Kjentmannspost 16 og 17

Post 1-3
Post 4-5
Post 6-8
Post 9
Post 10
Post 11-12
Post 13
Post 14
Post 15

Denne uka har jeg vært litt som hamster i bur – stressa verre, men ikke kommet av flekken.

MEN, det ble et deilig friminutt på onsdagen, for da tok nabo/turkompis Jan Banan Heisekran og yours truly en kjentmannspost!

Sekstende post: “VED FJERDINGSBEKKEN”

Vi bilte opp mot Damtjern, og parkerte 500 meter nedenfor tjernet, hvor det er en stengt skogsbilvei.

Så syklet vi innover mot Løvlia, som er Skiforeningens store hytte på Krokskogen.

Skogsbilveien mot Løvlia starter med en kilometer bratt oppover. Merker at jeg må ta noen flere turer snart, for kondis er ferskvare.

Da vi kom gjennomvåte av svette til Løvlia, som var stengt, og hvor nye eiere er på vei inn (etter hva jeg har forstått), la vi fra oss syklene og fant en blåsti som gikk i retning Kusteinåsen.

Etter kort tid ble blåstien et eneste digert gjørmehøl, siden svære skogsmaskiner hadde vræka den på rimelig brutalt vis. Det ble bushing og kvistknekking et stykke, før blåstien endelig kunne kalles blåsti igjen.
Da gikk den videre i småkupert terreng, forbi noen hytter og fine myrer, helt til vi kom til Fjerdingsbekken (cirka 2,5 km fra Løvlia).

Jeg hadde klart å glemme turklær og sko, så jeg gikk hele turen i olabukse og CONVERSE! Trust me, Converse var ikke det helt optimale valget på denne turen. Men fordelen med å bli klissblaut etter tre meter, er at du ikke behøver å være så forsiktig på ferden videre. Det er bare å plumpe i vei gjennom myrer og alskens dammer, for det er jo likevel ikke mulig å bli våtere enn man allerede er.

Ved Fjerdingsbekken klippet vi i Kjentmannsboka og spiste den obligatoriske kvikklunsjen. Det harry bildet av yours truly ved bekken (øverst) er dessverre det eneste jeg har fra turen. 🙂

Da vi kom tilbake til syklene, hadde vi fem kilometer med stort sett bare nedoverbakke. Det gikk greit unna. Det lette regnværet opplevdes som en behagelig dusj i motvinden.

(Derimot åpnet himmelens sluser seg da jeg var vel hjemme, og jeg syntes litt synd på 10-åringen min. Hun og klassen skulle på kanotur med overnatting, noe de har gledet seg til i lang tid. De skulle overnatte i telt på en øy i Vannsjø, ikke så langt fra der vi bor.
La meg si det slik: Et sånt tordenvær som var her i går natt, har jeg vel nesten ikke opplevd i Norge før. Det var som å høre en kontiunerlig flymotor i to timer. Og som det regnet og blinka og smalt! 🙂
Men siste rapport er at de visstnok har hatt en kjempefin tur likevel. Egentlig er jo tordenvær det koseligste som finnes, og heldigvis evnet disse 10-åringene å innse nettopp det. Så nå synes jeg ikke synd på dem likevel. De fikk oppleve naturen, kan man trygt si.)

Syttende post: KJERRAT

Jeg tar kjentmannspostene i denne boka i kronologisk rekkefølge. Men det blir litt juks innimellom.

For Jan Banan, Inger-Lise og jeg prøvde oss nemlig på Pipestein-posten (nr 15) mens det ennå var snø, noe vi fort kunne gi opp.
Da tok vi post 17 isteden, siden den var lettere tilgjengelig til fots i snø.

Og etter å ha klippet i boka, hygget vi oss oppe ved Damtjern.

(OBS! Inger-Lise har forøvrig lansering på en ny bok AKKURAT NÅ mens jeg skriver dette! Løp og kjøp!)

Post 17, Kjerratanlegget i Åsa, like nedenfor Damtjern, er et slags mini-museum som viser hvordan tømmer ble fraktet fra Steinfjorden og opp til Damtjern og videre til Storflåtan, hvor det så ble fløtet nedover til sagbrukene ved Lysakerelva.
Prisene på plank var enormt gode, fordi blant annet England rustet opp i forbindelse med Napoleon. Mer om dette kan du lese i Kjentmannsboka.

Og den bør du skaffe deg! Og så bør du bli med oss på neste tur! Neste post, nr 18, gleder jeg meg veldig til. Det er snakk om Janshula i nærheten av Spålen på Krokskogen, hvor en ensom kjeltring levde i syv år på 1830-tallet. Spanandes!

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?