Kjentmannspost 13

Post 1-3
Post 4-5
Post 6-8
Post 9
Post 10
Post 11-12

Trettende post: “MØRKREIÅSEN”

Det har vært noen litt kaotiske dager, og denne uka byr på sine timelige utfordringer. Avguden Mammon er en skikkelig masekopp!
(Riktignok har jeg også hatt noen svært gledesfylte kvelder, hvor jeg har lagt alt stress til side for å foreta en siste gjennomgang av to ferdige manus, noe som gir en opptur av dimensjoner!)

Men nabo/turkompis Jan Banan Heisekran og yours truly har snakket om å ta en tur denne uka. Det er en stund siden vi tok forrige kjentmannspost nå, og som stillesittende skribent trenger jeg virkelig disse turene ut av kåken, om ikke det fysiske forfallet skal ta helt over.

For å være ærlig: Ingen av oss hadde særlig lyst til å bruke denne dagen på skogstur. Begge var slitne, og jeg følte meg ikke helt i slag.
Men så gikk det en smurf i oss: Pokker hell, vi kommer oss ut! Ugh og atter ugh.

Kjentmannspost 13 var riktignok en forholdsvis tøff post å ta på en slapp dag, men det fikk stå sin prøve. Vi bilte til innerst i Lommedalen og parkerte ved By, og tok så syklene fatt innover i retning Kampeseter.

Det er forholdsvis jevn stigning det meste av veien, med noen få nedover-avbrekk. Kondis er fortsatt noe dritt, og Jan stoppet noen ganger opp for å vente, overrasket over hvor andpusten jeg var da jeg nådde ham igjen. “Tror kanskje du bør bli mer aktiv framover,” mente han.
No shit, Sherlock.

Som en bortforklaring kan jeg skylde på at jeg altså slett ikke var i form i dag. Merket at jeg flere ganger hadde mest lyst til å bare legge meg ned og ta en lengre lur langs stien. Men jeg bet det i meg. Så egentlig er jeg en tøffing. En skikkelig andpusten tøffing, riktignok.

*

Vi passerte stedet hvor det går en avstikker inn til nordsiden av Auretjern. Den avstikkeren har jeg tatt før, den gangen jeg var på vei til den umerkede stien opp til kjentmannspost 12 i forrige bok, nemlig Kryssbymyra, hvor de allierte droppet store mengder våpen og utstyr til gutta på skauen under krigen.
Det var sommmeren for to år siden (at jeg tok turen, altså – gutta på skauen var der en god stund før det). Den dagen var det strålende sol:



*

I dag var det høstvær med lett yr i lufta. Men ganske utrolig: Vi snakker 7. november, og jeg gikk i T-skjorte oppover bakkene mens svetten rant.

Etter å ha passert Byvatnet og Trehørningen, ankom vi Kampeseter, hvor vi la fra oss syklene og trasket videre oppover til fots.

Mikkjel Fønhus skrev at han likte seg best i høstskogen. Det er ikke rart. Det er utrolig fine farger i skogen for tiden, og jeg håper jeg rekker et par slike høstdager til før snøen kommer tilbake (selv om snøen er fin, den også!).


Det gikk jevnt og trutt oppover mot Mørkreiåsen. Som så ofte før var forumet på Kjentmannsmerkets venner til stor hjelp. Til tross for GPS, hadde vi nok kåla ganske mye dersom det ikke var for Nina Didriksens enkle og tidsbesparende opplysning: “Følg skilt mot Skansebakken, og i det tredje skiltkrysset (hvis jeg husker riktig) står det Skansebakken 8,5. Ca femti meter langs stien tar det av en svak sti til venstre, mellom en bitte liten bjørk og en enda mindre rogn. Følg den og du kommer til topps!”

*

Da vi endelig ankom posten, var vi ganske mo i knæra. Men for et sted! Denne posten blir nok på topp 10-lista av postene i denne boka. Skjønt, hvem vet? Det er mange godsaker i vente, ser det ut som.

Rett før den siste kneika opp til posten, var det en hytte. Der var det en bålplass hvor vi fyrte opp bål og tok en velfortjent pause. Som vanlig ble den obligatoriske kvikklunsjen inntatt.


Skumringen kom fort, og siste halvdel av hjemturen syklet vi mer eller mindre i mørke, og det i full fart nedover alle bakkene. Heldigvis er det ikke mye trafikk på Kampeseterveien, for vi hadde verken lykt eller refleks. Og heldigvis syklet vi ikke på noen elger i mørket, heller.

Vel framme ved bilen kunne GPSen opplyse om at turen hadde vært 22,4 km, med 434 meter høydeforskjell. Vanligvis easy peasy (skryt, skryt), men akkurat i dag føltes det som en seier. 🙂

Nå har jeg ankommet hjemmekontoret på Ringvoll igjen, og det blir noen timer med styr og kaos bak kontorpulten utover natten. Men med beroligende høstfarger prentet inn i sjelen. Oh yeah.

Alle bilder fra i dag: Jan Luneborg

Facebook Comments
Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?