Lovens bokstav VS. lovens ånd

Screen-Shot-2016-10-13-at-1.48.25-PM
Finnes det noe bedre eksempel på den eldgamle problemstillingen mellom lovens BOKSTAV og lovens ÅND enn tilfellet Therese Johaug?

Det er vel ingen som tror at Therese bevisst har brukt leppepomade (eller leppomade, som det heter på oslosk) for å prestere bedre i skisporet, eller at bruken har hatt noen som helst effekt whatsoever.
Likevel er de fleste enige i at hun må dømmes. Ut i fra en lov som er lagd for å hindre at folk jukser seg til bedre prestasjon.

Her er altså et menneske de aller fleste av oss velger å tro på, når hun bedyrer sin uskyld. Likevel må hun ofres på lovens alter, siden loven er vår herre, ikke vår tjener.

Sånn har loven alltid fungert. Det er ikke rom for skjønn, ikke rom for individuelle hensyn. Loven skal være lik for alle, og dermed hensynsløs.

Om vi drar det over på et religiøst nivå og ser på religiøse lover, så er det mange av de samme mekanismene som gjør seg gjeldende. Og det finnes mange “johauger” i norske menigheter – folk som har gjort ting man egentlig ikke kan klandre dem for, som har handlet i oppriktig tro, men som på en eller annen måte krasjet med GUDS ORD. Eller, rettere sagt, med en forkynner eller pastors tolkning av Guds Ord.

Uten å gå i for mange detaljer i denne omgang: For noen år siden var det en pastor som ønsket å få meg til å trosse min egen samvittighet, og gjøre noe som objektivt sett ville vært ondt, fordi han mente Guds Ord påbød det.

Jeg måtte spørre ham rett ut om han virkelig mente at jeg skulle handle slik-og-slik. Han nølte litt, før han sa: “Når du sier det sånn, ser jeg at det kan virke ganske hardt. Men Guds Ord er Guds Ord.”

Eller, han uttalte det litt mer sånn: “Gghøøtthss Åoårrrddh er Gghøøtthss Åoårrrddh.”
Som for å understreke hvor hardt dette ordet var.

Ja, Guds Ord er Guds Ord. Men Guds Ånd er Guds Ånd, også. Og det finnes ikke rent få tilfeller hvor en bokstavtro tolkning av enkeltvers, går ut over ånden og helheten i resonnementet som verset er en del av. Til tider blir lovisk bokstavtrohet en regelrett fiende av Ånden.

Det er ikke alltid 2000 år gamle lover er direkte overførbare til 2017, selv om ÅNDEN i dem definitivt er det.

Man kan tolke et vers 100 % bokstavelig i vår tid, og samtidig oppleve å trosse det som var forfatterens opprinnelige intensjon. (Jeg lover å servere en rekke eksempler en annen gang, men her og nå forsøker jeg bare å trekke noen store linjer.)
Dermed må man rett og slett velge mellom troskap til lovens bokstav eller lovens ånd.

En eldgammel problemstilling, både innenfor verdslige samfunnsordninger og det som har med Gud å gjøre. Lovens ånd og lovens bokstav har vært i strid med hverandre siden lovenes morgen …

Selv i de tilfeller hvor det er åpenbart at de to kolliderer med hverandre, velger de fleste bokstaven. Man føler man ikke har noe valg, siden andre kan misforstå dersom man ikke holder seg til den. I det store helhetsbildet føles det som en fordel å velge bokstaven, for å unngå en “uheldig signaleffekt”.

Som i tilfellet Therese. For hvor mye fråde om kjeften ville vel ikke andre misunnelige skinasjoner ha fått, og hvor mye ville det vel ikke skadet skisportens rykte, om hun fikk nåde?
Derfor er de fleste glade for at hun ble dømt, selv om de mener hun er helt uskyldig. Egentlig ganske spesielt, om man tenker etter.

Therese uttaler i øyeblikket til mediene at hun har mistet all skiglede. Det som har vært hennes livs pasjon, føles nå tomt og innholdsløst.
Og det er som regel nettopp det den loviske religiøsiteten klarer også: Å ta fra folk den oppriktige gleden i livet med Gud.

*

EirikJensen-e1456215807781

En helt annen sak som går for retten i disse dager, er Jensen og Cappelen. Den er langt vanskeligere å ta stilling i.
Men muligens – bare muligens – handler den om lovens bokstav VS. lovens ånd, den også.

Kanskje har Eirik Jensen bevisst bedratt samfunnet. Kanskje er han tvers igjennom korrupt.

Men det kan også hende at han har handlet i god tro, med gode intensjoner. Her er i så fall problemstillingen ganske så annerledes: Han har sett seg nødt til å kompromisse med lovens bokstav nettopp for å oppfylle dens hensikt.

Og kanskje har han blitt litt for skitten på henda nettopp fordi han har tatt drittjobber som ingen andre i etaten ville gjøre, men som alle var enige om at måtte gjøres.

Uten å trekke bildebruken altfor langt: Denne problemstillingen er også overførbar på religiøse kretser.
Det finnes nemlig nok av prektige kristne som retter sine manikyrerte pekefingre mot folk som har gått på en smell fordi de i det minste forsøkte å spre evangeliet på litt uortodokse måter utenfor bedehusveggene.
Selv ville disse ultra-hellige kristne sannsynligvis blitt forkjøla av første vindkast dersom de bare såvidt stakk nesa utenfor bedehusdøra.

*

Uansett, i går natt leste jeg Eirik Jensens krimroman, “Attentatet”, som er skrevet i samarbeid med forfatteren Thomas Winje Øijord.
Selv om jeg ikke aner hvordan arbeidsfordelingen mellom Jensen og den andre forfatteren har vært, er det vel kanskje ikke helt tilfeldig at Jensens navn har fått mest plass på omslaget i disse dager. Jeg innser at jeg uansett bet på et billig reklamestunt da jeg kjøpte boka, siden den sto til salgs ved disken på dagligvarebutikken, rett ved siden av avisene – som også hadde Jensens navn på forsiden …

Romanen handler om politimannen Sjur. Hvor mye av Jensen som finnes i denne romankarakteren, skal jeg ikke spekulere i. Men også Sjur får kritikk av sine overordnede på grunn av sine uortodokse metoder.

Det hele starter med et svært voldelig og spektakulært ran av en pengetransport midt på E6. For å løse saken må Sjur benytte alle sine kontakter i det kriminelle miljøet – kontakter som hans overordnede ikke er så happy for at han har.
Og for å bevare disse kontaktene, er han nødt til å se mellom fingrene på enkelte ting.

Her er fiksjonen temmelig nær den virkeligheten vi får servert fra Oslo Tinghus om dagen! Og begge deler er ganske spennende saker.

Jeg synes som nevnt det er vanskelig å ha for sterke meninger i denne saken i øyeblikket. (Elden er en pokker så god forsvarsadvokat, det skal han ha!)
Men dersom Jensen blir funnet skyldig og blir bura inne, håper jeg han bruker årene i fengsel på å skrive. For jeg leser svært gjerne flere romaner om Sjur. En slags krim-versjon av av Morgan Kane; hardkokt og fengende.

P.S.! Jeg skal være flink gutt denne gangen. Boka havner i Ringvolls eget bokskap. Selv om den er pocket.

jensen

Facebook Comments
, ,

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?