Kjentmannspost 6-8

Post 1-3
Post 4-5

Mandag bød på nydelig høstvær, og Jan Banan Heisekran Luneborg og yours truly bestemte oss for å ta tre kjentmannsposter.

Sjette post: “BELSETBONN”

I bakkene ned fra Sollihøgda går det en grusvei inn ved Skoglund, stengt med bom. Vi trasket den jevnt oppover gjennom Brekkedalen, og svingte til høyre der det går en gressbelagt stikkvei av fra skogsbilveien.

Litt innover på denne, så til høyre oppover mot den lille høyden hvor Belsetbonn-posten ligger bak en rekke nedfallstrær.

Det er altså snakk om enda en kølabonn/kølamile. Og her skal det altså ha spøkt en gang i tiden. Det vil si, det var huldra som var på ferde, ikke spøkelser. Kjentmannsboka gjengir historien, hentet fra “Vestmarka – Seterliv og kølabrenning” (2001):

“Like vest for den øverste delen av Brekkedalen, den dalen som starter fra Skoglund, ligger Belsetbonn. Der lå en gang en de kalte Lefse-Lars og brente ei mile. Midt på natta våknet han av at det tuslet utafor koia, og brått åpna ei fremmed kjerring koiedøra.
-Du mann, du svir håret ta ryggen på likeste kua mi!, sa hun og var så arg at det gnistret av henne. Det var lett å forstå at hulderfjøset lå rett under mila. Men Lars kunne ingenting gjøre, for mila var tent og kunne ikke flyttes. Det sa han Lars til kjerringa, men hun hevnet seg. Etter den tid var Lars støtt sjuk, og det varte ikke lenge før han døde.”

Ja, shit happens. Disse huldrene skal man passe seg for. Men i dag er de som regel ikke i skogen, i dag vanker de på Stargate og lignende steder i Oslo. Beware!

På taket av hulderfjøset kunne jeg nyte min sedvanlige Kvikklunsj, som vist på bildet øverst.

Nede på gressstien igjen, møtte vi en kvinnelig kjentmannsjeger som også skulle opp og hilse på huldra. På skogsbilveien nedover, ble vi så stanset av en sauebonde som lurte på om vi hadde hørt noen bjeller i skogen. Han var på jakt etter bortkomne får, og de var visst ganske mange.
Vi ble stående og prate ganske lenge med bonden, som fortalte om sure elgjegere som ikke tålte at det fortsatt var sauer i skogen når de skulle jakte, om forskjellene på ulike typer sau, om hvor mange sauer som forsvinner hvert år uten at rovdyr har noe med saken å gjøre (MANGE!), und zu weiter.
Etter å ha pratet med bonden en god stund, hørte vi plutselig lyden av bjeller, og da fikk han det travelt.

Sjuende post: “FILOSOFSTEINEN”

Så fulgte en aldri så liten “drive-in-post” ved Høvikodden. Her har jeg ikke vært siden jeg spiste en bedre middag på Bølgen og Moi den dagen Asfaltevangeliet hadde premiere.

I 2009, fire måneder før han døde, ble filosofen Arne Næss fotografert av Petter Mejlænder, sittende på en stein her ved odden. Steinen har i etterkant fått navnet “Filosofsteinen”.

Skulle ønske Arne Næss’ normer for saklig diskusjon i langt større grad ble tatt til etterretning i dagens mediebilde. Tenk om bare én eneste politiker eller spaltist/kommentator i landet konsekvent hadde fulgt disse normene!

Åttende post: “ONDURBAKKEN VED MUREN”

Etter å ha filosofert fra oss, kjørte vi innover mot Bærumsmarka, forbi Ila landsfengsel og Grini (hvor vi avla et besøk ved retterstedet hvor seks Grini-fanger ble skutt av nazistene i 1944), og parkerte ved Skytterkollen utfartsparkering.

Her var det mange skyteglade mennesker. Bærum Pistolklubb, Løvenskiold Skytebane, lærdueskyting, jegerprøver … you name it. Stedet var for anledningen inntatt av x antall snutebiler, og Delta-troppen trente på diverse ting. Vi løftet hendene i været og gikk krumbøyd forbi ymse skilt med “LIVSFARE! SKYTEBANE!”, helt til vi endelig fant blåstien som førte innover i skogen.

Gikk oppover til Nygård, et helt fantastisk flott sted. Her har de faktisk servering hver dag mellom 11 og 14, men det var vi litt for seint ute til.
Men dette stedet er notert bak øret med tanke på fremtidige arrangement.

Så gikk vi videre oppover i retning Brunkollen, forbi Ondurhytta, til vi kom til posten, nemlig restene av den gamle hoppbakken som gutteklubben Ondur bygde her i 1920.

I dag er unnarennet fullstendig gjengrodd, og selve hoppkanten har rast. Men fy søren for en jobb disse unggutta må ha gjort en gang i tiden, med å frakte stein osv. Når man ikke hadde PC og Ipad, løftet man tydeligvis stein i stedet.
Her hoppet man opptil 40 meter, og med tanke på datidens skiutstyr, må de jammen ha hatt mage, de som satte utfor her.

Ifølge Kjentmannsboka kan Ondur også være verdens første slålamklubb. I formålsparagrafen fra 1891, står følgende: “At vække medlemmenes interesse for skisport, særlig skogsløp og slalom.”

EN DEILIG DAG! Vel hjemme ventet en lang kveld, natt og formiddag for å få ferdig “Veien”. Takk Gud for kristen-amfetamin, populært kalt kaffe.

Alle foto i innlegget: Jan Luneborg

(Det blir mange kjentmannsposter framover, folkens. Og oppfordringen lyder herved til alle dere som bor i Oslo-området: Bli med i sekta, a! Kjentmannsboka kan du altså kjøpe HER. Og hjemmesiden vi i sekta gjerne er jevnlig innom, finner du HER! En tur innom forumet på denne siden, kan være lurt i forkant av turer, for her er tipsene om beste rute til postene mange og gode.)

2 thoughts on “Kjentmannspost 6-8

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?