Meningsfull tur til Skuret

shack

I går kveld hadde jeg gleden av å dra på kino med min kjære bestemor No-no, som er 93 år gammel. Filmen var “The Shack”, basert på bestselgeren med samme navn.

Vi møter familiefaren Mack Phillips (glitrende spilt av Sam Worthington!), som opplever det verste en far kan oppleve – at hans lille datter blir bortført og drept av en bestialsk drapsmann. Han går inn i en dyp depresjon, men mottar en dag et brev i postkassa. Et brev fra Gud, no less. Brevet er en invitasjon til å komme til skuret hvor drapet på datteren skjedde.
Mack ser det hele som en syk spøk, og drar bevæpnet til stedet, klar for å ta hevn.

Men i skuret sitter en svart kvinne, en mann fra Midt-Østen og en indianerkvinne. Det viser seg å være Gud, Jesus og Den hellige ånd.
Og de tre – som også er én – tar Mack med på en spirituell reise, som skal vise seg å bli både tøff og befriende. Mack dras med i en parallell virkelighet, og får nye perspektiver på livet.

Filmen har stort sett fått det glatte lag av norske anmeldere, med noen få unntak. Og joda, jeg ser hva kritikerne påpeker. Filmen preker til koret, og er man ikke en del av menigheten, er det mulig at filmen blir vel langdryg. Samtidig er det sant, det en anmelder påpekte, at det ikke er uvanlig at en film krever et publikum som er innforstått med visse konsepter (du får ikke særlig mye følelsesmessig ut av den siste Star Wars-filmen heller, om du ikke er godt inne i universet og bakgrunnen som ligger til grunn for handlingen).
Saken er bare at vi fortsatt ikke er veldig vant med et kristent bakgrunnsteppe på kinoer her i landet, selv om det blir stadig flere kristenfilmer.

Pluss at jeg mistenker at enkelte anmeldere lider av kristenfobi. Det er nesten så enkelte voksne mennesker får behov av å kjekke seg litt i omtalen av filmer som dette, som om de føler de må vise alle hvor lite kristne de selv er. I møte med sånne ville ikke filmen hatt kjangs på et godt terningkast uansett hvor god den hadde vært.

Men siden jeg er blant dem som faktisk tilhører menigheten, må jeg si at filmen overrasket meg. Til tross for litt Oprah Winfrey-vibber innimellom, er dette den minst kleine kristenfilmen jeg har sett på lerretet hittil. Det kommer seg! Jeg liker at mainstream kristenfilmbransje endelig har blitt litt mer vågal, og at den blir kvitt barnesykdommer som ræva glansbilde-estetikk, konstruerte replikker og påtatt korrekthet. At “The Shack” har fått en god del kritikk fra ultrakonservative kretser i USA, skal produsentene ta som en gedigen kompliment!

Jeg synes gudsbildet filmen serverer er godt. På et tidspunkt ble jeg nervøs for at vi skulle bli utsatt for den klassiske “det er en mening med alt”-tanken, som gamle blogglesere veit jeg ikke er særlig begeistret for. Jeg tror ikke Gud spiller sjakk med oss. Tror heller ikke Gud dreper noen for å “foredle” andre. Derfor var det så befriende når filmen poengterte dette tydelig mot slutten: Selv om Gud kan vende enhver situasjon til noe godt, står han ikke bak det onde som skjer på grunn av en eller annen mystisk plan. Deilig at det sies så tydelig! For spesielt i USA har mange en kristentro som nærmer seg skjebnetro, hvor Gud detaljstyrer alt. Satan og ondskapen har liten plass i et slikt konsept, siden Gud i henhold til en slik teologi orkestrerer både krig og fred og alt midt i mellom.

Det blir kanskje litt mange slutter på filmen, og den kunne med fordel vært et kvarter kortere. Men jeg er enig med 93-åringen som så filmen med meg. Hun konkluderte slik: Selv om enkelte ting ikke fungerte optimalt, var filmen totalt sett svært meningsfull og fin.

Egentlig er det vel en 4 på terningen. Men for å veie opp for de ufortjente 2-erne den har fått, gir jeg en ekstra prikk.

P.S.! Vil du se filmen, må du kjappe deg. Denne tas nok av plakaten ganske snart, for folk har ikke akkurat gått mann av huse.

fem

Facebook Comments
5 comments on “Meningsfull tur til Skuret
  1. Jeg må bare si at jeg har ventet på denne anmeldelsen fra deg, etter det du skrev om Kings Bay. Sistnevnte film hadde jeg nok ikke gått og sett hvis jeg ikke hadde lest det du skrev. Selv om det for meg ikke var en stor filmopplevelse var det likevel en grei film som ga meg en viss opplevelse. Boka The Shack ga meg ikke så mye, men jeg skal uansett se filmen etter det du skriver. Kanskje jeg synes den er god?
    Eller kanskje den er så dårlig som de fleste anmeldelsene jeg har lest om den sier? Film, og kunst generelt, er så mye forskjellig, og kan gi ganske ulike opplevelser ut i fra preferanser. Jeg leser og følger gjerne råd fra anmeldere, men hvis et stort poeng mot er at den preker for menigheten så humrer jeg godt. For som du sier, Star Wars-universet, og andre univers som Ringenes Herre og Harry Potter (der jeg er med i de to sistnevntes menigheter) gjør vel egentlig det samme. Og selv om jeg aldri helt har skjønt Star Wars er jeg godt fornøyd med å ha sett filmene.

    Liker å lese en del av det du skriver her inne (selv om jeg sjelden kommenterer og foreløpig IKKE er en del av The Cure-menigheten:)

    • Var vel bare vi to som så “Kings Bay” i hele Norge, for å overdrive litt. Glad for at min lille anmeldelse i det minste ga dem én seer til! 🙂

      Cure-menigheten driver for tiden ivrig misjonering. Snart ringer det noen på døra di og sier: “Har du hørt om Disintegration?”
      Og husk at mang en person har blitt omvendt til sekta vår ved å oppleve en konsert med bandet. Gåsehuden har inntatt dem i løpet av de tre timene seansene ofte varer. 🙂

  2. Hm. Følte ikke helt at kritikken til fyren var særlig treffende, for å være helt ærlig …

    I enhver kunstnerisk fremstilling av treenigheten eller åndelige emner, vil du selvsagt ALLTID finne “bibelske” ting som mangler. Vi snakker om en roman/film, ikke om en teologisk avhandling.
    Og gutta i sofaen her faller på en måte for sin egen kritikk: De vektlegger enkelte bibelske dimensjoner de føler mangler i filmen, men går jo selv i samme fella, ved at deres “bibelske” utgangspunkt også er for snevert til å ta den totale fylden av GUD – slik han presenterer seg gjennom både skrift og Ånd – inn over seg.

    Og de ender jo selv opp med å regelrett krangle med et faktisk bibelvers, nemlig at “Gud har forsont VERDEN med seg selv”. De kan godt mene – og kanskje med rette – at et slikt statement trenger en forklaring. Men da bør de i så fall rette sin kritikk like mye mot Paulus som mot Paul Young, for Paulus kommer ikke med noen tilleggsforklaringer, han heller.

    Jeg kunne altså brukt disse guttas hovedargument mot dem selv: “Dere må gjerne se dette kristne debattprogrammet, men les heller BIbelen!”

    Om du skjønte hva jeg mente, det er sent på natta og min formuleringsevne er ikke helt på plass … 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?