Kjentmannspost 9

Post 1-3
Post 4-5
Post 6-8

Niende post: “DER MOSSTUA STO”

Det var ganske grått da jeg satte meg i bilen og kjørte mot Krokskogen, men innen jeg ankom parkeringsplassen ved Kleivstua var det blitt strålende sol og varmt høstvær.

(På veien stakk jeg innom en butikk og kjøpte meg et billig digitalkamera, et Nikon Coolpix A300, slik at det endelig kan bli litt bilder i bloggen selv om mobilkameraet er vræk.)

Kleivstua er restaurant og overnattingssted (for lukkede selskaper), og ser helt smashing ut. Her har jeg lyst til å spise en bedre middag med påfølgende overnatting snart! Ser de har noen gastronomiske arrangement innimellom. Tror jeg skal ønske meg noe sånt til jul.

Stedet var utgangspunkt for flere turer i forrige kjentmannsbok, pluss at turkompis/nabo Jan Banan Heisekran og jeg en gang tok turen til Kongens utsikt herfra.

En gang jeg var på tur i området, hadde jeg feilberegna mengden drikke og holdt på å tørste halvt ihjel. Gikk svett inn i resepsjonen på Kleivstua, hvor jeg ble ganske overrasket over den høye standarden på lokalitetene, og spurte om de hadde noe Farris-lignende å selge meg.
-Et øyeblikk, sa resepsjonisten og forsvant mot restauranten. Han kom tilbake med en ganske fancy designflaske med kullsyreholdig drikkevann. Da jeg spurte hva det kostet, viftet han bare med hånden. -Den er på huset. Nyt turen videre!
Bare måtte nevne det, liksom. Skal ikke mer til enn en gratis vannflaske før et meget positivt førsteinntrykk er opprettet!

Denne gangen tok jeg sykkelen fatt (selv om jeg hater å sykle), med mer enn nok drikke i tursekken, og dro innover på grusveien som var den bergenske kongevei i hine hårde.

Jeg tar altså kjentmannspostene i kronologisk rekkefølge denne gangen, og det gjør meg glad at jeg nå har kommet til Krokskog-postene. Krokskogen og Østmarka er favorittene mine blant skogene rundt Oslo. I årets kjentmannsbok er det hele 12 poster fra Krokskogen, så nå følger det mange fine turer på rappen.

For oss som har vært mye på Finnskogen og lest mye historie derfra, er det interessant å få med seg finne-historien fra Krokskogen også. Her var det mange finner en gang i tiden. Jeg kan anbefale “Skogfinner og Finnskoger” av Trygve Christensen (Eget Forlag, 2002), som tar for seg vandringene vestover på 1500- og 1600-tallet, fra Finland til de svenske og norske finnskogene – og videre vestover til blant annet Oslomarka og Krokskogen.

Når man sykler innover Kongeveien, passerer man flere historiske steder og rester fra fordums tid.

Flere steder er det satt opp informasjonstavler, som ved Bruløkka, hvor det beskrives hvordan gårdens 13 (!) barn måtte gå inntil tre timer hver vei for å komme på skolen.

Slik så det ut den gang:

Og slik ser det ut i uke 39 i Det Herrens år 2018:

Jeg passerte også Midtskogen, som en gang i tiden var skjenkested for reisende mellom skysstasjonen på Kleivstua og Lommedalen (de fikk rett til å selge brennevin allerede i 1847). I dag er stedet privat feriested, og selv om det var fristende å banke på og spørre om de hadde en aldri så liten knert med heimert å skjenke i for en veifarende fant, lot jeg det være med tanken.

Så kom jeg til Benteplassen, hvor det er reist en minnestøtte til ære for Kari Hiran, Krokskogens første partisan, som under krigen 1716 villedet svenskene som rykket fram mot Ringerike. (Way to go, Kari!)

Ved minnestøtten parkerte jeg sykkelen, og gikk for å finne kjentmannsposten. Den kunne ikke være mer enn 500 meter unna, men ut i fra forumet på Kjentmannsmerkets venner hadde jeg skjønt at stedet kunne være litt vanskelig å finne uten GPS. Jeg hadde verken GPS eller kart, kun kartutsnittet i boka.
Men tipset var altså å følge en av driftsveiene nedover mot Djupedalen. Disse driftsveiene, skapt av hogstmaskiner for 15 år siden, delte seg en rekke ganger, men jeg forsøkte å holde retningen så godt som mulig.

Noe jeg åpenbart ikke har klart, siden jeg plutselig befant meg ved Midtskogtjerna. Men det gjorde saken ganske enkel, for da var det bare å følge bekken som renner ut av tjernet og gå til den forsvant. Da kunne jeg ikke være mer enn maks hundre meter unna målet.
Og slik fant jeg det enkelt, selv om det ble en omvei i forhold til den veien jeg gikk tilbake til Benteplassen (men uansett snakk om korte distanser).

Posten er altså restene av Mosstua, “stua som tilhører Mo”. Nå er det bare litt grunnmur igjen, men Kjentmannsboka forteller om plassen som ble etablert midt på 1800-tallet, og om ekteparet som flyttet ned hit etter at kona røk uklar med svigermora si på plassen Langebru.
På stedet ligger også et veltet skilt, hvor det står “Mostua” med én s, noe som føles mer naturlig med tanke på uttalen. Stua har nemlig ikke noe med Moss å gjøre, ei heller med fotballspilleren Mos. 🙂

*

Hele denne dagen, i nydelig høstvær på Krokskogen, så jeg bare ett annet menneske. Det var et selvlysende gult sykkelfantom som suste forbi på skogsbilveien som om han hadde fanden i hælene. Kanskje hadde han det også, det skjer jo mye mystisk på Krokskogen.

