Kjentmannspost 15


Alle foto: Jan Luneborg

Post 1-3
Post 4-5
Post 6-8
Post 9
Post 10
Post 11-12
Post 13
Post 14

Femtende post: “PIPESTEIN”

Endelig i gang med å ta kjentmannsposter igjen! Det var på tide.

Ferden gikk til Krokskogen, og vi (nabo Jan og yours truly) startet ved en skogsbilvei like nedenfor Kleivstua, ved plattingen som paragliderne pleier å løpe ut fra (se bildet over).

Etter noen kilometer på skogsbilveien, like etter Retthelltjernet, gikk vi opp blåstien i retning Stubdal.

Den førte først til Retthellseter, også kalt Retthella. En idyllisk plass! Her var det i sin tid stor seterdrift, da den var seter for flere gårder. Det er funnet et spinnehjul fra før år 1500 på stedet, og det antas at seterdriften kan ha pågått lenge før den tid også. Ekteparet Olga og Martin Nordlie ble de siste seterfolk på Krokskogen, og de forlot Retthella først i 1972.

I dag er de eldste bygningene borte, men det finnes spor av dem rundt på setervollen. Det er satt opp nye bygninger som skal skal forsøke å gjenskape litt av fordums stemning. Men selve hovedhuset på stedet er fra 1936. Rundt på plassen finnes det også diverse infotavler om historien på stedet. Olav den såkalt hellige skal ha tatt turen opp til setra flere ganger, og latt hesten sin drikke av en kilde – som dermed ble en av de mange Olavs-kilder her i landet.

Skiforeningens nettsider kan også fortelle at seteren er omtalt i den aller første boka om friluftsliv i Norge, nemlig “En jegers erindringer” av Bernard Herre fra 1850.

Jan mente jeg kanskje hadde vært singel litt for lenge, siden jeg uttrykte mitt ønske om å møte en trollkvinne på stedet, jeg også. Eller åtminstone två svenska flickor/huldror med gyllent hår som kunne ha kommet fram från skogen och sagt: “Tjena, vi tar också kjentmannspostar och vil mycket gärna ha följe med två grabbar på alla turar från och med nu.”

No such luck. Det eneste levende vesenet vi så på hele turen, med unntak av fugler og en frosk, var denne dama her:

Og sånne damer har det med å enten være altfor hissige eller altfor nervøse. Denne dama var av sistnevnte slag, og hadde ikke engang lyst til å slå av en liten prat. Bare løp uhøflig av gårde inn blant trærne så fort vi sa hei. Noen damer er sære, ass!

Fra Retthella gikk vi videre på blåsti inn i Mørkonga naturreservat.

Så delte stien seg etterhvert i to, og det var tydelig merket opp til kjentmannspost 15. Plutselig var skogen slutt, og vi sto bokstavelig talt på kanten av stupet, hvor også posten var. For en med høydeskrekk de luxe, var det et ganske kraftig sug i magen på stedet.

Utfor kanten kunne vi se toppen av Pipesteinen, den største av steinsøylene som står bortover skrenten mellom Stubbal og Åsa. Det lar seg også gjøre å gå opp til den nedenfra, dersom man takler en bratt skrent med steinur. Men nå kom vi altså til den ovenfra, og ethvert forsøk på å berøre den fysisk ville nok endt med den sikre død.

På veien tilbake skjedde noe skummelt. Trærne var inntatt av en slags trønderånd eller noe. Det hang trøndergreier ned fra mange grener, slik at man rett og slett endte opp som trønder bare av å gå der:

Om noen vil bli med på noen av de mange turene som skal tas framover, er det bare å si ifra. Du er velkommen til å henge med selv om du verken er trollkvinne eller svensk tjej. Skaff deg Skiforeningens kjentmannshefte! (Jeg tar de 50 postene i siste bok i kronologisk rekkefølge, og har nå altså kommet til post 15.)

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?