber, er det andre som sitter igjen med den dårlige samvittigheten.

Ellers er det en smule ironisk, at de groveste syndene jeg har sett begått, og begått selv, ble gjort i forsøkene på å bekjempe synden. Det “reneste” miljøet jeg noensinne har vært en del av, var i praksis det mest “skitne” miljøet, noe jeg først har innsett i etterkant.

Til sist, litt reklame: Hvorfor ikke gi VEIEN i julegave til din nærmeste lesehest?

Facebook Comments
Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?