Kjentmannspost 4-5

Onsdagen tok jeg post 1-3. Torsdag klarte jeg visst heller ikke sitte inne.

Har den luksus at jeg visse uker kan jobbe på kvelden/natten og være ute om dagen. Pluss at deler av jobben denne uka faktisk bestod i å tenke, noe som gjorde det perfekt å dra til skogs.

Fjerde post: “BURÅSBONN”

Kjekstadmarka er fin, den, altså. Så no offense til dere drammensere. Men skal innrømme at den blir litt mer spennende så fort den glir over i Vestmarka.

Og først nå ved post 4 føler jeg at jeg er ordentlig i gang. En post etter mitt hjerte!

Værgudene hadde plutselig fått med seg at det var høst, og satte inn et aldri så lite høstgir. Deilig. Som Mikkjel Fønhus skrev (sånn ish): “Best har eg likt meg i skogen om hausten.” Siden jeg ikke er bonde, er jeg takknemlig for den fantastiske sommeren vi har hatt. Men det føles definitivt ikke feil med regn i ansiktet og begynnende høstfarger. Høsten er min absolutte favoritt blant årstidene. (Selv om jeg nå skal oppleve at sommeren min kjører et ukelangt ekstranummer, siden jeg straks fyker til øya Patmos.)

Jeg parkerte bilen ved Franskleiv/Vestmarksetra. Så syklet jeg innover mot Store Sandungen.

Egentlig hater jeg å sykle. Liker best å gå! Når jeg tok postene i forrige bok, hadde jeg som “greie” at jeg skulle ta samtlige til fots. Men forsettet gikk i dass mot slutten.

For det hendte ikke rent få ganger at man gikk oppover og oppover på skogsbilveier som ikke var av de mest spennende, før man endelig kom til blåstien som opplevdes som det egentlige utgangspunktet – og da misunte man ganske sterkt de som bare kunne suse hele veien hjem etterpå, mens man selv trasket nedover dølle grusveier (og noen ganger til og med asfalt) til knærne gikk ad undas.

Fortsatt ønsker jeg å prioritere blåstier framfor sykkelveier. Men rundt Sandungen har jeg gått blåstier før, så nå var det på tide med sykkeltur. Her gikk ferden mer eller mindre jevnt oppover helt fram til posten. Og da vet man hva som venter på hjemveien: Pure bliss, hvor all svetten man har opparbeidet seg blir til et behagelig kjøleelement i vinden nedover.

Ved ankomst Store Sandungen måtte jeg ta en pause og minnes en post fra forrige bok, nemlig post nr 6, “Eikestøa i Gamle Sandungen”. For et paradis av et badested! Som jeg hadde helt for meg selv en hel sommerdag i fjor, fordi Osloborgere flest ikke veit hva de går glipp av.

Men nå gikk ferden videre fra Store Sandungen og oppover på skogsveien mot Damvann.

Oppover og oppover, og deretter litt nedover før Øyvann. Så oppover igjen. Og så, når det begynner å gå nedover igjen det siste partiet mot Damvann, bør man ikke trå for hardt på pedalen, for da skal man straks opp en gjengrodd vei opp mot høyre.
Og etter å ha gått på den i ikke altfor mange minutter, ankommer man Buråsbonn. Som ikke er avmerket på kart flest, bare på turkaret Vestmark 1:20 000 (selv har jeg bare 1:30 000).

Stedet ser jo bare ut som en fin åpning i skogen, med litt frodig gress. Men graver man seg noen få centimeter under bakken (eller, det behøver man ikke, for man kan se der Skiforeningens ildsjeler har gravd allerede), ser man at man er på historisk grunn. Dette er en av de mange kølabonner som Bærums verk brukte til å utvinne trekull på 16-, 17- og 1800-tallet. (Les mer her, om du er historienerd.)
Det er altså mange slike kølabonner i Vestmarka, men majoriteten er i ferd med å gro helt igjen og forsvinne. Men heldigvis er de fleste av dem registrert.

Ellers er vel dette også et eksempel på at “industrisøppel” kan bli kulturminner, slik tilfellet var på post 1. For det som en gang i tiden handlet om rovdrift på skogen i Vestmarka, har i dag blitt til flere fine kjentmannsposter.

Ved posten ble det som vanlig klippet og fortært Kvikklunsj. Reklamens makt er stor, og har hjernevasket meg på dette området. Kan ikke dra på tur uten Kvikklunsj.

Så fulgte nedoverbakkene tilbake til parkeringen. La oss røffly anslå at turen ned tok omtrent en 1/9 av tiden opp.

