Lang tradisjon for tradisjonskritikk

Akkurat i dette øyeblikk trykkes det 2000 eksemplarer av første bok i serien VEIEN. Det er en god følelse, så mange år etter at denne serien ble påbegynt!

Onsdag 21. november har jeg en helt uformell feiring av bokslippet på Vaterland i Oslo, og det hadde vært veldig hyggelig om nettopp DU tok turen innom!

OK, det var dagens praktiske opplysninger, og nå kommer dagens preken … 🙂

*

I Og det mener jeg har jeg et innlegg kalt “Religion dreper, men Jesus gir liv”, og som de fleste av dere vet, er jeg i innspurten på en egen bok ved navn “Jesus VS kristedom” (hvorav store deler legges ut i bloggen for dere patroner i disse dager).

Nei til religion – Ja til Jesus?

I min ungdom var det mye kristen undervisning som vektla et skille mellom Jesus og den religionen som var blitt skapt i hans navn. Jeg vokste blant annet opp med undervisningen til Arne Bakken (R.I.P.), som i første halvdel av 1980-tallet kunne by på undervisning som dette:

«Jeg tror vi bør presentere evangeliet som noe helt annet enn kristendom … Den moderne kristendommen har blitt det samme som jødedommen var i Jesu tid. Det er snakk om DOMMEN, begge deler. Forkynn verken jødedom eller kristendom, forkynn evangeliet og Jesus, som en motsats til begge to … Guds budskap i den gamle pakt ble omgjort til jødedommen, hvor tradisjonen og budene ble viktigere enn ånden i dem. På samme måte har Jesu budskap i den nye pakt blitt til kristendommen, hvor tradisjon og menneskebud er viktigere enn Ånden med stor Å.»

Jeg savner mer av den typen undervisning. Slik jeg ser det, har kristendommen her i landet i stor grad endt opp som en rent politisk størrelse og maktfaktor. I manges bevissthet er den bare en av mange andre verdensreligioner med eget presteskap, hellige bygninger og ritualisme.
Ifølge undersøkelser regner en tredjedel av medlemmene av Den norske kirke seg som ateister. At de likevel ikke ser behovet av å melde seg ut, sier kanskje mer om den norske kristendommen enn om dem.

Deler av den moderne kristendommen er i praksis bare et uttrykk for nasjonal kultur og identitet, og til tider evangeliets største fiende. Det radikale evangeliet lar seg rett og slett ikke omgjøre til en slags tam, nasjonal folkereligion, og flere hundre års forsøk på å gjøre evangeliet til nettopp det, har ført til at selve begrepet «kristen» har mistet sin betydning fullstendig.
Nylig kunne vi høre en kjendis uttale følgende på TV: «Det er fullt mulig å være en god kristen uten å tro på latterlige myter som Jesu oppstandelse!»
Det spørs om Paulus ville vært enig med ham. Han skrev: «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening …»

Det er ikke lenger så mange som snakker om forskjellen på Jesus og religion. Noen peker på at fagfolk og forskere er svært uenige om hvordan begrepet «religion» skal defineres. Siden noen definerer religion som den «den ytre kroppen til den indre troen», vil de hevde at det er meningsløst å snakke om Jesus VS. kristendom, siden kristendommen er nettopp den «kroppen» som gjør troen på Jesus synlig. Underforstått: Hadde det ikke vært for kirker, prester og alt det ytre som kjennetegner kristen tro for folk flest, ville Jesu budskap rett og slett ha blitt glemt.
Jeg ser det annerledes. For jeg tror det er nettopp den «kroppen» vi har gitt troen som gjør at flere og flere mister kjernebudskapet av syne. Vi har pakket inn Guds gave i så mye glanset papir at den har blitt helt skjult. Og med mindre det skjer revolusjonære endringer, tror jeg innpakningspapiret vårt kommer til å skremme flere og flere bort fra kirke og Jesus-tro etterhvert som samfunnet utvikler seg.

Jeg tror Don Cupitt har helt rett når han mener at sekulariseringen «seems to be connected with the fact that Christianity makes a sharper distinction than other faiths between the clergy and the laity, and between the sacred and the secular».
Det som skjer i de fleste gudstjenester her i landet, angår nemlig den jevne nordmann i svært liten grad. Derfor begrenser kirkebesøkene seg som regel til dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Prestene har gjort evangeliet til noe ekstremt pompøst, de har adskilt det hellige fra folks virkelighet og hverdag, slik at det i praksis blir noe de sjelden har bruk for.

En sakramentalistisk form for religion skaper sjelden forandringer på dypet. Jeg tror rett og slett ikke kristendommens nåværende form har fremtiden for seg.
Men jeg tror fortsatt på evangeliets evigvarende gyldighet og betydning.

Det er på tide å gi troen på evangeliet en ny kropp.

Lang tradisjon for tradisjonskritikk!

Enkelte av de som er svært opptatt av å ta vare på det de kaller «den kristne tradisjonen», stempler kritikk av denne sorten som utdaterte klisjeer. Men grunnen til at noe blir en klisje, er jo det samme som gjør ting til tradisjon, nemlig at det gjentas ofte. Sånn sett er kritikken av høykirkelige tradisjoner i seg selv en tradisjon som går helt tilbake til det andre århundret etter Kristus.
Behovet for å skille mellom Jesus og religion, eller Jesus og embetskirken, er ikke et fenomen som ble oppfunnet av nedlatende ekstrem-karismatikere på 1990-tallet, eller av Børud-gjengen, slik enkelte later til å tro.

For å si det litt inkonsekvent: Det er lange tradisjoner for kritikk av tradisjonene!

Men i et kirkelandskap hvor deler av frikirkeligheten har gitt seg selv munnkurv av frykt for å støte noen, og hvor deler av høykirkeligheten er livredd for å miste enda mer av den posisjonen den har hatt, blir det svært lite rom for debatt om forskjellene på nytestamentlig virksomhet og dagens kristendom.
Det virker som om svært mange har omfavnet sine tradisjoner på en slik måte at den som stiller spørsmålstegn ved dem fort blir avfeid.

Og det gjelder ikke bare her i landet. Da f.eks. Frank Viola kom med boka «Pagan Christianity» i 2008, satte en anmelder ord på tanker han mente å dele med mange: «Just what we need — another lambasting of the institutional church, by grandchildren of the radical Protestant reformation, sometimes called the Restoration Movement!”

Som om det var så veldig mange av dem. Det er det ikke. Det er skremmende få, i hvert fall i USA og Norge.
For objektivt sett burde kirkehistoriens utvikling i de første århundrene etter apostlenes tid – og hvordan det preger oss i dag – være gjenstand for stadig debatt og samtale blant Jesustroende.

Enig? Uenig? Kommentarfeltet er ditt.

*

Sånn, da er informasjon og preken unnagjort. Tid for ettermøte og invitasjon …
I morgen tenkte Jan Banan Heisekran og yours truly å dra på skogstur til Mørkreiåsen på Krokskogen (kjentmannspost 13). Har noen lyst til å slenge seg med, er dere hjertelig velkomne til det! Vi starter fra Lommedalen sånn i 12-tiden, og sykler innover et stykke før vi så tar beina fatt. Ta kontakt på SMS 94 12 36 34 om du vil være med.

Da er dagens bloggmesse til ende. Tjen Herren med glede og gå i fred.

Nei, forresten, vi har jo helt glemt lovsangen! Sorry! Her kommer den:

Facebook Comments
Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?