Kjentmannspost 21-23

Post 1-3
Post 4-5
Post 6-8
Post 9
Post 10
Post 11-12
Post 13
Post 14
Post 15
Post 16-17
Post 18-20

Noen dager, ass …
Denne uka bød på en dag som vil brenne seg inn som et godt minne i hjernebarken og sjela.

Høsten er så saiko digg, det er ren blasfemi å bli sittende fastlimt på kontorstolen når fargene utenfor vinduet lokker og drar. Når naturen skrur på all sin sjarm, er det bare å la seg forføre og isteden ta arbeidsdagen på natta eller noe. Etter å ha skrevet om ånd, sjel og kropp er det jo greit å følge opp med å la sistnevnte få litt fri fra all skrivinga.

Tanja ble med også denne dagen. Et menneske jeg ikke kjente før Tons of Rock, har nå blitt mitt faste turfølge. Det er jeg veldig glad for. Hun er nå med i sekta av ivrige postjegere som flyr rundt i skauen for å finne koder. Turkompis Jan har dessverre færre muligheter til å bli med enn tidligere, siden han har fått helt andre arbeidstider.
(Forresten, er du ikke med i sekta, sier du? Bli med, da!)

Jeg er for tiden uten bil, noe som er mildt sagt kronglete når man bor på et sted hvor kollektivtransport er et fremmedord. Men jeg sto opp grytidlig, hev meg på sykkelen og syklet de 1,2 milene til togstasjonen. Fra Oslo Bussterminal fant jeg så en buss mot Olavsgård på Kjeller, hvor Tanja plukket meg opp i merca si.
Så kjørte vi i retning Grua på Hadeland.

*

Om du kjører riksvei 4/Europavei 16 gjennom Lunner kommune, kjører du gjennom den 1097 meter lange Røstetunnelen. Den går rett under POST 21 – OLSKNAPPEN.

Olsknappen var i hine hårde et vardested. Her var en av de mange vardene i rekka som gikk fra svenskegrensa og innover Østlandet etter at Christian IV opprettet den norske hær i 1628.

Vi hadde på forhånd hørt at denne posten var svært krevende og vanskelig å finne. Kjentmannsboka pleier å gi gode råd om hvordan man best kan nærme seg postene, men akkurat her sto det ingenting (kanskje de har glemt det?).
I slike tilfeller er det veldig kjekt med Kjentmenns forum, et sted hvor postjegere kan dele erfaringer fra de ulike turene. Takket være en beskrivelse i forumet, ble denne “uhyre vanskelige posten” en av de aller enkleste så langt.

Vi parkerte øverst i boligfeltet på Volstadenga. (Her er det litt av noen hus; det kan nok være lukrativt å være kloakkarbeider i området, for tror det er mange der på feltet som driter penger.)
Så gikk vi gjennom en grind og et svært kort stykke på en bratt kjerrevei i retning hytta “Malmberget”, før vi så gikk til høyre inn det magiske lille tråkket mellom masse smågran, slik en velsignet sjel på forumet tipset om.
Derfra var det kakestykke å følge tråkket helt opp til posten. Vi slapp både forseringer av hogstfelt og kaving i bratt terreng uten stier, som andre hadde fortalt om. Takk for tipset!

Fra toppen av Olsknappen var det fin utsikt. Neste gang jeg børner gjennom mørket i tunnelen under, sitter jeg med vissheten om at det ser slik ut like over hue mitt:

Forumet advarte mot restene av et gjerde som lå gjemt under gresset på stien, og som var lett å snuble i. Da jeg snublet i dette for andre gang på turen ned igjen, lo Tanja ganske lenge. Ond, er hun!

*

Fra Grua kjørte vi inn til Svartbekken utfartsparkering. Derfra gikk vi på blåsti de drøye to kilometerne inn til restene av AURETJERNSÆTRA, POST 22.

Selv om jeg har gått en del på Hadeland, har jeg aldri gått i akkurat disse traktene før. Hver gang jeg går turer på Hadeland, føler jeg at dypt savnede bestefar Ole er med i ånden. Han gikk mange turer innover åsene her.

*

Fra Svartbekken kjørte vi videre til parkeringen ved Mylla …

… før vi så gikk opp bratt blåsti og deretter skogsbilvei …

… fram til de sørgelige restene av Bislingen Fjellstue.

Nå har Bislingen stått der som et spøkelseshus i mange, mange år. Det er et sted hvor beitedyr skader seg og hvor lokal ungdom får utløp for splintromani (trangen til å knuse). Hva som skal skje på stedet er vel fortsatt uavklart, så vidt jeg veit. Heldigvis ble det ikke noe av planene om å bygge et kjempehøyt SPA-hotell her. Hadde det skjedd, er vi nok mange som hadde tydd til sivil ulydighet. Bygg gjerne et SPA, men ikke et som er synlig fra store deler av Marka. Der går grensa. (Det får jammen holde at Finnskogleden i disse dager blir ødelagt av vindmøller så høye at de vil være synlige fra tre kommuner, noe som fullstendig ruinerer muligheten til å få Finnskogsleden inn på UNESCOs verdensarvsliste, slik det har vært snakk om.)

Men, som et symbol på menneskers idioti kontra naturens skjønnhet, behøver man bare bevege seg noen hundre meter vekk fra Bislingen Fjellstue for å finne selveste paradis. Her er det formidabel utsikt i flere retninger, og myrene på toppen har i øyeblikket kledd seg i sine vakreste høstklær.

POST 23 – BISLINGFLAKA – ligger rett ved en bålplass mellom to av myrflakene. Om vinteren får man mer følelsen av å være på fjellet enn i skogen, forteller Kjentmannsboka. Men selv om dette sikkert er en ypperlig post å ta på ski, vil jeg på det sterkeste anbefale en tur dit akkurat .

Vi fyrte opp bål og nøt livet på Bislingflaka en god stund. Tanja hadde bakt horn med ost og skinke, og det smakte helt himmelsk! Hun hadde til og med kaffe på termos til meg, enda hun ikke drikker kaffe selv.
Det synes jeg får veie opp for den onde latteren da jeg snubla i gjerdet ved Olsknappen for andre gang.

Skulle gjerne blitt værende der ved Bislingflaka en ukes tid. Men det får bli en annen gang.

TAKK TIL TANJA OG GUDS FRIE FOR EN HELT FANTASTISK FIN TUR!

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?