Nesten nede sjekket jeg om Furuholmen var åpent, men det var det visst bare i helgene.
Sist jeg var der, møtte jeg den utrolig hyggelige eldre damen som driver stedet (husker ikke navnet). Den gang sendte hun med meg et lass av bakst på tur. “Jeg skal snart stenge, og synes det er synd å kaste mat,” sa hun. “Du som skal på tur, vil kanskje ha med litt ekstra niste?” Jeg nikket, og fikk da med meg nok gjærbakst til å brødfø tre storfamilier i en uke (for å overdrive litt). 🙂

Så forresten ingen mennesker på hele turen i dag heller. På parkeringsplassen kom en bil akkurat idet jeg ankom min egen, og de to damene som kom ut kommenterte at det var litt spesielt å se én enslig bil på en så stor parkeringsplass på en så fin høstdag.
Som sagt: Folk veit ikke hva de går glipp av. Folk bør generelt skulke jobben oftere, synes jeg! 🙂

På den annen side: Selv om jeg ønsker at alle mennesker skal få del i gleden, er det ganske deilig at det ikke er reine sykkelløpet som foregår, slik tilfellet er i visse ytre deler av Nordmarka, hvor de mange flashy sykkeldraktene som hele tiden peser forbi i autobahn-fart, også på blåstier, ødelegger det meste av den idyllen som man tross alt drar i Marka for å oppleve.

Men om det ikke var mennesker å se i Vestmarka denne torsdagen, var det som alltid utrolig mange sauer. Antallet sauer i Vestmarka alene må da utgjøre sauekjøtt nok for hele Skandinavia i ti år framover (for å overdrive litt igjen)!
Bææææ!

(Hvis noen ulver leser dette, så veit dere hvor dere skal dra. Dere kan takke meg for stalltipset ved å la meg oppleve et ulvehyl ved et leirbål i vinter. Det er bare å forsyne seg, mer enn nok å ta av. Vi mennesker har allerede tusenvis av tonn med sauekjøtt på lager fra før av, som vi ennå ikke helt veit hvordan vi skal bli kvitt. En stor del av det ender uansett opp som dyrefor, og da synes jeg jammen dere fortjener et par jafser, dere ulver også.)

Like ved parkeringsplassen drev noen med sauesanking ved hjelp av to hunder. De hundene var jammen godt dresserte. Den ene bonden sto og styrte dem med navn og fire ulike kommandorop: “Venstre! Høyre! Ligg ned! Gå på!”
Minnet litt om et eller annet dataspill, og så ut som bonden hadde det gøy også, som om han prøvde å slå personlig rekord i få 20 sauer inn på ti kvadratmeter. 🙂

Femte post: “SVARTORÅSEN NORDØST”

Klokka var nå blitt fem, og siden rush ikke er så morsomt, valgte jeg å ta en post til. Måtte riktignok stå i rush et lite stykke for å komme dit, da. Kjørte av ved Sandvika, mot Skui.
Passerte Skui Gård, hvor vi hadde fest forrige helg, og kjørte opp til skytebanen på Jordbru like ovenfor.

Derfra går det en blåsti nordover, som passerer veien inn til Persbråtan. Den veien hadde lillejenta og jeg en fantastisk fin tur på i fjor, da vi sammen tok post 8 i forrige bok, nemlig “Urselva”, med rester av den gamle saga i elva.

Da vi ankom Vettre Hotell utpå kvelden den gang, kom følgende bønn: “Pappa, kan vi vær så snill å ta akkurat samme tur i morgen også?”
Sånt gjør at man føler det var en vellykket tur.

Men nå gikk altså ferden rett over veien, forbi en hestehage full av kuer, og innover mot “hundremeterskogen” som utgjør Svartoråsen.
Dette er også en av de enklere postene i boka.

Mens jeg gikk der på stien i min egen verden i halvskumringen, sto det plutselig en elg like ved siden av meg. Jeg skvatt, men spurte pent om det var greit at jeg passerte og gikk videre. Elger har jeg respekt for, man skal ikke kødde med dem, men denne virket mildt sagt avslappet. Så på meg med noe jeg oppfattet som et vennligsinnet (eller i det minste likegyldig) blikk og lot meg få gå videre i fred.

Posten sto ved en liten bålplass på østsiden av åsen, med utsikt utover dalen.

Bilder har jeg ikke, fordi jeg fortsatt ikke har hentet ny mobil. (Det er derfor jeg i disse første innleggene stort sett må vise bilder fra tidligere turer i de samme områdene.)

Men her er et Nina Didriksen tok på samme sted kvelden før, gjengitt med velvillig tillatelse:

På tilbaketuren var elgen forduftet. Da jeg kom tilbake til bilen, var det med et visst vemod jeg måtte ofre post nr 6 i denne omgang, til fordel for en deadline som ventet på hjemmekontoret. Det ble å jobbe fram til morgentimene, sove noen timer, og så fortsette. Har jobbet videre i dag og kommer til å holde på deler av natten.

For når jeg setter meg på flyet til Patmos i morgen formiddag, skal jeg nemlig ha ryddet hjernen og timeplanen for alt annet enn prosjektet “Syv byer og en øy”, som skal oppta hue mitt en hel uke til ende. Jeg gleder meg.

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?