Kjentmannspost 14

Post 1-3
Post 4-5
Post 6-8
Post 9
Post 10
Post 11-12
Post 13

Fjortende post: “VED RESTER AV LANGTJERNKOIA”

Som så ofte før: Det passet egentlig ikke å dra på tur denne dagen, og jeg kunne ha funnet på tusenvis av unnskyldninger for å holde meg hjemme på kontoret. Men: All work and no forest makes David a very unhealthy boy. Derfor er jeg glad for Skiforeningens kjentmannshefte, samt denne bloggen, som tvinger meg ut med jevne mellomrom.

Nok en gang startet vi innerst i Sørkedalen, og syklet innover – eller rettere sagt oppover – mot Øvre Lysetjern, og videre derfra opp bakkene mot Gopletjern.

Så trillet vi syklene opp avstikkeren til Kjagdalen, og la dem fra oss der veien sluttet, ved skiltet som annonserte at vi nå gikk inn i Oppkuven-Smeddalen naturreservat. Her er det ikke engang lov å sykle, noe jeg er glad for, for det stadig økende antallet offroad el-sykler med ballongdekk utenfor skogsbilveiene er en uting (hilsen gammel tur-moralist).

Vi gikk så i kanten av noen myrer, men heldigvis var det såpass frossent at man ikke plumpet helt igjennom der man gikk.
Og siden vi denne gangen ikke hadde vært smarte nok til å lese oss opp på turtips på forumet til Kjentmannsmerkets venner på forhånd, var det en stor velsignelse å ha GPS. For det skal innrømmes at vi sannsynligvis hadde kåla en del uten.

Vi kom etterhvert til en gammel demning, før vi så fikk se restene av en gammel kabelbro. Der krysset vi en liten bekk ved hjelp av en steinhelle.
Og vips – der var endelig posten: Restene av Langtjernkoia.


(Hvorfor den oppbrettede sokken gjør at jeg ser ut som en elling på tur, sier du? Ikke spør. Det har med sykkelkjede uten deksel og denslags å gjøre. Dessuten er Elling kul, og Kjell-Bjarne også.)

Dette stedet har en spennende historie. På begynnelsen av 2. verdenskrig hadde gutta på skauen tilhold i hytta. En dag hørte de at en tysk patrulje befant seg ved kabelbroa, i ferd med å finne dem. Gutta låste døra, hoppet ut av vinduet på baksiden, og løp til skogs i hver sin retning.
Tyskerne skjøt etter dem, men bommet, og ga fort opp forfølgelsen. Men for å få utløp for sitt sinne, brant de ned hytta. I dag er det bare rester av fundamentet tilbake, samt noen rustne jernplater og piperøret etter ovnen.

Men for et område! Jeg er glad snøfallet har latt vente på seg, slik at vi fikk oppleve hytta på en fottur i en schizofren blanding av høst og vinter. Rett og slett helt fantastisk!
Men det er sikkert en post som er fin å gå til på ski også, selv om restene av hytta ifølge kjentmannsboka vil være vanskelig å få øye på om vinteren.

Vi fyrte opp et bål i myrkanten, en hundre meter unna hytterestene, og nøt langt fredeligere forhold enn det enkelte landsmenn på stedet gjorde en gang i tiden.

Så gikk ferden tilbake til syklene, før vi så suste nedover bakkene i skumringen. Som på Krokskog-turer flest, er det tungt fram til målet og uhyre lett hjem igjen!

Men turkompis Jan fikk virkelig merke kulda i bakkene nedover, og hadde forfrosne fingre da vi ankom bilen. Det var faktisk såpass ille at jeg nesten ble bekymra, for han hadde skikkelig smerter og neglesprett og stora paketet, til tross for sine nyinnkjøpte hansker, som han ikke akkurat var noen levende reklameplakat for.
Etter en tjue minutter var han seg selv igjen. Men jeg tror han kommer til å kjøpe andre hansker før neste tur.

Og neste tur, den går til en pipestein i skrenten mellom Stubdal og Krokkkleiva. Den er det visst veldig lurt å ta før det kommer snø, da den ikke er anbefalt om vinteren. Så her er det bare å få ut fingeren en dag om ikke altfor lenge – før Kong Vinter gjør mer enn bare å flekse litt muskler.

Bli med? Det er alltids mulig å slenge seg med på turene våre. Det er bare å gi et lite pip, så sier vi ifra før vi legger ut på ferd neste gang.

Alle foto: Jan Luneborg

Facebook Comments
Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?