På veien tilbake til Kleivstua stakk jeg nedom Olavskilden, som ligger ikke altfor langt fra Midtskogen. Det er flere myter og sagn knyttet til kilden, og en gang i tiden trodde man at vannet her hadde helbredende kraft.

For å si det sånn: Du blir nok ikke direkte frisk av å drikke vannet her i øyeblikket!

*

En liten digresjon til sist:

Etter å ha tatt posten på Benteplassen, var det fristende å sykle videre i retning Lommedalen, og dermed få et gjensyn med Gamle Steinsvollen, post fra forrige bok. Den er ikke så langt unna.
Jeg droppet det i dennne omgang, men i tilfelle noen leser dette og har tenkt å ta turen, kan et besøk til Steinsvollen anbefales! Om du akkurat har begynt på kjentmannsposter, så husk at postene fra forrige bok ligger ute et helt år til, så det er ikke for seint å gyve løs på gamleboka parallelt med den nye!

Her følger tur-referatet fra turen til Steinsvollen i fjor. Jan Banan Heisekran og yours truly hadde tatt en annen post i nærheten av Kleivstua, og hadde lyst til å ta posten ved Steinsvollen også. Men vi var slitne, uten sykler, og fra Kleivstua til posten var det 7,5 km én vei, altså totalt halvannen mil. Litt i meste laget der og da, selv om vi vanligvis spiser slike distanser til frokost (flekse, flekse, brife, brife).
Over til det gamle blogginnlegget:

“Så oppdaget vi med ett at bommen var åpen på en sidevei som gikk mer eller mindre parallelt med den gamle kongeveien. Den endte innerst i Salmakerdalen, ved Svarttjern. Da ville vi havne bare en halv kilometer unna målet, selv om en bratt ås ville skille oss fra det.

Dermed ble det biling tvers gjennom Krokskogen.

OK, egentlig er jeg svært takknemlig for at det er bommer overalt, for marka trenger ikke flere biler. Og innerst inne skjønte vi kanskje at det sannsynligvis ikke var lov for oss å kjøre på den veien. På den annen side var vi ikke helt sikre, for det sto faktisk ikke noe forbudsskilt mot innkjøring, kun en advarsel til nøkkeleiere om at de ville miste retten til nøkkel om de ikke låste bommen etter seg.
Så derfor tenkte jeg at det uansett for denne ene gangens skyld fikk gå bra – at det gikk opp i opp med alt søppelet jeg har plukket med meg fra marka gjennom årene (andres søppel, altså).

Vi bilte helt til veien stanset, cirka 7 kilometer innover. Så begynte en rimelig strabasiøs spasertur, gjennom tett kratt i bratt terreng. Jeg foreslo at vi skulle gi opp, men Jan pekte på GPSen og sa at vi kun var 300 meter unna. Så vi trasket slæsh klatret slæsh sklei slæsh snublet oss over den forbanna åstoppen, og vips – der var skogsbilveien. Etter hundre meter på veien var vi framme ved målet, som har en meget dramatisk historie.

Jeg siterer fra KM-boka:

“Høsten 1804 bodde det to familier på Steinsvollen. På den ene plassen bodde den 40 år gamle Jøran Engebretsdatter med sine to barn. Det var 12 år gamle Berte og 6 år gamle Engebret. Mannen, Engebret Olsen, var ikke hjemme.
Den 17. november fikk de besøk av en svenske som kalte seg Peder Walberg. Han hadde overnattet på Søndre Gjesval og der hadde han stjålet en øks. På Steinsvollen stoppet han for å få noe å spise. Da han skulle gå, oppsto det en tvist om betalingen, og i sinne hugg han ned kona og sønnen. Begge døde av skadene. Datteren fikk hard medfart, men overlevde. Deretter stjal han noe klær og penger og han tok varme fra peisen og slang det under senga. Før han gikk, satte han en pinne for dørhaspen.
Naboen på Steinsvollen hadde hørt skrik og fikk slukket ilden. De sendte bud til Bærum om å se etter forbryteren, og Hans Johnsrud og hans folk fikk fanget ham.
Peder Walberg ble senere dømt til døden, og henrettet på Tanbergmoen 13. august 1805. Han ble halshugget og liket ble brent.”

Skumle saker, med andre ord. Og siden den gang har folk hevdet at det spøker her.
IMG_2197

Angivelig fordi det spøkte slik, ble storhuset og låven flyttet rett over veien like etter drapene. Det er kun steiner fra grunnmuren som er tilbake av det opprinnelige stedet, rett ved kjentmannsposten.
Ryktene skal forøvrig også ha det til at Jørgen Moe (som i Asbjørnsen og Moe) brukte et rom på “nye” Steinsvollen som skrivestue under sine tidlige reiser rundt i landet.

Vi måtte oppom og se den moderne Steinsvollen også, som i dag er privat fritidsbolig. Et nydelig sted. Dermed ble det en annen løype tilbake til bilen, også denne gangen gjennom kratt. Innimellom måtte vi gå omveier for å unngå små brattheng. Men vi fant til sist et dyretråkk, og skjønte at elgene og deres kompiser hadde vært smarte i rutevalget.

På vei tilbake fleipet vi med muligheten. Og det skjedde: Da vi kom til bommen, var den låst.

IMG_2201
IMG_2200

Det var ikke noe annet å gjøre enn å vente. Vi hadde flaks: I løpet av hele turen inn hadde vi sett bare to biler, og en av dem, tilhørende en skogsarbeider, kom etter bare fem minutter og fikk oss ut.

Det er første gang jeg har vært innelåst i en skog!”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?